Mistet min venninne

[Eføy]

Jeg mistet en av mine nærmeste venninner for en stund siden. Hun valgte å ta sitt eget liv. Sjokket var stort for alle. Ingen visste at hun hadde det vondt og slet. I alle år har hun tilsynelatende vist alle hvor bra hun har hatt det.

Det begynner å bli noen måneder siden dette skjedde, men nå har vi fått svar på hvorfor hun tok livet sitt. Hun orket ikke leve mer pga sin seksuelle legning..

Nå vet jeg grunnen, men jeg skjønner det likevel ikke.

Hun var positiv til at andre stod frem. Vi hadde en felles venninne som valgte å fortelle at hun var lesbisk. Vi var de første som fikk vite det, og min venninne syns det var så bra at denne jenta "stod frem". Venninna mi og jeg kunne godt snakke om det å være lesbisk og lignende. Vi viste begge at vi ikke hadde noe problem med det, men vi kunne begge komme med kommentarer som " greit for meg, så lenge de ikke sjekker opp meg" eller " så lenge jeg slipper å se på", også lo vi. Jeg kan ikke fatte hvor mye dette må ha såret henne? Men hun lo og fleipet om det selv, så hvordan skulle jeg kunne vite det..

Venninna mi kunne vel kalles litt mannfolkgal. Hver gang vi dro på byen, havnet hun alltid på fanget til en eller annen mann. Hun hadde noen småkjærester i ny og ne, men aldri noe seriøst. Det gikk alltid raskt over før det gikk så langt.

Nå skjønner jeg jo hvorfor det.

Men hvorfor skulle hun ta livet sitt fordi hun var lesbisk?

Jeg tenker som så at hun ikke klarte å akseptere at hun var det, at det var en store tabu og skam når det gjaldt henne selv, men ikke når det gjaldt hennes venner. Var det ikke akseptabelt at hun selv var det? Var vel derfor hun tilsynelatende var så glad i menn også vil jeg tro. For å prøve å overbevise seg selv om at hun ikke var glad i det samme kjønn..

De siste gangene jeg traff henne var hun inneslutta, sur og slang negative kommentarer til meg. Siden jeg ble kjent med henne, har hun vist tendenser til å slenge litt kommentarer og lignende (jeg rakk å kjenne henne i 8 år), men jeg har alltid latt det prelle av meg. De førte nok til at jeg noen ganger ble såret, og det gjorde kanskje at jeg aldri klarte å bli så sterkt glad i henne som man blir i en bestevenninne, men hun var likevel en av de venninne som stod meg nærmest. De siste gangene lot jeg ikke kommentarene prelle av lenger. Jeg sa ingenting til henne, jeg tok det heller personlig, og lot være å ta kontakt på en stund. Jeg trengte bare en pustepause fra kommentarene. Jeg rakk aldri å ta kontakt igjen før hun døde. Og jeg hater meg selv for det. Hvor mye kan jeg ha såret henne pga det? Hvorfor måtte jeg være så selvsentrert og tolke hennes kommentarer personlig, istedenfor å skjønne at hun hadde det vanskelig.

I dag skjønner jeg jo kanskje hvorfor de kommentarene stadig vekk kom. Hun må jo hatt det så vondt selv, og når hun ikke klarte å snakke om det, så var kanskje kommentarene hennes måte å si det på.

Kanskje var hun bitter fordi jeg hadde det godt igjen, at jeg i hennes øyne var "normal" som likte gutter? At det var alt hun ville også?

Jeg har en kamerat som er homofil. Denne mannen kjente hun ikke, hadde aldri møtt han, men jeg hadde fortalt henne om han. Hver gang vi møttes, spurte hun alltid hvordan det gikk med han. Jeg tenkte aldri noe over hvorfor hun spurte om det..før nå..

Jeg hadde håpet jeg skulle få et ordentlig svar en dag på hvorfor hun valgte å dø. Nå skjønner jeg at det aldri vil skje..

Endret 6. november 2005 av Eføy

[Sita]

[Missbumblebee]

Fryktelig leit å lese det du skriver her. Kjenner jeg får en klump i magen... Det er ganske nøyaktig to år siden min bestevenninne tok livet sitt, til alles store forundring. Det gjør fremdeles vondt når jeg tenker på henne, og alt jeg kunne ha hjulpet henne med, om hun bare hadde latt meg. Jeg er sikker på at du ville stilt opp for din venninne om hun hadde fortalt deg hvordan tingene var. Det man må huske på, er at et menneske som er så langt nede ikke ser noen annen utvei. De tror at det kun er døden som kan befri dem.

Jeg tror din venninne hadde veldig høye krav til seg selv, og ikke ville "vike fra normalen" om du skjønner. Det å skulle gå ut til alle kjente å fortelle noe som en føler vil forandre hele ens verden, og kanskje forholdet ditt til alle venner og familie og slikt har nok kanskje blitt en tankekværn for henne, som bare har bygd seg større og større og til slutt tatt helt overhånd. Min venninne la igjen et brev til meg hvor hun skrev noe sånt som "det spiser meg opp innenifra, snart er det ikke noe mer igjen av meg". Jeg syns det er en veldig god beskrivelse. En suicidal person er syk, h*n tenker ikke som friske mennesker, småting kan bli til store fjell av forferdelser.

Jeg skjønner godt at du er forvirret over hvorfor hun ikke klarte å gå ut med sin legning når hun virket så åpen i forhold til andre som var homofile/lesbiske. Hun beundret dem nok, som turte å gå ut med det.

Det er vanskelig å akseptere at noen tar livet sitt, og mange klarer aldri å tilgi. Jeg har valgt å tilgi min venninne, for jeg vet at hun var syk, og at hun trodde det var den beste utveien. Jeg er overhodet ikke enig, men fordi jeg ikke orker å bære nag, så har jeg valgt å tilgi henne.

Du kommer sikkert alltid til å huske din venninne, og alltid ha spørsmål til henne som ingen kan svare på. Prøv å ta vare på gode minner, små øyeblikk som dere delte. Bær minnet hennes videre.

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde også en venninde som tok livet av seg. Vi visste at hun slet, men ikke hvor ille det var. Nå er det litt over tre år siden.

Stor klem til deg.............

[Gjest Why]

Kjære Eføy,

Det er vondt når mennesker dør, og kanskje særlig vondt når mennesker man er glad i velger å dø. Jeg kan ikke trøste deg, men jeg kan kanskje forklare litt hvordan en som er på vei til å ta sitt eget liv tenker. Jeg har nemlig vært der. Nå er jeg inne i en depressiv fase der tankene melder seg igjen, så jeg har fått en påminnelse - men denne gangen kjenner jeg symptomene og har søkt hjelp.

Nok om det.

Når man nærmer seg den grensen det er å ønske å dø, så er man kommet så langt at man ikke orker mer. Rasjonelt sett vet man at slekt og venner bryr seg. Man ser bekymringen og er trist for at så mange påvirkes. Ikke desto mindre er situasjonen man er i der og da så tung at man ser kun en vei ut. Andre menneskers smerte blir mer enn man klarer ta innover seg, fordi ens egen smerte er så altomfattende.

Det er vanskelig å forklare hvordan en eneste følelse kan bli så stor at alle andre hensyn settes til side, men for noen av oss kan den det. For pårørende og venner vil alltid spørsmålet være der: "Var det noe vi kunne gjort, eller kunne vi gjort mer?" Nei, sannsynligvis ikke. Når et menneske er kommet så langt at det tar livet sitt er det så langt nede at det eneste som teller er å slippe fra. Det betyr ikke at man ikke skal forsøke å hjelpe når man ser noen sliter. Det bør man. Det skal man. Da er tiden inne for å prøve å skaffe faglig hjelp.

Men av og til ser man det ikke, for den som har problemene kan meget godt klare å skjule det for omverdenen veldig lenge. For det første håper man en tid at man skal klare å komme seg gjennom det. For det annet har man dårlig samvittighet for at mennesker man har rundt seg kan bli redde hvis man sier noe, og for det tredje er man redd for at omgivelsene kan klare å forpurre planene. I lange perioder kan det være slik at vissheten om at man kan gjøre det slutt er det som bærer en gjennom neste dag.

Når et menneske har valgt å avslutte livet sitt så tror jeg det er viktig at omgivelsene prøver å holde fast på tanken om at de gjorde det de kunne. Det er vanskelig å holde den dårlige samvittigheten vekk, for man føler alltid at man burde sett eller visst eller gjort mer. Men ofte kunne man ikke det.

Jeg vet at snakk om selvmord er "tabu" på dette forumet, men jeg håper likevel at dette innlegget får stå. Hensikten min har ikke vært å glorifisere eller oppmuntre noen som er på vippen. Dette er et forsøk på å forklare hvordan en som nærmer seg grensen kan føle det. Opplevelsen vil sikker kunne variere fra person til person, men jeg tror nok en god del som har vært der jeg var vil kunne kjenne seg igjen i deler av min beskrivelse.

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest]