Dement mor

[AnonymBruker]

Mamma er dement og bor på sykehjem. Hun har en del andre plager, også. Før hentet jeg henne hjem til meg ca en gang i uken. Jeg er eneste pårørende her i byen. Familien er veldig liten så alt faller på meg. I det siste har jeg blitt deprimert pga alt dette og jeg klarer bare å hente henne annenhver uke. Det er så vanskelig å se på hvordan hun forfaller, det er umulig å føre en samtale og hun gjør mye rart. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør nok. Jeg må leve mitt liv også. Jeg har full jobb og er alene med to barn som fortsatt trenger oppfølging. I påsken var hun her som vanlig en dag men nå ligger jeg bare og gråter fordi jeg ikke besøkte henne en ekstra gang. Hvordan kan jeg håndtere dette for å ikke gå til grunne selv?

Anonymkode: 62c21...595

[AnonymBruker]

Klem til deg💜 dette er en lang sorgprosess, og det er vanskelig å være pårørende til en som har demens. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du prioriterer deg selv her. Din mor har det godt der hun bor nå, og du besøker slik som det passer deg. Alle i en familie burde ha respekt for hverandre og ikke dømme fordi en besøker/gjør så og så mye for sine nærmeste - det er ingen konkurranse.

Anonymkode: 16f57...897

[visp]

Demens er grusomt og sliter også så mye på pårørende.

Du må ta vare på deg selv slik at du er en fungerende mamma for barna dine. Kjenner moren deg igjen når du kommer? Kanskje du må innse at tiden med å ta henne hjem er forbi? Ofte er det bare stress for demenspasienter siden de kan bli fryktelig forvirret.

Om hun virker likeglad med hvor hun er, så bør du kanskje bare dra dit og være litt sammen med henne istedenfor å bryte henne opp fra rutinene en hel dag her og der? 

[AnonymBruker]

Jeg fikk veldig god støtte fra spesialsykepleier ved geriatrisk avdeling på sykehuset.  Når jeg hadde det slik du har det nå kunne jeg bare ringe inn til henne for en prat.  Har du en slik fagperson du kan snakke med?

Ellers finnes det mange flotte likemennsordninger, og pårørendegrupper du kan få god hjelp og støtte fra.

For du må innse at dette handler om deg, og din dårlige samvittighet.  Den må du legge fra deg.
Jeg har vært der selv, og jeg vet at det er vanskelig, men nå må du tenke på deg selv!  Har du ingenting å gi, kan du heller ikke gi noe.

Start med det enkleste:
Ikke tenk på at du må ta henne med hjem til deg. Først og fremst fordi det er mer belastende for deg å ta henne med hjem, men også fordi at skifte av omgivelser kan gjøre henne mer urolig og forvirret, og gi henne økte symptomer.
 

Besøk henne der hun er, gjør hyggelige ting sammen med henne der  (Gå en tur, les sammen med henne, snakk med henne, syng for henne osv), gi henne hyggelige stunder sammen med deg.  1 time om gangen er ofte mer enn nok, da er dere begge slitne, og behøver hvile.
 

Jeg føler så med deg, det er en tøff og vanskelig situasjon du står i, men nå må du tenke på at ditt beste også er til hennes beste.

Anonymkode: e45af...485

[AnonymBruker]

Sykdommen er ikke kommet så langt at hun ikke kjenner oss igjen. Hun husker avtaler fordi hun skriver det ned. Hun har en haug med bøker hun leser og holder avisen. Noen ganger lurer jeg på om hun egentlig leser de eller om det er et skalkeskjul. Kan demente lese bøker? Føler bare jeg har ingen å snakke med om dette. Jeg kan ikke ta fri fra jobb hele tiden for å følge til lege, sykehus, samtale med primærkontakt på sykehjemmet osv. Alt som forventes. Jeg ble selv skilt for 4 år siden og samtidig havnet hun på sykehjemmet og jeg måtte selge huset hennes samtidig som jeg måtte starte mitt liv på nytt, kjøpe ny bolig og støtte mine barn. Det krevde så mye av meg at nå har jeg veldig lite å gi. Vet ikke hvorfor jeg sutrer sånn heller. Er vel fordi jeg er alene om alt. 

Anonymkode: 62c21...595

[AnonymBruker]

Kjære ts, du gjør en fantastisk innsats for din mor. Men har hu så langtkommen demens at hun har sykehjemsplass er tiden kommet for at du skal ta vare på deg selv. Demens er en sykdom som går mye utover pårørende også, så ikkje ha dårlig samvittighet. 

Jeg har jobbet mange år på en demensavdeling og noe av det jeg alltid tar opp med pårørende på første samtale er at de ikke trenger å komme så ofte på besøk. Jeg ser de ofte er helt utslitt når deres kjære endelig får sykehjemsplass, og de trenger tid for seg selv uten det store ansvaret. De skal komme på besøk når de orker og når de er klar. Din mor blir godt ivaretatt på sykehjemmet, og så lenge du føler du har en god kommunikasjon med avdelingen om behandling og ivaretakelse av din mor så må du tenke på deg selv akkurat nå. 

Ta gjerne kontakt med en støtteordning for pårørende med demens hvor du kan møte andre i samme situasjon og få støtte. 

Besøkene til din mor skal være en hyggelig stund, for dere begge to. Har du perioder der du er sliten må du ta en pause. Kanskje du kan kontakte røde kors om besøksvenn til din mor som kan avlaste deg litt? 

Ser de over skriver mye fornuftig også 💛

Anonymkode: 5c138...171

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg støtter den over her som skriver at du ikke trenger å ta henne hjem, nå når det er vår og nærmer seg sommer kan dere heller gå turer i nærområdet til sykehjemmet? Ta med litt kaffe, brus og frukt og ha en koselig stund ute i frisk luft? Mosjon og frisk luft er godt for dere begge og kan skape fine samtaler 💛

Anonymkode: 5c138...171

[Karma91]

Jeg har en mormor med alzheimer. 

Helt ærlig så ser jeg at mamma og søstrene hennes tar dette mye værre en de behøver. Mormor har det kjempe bra selv om de ikke har mulighet til å besøke henne så ofte pga lang reisevei. 

Jeg snakker med mormor på tlf allt fra 1-3 ganger uken. Helt ærlig så virker hun ha det bedre en hun har hatt det tidligere så lenge jeg har levd hun har slitt en del med depresjon, angst og alkohol. Nå virker alle disse bekymringer glemt, hun husker fortsatt godt nok til å vite hvem vi er og hun husker det kommer 3 oldebarn i år. Hvilke av barnebarna som venter barn husker hun derimot ikke 😅 sin egen alder må vi regne oss frem til hver gang vi er på telefon 😛

alltid hyggelig å snakke med henne å jeg blir aldri sliten av det føler jeg har et mye bedre forhold til henne nå en jeg hadde før selv om hun noen ganger forsøker steke fjernkontrollen:p

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2022 den 9.41):

Jeg fikk veldig god støtte fra spesialsykepleier ved geriatrisk avdeling på sykehuset.  Når jeg hadde det slik du har det nå kunne jeg bare ringe inn til henne for en prat.  Har du en slik fagperson du kan snakke med?

Ellers finnes det mange flotte likemennsordninger, og pårørendegrupper du kan få god hjelp og støtte fra.

For du må innse at dette handler om deg, og din dårlige samvittighet.  Den må du legge fra deg.
Jeg har vært der selv, og jeg vet at det er vanskelig, men nå må du tenke på deg selv!  Har du ingenting å gi, kan du heller ikke gi noe.

Start med det enkleste:
Ikke tenk på at du må ta henne med hjem til deg. Først og fremst fordi det er mer belastende for deg å ta henne med hjem, men også fordi at skifte av omgivelser kan gjøre henne mer urolig og forvirret, og gi henne økte symptomer.
 

Besøk henne der hun er, gjør hyggelige ting sammen med henne der  (Gå en tur, les sammen med henne, snakk med henne, syng for henne osv), gi henne hyggelige stunder sammen med deg.  1 time om gangen er ofte mer enn nok, da er dere begge slitne, og behøver hvile.
 

Jeg føler så med deg, det er en tøff og vanskelig situasjon du står i, men nå må du tenke på at ditt beste også er til hennes beste.

Anonymkode: e45af...485

 Nei, jeg har ingen å snakke med. Primærkontakten på sykehjemmet ble sykemeldt. Det er stadig nye folk på jobb der. Hørte ikke et pip fra sykehjemmet under hele pandemien. Hun bor i omsorgsbolig  og jeg ser sjeldent noe til de ansatte. Det er nå i senere tid fordi hun er dårligere, at de har begynt å ringe meg fordi jeg må bestille time hos fastlegen og følge henne dit.  Da må jeg ta fri fra jobben og det kommer til å bli et problem. Kjenner det knytter seg i meg hver gang de ringer fra sykehjemmet. Jeg sitter med telefonen oppe på pulten hele dagen og er livredd for å sjekke i tilfelle de har ringt. Jeg får angst og depresjoner av dette og er dessverre ikke noen flink pårørende. 

Anonymkode: 62c21...595

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2022 den 23.35):

 Nei, jeg har ingen å snakke med. Primærkontakten på sykehjemmet ble sykemeldt. Det er stadig nye folk på jobb der. Hørte ikke et pip fra sykehjemmet under hele pandemien. Hun bor i omsorgsbolig  og jeg ser sjeldent noe til de ansatte. Det er nå i senere tid fordi hun er dårligere, at de har begynt å ringe meg fordi jeg må bestille time hos fastlegen og følge henne dit.  Da må jeg ta fri fra jobben og det kommer til å bli et problem. Kjenner det knytter seg i meg hver gang de ringer fra sykehjemmet. Jeg sitter med telefonen oppe på pulten hele dagen og er livredd for å sjekke i tilfelle de har ringt. Jeg får angst og depresjoner av dette og er dessverre ikke noen flink pårørende. 

Anonymkode: 62c21...595

Du kan ha rett på lønnet velferdspermisjon i inntil 10 dager mener jeg det er. De kan ikke kreve av deg at du tar ulønnet fri. Klem 🌸 Vit at du ikke er alene. Du kan også få mange nyttige råd og en samtalepartner hos demenslinjen. Er forresten verdt å sjekke ut de andre tilbudene til pårørende  fra Nasjonalforeningen. 

https://nasjonalforeningen.no/tilbud/

Anonymkode: 30879...1cd