Gå til innhold

Velge en uføretrygdet kvinne


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Nei. Har en mistanke uføre kvinner ikke vil knulle så ofte. 

Anonymkode: 8cf1d...b9e

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei. Har en mistanke uføre kvinner ikke vil knulle så ofte. 

Anonymkode: 8cf1d...b9e

Tror ikke det er de uføre kvinnene som er skyld i din mistanke. 

Anonymkode: e16ca...452

  • Liker 4
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

 

 

Anonymkode: 4b37b...a2f

Et reflektert og fint innlegg! 

Jeg er ufør selv, men er oppegående mentalt. Nå vet ikke jeg hva slags kommunikasjon dere har dere imellom, men jeg syns faktisk her at du kan forvente litt mer omsorg enn det hun viser deg. 

Jeg er singel nå, men jeg har jo vært i forhold. Jeg er veldig bevisst på å ikke bli en belastning for mannen. Selv når jeg har dårligere dager, så passer jeg på at mannen også har behov. Tror mange kroniske syke kan glemme den andre litt. Den som er i jobb blir også sliten, har også dårlige dager, trenger også omsorg og avslapning. Jeg tenker at kronisk sykdom ikke unnskylder å glemme partneren sine behov. 

Det var vanskelig å godta uførediagnosen, jeg ville jo ikke gå hjemme. Men jeg velger å ha en positiv innstilling til livet, selv på de aller, aller verste dagene. Det er altfor lett å sylte seg ned i sine egne plager, og derfra er det vanskelig å komme videre. Livet blir det jeg gjør det til selv, og ønsker jeg en mann i mitt liv, så er det min oppgave å sørge for at han også har det bra og får det han trenger fra meg. Det kan ikke gå bare en vei, da blir partneren lei og utbrent og misfornøyd. 

Mitt poeng er at det ER faktisk lov å kreve litt tilbake fra oss uføre også. Det er ikke greit å være bare meg, meg, meg uansett hvor dårlig man er. :) 

Anonymkode: ae043...8e1

  • Liker 2
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
11 minutter siden, AnonymBruker said:

Problemet ang bærekraftig og ikke er jo at den andre forelderen ikke har et valg.

Uten barn har man mer fritid og kapasitet.

Men som han her nevner så må man være primus motor.

Faen så kjipt, men med barn så MÅ man. Om man velger forlate partneren vil man uansett stå med alt alene, og barna mister en «fast trygghet» i at den andre forelderen i det minste alltid er hjemme om enn veldig begrenset. 
Mer vanskelig økonomisk osv. 

Anonymkode: 63720...ab2

Det vil jo være i ett svart/hvitt scenario. Enten gjør man alt eller så gå man.
 

Hva med å undersøke hvordan man kan avlaste hverandre. Hvordan partner kan skjerme frisk partner. Hvem andre utenfor kjernefamilien kan gi emosjonell støtte til syk partner. Hvilke oppgaver som kan settes bort. Hvordan få rom til seg selv. Hvordan redusere følelsen av å måtte være primus motor. Hva gir påfyll. Hvordan beholde kjærestefølelsen. Etc etc. 

Anonymkode: c68a6...d54

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Så lenge grunnen til at hun er ufør ikke er en dealbreaker, selvfølgelig. Har nylig gått inn i et forhold med en fantastisk vakker og oppegående kvinne som sannsynligvis ender opp som ufør snart og det gjør meg ingenting så lenge hun kan pleie forholdet og være en god kjæreste, noe hun i aller høyeste grad er. 

Anonymkode: eb553...365

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

 

 

Anonymkode: 4b37b...a2f

Du ( og andre i din situasjon ) burde hatt premie . Heldige barn som har en så oppegående pappa . Pass på deg selv når de flytter ut . 

  • Liker 3
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

🥲

Jeg er veldig syk på tredje året snart - felles barn med ektefelle. Det går mot uføre vil jeg anta. 

Og jeg tror dette bildet du tegner av selve tilværelsen er ganske riktig. 
 

Vi har vært sammen 20 år da, men altså: livet med meg nå er jo på absolutt ingen måte som før.

Ikke at det var så spennende før, men man klarer mye mer. Eller: jeg klarer jo ingenting.

Man kan si hva man vil - men for de som er veldig syke og får 100% ufør så kan jeg ikke tenke meg at så mange dager er spesielt gode eller innholdsrike.

Så jeg skjønner GODT jeg ikke hadde blitt «valgt» slik jeg er nå, og jeg hadde ærlig talt stusset veldig på noen som mente det var uproblematisk osv. 

Det er mye uførehets på KG - men dette her er faktisk et høyst relevant innlegg om hvordan livet som partner kan være. For mange ER det jo sånn. 

Anonymkode: 63720...ab2

Hei, takker for at du synes innlegget var relevant. At du mener det selv om du er på vei inn i en lignende situasjonen, viser at du selv er reflektert og har evne til å se det fra begge sider. Det siste kan være veldig viktig med tanke på fremtiden og hvordan det vil påvirke forholdet. Prøv og holde humøret oppe, noe som både kan hjelpe både deg selv og mannen din. Jeg tror at mange kan klare å tilføre psykisk energi til forholdet selv om de ikke kan utrette all verdens fysiske oppgaver. Klarer du det så har dere muligheten til å komme inn i en positiv spiral på tross av de andre utfordringene. Om mannen din er aktiv, så må du også gi han rom til å fortsette å være aktiv og sosial på egen hånd uten at han skal ha skyldfølelse. Mange går nok i den fellen at den friske parten må solidarisk være like lite aktiv som den syke parten.

Jeg ønsker dere lykke til.

Anonymkode: 4b37b...a2f

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Amossa skrev (4 timer siden):

Jeg er ikke enig.  Det ville vært interessant å vite om menn flest har de samme holdningen til uføretrygdede som kvinner. .

For meg synes det som at kvinner er mye mer opptatt av mannens økonomi og status enn menn er i kvinnens. Det var forståelig på 1800-tallet, da kvinnen var avhengig av en mann som forsørger.  Men i dag?

Menn flest bryr seg ikke om hva damen jobber med, hvor mange venner hun har, hvordan han er i hierarkiet.

Det er kvinner som er sånn da de er flokkdyr. Dette ser alle som vil skje samtidig så kan man se på samfunnet. Kinas aggresjon f eks skyldtes et barns politikken de førte som medførte at de har mye sinne i befolkningen og derfor vil de innen 2050 være så langt forbi vesten og usa i økonomisk makt f eks. Alt henger sammen med alt sånn egentlig å man kan lure på hva det samfunnet vi fører nå bringer med seg i løpet av en 30 års periode. Det er noe ekstremt få ser sammenhengene av.

Anonymkode: 008ec...742

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Synes de er værre de som må jobbe, men egentlig ikke ønsker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg yrkesaktiv da men ja det kunne jeg hvis jeg skulle inngått ett forhold men etter det som skjedde for 11 år siden så har jeg besluttet ungkarslivet 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig med ab over. Dette var veldig sårt og ekte å lese. 

Jeg er selv syk og singel. Jeg har ikke noe å særlig å gi til en partner både av overskudd og forutsigbarhet. Og det du beskriver er marerittet. Å ha en energi som påvirker de rundt meg negativt. 
 

.. du må finne balanse og sette grenser for det selv og i familien. Det hørtes ikke bærekraftig ut å måtte kompensere så mye på alle arenaer. Hvordan kommuniserer dere rundt dette?

Anonymkode: c68a6...d54

Du skal aldri si aldri, du kan fortsatt finne en partner selv om du er syk så lenge du klarer å finne et område der du har mulighet til å tilby en partner noe. Og det med energien som du er inne på er viktig, at du klarer å utsråle positivitet selv om situasjonen er som den er.

Når det gjelder kommunikasjonen rundt dette så vil jeg ikke si at den er konstruktiv. Jeg føler at jeg ikke kan snakke ærlig, dette for at hun oppfatter det meste som kritikk. Om det ikke oppfattes som kritikk så kan hun mene at jeg legger press på henne, så da er jeg gansk låst fra å føre en konstruktiv dialog. Så om jeg en dag er litt mindre positiv enn til vanlig, så går hun fort i forsvarsposisjon, eller kanskje jeg kan si at hun tar offer-rollen og det blir min oppgave og berolige henne med at det har ingenting med henne å gjøre. Så det er så lite så skal til å skiple henne at jeg føler jeg må spille en rolle for å få ting til å skli og holde en viss harmoni i hjemmet.

Kompenseringen som du beskriver er nok det mest bærekraftige jeg kan gjøre i forhold til barna. Men om det er det mest bærekraftige jeg kan gjøre ovenfor henne er uvisst. For jeg har en tro på at alle mennesker må utfordres litt om de skal komme seg noe videre. Men når det gjelder det siste så er det helt tabu og ta opp, for da er jeg ufølsom og ikke skjønner noen verdens ting av hvordan hun har det. Bare at jeg nevner en behandlingsmetode som skulle hatt god effekt, men som krever en viss innsats skaper en dårlig stemning. Så jeg håper fortsatt på et mirakel og at hun innser at hun må legge første brikken i puslespillet.

Ønsker deg lykke til

Anonymkode: 4b37b...a2f

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
NiceOrNothing skrev (1 time siden):

Du ( og andre i din situasjon ) burde hatt premie . Heldige barn som har en så oppegående pappa . Pass på deg selv når de flytter ut . 

Hei, takk for fine ord, satte jeg vireklig pris på 🙂

Anonymkode: 4b37b...a2f

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Et reflektert og fint innlegg! 

Jeg er ufør selv, men er oppegående mentalt. Nå vet ikke jeg hva slags kommunikasjon dere har dere imellom, men jeg syns faktisk her at du kan forvente litt mer omsorg enn det hun viser deg. 

Jeg er singel nå, men jeg har jo vært i forhold. Jeg er veldig bevisst på å ikke bli en belastning for mannen. Selv når jeg har dårligere dager, så passer jeg på at mannen også har behov. Tror mange kroniske syke kan glemme den andre litt. Den som er i jobb blir også sliten, har også dårlige dager, trenger også omsorg og avslapning. Jeg tenker at kronisk sykdom ikke unnskylder å glemme partneren sine behov. 

Det var vanskelig å godta uførediagnosen, jeg ville jo ikke gå hjemme. Men jeg velger å ha en positiv innstilling til livet, selv på de aller, aller verste dagene. Det er altfor lett å sylte seg ned i sine egne plager, og derfra er det vanskelig å komme videre. Livet blir det jeg gjør det til selv, og ønsker jeg en mann i mitt liv, så er det min oppgave å sørge for at han også har det bra og får det han trenger fra meg. Det kan ikke gå bare en vei, da blir partneren lei og utbrent og misfornøyd. 

Mitt poeng er at det ER faktisk lov å kreve litt tilbake fra oss uføre også. Det er ikke greit å være bare meg, meg, meg uansett hvor dårlig man er. :) 

Anonymkode: ae043...8e1

Hyggelig at du satte pris på innlegget 🙂

Som jeg skrev så er uføre like forskjellige som andre folk, og med din holdning så har du ihvertfall økt sjansene betraktlig for å finne en ny mann og lykkes med samlivet. 

 

Lykke til.

Anonymkode: 4b37b...a2f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg ble ufør nå etter ett 8 års ekteskap. Han kan bli ufør når som helst. Sist sommer trodde vi ikke at han skulle klare å jobbe igjen men det gjorde han. Jeg prøver å ta meg av alt hjemme og er bevisst mine begrensinger fysisk og mentalt. Jeg er mest hjemme alene, ingen venner. Han har en venn han fisker sammen med. Sex er utfordrende. Han er sliten etter jobb og sovner ofte tidlig. Jeg har en sykdom i underlivet som gjør at jeg ikke alltid kan ha sex. Har fått tak i en god glid til å smøre utenpå for å beskytte den tynne huden, da fungere sex bedre og jeg slipper store sår etterpå.

 

Anonymkode: d773d...873

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

Anonymkode: 4b37b...a2f

Du minner om holdninga til min eksmann. Alle klassikerne er med: Misunner andre familier- forventninger at partner ved egen innsats skal komme "ut av situasjonen" (selv om kriteriene for aap/ufør er at man er svært syk tross egen innsats) - synes synd på seg selv fordi man tjener penger, gjør aktiviteter etc mens den andre "slipper" - påstander om at partner er sur og ikke bidrar etc. Tror du virkelig at hun ikke får med seg holdningene dine bare fordi du ikke sier dem høyt? 

Det er mye bedre å være singel som syk enn å være i et forhold hvor den andre forventer at man skal slutte å være syk.

Anonymkode: 4b488...e48

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Hr. Aktiv skrev (9 timer siden):

Synes de er værre de som må jobbe, men egentlig ikke ønsker. 

Heh? Er ikke det en god egenskap da? Alle friske må jo jobbe, selv om noen av oss ikke ønsker det. 

Anonymkode: 83562...4f2

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Nei, de er bare feite og spiser smågodt fra Sverige og røyker.

Anonymkode: a9148...ea1

Er smågodt fra Sverige verre enn smågodt fra Norge? 🤔 

 

Anonymkode: f4300...58a

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det vil jo være i ett svart/hvitt scenario. Enten gjør man alt eller så gå man.
 

Hva med å undersøke hvordan man kan avlaste hverandre. Hvordan partner kan skjerme frisk partner. Hvem andre utenfor kjernefamilien kan gi emosjonell støtte til syk partner. Hvilke oppgaver som kan settes bort. Hvordan få rom til seg selv. Hvordan redusere følelsen av å måtte være primus motor. Hva gir påfyll. Hvordan beholde kjærestefølelsen. Etc etc. 

Anonymkode: c68a6...d54

Du tenker jeg og andre ikke gjør det? 😅

Sykdommer er jo selvsagt forskjellige.

Noen har gode/bedre dager - nettverk som du nevner osv. Noen har dårlig økonomi, andre helt som før. 
 

Men jeg kan bare snakke for meg selv og den sykdommen jeg fikk. Den var tortur, 100% invalidiserende og folk gråt/uttrykte sjokk av å se meg. Også ukjente. 
Jeg får bare tilbakemeldinger som «du har det jo helt jævlig/du er en av de aller dårligste» osv. Og dette av spesialister på landets fremste sykehus. Ikke spesielt motiverende akkurat.

Det jeg/vi lærte av at en blir veldig syk var: man får INGEN hjelp. 

De fleste langtids sykemeldte er heldigvis ikke i den kategorien, men for å bli ufør nå skal man ha rimelig stor grad av uhelse. 
 

Noen som har vært uføre lenge kan jo ha en langt mer stabil hverdag og helse - og sånn sett kunne stille seg de spørsmålene du tar opp. Og da bør man absolutt det. 
 

Men altså. Joda. Jeg personlig klarer nå ha sex innimellom om jeg er «passiv»  (tåler ikke bevege meg), jeg hjelper nå med å bestille mat og alt klær osv til barn. 
 

Mer enn det er bare å glemme. 
 

Folk er veldig forskjellige som friske og syke, men jeg kan ikke se for meg at jeg noensinne kan fungere som den kjæresten og forelderen jeg jo var før sykdommen. Samma hvor nyansert noen andre måtte se på ting.

Noen ganger er livet bare brutalt 🤷‍♀️
 

Og om man skal date noen uansett mye eller lite arbeidsevne må man jo ta utgangspunkt i hverdagen. 

Anonymkode: 63720...ab2

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du skal aldri si aldri, du kan fortsatt finne en partner selv om du er syk så lenge du klarer å finne et område der du har mulighet til å tilby en partner noe. Og det med energien som du er inne på er viktig, at du klarer å utsråle positivitet selv om situasjonen er som den er.

Når det gjelder kommunikasjonen rundt dette så vil jeg ikke si at den er konstruktiv. Jeg føler at jeg ikke kan snakke ærlig, dette for at hun oppfatter det meste som kritikk. Om det ikke oppfattes som kritikk så kan hun mene at jeg legger press på henne, så da er jeg gansk låst fra å føre en konstruktiv dialog. Så om jeg en dag er litt mindre positiv enn til vanlig, så går hun fort i forsvarsposisjon, eller kanskje jeg kan si at hun tar offer-rollen og det blir min oppgave og berolige henne med at det har ingenting med henne å gjøre. Så det er så lite så skal til å skiple henne at jeg føler jeg må spille en rolle for å få ting til å skli og holde en viss harmoni i hjemmet.

Kompenseringen som du beskriver er nok det mest bærekraftige jeg kan gjøre i forhold til barna. Men om det er det mest bærekraftige jeg kan gjøre ovenfor henne er uvisst. For jeg har en tro på at alle mennesker må utfordres litt om de skal komme seg noe videre. Men når det gjelder det siste så er det helt tabu og ta opp, for da er jeg ufølsom og ikke skjønner noen verdens ting av hvordan hun har det. Bare at jeg nevner en behandlingsmetode som skulle hatt god effekt, men som krever en viss innsats skaper en dårlig stemning. Så jeg håper fortsatt på et mirakel og at hun innser at hun må legge første brikken i puslespillet.

Ønsker deg lykke til

Anonymkode: 4b37b...a2f

Men angående dette du tar opp om egen innsats for å komme seg videre:

Her tror jeg du skal trø litt forsiktig altså med god grunn.

NAV stiller STRENGE krav i AAP og til grundige utredninger. Som betyr at spesialistene og sykehusene hun har vært på gjennom noen år tross alt kan langt mer om dette enn deg.

Om hun slutter å gjøre det alle fagfolk anbefaler fordi «gidder ikke» så er jeg enig med deg. 
 

Men holdningen din kan i noen tilfeller være farlig.

La oss si du synes en kreftpasient skulle slutte med cellegift og heller drikke grønn te.

Eller du synes en MEpasient skulle begynne med jogging eller annet som utløser sterk PEM. 
 

Du må skille mellom hva DU som ufaglært mener - og hva fagfolk på hennes sykdom anbefaler til henne. 
 

Det sistnevnte kan du gjerne mene at hun bør jobbe videre med om det er sjanse for bedring. 
 

Det første ender ofte med at man er kjip og nedlatende i praksis. 

Anonymkode: 63720...ab2

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
35 minutter siden, AnonymBruker said:

Du tenker jeg og andre ikke gjør det? 😅

Sykdommer er jo selvsagt forskjellige.

Noen har gode/bedre dager - nettverk som du nevner osv. Noen har dårlig økonomi, andre helt som før. 
 

Men jeg kan bare snakke for meg selv og den sykdommen jeg fikk. Den var tortur, 100% invalidiserende og folk gråt/uttrykte sjokk av å se meg. Også ukjente. 
Jeg får bare tilbakemeldinger som «du har det jo helt jævlig/du er en av de aller dårligste» osv. Og dette av spesialister på landets fremste sykehus. Ikke spesielt motiverende akkurat.

Det jeg/vi lærte av at en blir veldig syk var: man får INGEN hjelp. 

De fleste langtids sykemeldte er heldigvis ikke i den kategorien, men for å bli ufør nå skal man ha rimelig stor grad av uhelse. 
 

Noen som har vært uføre lenge kan jo ha en langt mer stabil hverdag og helse - og sånn sett kunne stille seg de spørsmålene du tar opp. Og da bør man absolutt det. 
 

Men altså. Joda. Jeg personlig klarer nå ha sex innimellom om jeg er «passiv»  (tåler ikke bevege meg), jeg hjelper nå med å bestille mat og alt klær osv til barn. 
 

Mer enn det er bare å glemme. 
 

Folk er veldig forskjellige som friske og syke, men jeg kan ikke se for meg at jeg noensinne kan fungere som den kjæresten og forelderen jeg jo var før sykdommen. Samma hvor nyansert noen andre måtte se på ting.

Noen ganger er livet bare brutalt 🤷‍♀️
 

Og om man skal date noen uansett mye eller lite arbeidsevne må man jo ta utgangspunkt i hverdagen. 

Anonymkode: 63720...ab2

Jeg får inntrykk av at du trekker innlegget mitt ut av kontekst 

Anonymkode: c68a6...d54

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...