Velge en uføretrygdet kvinne

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Heh? Er ikke det en god egenskap da? Alle friske må jo jobbe, selv om noen av oss ikke ønsker det. 

Anonymkode: 83562...4f2

Det er ingen god egenskap nei fordi de bruker alle muligheter til å slippe å jobbe bare andre betaler for det. 

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (2 minutter siden):

Det er ingen god egenskap nei fordi de bruker alle muligheter til å slippe å jobbe bare andre betaler for det. 

Åja, du er der igjen ja. Glemte hvem jeg svarte. 
Jeg elsker ikke å jobbe men jeg gjør det uansett fordi det må til. Og jeg ser ikke etter en mann som skal forsørge meg. Det klarer jeg selv. 
Men du tenker vel at damer kun ser etter det. 

Anonymkode: 83562...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Nei, de er bare feite og spiser smågodt fra Sverige og røyker.

Anonymkode: a9148...ea1

Nei, jeg er ikke feit. Spiser ikke smågodt fra sverige eller norge. Røyker ikke. Drikker heller ikke brus. Sitter heller ikke i sofaen hele dagen, og har ikke TV. Så her knuser jeg noen fordommer til  

Anonymkode: 0597a...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du minner om holdninga til min eksmann. Alle klassikerne er med: Misunner andre familier- forventninger at partner ved egen innsats skal komme "ut av situasjonen" (selv om kriteriene for aap/ufør er at man er svært syk tross egen innsats) - synes synd på seg selv fordi man tjener penger, gjør aktiviteter etc mens den andre "slipper" - påstander om at partner er sur og ikke bidrar etc. Tror du virkelig at hun ikke får med seg holdningene dine bare fordi du ikke sier dem høyt? 

Det er mye bedre å være singel som syk enn å være i et forhold hvor den andre forventer at man skal slutte å være syk.

Anonymkode: 4b488...e48

Jeg kjenner ikke eksmannen din, men du klarer å trekke en del konklusjoner som jeg ikke er helt enig i. For det første så synes jeg ikke synd på meg selv for at jeg klarer og tjene penger. Jeg er faktisk stolt av at jeg klarer å forsørge hele familien på en god måte og gi barna en trygg og god oppvekst. Jeg synes heller ikke synd på meg selv for at jeg må gjøre aktiviteter med barna, det er motsatt, det er aktivitetene med barna som gir meg glede og energi. Når det gjelder påstander om at partner er sur og ikke bidrar: Jeg påstår ikke at partner er sur, men jeg konstaterer at hun ikke bidrar, det siste er et faktum, selv om jeg ikke konfronterer henne med dette. At hun kan merke at jeg noen ganger kan bli litt oppgitt, ja det kan godt hende hun merker, men vi som bor sammen med syke samboere har også følelser, vi er ikke roboter som kan skjule alle følelser for å skåne den syke. Men jeg gjør så godt jeg kan for at alle i familien skal ha det bra, og samboeren er ikke noe unntak i den sammenhengen. Det er viktig for meg å behandle samboeren med respekt, dette for at barna også skal respektere og forstå at moren ikke kan bidra i så mange aktiviteter.

Jeg forventer ikke at samboer skal komme "ut av situasjonen" med egen innsats, men de må på en eller annen måte legge den første brikken i puslespillet. Det siste er den store elefanten i rommet, for om du krever noe av den syke så blir man anklaget for å være ufølsom og ikke fortså hvor syk man er. På den måten så gjør man seg selv uangripelig og det blir veldig vanskelig å få til en konstruktiv dialog. At det er mye bedre å være singel som syk, det har jeg ofte tenkt på selv, for det vil absolutt forandre situasjonen for den som er syk. Med enkelte diagnoser så kan sikkert det være sunt, for da må den syke selv i større grad ta ansvar for egen situasjon, og hvem vet, kanskje det kan være terapi i seg selv, og at de på den måten også kan oppleve større mestringsfølelse og komme inn i en positiv spiral.

Angående det siste du skriver så forventer jeg ikke at noen skal slutte å være syk, men jeg ønsker at den syke skal bidra positivt til å bedre situasjonen, ofte er det ikke så mye som skal til. Man må komme ut av offer-rollen og være villig til å diskutere på et konstruktivt plan, målet må være å bli likeverdige partnere som kan diskutere alle sider av saken. Da tror jeg man kan oppnå større gjensidig respekt og forståelse for den andres situasjon, da kan man også jobbe sammen for å finne gode løsninger.

Anonymkode: 4b37b...a2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men angående dette du tar opp om egen innsats for å komme seg videre:

Her tror jeg du skal trø litt forsiktig altså med god grunn.

NAV stiller STRENGE krav i AAP og til grundige utredninger. Som betyr at spesialistene og sykehusene hun har vært på gjennom noen år tross alt kan langt mer om dette enn deg.

Om hun slutter å gjøre det alle fagfolk anbefaler fordi «gidder ikke» så er jeg enig med deg. 
 

Men holdningen din kan i noen tilfeller være farlig.

La oss si du synes en kreftpasient skulle slutte med cellegift og heller drikke grønn te.

Eller du synes en MEpasient skulle begynne med jogging eller annet som utløser sterk PEM. 
 

Du må skille mellom hva DU som ufaglært mener - og hva fagfolk på hennes sykdom anbefaler til henne. 
 

Det sistnevnte kan du gjerne mene at hun bør jobbe videre med om det er sjanse for bedring. 
 

Det første ender ofte med at man er kjip og nedlatende i praksis. 

Anonymkode: 63720...ab2

Vil minne på om at jeg også har sagt at uføretrygdede ikke er en ensartet gruppe og er like forskjellige som friske folk.

Slike utsagn som at jeg skulle mene at kreftpasienter skal slutte med cellegift behandling og begynne å drikke grønn te, det blir bare flåsete og dumt. Men at alle må legge litt egeninnsats i å bli frisk, den står jeg inne for, om du selv ikke vil hjelpe, så er det absolutt ingen andre som kan hjelpe deg heller. 

Jeg påstår ikke at jeg er spesialist på fagfeltet, men jeg ser at mange spesialister er uenige om hva som alltid er riktig behandling. Merker også at mange syke kan være veldig selektive på hvilken behandlingsform de tror på og ikke, mange velger den enkleste veien, mens noen velger en vei som krever mer egeninnsats. De som velger en behandlingsform som krever mer egeninnsats har allerede en positiv innstilling til endring. Ofte kan egeninnsatsen bare være viljen til å prøve, for det er ingen som blir behandlet med tvang i Norge, bortsett fra i særskilte tilfeller.

At NAV alltid stiller så strenge krav at alle deres avgjørelser skulle være uomtvistelige, det tror jeg ikke. For NAV har også et problem visst folk ikke vil, for de har ikke ressurser til å hjelpe folk som i utgangspunktet ikke vil. Så NAV må også ta en siling av sine klienter og spørre: for hva og hvem vil innsatsen nytte mest.

Anonymkode: 4b37b...a2f

[AnonymBruker]

Du fremstår veldig reflektert og empatisk, TS. Samboeren din virker som et sort hull som suger til seg alt av energi og glede. Man må vel ikke bo sammen selv om man er gift, tenker jeg. Det virker urettferdig at samboeren din skal forsure livene til dere alle.

Anonymkode: 5d2a1...7c8

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kjenner ikke eksmannen din, men du klarer å trekke en del konklusjoner som jeg ikke er helt enig i. For det første så synes jeg ikke synd på meg selv for at jeg klarer og tjene penger. Jeg er faktisk stolt av at jeg klarer å forsørge hele familien på en god måte og gi barna en trygg og god oppvekst. Jeg synes heller ikke synd på meg selv for at jeg må gjøre aktiviteter med barna, det er motsatt, det er aktivitetene med barna som gir meg glede og energi. Når det gjelder påstander om at partner er sur og ikke bidrar: Jeg påstår ikke at partner er sur, men jeg konstaterer at hun ikke bidrar, det siste er et faktum, selv om jeg ikke konfronterer henne med dette. At hun kan merke at jeg noen ganger kan bli litt oppgitt, ja det kan godt hende hun merker, men vi som bor sammen med syke samboere har også følelser, vi er ikke roboter som kan skjule alle følelser for å skåne den syke. Men jeg gjør så godt jeg kan for at alle i familien skal ha det bra, og samboeren er ikke noe unntak i den sammenhengen. Det er viktig for meg å behandle samboeren med respekt, dette for at barna også skal respektere og forstå at moren ikke kan bidra i så mange aktiviteter.

Jeg forventer ikke at samboer skal komme "ut av situasjonen" med egen innsats, men de må på en eller annen måte legge den første brikken i puslespillet. Det siste er den store elefanten i rommet, for om du krever noe av den syke så blir man anklaget for å være ufølsom og ikke fortså hvor syk man er. På den måten så gjør man seg selv uangripelig og det blir veldig vanskelig å få til en konstruktiv dialog. At det er mye bedre å være singel som syk, det har jeg ofte tenkt på selv, for det vil absolutt forandre situasjonen for den som er syk. Med enkelte diagnoser så kan sikkert det være sunt, for da må den syke selv i større grad ta ansvar for egen situasjon, og hvem vet, kanskje det kan være terapi i seg selv, og at de på den måten også kan oppleve større mestringsfølelse og komme inn i en positiv spiral.

Angående det siste du skriver så forventer jeg ikke at noen skal slutte å være syk, men jeg ønsker at den syke skal bidra positivt til å bedre situasjonen, ofte er det ikke så mye som skal til. Man må komme ut av offer-rollen og være villig til å diskutere på et konstruktivt plan, målet må være å bli likeverdige partnere som kan diskutere alle sider av saken. Da tror jeg man kan oppnå større gjensidig respekt og forståelse for den andres situasjon, da kan man også jobbe sammen for å finne gode løsninger.

Anonymkode: 4b37b...a2f

Der traff du spikeren på hodet . Man må komme seg ut av offerrollen . Uansett rolle man har i forholdet . Om det er den syke , eller den friske . Offerrollen kler ingen . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil minne på om at jeg også har sagt at uføretrygdede ikke er en ensartet gruppe og er like forskjellige som friske folk.

Slike utsagn som at jeg skulle mene at kreftpasienter skal slutte med cellegift behandling og begynne å drikke grønn te, det blir bare flåsete og dumt. Men at alle må legge litt egeninnsats i å bli frisk, den står jeg inne for, om du selv ikke vil hjelpe, så er det absolutt ingen andre som kan hjelpe deg heller. 

Jeg påstår ikke at jeg er spesialist på fagfeltet, men jeg ser at mange spesialister er uenige om hva som alltid er riktig behandling. Merker også at mange syke kan være veldig selektive på hvilken behandlingsform de tror på og ikke, mange velger den enkleste veien, mens noen velger en vei som krever mer egeninnsats. De som velger en behandlingsform som krever mer egeninnsats har allerede en positiv innstilling til endring. Ofte kan egeninnsatsen bare være viljen til å prøve, for det er ingen som blir behandlet med tvang i Norge, bortsett fra i særskilte tilfeller.

At NAV alltid stiller så strenge krav at alle deres avgjørelser skulle være uomtvistelige, det tror jeg ikke. For NAV har også et problem visst folk ikke vil, for de har ikke ressurser til å hjelpe folk som i utgangspunktet ikke vil. Så NAV må også ta en siling av sine klienter og spørre: for hva og hvem vil innsatsen nytte mest.

Anonymkode: 4b37b...a2f

Mmm….

Altså jeg er selv i AAPforløp nå. 

Jeg kan ikke fritt velge og vrake i hva jeg «gidder». Nå gjennomfører jo riktignok jeg all behandling for sykdommen som er anbefalt og vanlig, men:

saksbehandlerne følger dette opp helt konkret. Gjennom møter og aktivitetsplan. 

Og de stopper utbetalingene til de som ikke følger aktivitetsplanen jo.

De tvinger ikke folk til behandling, men de stopper utbetaling. 
 

Er forsåvidt gift med en NAVansatt også, så jeg vil si jeg ikke er helt ukjent med dette. 
 

NAV plikter ikke noe som helst om man ikke følger opp sin aktivitetsplan. Da er det sayanora good luck videre uten inntekt på dagen. 

Anonymkode: 63720...ab2

[Perelandra]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold og svar til dette. 

Perelandra, mod.