Velge en uføretrygdet kvinne

[AnonymBruker]

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

[AnonymBruker]

Disse mottrådene er så kjedelige. Finn på noe mer spennende om du vil piske opp litt mer kjønnskamp. Dette begynner å bli alt for forutsigbart.

Anonymkode: 39b53...705

[Anonymous 91]

Begynner å bli nok med hat mot uføre nå. Holder med den som allerede er opprettet som gjelder mann.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Nei. Jeg er heterofil kvinne i et forhold med en (uføretrygdet) mann. Hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å ofre forholdet mitt for å velge en kvinne, uføretrygdet eller ikke?
Duh!

Anonymkode: 259b0...28e

[Amossa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Disse mottrådene er så kjedelige. Finn på noe mer spennende om du vil piske opp litt mer kjønnskamp. Dette begynner å bli alt for forutsigbart.

Anonymkode: 39b53...705

Jeg er ikke enig.  Det ville vært interessant å vite om menn flest har de samme holdningen til uføretrygdede som kvinner. .

For meg synes det som at kvinner er mye mer opptatt av mannens økonomi og status enn menn er i kvinnens. Det var forståelig på 1800-tallet, da kvinnen var avhengig av en mann som forsørger.  Men i dag?

[trøndermann38]

Ja kunne godt det

[AnonymBruker]

Amossa skrev (Akkurat nå):

Jeg er ikke enig.  Det ville vært interessant å vite om menn flest har de samme holdningen til uføretrygdede som kvinner. .

For meg synes det som at kvinner er mye mer opptatt av mannens økonomi og status enn menn er i kvinnens. Det var forståelig på 1800-tallet, da kvinnen var avhengig av en mann som forsørger.  Men i dag?

Det finnes allerede mer enn nok av slike tråder, så hvis du er så interessert, er det bare å benytte søkefeltet.

Anonymkode: 39b53...705

[AnonymBruker]

Nei, de er bare feite og spiser smågodt fra Sverige og røyker.

Anonymkode: a9148...ea1

[Amossa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det finnes allerede mer enn nok av slike tråder, så hvis du er så interessert, er det bare å benytte søkefeltet.

Anonymkode: 39b53...705

Takk, det trenger jeg ikke.  Fant akkurat en forskningsartikkel om emnet.  Menn velger partner ut i fra utseende, og kvinner velger ut i fra trygghet (økonomi og god helse).  

https://forskning.no/evolusjon-kjonn-og-samfunn-kultur/kvinner-og-menn-velger-partnere-idag-som-de-gjorde-for-30-ar-siden/1684308

[AnonymBruker]

Først går jeg for personligheten, og om hun er uføretrygdet eller ei får man ta med på kjøpet.

Anonymkode: 314c8...53b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Nok hat mot uføre no! De fleste uføre har mer enn nok å tenke på og takle hver eneste dag i tilegg til denne mobbingen!

Om en ufør person er oppgående og grei og tar vare på se g selv selvfølgelig!

Om en som ligger i drit og ikke har noe renslighet eller huset bombet hver dag eller gal så nei.

Anonymkode: 009cb...344

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nei, de er bare feite og spiser smågodt fra Sverige og røyker.

Anonymkode: a9148...ea1

Takk for latteren 

[AnonymBruker]

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

 

 

Anonymkode: 4b37b...a2f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Nok hat mot uføre no! De fleste uføre har mer enn nok å tenke på og takle hver eneste dag i tilegg til denne mobbingen!

Om en ufør person er oppgående og grei og tar vare på se g selv selvfølgelig!

Om en som ligger i drit og ikke har noe renslighet eller huset bombet hver dag eller gal så nei.

Anonymkode: 009cb...344

Det er hat og mobbing å spør et spørsmål? Nei. Ta deg en bolle.

Anonymkode: 84949...a6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

 

 

Anonymkode: 4b37b...a2f

🥲

Jeg er veldig syk på tredje året snart - felles barn med ektefelle. Det går mot uføre vil jeg anta. 

Og jeg tror dette bildet du tegner av selve tilværelsen er ganske riktig. 
 

Vi har vært sammen 20 år da, men altså: livet med meg nå er jo på absolutt ingen måte som før.

Ikke at det var så spennende før, men man klarer mye mer. Eller: jeg klarer jo ingenting.

Man kan si hva man vil - men for de som er veldig syke og får 100% ufør så kan jeg ikke tenke meg at så mange dager er spesielt gode eller innholdsrike.

Så jeg skjønner GODT jeg ikke hadde blitt «valgt» slik jeg er nå, og jeg hadde ærlig talt stusset veldig på noen som mente det var uproblematisk osv. 

Det er mye uførehets på KG - men dette her er faktisk et høyst relevant innlegg om hvordan livet som partner kan være. For mange ER det jo sånn. 

Anonymkode: 63720...ab2

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Ville ikke akkurat aktivt valgt en uføretrygdet kvinne, men allikevel så endte jeg opp med en uføretrygdet kvinne.

Uføretrygdede har sikkert like mange ulike personligheter som alle andre, så man kan ikke generalisere. Men i mitt tilfelle så kan jeg si at jeg misunner de som har en arbeidsaktiv partner. Hun som jeg bor sammen med har flere av de litt udefinerbare diagnosene som utmattelse og litt fysisk vondt her og der, noe som begrenser både samliv og det sosiale liv som par.

Siden hun ikke jobber og er lite ute så blir det mangel på nye impulser og dimensjoner, det vil si at hun aldri tilfører noe nytt, som gjør at den sosiale delen mellom oss stagnerer. Hun er også blitt mere selvopptatt og det meste dreier seg om egne diagnoser og lidelser. I og med at hun har litt uklare diagnoser så kan det kanskje skyldes et behov for å bli trodd. Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg ikke tror på henne, men jeg kan ofte tenke at hun gjør veldig lite selv for å komme ut av situasjonen.

Væremåten hennes tapper meg for energi. Jeg kan komme glad og fornøyd hjem fra jobb, så snart jeg kommer inn døren så merker jeg energiforandringen. Selv når hun vil gi meg en klem, men med nærmere ettertanke så vil hun egentlig ikke gi en klem, det er mer at hun vil ha en klem, denne foregår på den måten at hun blir slappt hengende på meg og indikerer at denne dagen er forferdelig også. Selv så føler jeg bare at energien blir sugd ut av meg, men jeg kjemper imot og prøver alltid å finne en positiv vinkling på ting, ikke minst for barna sin skyld. Barna blir jo også sterkt preget av dette, så da blir det mitt ansvar og passe på at de blir aktivisert og stimulert på en god og sunn måte. Jeg kan godt forstå statestikken som sier at barn av uføre/arbeidsledige har mye lettere for og havne i samme statestikken selv.

Av og til så føler jeg at jeg er alenefar med tre barn, hvorav det eldste "barnet" ofte kan føles mest krevende og ta mest av energien din, men heldigvis så tilfører heldigvis de 2 andre barna masse energi. På grunn av at partner ikke tilfører så veldig mye økonomisk, så føler jeg selv en forpliktelse til å skaffe så mye inntekt som mulig for at alle skal ha det bra. Dette gjør at jeg heller aldri har tatt meg tid til å være sjuk, sørger alltid for at jeg er pliktoppfyllende i jobben min og er en attraktiv arbeidstaker, for det å blitt arbeidsledig ville medført et økonomisk uføre. Men av og til så stresser tanken meg, for jeg vet at jeg står alene, og ingen andre kan hjelpe til, alt står og faller på meg selv.

I den livsfasen jeg er nå så går det bra, dette på grunn av at barna gir meg så mye glede og energi, og vi gjør masse ting sammen. Men jeg gruer meg til den dagen barna flytter ut og jeg blir sittende alene igjen med noen som suger energien ut av meg.

Det finnes sikkert mange uføre der ute også som sprudler av energi, så ufør alene trenger ikke være det ene avgjørende kriteriet.

 

 

Anonymkode: 4b37b...a2f

Enig med ab over. Dette var veldig sårt og ekte å lese. 

Jeg er selv syk og singel. Jeg har ikke noe å særlig å gi til en partner både av overskudd og forutsigbarhet. Og det du beskriver er marerittet. Å ha en energi som påvirker de rundt meg negativt. 
 

.. du må finne balanse og sette grenser for det selv og i familien. Det hørtes ikke bærekraftig ut å måtte kompensere så mye på alle arenaer. Hvordan kommuniserer dere rundt dette?

Anonymkode: c68a6...d54

[Teardrop]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Spørs veldig på hva hun evt han er ufør for. Altså grunnen.
Er grunnen psykiske problemer, hadde jeg ganske sikkert styrt unna.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei. Jeg er heterofil kvinne i et forhold med en (uføretrygdet) mann. Hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å ofre forholdet mitt for å velge en kvinne, uføretrygdet eller ikke?
Duh!

Anonymkode: 259b0...28e

Da var vel ikke dette spørsmålet til deg, eller hva? 🙄

Anonymkode: 83562...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Enig med ab over. Dette var veldig sårt og ekte å lese. 

Jeg er selv syk og singel. Jeg har ikke noe å særlig å gi til en partner både av overskudd og forutsigbarhet. Og det du beskriver er marerittet. Å ha en energi som påvirker de rundt meg negativt. 
 

.. du må finne balanse og sette grenser for det selv og i familien. Det hørtes ikke bærekraftig ut å måtte kompensere så mye på alle arenaer. Hvordan kommuniserer dere rundt dette?

Anonymkode: c68a6...d54

Problemet ang bærekraftig og ikke er jo at den andre forelderen ikke har et valg.

Uten barn har man mer fritid og kapasitet.

Men som han her nevner så må man være primus motor.

Faen så kjipt, men med barn så MÅ man. Om man velger forlate partneren vil man uansett stå med alt alene, og barna mister en «fast trygghet» i at den andre forelderen i det minste alltid er hjemme om enn veldig begrenset. 
Mer vanskelig økonomisk osv. 

Anonymkode: 63720...ab2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ville du? Bare lurer.

Anonymkode: 84949...a6b

Ja, altså, yrkestittel, inntekt og karriere hos fruen betyr ingenting for meg. 

Det handler mer om funksjonsnivå, syn på livet og verdier. Fungerer man rimelig greit, men selvfølgelig med visse begrensninger som følge av sykdom, så ville jeg definitivt slått til på hun hvis jeg ellers fant matchen mellom oss god. 

For min del har jeg kun èn absolutt grense på maks ett barn, og det barnet minst bør være godt opp i skolealder. Det nytter ikke omså hun er lege eller adm. dir og tjener millioner av kroner da. Det er en annen debatt, men bare for å illustrere at jeg har andre krav enn yrkestittel, inntekt og karriere. 

Anonymkode: e16ca...452