Utrygg barndom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Dere som har vokst opp uten noen trygge voksenroller i barndommen, hvordan har dette påvirket dere i voksen alder?

Hvis dere har blitt påvirket, hvordan har dere arbeidet med dere selv?

Anonymkode: 86aea...cf0

Enormt!

PTSD, kroppslig,veldig dårlig søvn,mareritt og mye annet.

Har jobbet med traumebehandling og div,  søker hjelp når jeg trenger det  

Er ufør men flink hjemme og med barn.

Trenger tiden på dagen til å gå i behandling og hente meg inn.

Alltid ryddig og rent. Og sunn kost.

Jeg er en veldig sterk person og slipper få inn på meg. 

Stoler ikke på noen utenom han jeg bor med.

 

Anonymkode: aa8b0...9f0

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne anbefale bøkene "Kroppen holder regnskap" og "Usynlige traumer".

Anonymkode: 7d93f...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har påvirket meg enormt. 
 

Sliter med avhengighet, klarer ikke regulere følelser eller kjenne på kroppen. Kronisk stress og alarmberedskap, slapper aldri av. Dissossierer og kobler ut, har store problemer med å holde på vennskap og kjærester. Angst og depresjonsdiagnoser, men mulig det hadde vært mer riktig med traumebehandling (sett i etterkant). Gått på DPS i ti år, går nå til privatpraktiserende psykolog. 
 

Har hatt en tilstedeværende far(opptatt med jobb og sånne "vanlige" ting), mens mamma reiste bort ett år da jeg var ett år. Hun reiste også veldig mye da jeg var tenåring, borte et halvt år av gangen. Hun var også veldig emosjonelt ustabil når hun var hjemme (tenk borderline-oppførsel). Har et veldig dårlig forhold til henne i dag, selv den dag i dag har jeg det bedre når hun er borte enn når hun er hjemme. Har blitt voksen og bor for meg selv, har barn og hele pakka. Men er mamma hjemme i Norge er jeg ødelagt. Det er helt forferdelig. 

Anonymkode: 7d93f...135

Er også datter av mamma med borderline og trygg far. Ville bare si at du kan velge å ikke ha et forhold til din mor, hvis det er bedre for deg. Du kan rive deg løs fra historien din!

Anonymkode: b9ab9...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er også datter av mamma med borderline og trygg far. Ville bare si at du kan velge å ikke ha et forhold til din mor, hvis det er bedre for deg. Du kan rive deg løs fra historien din!

Anonymkode: b9ab9...cc1

Jeg prøver. 💔

 

takk! 

Anonymkode: 7d93f...135

[AnonymBruker]

Jeg ser på meg selv som et løvetannsbarn. Vokste opp med to alkoholikere til foreldre. Det har preget/preger meg og mine søsken enda. To av dem er uføretrygdet nå, pga barndommen. 

Jeg preges på denne måten:

- Slipper få inn på meg

- Stoler ikke på noen

- Har valgt en mann som nesten ikke  rører alkohol, og som er veldig stabil i humøret. Trygghet og ærlighet betyr alt.

- Jeg gir ALT i morsrollen. Barna mine skal aldri ha det sånn som jeg har hatt det. Jeg lever for barna mine. 

- Jeg tror alltid at alt skal gå til helvete.

- Gav ALT i studiene mine, fikk nesten bare ha A'er, trodde jeg skulle stryke før hver eksamen. 

- Er ofte trist, lei og deprimert. Aldri fått hjelp for dette. 

- Jeg viser ikke mitt sanne jeg, vil ikke være til bry for noen. 

- Jeg har ofte vondt i kroppen. Magen, migrene, utmattet, vondt i rygg/nakke. 

- Jeg virker utad som en perfeksjonist. Men, jeg har bare veldig dårlig selvbilde og må ha kontroll på alt. 

- Jeg sliter i jobben. Ingen kan se det, for jeg gjør alltid MER enn det jeg skal. Er utslitt hver dag. 

- Jeg hater kroppen min. Hater meg selv. Føler meg mislykka. Tror aldri på komplimenter. Dårlig selvtillit og selvbilde.

- Jeg har få ekte relasjoner. Bare mann/barn og mine søsken kjenner meg. Venner klarer jeg ikke å slippe helt innpå. 

 

Anonymkode: 0e4f7...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også høy utdanning, selvstendig og vil fikse alt selv. Vil helst være alene hele tiden. Alltid tyddig hjemme, regelrytter og HATER når folk jukser eller lyver. Tror det er ganske vanlig, ikke alle går for rus/drop-out.

Anonymkode: 7d93f...135

Nettopp! Lyving og juks går ikke.
Jeg har en mann og vi har vært gift i 20 plus år. Stesønn som er voksen nå, så søt når han sa i talen sin på bryllupet sitt. Ja, så har jeg hatt en stemor som er som Saga Noren fra broen, men KAN være mega gøyal😝.

Så ikke alle må på DPS og rus , men at man sliter med noe, tror jeg er uunngåelig . Man må huske at det er DEG og ikke dine foreldre. Din oppvekst sier ikke resten av livet ditt. Og jeg har opplevd skikkelig stygge ting. 
Klem til alle med en oppvekst fra helvete. 

Anonymkode: acd7d...f80

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje undervurdert hvor mye min oppvekst har påvirket meg, men når jeg har gått til psykolog så har de reagert på hvordan min barndom har vært. Det har kanskje ikke vært rus, overgrep eller den type grusomme ting, men jeg har ikke fått det jeg har hatt behov for. Jeg har hatt alt det materielle, men jeg ble ofte avvist, ignorert, kjeftet på, ignorert osv. Min far var mye sint og det var endel kjeft og trusler. Min mor var litt opp og ned, men var stort sett emosjonelt avstengt og var ofte i sine egne tanker. Så husker at jeg ofte hadde en følelse av å ikke bli sett, at jeg var ensom, at jeg var redd og at jeg ikke ønsket å bli tatt vare på.

Det har påvirket meg ganske mye på noen områder. Jeg sliter i tilknytning til andre mennesker og holder andre på avstand. Jeg stoler ikke på andre og tror at andre kommer til å svikte meg, forlate meg og at de egentlig ikke liker meg. Samtidig så har jeg blitt veldig selvstendig tidlig og måtte klare en god del selv og alene.

Noe som gjør at jeg sjeldent spør om hjelp og oppsøkte for eksempel ikke psykolog før jeg var i midten av 20-årene selv om jeg hadde trengt det lenge før det. Så når jeg først spør om hjelp så er det med god grunn, men jeg har blitt litt flinkere til det og spesielt det med å oppsøke psykolog når jeg har trengt det.

Men jeg sliter mye med ensomhet, angst og depresjon. Jeg har allikevel alltid jobbet og har høyere utdanning, men har slitt litt mer i det siste og sliter nå med å få meg jobb og andre ting i livet mitt. Men jeg står på for å få det bedre og komme meg videre.

Anonymkode: e2044...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har kanskje undervurdert hvor mye min oppvekst har påvirket meg, men når jeg har gått til psykolog så har de reagert på hvordan min barndom har vært. Det har kanskje ikke vært rus, overgrep eller den type grusomme ting, men jeg har ikke fått det jeg har hatt behov for. Jeg har hatt alt det materielle, men jeg ble ofte avvist, ignorert, kjeftet på, ignorert osv. Min far var mye sint og det var endel kjeft og trusler. Min mor var litt opp og ned, men var stort sett emosjonelt avstengt og var ofte i sine egne tanker. Så husker at jeg ofte hadde en følelse av å ikke bli sett, at jeg var ensom, at jeg var redd og at jeg ønsket å bli tatt vare på.

Det har påvirket meg ganske mye på noen områder. Jeg sliter i tilknytning til andre mennesker og holder andre på avstand. Jeg stoler ikke på andre og tror at andre kommer til å svikte meg, forlate meg og at de egentlig ikke liker meg. Samtidig så har jeg blitt veldig selvstendig tidlig og måtte klare en god del selv og alene.

Noe som gjør at jeg sjeldent spør om hjelp og oppsøkte for eksempel ikke psykolog før jeg var i midten av 20-årene selv om jeg hadde trengt det lenge før det. Så når jeg først spør om hjelp så er det med god grunn, men jeg har blitt litt flinkere til det og spesielt det med å oppsøke psykolog når jeg har trengt det.

Men jeg sliter mye med ensomhet, angst og depresjon. Jeg har allikevel alltid jobbet og har høyere utdanning, men har slitt litt mer i det siste og sliter nå med å få meg jobb og andre ting i livet mitt. Men jeg står på for å få det bedre og komme meg videre.

Anonymkode: e2044...b97

Burde visst lest over skikkelig før jeg la ut innlegget, men har redigert noe.

Anonymkode: e2044...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har kanskje undervurdert hvor mye min oppvekst har påvirket meg, men når jeg har gått til psykolog så har de reagert på hvordan min barndom har vært. Det har kanskje ikke vært rus, overgrep eller den type grusomme ting, men jeg har ikke fått det jeg har hatt behov for. Jeg har hatt alt det materielle, men jeg ble ofte avvist, ignorert, kjeftet på, ignorert osv. Min far var mye sint og det var endel kjeft og trusler. Min mor var litt opp og ned, men var stort sett emosjonelt avstengt og var ofte i sine egne tanker. Så husker at jeg ofte hadde en følelse av å ikke bli sett, at jeg var ensom, at jeg var redd og at jeg ikke ønsket å bli tatt vare på.

Det har påvirket meg ganske mye på noen områder. Jeg sliter i tilknytning til andre mennesker og holder andre på avstand. Jeg stoler ikke på andre og tror at andre kommer til å svikte meg, forlate meg og at de egentlig ikke liker meg. Samtidig så har jeg blitt veldig selvstendig tidlig og måtte klare en god del selv og alene.

Noe som gjør at jeg sjeldent spør om hjelp og oppsøkte for eksempel ikke psykolog før jeg var i midten av 20-årene selv om jeg hadde trengt det lenge før det. Så når jeg først spør om hjelp så er det med god grunn, men jeg har blitt litt flinkere til det og spesielt det med å oppsøke psykolog når jeg har trengt det.

Men jeg sliter mye med ensomhet, angst og depresjon. Jeg har allikevel alltid jobbet og har høyere utdanning, men har slitt litt mer i det siste og sliter nå med å få meg jobb og andre ting i livet mitt. Men jeg står på for å få det bedre og komme meg videre.

Anonymkode: e2044...b97

Dette var veldig vondt å lese. Jeg er redd for at jeg er litt sånn mot mitt barn. Det er lett å stille opp på det materielle, men det emosjonelle og alt det der er jo aller viktigst. Og det er der jeg sliter. Uansett, så leit at du hadde og har det sånn  

Anonymkode: 2bf91...b39

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Dere som har vokst opp uten noen trygge voksenroller i barndommen, hvordan har dette påvirket dere i voksen alder?

Hvis dere har blitt påvirket, hvordan har dere arbeidet med dere selv?

Anonymkode: 86aea...cf0

Jeg har gått fra å ha vært skoleflink løvetannsbarn til tung narkoman til godt fungerende eksnarkoman med en bachelor til å igjen bli svært dårlig pga traumer som innhenta meg til å nå være trygda. Har mann og barn. Lite men stabilt nettverk. Veldig varierende fungeringsnivå. Har gått fra svært dårlig fungerende dissosiativ lidelse til å nå ha "bare" CPTSD, men med greit fungeringsnivå. Har vært på psykoedukasjonskurs på Modum bad i Oslo og 1 år individualsamtaler der pga kompleks dissosiativ lidelse. Nå går jeg til privat psykolog (emosjonsfokusert). 

Anonymkode: d9690...8d2

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Dette var veldig vondt å lese. Jeg er redd for at jeg er litt sånn mot mitt barn. Det er lett å stille opp på det materielle, men det emosjonelle og alt det der er jo aller viktigst. Og det er der jeg sliter. Uansett, så leit at du hadde og har det sånn  

Anonymkode: 2bf91...b39

Men reagerer ikke barnet ditt på at du er en distansert forelder? Her i huset ville ihvertfall eldste mann blitt krakilsk av å ikke hatt en tett og nær relasjon.

Anonymkode: d9690...8d2

[AnonymBruker]

Vokst opp med en far som var bipolar type 1, alkohol og pillemisbruker og til tider voldelig. Mor var deprimert og beskyttet ikke oss barna.

Slet mye med selvtillitt og selvbilde før. Havnet kun borti gutter/menn som var jævlige. Hadde fått høre fra min far at de som ville ha meg kun ville det for å utnytte meg eller ikke være alene. Så når noen viste interesse, fikk jeg det for meg at de hadde tapt et veddemål eller noe.

Jeg er nå i 30 årene. Ufør. Bipolar type 2, slipper ingen innpå meg, hater å være i forhold, takler ikke plutselig endring i planer, blir overnervøs og kvalm når folk endrer sinnsstemning, takler ikke at folk drikker alkohol med mindre jeg er med på en fest/greie jeg har forberedt meg på. Migrene og mye vondt i kroppen. Gått årevis i terapi, men blir ikke kvitt dette.

Jeg har barn, de gir jeg alt godt jeg har til, de skal aldri ha det slik jeg hadde det. Drikker sjeldent selv, og aldri når de er tilstede. Har bodd kun med de siden jeg gikk fra deres far for 5 år siden og ikke involvert noe mann med de.

Anonymkode: bdd7c...75d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette var veldig vondt å lese. Jeg er redd for at jeg er litt sånn mot mitt barn. Det er lett å stille opp på det materielle, men det emosjonelle og alt det der er jo aller viktigst. Og det er der jeg sliter. Uansett, så leit at du hadde og har det sånn  

Anonymkode: 2bf91...b39

Ja, nå er det ikke for sent å snu. Jeg hadde blitt utrolig glad om mine foreldre hadde prøvd å lytte til meg og være der for meg i hvert fall. Man trenger jo ikke å bli helt ekstrem andre veien heller. Det er nok bare det å bli sett og satt pris på.

Nå er det ikke sikkert at det er så ekstremt da for begge mine foreldre var distanserte overfor meg eller så var det mye negativ oppmerksomhet.

Anonymkode: e2044...b97

[AnonymBruker]

Som barn opplevde jeg at uansett hva jeg gjorde, så fikk jeg masse kjeft og måtte høre på hvor "dum" jeg viss nok. Uansett hvordan jeg gjorde noe, så var det garantert at jeg fikk masse kjeft. Hvis jeg for eksempel skal koke grønnsaker til middag, så kuttet jeg opp grønnsaker, puttet det oppi en kjele med vann. Men vannet må koke opp, og deretter koke en viss stund før de var ferdige. Da begynte moren min å klage over at jeg hadde tatt grønnsakene oppi KALDT vann, og dermed ble liggende i kaldt / lunkent vann en veldig kort stund før vannet faktisk begynte å koke opp. Da var jeg viss nok fullstendig idiot, fordi jeg viss nok burde ha ventet til vannet hadde nådd høyere temperatur FØR jeg tok oppi grønnsakene. Så seinere forsøker jeg selvfølgelig å gjøre nettopp dette: Jeg lar vannet koke opp, før jeg tar oppi grønnsakene. Men å vente i for eksempel tretti sekunder eller what ever til vannet faktisk var kokt opp før jeg tok oppi maten, var visst fullstendig IDIOTISK det også. Så jeg fikk en fullstendig kjeftesmelle, uansett hvordan jeg forsøkte å gjøre dette.

Samme dritten opplevde jeg med andre aspekter også. Uansett hvordan jeg forsøkte å gjennomføre en oppgave, så fikk en masse kjeft. Som voksen får jeg ofte problemer fordi jeg er alt for bekymret for hvordan andre mennesker kommer til å reagere. Jeg klarer nesten ikke å gjennomføre en del oppgaver, fordi jeg hele tiden er livredd for å bli kalt idiot / drittunge, og så videre. 

Anonymkode: b1289...885

[AnonymBruker]

Har blitt dårlig på følelsesregulering, men hatt én mer stabil forelder enn den andre. Derfra kom det i det minste noe som føltes som kjærlighet. Har jobbet med følelsesregulering siden jeg var tyve, først i gruppeterapi, litt hos dps, regulert med antidepressiver. Slitt med dystymi og generalisert angstlidelse og nervøsitet i relasjoner. Stoler ikke på folk, og føler jeg må prestere i alle relasjoner hele tiden. Har blitt introvert og sky og utilgjengelig for andre, som har kalt meg kald, mystisk, intelligent, etc - til slutt følte jeg meg mer som myte enn som menneske. De siste årene har jeg begynt med meditasjon og eksponering av følelser. Hver gang det dukker opp følelser i meg når jeg er med andre (frykt for avvisning, frykt for tap av ansikt, frykt for inautensitet og ikke være god nok), er jeg blitt bedre på å se på følelsene og ikke hate meg selv for det. Derfor har jeg de siste årene faktisk fått meg et par venner som har fått seg en overraskelse over å bli kjent med meg. Sakte, men sikkert har jeg begynt å klare og regulere følelser. Meditasjon har gjort meg mer oppmerksom og respektfull overfor kroppslige reaksjoner, og jeg har blitt mindre foraktfull.

Anonymkode: 82a97...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2022 den 18.50):

Dere som har vokst opp uten noen trygge voksenroller i barndommen, hvordan har dette påvirket dere i voksen alder?

Hvis dere har blitt påvirket, hvordan har dere arbeidet med dere selv?

Anonymkode: 86aea...cf0

Angst og depresjon, følelsen av å ikke være god nok for noen, lite selvrespekt og måtte øve på å sette grenser for seg selv. Sleit med spiseforstyrrelser og selvskading i flere år. Har mine perioder der det ikke frister å spise, men jeg gjør det likevel. Har gått noe til psykolog. 

Har funnet mine ting som fungerer på å roe ned angst og depresjon. Har laget min eget trygge og gode familie. Jobber fulltid. Går alltid inn for å være en god og ærlig person. Jobber med selvtilliten. 

Mitt søsken er ung ufør og har ikke fått noe særlig ut av livet, men har flere diagnoser og lever jo greit. 

Vi vokste opp med rus, vold og alkohol. Ene forelderen rømte inn i arbeidslivet. Mange voksne visste hva vi ble utsatt for, men ikke akkurat hvor ille. Så ingen gjorde noe for å hjelpe oss. Skolene fikk ikke med seg noe heller. Jeg ble delt ut til venner av foreldrene mine til seksuelle ting. Så det kunne helt klart gått verre med meg enn det gjorde. Jeg har ingen diagnoser, jeg har aldri rørt rus og drikker lite alkohol. 

Anonymkode: 5e536...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2022 den 18.50):

Dere som har vokst opp uten noen trygge voksenroller i barndommen, hvordan har dette påvirket dere i voksen alder?

Hvis dere har blitt påvirket, hvordan har dere arbeidet med dere selv?

Anonymkode: 86aea...cf0

Interessant tema du tar opp. Jeg kommer (heldigvis) fra et møblert hjem, med to høyt utdannede foreldre hvor alt var på stell, og de fulgte opp meg og min søster på alle mulige aktiviteter. 

Når vi ble tenåringer og mer selvdrevne i hverdagen så ønsket min mor å hjelpe andre barn som ikke hadde de trygge rammene. Hun (og delvis far) ble derfor et akutthjem for barn i påvente av et fosterhjem fordi mor(og enkelte tilfeller med far i bildet) ikke kunne gi omsorg for barna  eller at det var så utrygt for barna.

Det har i ettertid skapt en forakt at voksne mennesker setter barn til verden uten at se til at barna har de beste forutsetninger for å få en fin og trygg oppvekst. Jeg reagerer med avsky når jeg hører voksne mennesker si "det er din kropp, du kan få de barna du ønsker" /"dette klarer du, det har vært mange i din situasjon som har fått det til" - det til tross for at barna mest sannsynlig ikke vil få en trygg og god oppvekst. Hva som er verst vet jeg ikke, om det er de som oppfordrer kvinnene til å få barn eller kvinnene selv som bare må ha barn vet jeg ikke. Like ille begge to kanskje. 

Hva er det disse menneskene tenker, som oppfordrer mennesker uten god fysisk og mental helse, som ikke eier nåla i veggen, som står uten utdannelse, ikke har fast jobb, er i et ustabilt forhold, hvor mulig vold og rus er en del av hverdagen til å bli foreldre?

Samfunnet bør ta avstand fra "det er din kropp, du kan føde så mange barn du bare ønsker-holdningen" når vi vet at taperne er barna. Barn som vil få problemer resten av sitt liv, grunnet foreldrenes egoistiske behov for å føde. 

Takk til dere som har gitt oss et innblikk i hvor skadelig det kan være å vokse opp i utrygge hjem. 

Anonymkode: 1c3a9...bf4

[AnonymBruker]

Jeg er vel såkalt "velfungerende ". Er i 100% jobb, bra utdanning og to flotte barn. Det er dem jeg lever for. Gir ALT.

Har aldri fått en diagnose på det, men sliter med mye indre uro. Det gir seg utslag i mye trening. Holder på å slite meg helt ut faktisk. Har gått i terapi, men lite hjelp i. Har jobbet mye med meg selv etter samlivsbrudd i -19. Blitt flinkere å sette grenser og har "funnet meg sjæl". 

Problem med å opprettholde relasjoner/vennskap/forhold. Hater egentlig mennesker, men oppleves nok som meget sosial. Det er slitsomt å være meg til tider, men gyver på med krum hals. What doesnt kill you osv....

Anonymkode: 4f009...65b

[AnonymBruker]

Har vokst opp med foreldre der den ene hadde alkohol/rusproblem og den andre var psykisk syk (traumediagnose tror jeg).  Var mye alene på rommet mitt i oppveksten, eller gikk for meg selv. Var ofte redd for at foreldrene skulle dø fra meg, spesielt den forelderen som hadde alkohol- og stoffproblemer. Heldigvis hadde jeg besteforeldre som så meg og var en trygg base.

I voksen alder sliter jeg spesielt med at jeg ikke takler usikkerhet, og jeg trenger veldig rutiner. Dette med å ikke takle usikkerhet kan dukke opp i litt merkelige former, spesielt hva gjelder dette med tidsaspektet; jeg takler dårlig at venner sier at de kommer på besøk "i syv-tiden". De må være mer presis😉 Jeg kan godt jobbe i 8-9 timer men takler ikke sånn typisk "vi starter da og da og så holder vi på til vi er ferdige.." Om jeg skulle havne opp i noe sånn får jeg veldig angst symptomer.

Jeg har likevel klart meg ganske greit i voksen alder, har egen leilighet, høyere utdannelse og noen få gode venner jeg kan være åpen ovenfor. Har gått mye i terapi, både individuelt og i gruppe. Går på antidepressiva og regner med å gjøre det resten av livet. Det jeg sliter med mest til daglig er at jeg ikke takler stress så godt.

Anonymkode: 7803f...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2022 den 22.07):

Dette var veldig vondt å lese. Jeg er redd for at jeg er litt sånn mot mitt barn. Det er lett å stille opp på det materielle, men det emosjonelle og alt det der er jo aller viktigst. Og det er der jeg sliter. Uansett, så leit at du hadde og har det sånn  

Anonymkode: 2bf91...b39

Kjære deg, søk hjelp slik at du kan bryte sirkelen. Helsestasjonen, kommunepsykolog, kanskje BUP er rette steder. Du kan få støtte til å møte barnets ditt emosjonelle behov også. Det vil være godt for dere begge. Klem til deg. PS: Jeg ser opp til mennesker som klarer å se at de ikke får alt til

Anonymkode: fd3fa...c15