Tråden for oss som spiller tangenter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Og siden musikklæreren her i tråden tydeligvis mener at det er i orden å rakke ned på en 19-åring fordi han ikke er "eksepsjonell" nok, er jeg faktisk nysgjerrig på hvordan Mathieu Michels kunne ha forbedret "Space Oddity" etter 1:15 uten å komme i strid med sangens originale komposisjon - dette er en sang av David Bowie, ikke Rakhmaninov.

I den nesten tre timer lange videoen nedenfor, spilt inn noen måneder før den forrige, slik at han var 18 eller 19 på dette tidspunktet, går han gjennom en 10 år lang reise av det han lærte i pianoundervisningen i årenes løp; forståelig nok begynner den svært enkelt, men spoler man frem til etter to timer, kan man høre hva som kom etter hvert, og det er ikke lite - som beskrevet nedenfor, lærte han dette i løpet av pandemien.

I motsetning til enkelte andre har i alle fall jeg stor respekt for mennesker som ham.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Ettersom han i videoen begynner med den aller første pianotimen han hadde 9. september 2011, stemmer det nok at han lærte det grunnleggende på egen hånd og begynte å spille selv før han tok timer som 9-åring.

Å komme med dømmende, flåsete kommentarer som "personen på videoen du la ut er ikke eksepsjonell på noen som helst måte" når det er tydelig at her ser man noen som i en ung alder virkelig legger sjelen sin i dette, er mildt sagt patetisk, så pianolæreren i tråden er neppe representativ for pianolærere som helhet; man har gode lærere som Bjørn Strender, og man har folk som hadde hatt godt av å se opp fra klaviaturet, og innse hva livet egentlig handler om.

Uansett trenger man som tidligere nevnt ikke en pianolærer for å sette i gang med spillingen; på YouTube finner man det meste, og til tross for ubegrunnede påstander om det motsatte, er det ikke få gode musikere som er selvlærte.

Den er dessverre utilgjengelig hos NRK akkurat nå, men ved juletider sender de en dokumentar om hvordan klassikeren "Last Christmas" ble til; i likhet med John Lennon var George Michael en av disse glade amatørene som bare satte seg ned og fant på noe som gikk over i musikkhistorien uten at hans evner på tangenter var noe å skryte av - det han spilte på "Last Christmas" var faktisk forbløffende enkelt:

https://tv.nrk.no/program/KOID22002924

Musikk handler ikke om snobberi eller perfeksjon; musikk handler om noe uendelig langt mer.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

Dette begynner å ligne en slags personlig vendetta, Brian..

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (1 time siden):

Dette begynner å ligne en slags personlig vendetta, Brian..

Beklager virkelig om dette oppfattes slik, for jeg er ikke av den typen mennesker som ser noen mening i dette, men når noen kommer med en kommentar som den på forrige side, ser jeg heller ingen grunn til å ikke svare, og ta folk som pianisten jeg la ved videoer av, i forsvar. Med tanke på engasjementet han viser i spillingen, er det ingen grunn til at en anonym norsk pianolærer skal snakke nedsettende om ham, og noe tilsvarende hadde jeg gjort om noen hadde snakket nedsettende om deg.

Men jeg har fått sagt mitt nå, så man kan la dette ligge; det er nok kaos i verden fra før av.

Ønsker deg ellers en flott dag videre; håper det går bra med musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Beklager virkelig om dette oppfattes slik, for jeg er ikke av den typen mennesker som ser noen mening i dette, men når noen kommer med en kommentar som den på forrige side, ser jeg heller ingen grunn til å ikke svare, og ta folk som pianisten jeg la ved videoer av, i forsvar. Med tanke på engasjementet han viser i spillingen, er det ingen grunn til at en anonym norsk pianolærer skal snakke nedsettende om ham, og noe tilsvarende hadde jeg gjort om noen hadde snakket nedsettende om deg.

Men jeg har fått sagt mitt nå, så man kan la dette ligge; det er nok kaos i verden fra før av.

Ønsker deg ellers en flott dag videre; håper det går bra med musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Null stress! Trenger ikke beklage ovenfor meg, og jeg har ikke fått det inntrykket av deg.

Nå skal ikke jeg legge ord i munnen på pianolæreren, men jeg tror ikke intensjonen var å rakke ned på 19-åringen. Det er iallefall ikke det inntrykket jeg fikk. Ut i fra det jeg leste i sitatet du limte inn så har han jo også hatt 10 år med pianoundervisning, så jeg antar det er lov å stille visse krav til spillingen. Jeg synes han var ganske flink, men er enig i at han ikke er eksepsjonelt flink, og det sier jeg uten en ondsinnet undertone. Når "selvlært" tidligere i tråden her har blitt brukt til å representere både Jarret og Zappa, så må man kunne være så ærlig å si at 19-åringen ikke er helt der enda.

Det er flott at han spiller og har en sunn hobby, og han sier jo selv at han har spilt bedre. Han er faktisk litt irritert over hvor "dårlig" spilt noe er også. Det er i mine øyne en bra ting når man vet man kan bedre, men jeg er en perfeksjonist når det kommer til musikk så ta det med en god klype salt.. 🙂 

Ha en fin kveld videre!

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (7 timer siden):

Null stress! Trenger ikke beklage ovenfor meg, og jeg har ikke fått det inntrykket av deg.

Nå skal ikke jeg legge ord i munnen på pianolæreren, men jeg tror ikke intensjonen var å rakke ned på 19-åringen. Det er iallefall ikke det inntrykket jeg fikk. Ut i fra det jeg leste i sitatet du limte inn så har han jo også hatt 10 år med pianoundervisning, så jeg antar det er lov å stille visse krav til spillingen. Jeg synes han var ganske flink, men er enig i at han ikke er eksepsjonelt flink, og det sier jeg uten en ondsinnet undertone. Når "selvlært" tidligere i tråden her har blitt brukt til å representere både Jarret og Zappa, så må man kunne være så ærlig å si at 19-åringen ikke er helt der enda.

Det er flott at han spiller og har en sunn hobby, og han sier jo selv at han har spilt bedre. Han er faktisk litt irritert over hvor "dårlig" spilt noe er også. Det er i mine øyne en bra ting når man vet man kan bedre, men jeg er en perfeksjonist når det kommer til musikk så ta det med en god klype salt.. 🙂 

Ha en fin kveld videre!

Takk for en fin kommentar.

Hva som er eksepsjonelt, er for så vidt et definisjonsspørsmål; i mine øyne er det imponerende at en i hans alder har lært de over 160 sangene han har lagt ut på YouTube og bruker 18 timer på å spille inn og lage en nesten tre timer lang video som tar for seg ti års pianoundervisning; hvor mange er det egentlig som gjør dette ...?

Poenget er at det å kunne spille i seg selv ikke fører til noe på egen hånd hvis ikke også personligheten følger etter; som jeg har nevnt tidligere, har man millioner av musikere verden over som spiller klassisk musikk, og uansett hvor feilfritt og perfekt de enn måtte tolke kjente verker, kommer ingen til å huske det om 200 år; det som blir husket, er ildsjelene; de som faktisk skapte noe.

Beethoven var svært dyktig foran tangentene, men få av oss tenker på om han spilte riktig eller feil; navnet Beethoven forbinder man med noe helt annet enn spillingen hans, eller for den saks skyld rotet eller den dårlige hygienen. Noe tilsvarende er tilfelle med mange andre; både musikere, forfattere og kunstnere som samtiden betraktet med et kritisk blikk - det var ikke en rent kjøkken og en ryddig A4-tilværelse som preget livene deres, men snarere ofte det stikk motsatte; sann kreativitet springer ikke ut fra orden, men fra kaos.

Hvordan fremtiden til den belgiske pianisten kommer til å bli, er det ingen som vet, men jeg har tro på ham; den dagen han bestemmer seg for å satse på å lage egne sanger, og kanskje spille sammen med andre, har jeg på følelsen av at resultatet kan bli riktig godt; uansett ønsker jeg ham lykke til på veien videre; livet er langt, og han er så vidt blitt ferdig med tenårene.

Ser man på rockens utvikling og historie, er det egentlig ingenting som tilsier at pønken og enkle tre-greps-låter med grupper som Ramones burde ha en stor plass der i forhold til spilleferdighetene; det samme gjelder Nirvana eller Black Sabbath. Likevel er dette navn som burde være kjent for de fleste; musikk er nå musikk, og hva som treffer sjelen, er ikke alltid like lett å spå.

Fortsatt fin februar - fire uker til, så er man i mars, og våren begynner omsider å nærme seg.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2026 den 22.25):

Og siden musikklæreren her i tråden tydeligvis mener at det er i orden å rakke ned på en 19-åring fordi han ikke er "eksepsjonell" nok,

Jeg rakker ikke ned på 19-åringen, det var ikke det som var poenget her! Temaet var egenlæring og hvor fantastisk dyktig du mener man kan bli uten å gå i lære hos en god lærer. Slutt å vri på ordene mine!

Anonymkode: 6e840...14f

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 1.2.2026 den 21.03):

Nå skal ikke jeg legge ord i munnen på pianolæreren, men jeg tror ikke intensjonen var å rakke ned på 19-åringen.

Det har du helt rett i😊 Jeg prøver bare å fortelle om viktigheten av å oppsøke en god lærer. Selv om noen ytterst få kan bli gode på et instrument gjennom selvlære, så trenger de aller fleste god veiledning gjennom en årrekke for å ha muligheten til å bli virkelig god. Dette vet jeg etter lang erfaring både som klassisk pianist og pianolærer. Etter å ha spilt piano selv i over 40 år, og med mastergrad i faget, så er det fortsatt så utrolig mye som gjenstår i min utvikling, og jeg oppsøker selv mine forbilder for å lære videre, både om frasering, klangbehandling, balanse, tekniske ting, timing, osv osv, jeg vet av egen erfaring hvor stort dette faget er. Selvfølgelig skal ikke alle bli den nye Leif Ove Andsnes, men hvilke barn vet hva de vil bli, eller hvor god de kan bli i et fag/ en interesse, før de gir det en real sjanse gjennom mange år? Jeg skal ikke hive meg inn i denne debatten igjen her inne, men jeg prøvde altså ikke å rakke ned på 19-åringen. 

Anonymkode: 6e840...14f

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2026 den 5.07):

Poenget er at det å kunne spille i seg selv ikke fører til noe på egen hånd hvis ikke også personligheten følger etter; som jeg har nevnt tidligere, har man millioner av musikere verden over som spiller klassisk musikk, og uansett hvor feilfritt og perfekt de enn måtte tolke kjente verker, kommer ingen til å huske det om 200 år; det som blir husket, er ildsjelene; de som faktisk skapte noe.

Beethoven var svært dyktig foran tangentene, men få av oss tenker på om han spilte riktig eller feil; navnet Beethoven forbinder man med noe helt annet enn spillingen hans, eller for den saks skyld rotet eller den dårlige hygienen. Noe tilsvarende er tilfelle med mange andre; både musikere, forfattere og kunstnere som samtiden betraktet med et kritisk blikk - det var ikke en rent kjøkken og en ryddig A4-tilværelse som preget livene deres, men snarere ofte det stikk motsatte; sann kreativitet springer ikke ut fra orden, men fra kaos.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Hvorfor er det så viktig at ting skal huskes om 200 år? I mye av det du skriver får jeg en følelse av at status og anerkjennelse er spesielt viktig i "kunst". Hva kommer dette av?

Det virker på meg som du mener at skapere er større enn utøvere, at kaos er større enn orden og at varighet har mer verdi enn samtidsverdi (og personlig verdi). Jeg tror ikke det er så sort hvitt. Ville vi husket Beethoven i dag om vi ikke hadde de millionene av menneskene som spiller musikken hans? 

 

Men så blir jeg i tvil, for du sier også at musikk skal være for alle, og ikke de som har råd til å holde på med det (som f.eks råd til å ta pianotimer). Jeg er enig, musikk bør være for alle som har interesse av det. Dersom man skal vurdere musikk ut ifra status og anerkjennelse så er det statistisk umulig at den kabalen går opp.

Hvis det så skal være slik at musikk er for alle, så må man innse at noen av bivirkningene er større mangfold - og at dette er bra! Jeg skulle jo ønske at flere bilprodusenter laget biler som så kule ut - som Lamborghini - men jeg innser at Honda Civic er nødvendig både for mangfold og for folk med andre praktiske behov og en annen smak. Og begge de to bilmerkene fyller et behov for et fremkomstmiddel den andre ikke får til.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 13.2.2026 den 13.44):

Hvorfor er det så viktig at ting skal huskes om 200 år? I mye av det du skriver får jeg en følelse av at status og anerkjennelse er spesielt viktig i "kunst". Hva kommer dette av?

Det virker på meg som du mener at skapere er større enn utøvere, at kaos er større enn orden og at varighet har mer verdi enn samtidsverdi (og personlig verdi). Jeg tror ikke det er så sort hvitt. Ville vi husket Beethoven i dag om vi ikke hadde de millionene av menneskene som spiller musikken hans? 

 

Men så blir jeg i tvil, for du sier også at musikk skal være for alle, og ikke de som har råd til å holde på med det (som f.eks råd til å ta pianotimer). Jeg er enig, musikk bør være for alle som har interesse av det. Dersom man skal vurdere musikk ut ifra status og anerkjennelse så er det statistisk umulig at den kabalen går opp.

Hvis det så skal være slik at musikk er for alle, så må man innse at noen av bivirkningene er større mangfold - og at dette er bra! Jeg skulle jo ønske at flere bilprodusenter laget biler som så kule ut - som Lamborghini - men jeg innser at Honda Civic er nødvendig både for mangfold og for folk med andre praktiske behov og en annen smak. Og begge de to bilmerkene fyller et behov for et fremkomstmiddel den andre ikke får til.

Husker ikke om jeg har nevnt det tidligere, men en jeg gikk på skolen med. tok livet sitt etter å ha blitt en del av kunstnermiljøet, noe han neppe hadde gjort hvis han hadde vært den jeg kjente ham som, så ikke misforstå meg - streben etter status og anerkjennelse og snobberi er nettopp noe jeg er sterk motstander av.

På den annen side er samtidens anerkjennelse ingen forutsetning for hvordan ting vil bli sett på fremover i tid; det er det en lang rekke eksempler på i musikk og kunst generelt; problemet ved å fokusere på det som skjer her og nå i stedet for å stille klokken 200 eller 300 år fremover, er at man bruker tiden livet består av på ting som reelt sett er forgjengelige bagateller - dette gjelder ikke minst i ulike kontekster i dagliglivet der folk gjør små ting til et spørsmål om liv og død, og tastaturkrigere sitter time etter time foran skjermen, og tror at det de skriver, kan endre verden mens realiteten er at kommentarene deres vil gå i glemmeboken tre dager senere.

Det er ingenting galt i å spille Beethoven da dette er en utmerket utfordring, men hva tilfører dette egentlig verden på lengre sikt, om man ser bort fra et øyeblikks mestringsfølelse? Reinhard Heydrich kom fra en musikalsk familie, og var svært dyktig på både fiolin og piano, men - sett i ettertid, i lys av det han er mer kjent for - hva bidro musikkspillingen hans til utover et ønske om å bli beundret og hyllet?

Så det spørs om det å kunne gjengi andres idéer i seg selv fører til noe; Beatles begynte karierren sin med å spille coverlåter i Hamburg, noe de også gjorde på deler av de første platene, men Beatles hadde aldri blitt Beatles om de hadde fortsatt i samme spor - poenget er at som individuelle mennesker med et unikt sinn har vi også muligheten til å uttrykke noe unikt ingen andre kan, og dette har ingen sammenheng med behov for status; Anne Frank skrev en liten dagbok i skjul, men hun kunne like gjerne ha skrevet andres dikt i en notisbok; hva ville man da visst om følelsene og livet til mennesket Anne Frank, bortsett fra at hun likte dikt ...?

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2026 den 8.31):

Husker ikke om jeg har nevnt det tidligere, men en jeg gikk på skolen med. tok livet sitt etter å ha blitt en del av kunstnermiljøet, noe han neppe hadde gjort hvis han hadde vært den jeg kjente ham som, så ikke misforstå meg - streben etter status og anerkjennelse og snobberi er nettopp noe jeg er sterk motstander av.

På den annen side er samtidens anerkjennelse ingen forutsetning for hvordan ting vil bli sett på fremover i tid; det er det en lang rekke eksempler på i musikk og kunst generelt; problemet ved å fokusere på det som skjer her og nå i stedet for å stille klokken 200 eller 300 år fremover, er at man bruker tiden livet består av på ting som reelt sett er forgjengelige bagateller - dette gjelder ikke minst i ulike kontekster i dagliglivet der folk gjør små ting til et spørsmål om liv og død, og tastaturkrigere sitter time etter time foran skjermen, og tror at det de skriver, kan endre verden mens realiteten er at kommentarene deres vil gå i glemmeboken tre dager senere.

Det er ingenting galt i å spille Beethoven da dette er en utmerket utfordring, men hva tilfører dette egentlig verden på lengre sikt, om man ser bort fra et øyeblikks mestringsfølelse? Reinhard Heydrich kom fra en musikalsk familie, og var svært dyktig på både fiolin og piano, men - sett i ettertid, i lys av det han er mer kjent for - hva bidro musikkspillingen hans til utover et ønske om å bli beundret og hyllet?

Så det spørs om det å kunne gjengi andres idéer i seg selv fører til noe; Beatles begynte karierren sin med å spille coverlåter i Hamburg, noe de også gjorde på deler av de første platene, men Beatles hadde aldri blitt Beatles om de hadde fortsatt i samme spor - poenget er at som individuelle mennesker med et unikt sinn har vi også muligheten til å uttrykke noe unikt ingen andre kan, og dette har ingen sammenheng med behov for status; Anne Frank skrev en liten dagbok i skjul, men hun kunne like gjerne ha skrevet andres dikt i en notisbok; hva ville man da visst om følelsene og livet til mennesket Anne Frank, bortsett fra at hun likte dikt ...?

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Å rette klokken fremover eller bakover i tid gjør at man får et vanskelig utgangspunkt når man skal vurdere nåtiden - desto mer så dersom man har (urealistiske) forventninger til fremtiden og selektive holdninger til fortiden. Spørsmålet mitt er ikke om vi bør tenke langsiktig, men om historisk varighet (det jeg misoppfattet som status og anerkjennelse) er viktigere enn personlig verdi. Dersom historisk varighet er viktigere, flytter du ikke da målestokken om status og anerkjennelse til et enda mer ekstremt ytterpunkt?

Fortiden er skrevet, men man vektlegger nødvendigvis ikke alle detaljene, som f.eks John Lennon som tross sine fredsbudskap også hadde sider hvor han gjorde narr av folk som hadde funksjonsutfordringer. Klart, kulturen var annerledes da enn nå, men empati og medmenneskelighet er ikke nye oppfinnelser. Dette illustrerer hvor selektiv historisk hukommelse kan fremstå, og hvorfor det ikke er hensiktsmessig å bruke historisk varighet som objektiv målestokk.

Vi har en tendens til å se bort fra hvordan personer negativt påvirket folk og kulturen når man kun velger å huske det positive de gjorde, fordi det negative ikke er relevant for oss personlig i dag. Dette kalles 'rosy retrospection', og er en slags hukommelsesbias hvor tendensen er å huske fortiden som mer positiv enn den var. Vi gjør også det motsatte hvor vi reduserer personer eller hendelser til kun det negative (negativity bias). Det er viktig å erkjenne begge sider dersom vi skal gjøre oss opp en korrekt vurdering av folk, kultur, samtiden og hvordan fremtiden kan formes.

Fremtiden er ikke skrevet, og jeg synes det er en fin tanke du har at man bør gjøre det man kan for å påvirke den i positiv retning, og dette er en tankegang jeg støtter. Jeg tenker det vi realistisk sett kan gjøre for fremtiden er å være reflekterte. Det er ingen garanti for at økt refleksjon skaper en bedre fremtid, men det kan bidra til å motvirke risikoen for at vi viderefører fordommer eller destruktive mønstre.

Det å spille Beethoven på piano bidrar også til at vi tar med oss musikken og kulturen videre gjennom nye generasjoner. Du har helt rett når det kommer til dagboken til Anne Frank, her er jeg enig. Det jeg derimot ønsker å få frem her er at dersom historisk varighet blir målestokken risikerer man å nedprioritere den personlige verdien. Om hun hadde likt å skrive dikt laget av andre så synes jeg ikke man bør se negativt på dette, men heller se det positive i at hun gjorde noe hun likte. Ikke alle drømmer om å bli en forfatter. Mange vil bare finne mening.

Hver generasjon har hatt en tendens til å tolke nye kulturuttrykk som en kulturell tilbakegang, så man bør være forsiktig med å anta at vår generasjon med vårt seleksjonsbias av erfaringer basert på en (ofte romantisert) fortid er et unntak og at vi har et objektivt syn på samtiden.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 17.2.2026 den 22.32):

Å rette klokken fremover eller bakover i tid gjør at man får et vanskelig utgangspunkt når man skal vurdere nåtiden - desto mer så dersom man har (urealistiske) forventninger til fremtiden og selektive holdninger til fortiden. Spørsmålet mitt er ikke om vi bør tenke langsiktig, men om historisk varighet (det jeg misoppfattet som status og anerkjennelse) er viktigere enn personlig verdi. Dersom historisk varighet er viktigere, flytter du ikke da målestokken om status og anerkjennelse til et enda mer ekstremt ytterpunkt?

Fortiden er skrevet, men man vektlegger nødvendigvis ikke alle detaljene, som f.eks John Lennon som tross sine fredsbudskap også hadde sider hvor han gjorde narr av folk som hadde funksjonsutfordringer. Klart, kulturen var annerledes da enn nå, men empati og medmenneskelighet er ikke nye oppfinnelser. Dette illustrerer hvor selektiv historisk hukommelse kan fremstå, og hvorfor det ikke er hensiktsmessig å bruke historisk varighet som objektiv målestokk.

Vi har en tendens til å se bort fra hvordan personer negativt påvirket folk og kulturen når man kun velger å huske det positive de gjorde, fordi det negative ikke er relevant for oss personlig i dag. Dette kalles 'rosy retrospection', og er en slags hukommelsesbias hvor tendensen er å huske fortiden som mer positiv enn den var. Vi gjør også det motsatte hvor vi reduserer personer eller hendelser til kun det negative (negativity bias). Det er viktig å erkjenne begge sider dersom vi skal gjøre oss opp en korrekt vurdering av folk, kultur, samtiden og hvordan fremtiden kan formes.

Fremtiden er ikke skrevet, og jeg synes det er en fin tanke du har at man bør gjøre det man kan for å påvirke den i positiv retning, og dette er en tankegang jeg støtter. Jeg tenker det vi realistisk sett kan gjøre for fremtiden er å være reflekterte. Det er ingen garanti for at økt refleksjon skaper en bedre fremtid, men det kan bidra til å motvirke risikoen for at vi viderefører fordommer eller destruktive mønstre.

Det å spille Beethoven på piano bidrar også til at vi tar med oss musikken og kulturen videre gjennom nye generasjoner. Du har helt rett når det kommer til dagboken til Anne Frank, her er jeg enig. Det jeg derimot ønsker å få frem her er at dersom historisk varighet blir målestokken risikerer man å nedprioritere den personlige verdien. Om hun hadde likt å skrive dikt laget av andre så synes jeg ikke man bør se negativt på dette, men heller se det positive i at hun gjorde noe hun likte. Ikke alle drømmer om å bli en forfatter. Mange vil bare finne mening.

Hver generasjon har hatt en tendens til å tolke nye kulturuttrykk som en kulturell tilbakegang, så man bør være forsiktig med å anta at vår generasjon med vårt seleksjonsbias av erfaringer basert på en (ofte romantisert) fortid er et unntak og at vi har et objektivt syn på samtiden.

Flott skrevet.

Du har rett i at man ikke kjenner fremtiden, slik at man ha forventninger som ikke samsvarer med det som faktisk vil skje om 200 eller 300 år, men slik jeg ser det, bidrar det å sette ting i perspektiv til en bedre virkelighetsforståelse; går man enda lenger frem i tid, til en tid der ingen lenger vil huske hva Beatles var, får man også et annet syn på livet som helhet.

Når det gjelder John Lennon, er jeg godt klar over at han ikke var noen engel; problemet med begavede mennesker som får stor innflytelse i kunsten er at det ikke sjeldent følger med et tilsvarende stort ego, og Lennon var intet unntak, noe man så i forholdet til hans første kone og sønnen Julian; fredsbudskapet hans der paret John & Yoko skulle redde verden ved å ligge i en seng var det heller ikke noe dypere substans i når man ser kritisk på dette - har hørt andre omtale han som en egoistisk drittsekk, men mannen har vært død i over 45 år, og hva han enn gjorde eller ikke gjorde, er dette for lengst fortid, og i dagens verden hadde det tross alt vært bedre om man ved fronten i Ukraina sang "Imagine" enn å slakte hverandre ned. Ingen er perfekt; det var heller ikke han, men som musiker og komponist fortjener han respekt.

Som tidligere nevnt er det ingenting galt i spille Beethoven, heller ikke å høre på musikk fremfor å spille selv, men hvis man forestiller seg en verden der de milliardene av mennesker som bor på denne planeten, realiserte de kreative evnene sine i et samfunn som la til rette for dette - hvilken gave ville ikke dette ha vært for ettertiden, som i stedet for å vite at oldemor likte å høre på Spotify og binge TV-serier foran skjermen, kunne få et innblikk i hennes tanker; i hennes sjel.

Selv om måten å skrive på ofte var stiv, er det fortsatt mye verdi å finne i gamle, håndskrevne brev; hva vil fremtidige generasjoner finne igjen etter oss når den digitale epoken en dag er over og man kanskje etter en ny verdenskrig får en mer jordnær måte å leve på ...?

De gamle egypterne bygde pyramidene som står der den dag idag; hva som faktisk kommer til å bli igjen etter kulturen vår om et par hundre år, er et stort spørsmålstegn; vil gjette på at tiden vår på lengre sikt vil bli et svart hull i verdenshistorien, ironisk nok i lys av mengden informasjon vi er omgitt av.

For øvrig er det riktig hyggelig å diskutere med deg, og setter pris på kommentarene dine her i tråden.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Flott skrevet.

Du har rett i at man ikke kjenner fremtiden, slik at man ha forventninger som ikke samsvarer med det som faktisk vil skje om 200 eller 300 år, men slik jeg ser det, bidrar det å sette ting i perspektiv til en bedre virkelighetsforståelse; går man enda lenger frem i tid, til en tid der ingen lenger vil huske hva Beatles var, får man også et annet syn på livet som helhet.

Når det gjelder John Lennon, er jeg godt klar over at han ikke var noen engel; problemet med begavede mennesker som får stor innflytelse i kunsten er at det ikke sjeldent følger med et tilsvarende stort ego, og Lennon var intet unntak, noe man så i forholdet til hans første kone og sønnen Julian; fredsbudskapet hans der paret John & Yoko skulle redde verden ved å ligge i en seng var det heller ikke noe dypere substans i når man ser kritisk på dette - har hørt andre omtale han som en egoistisk drittsekk, men mannen har vært død i over 45 år, og hva han enn gjorde eller ikke gjorde, er dette for lengst fortid, og i dagens verden hadde det tross alt vært bedre om man ved fronten i Ukraina sang "Imagine" enn å slakte hverandre ned. Ingen er perfekt; det var heller ikke han, men som musiker og komponist fortjener han respekt.

Som tidligere nevnt er det ingenting galt i spille Beethoven, heller ikke å høre på musikk fremfor å spille selv, men hvis man forestiller seg en verden der de milliardene av mennesker som bor på denne planeten, realiserte de kreative evnene sine i et samfunn som la til rette for dette - hvilken gave ville ikke dette ha vært for ettertiden, som i stedet for å vite at oldemor likte å høre på Spotify og binge TV-serier foran skjermen, kunne få et innblikk i hennes tanker; i hennes sjel.

Selv om måten å skrive på ofte var stiv, er det fortsatt mye verdi å finne i gamle, håndskrevne brev; hva vil fremtidige generasjoner finne igjen etter oss når den digitale epoken en dag er over og man kanskje etter en ny verdenskrig får en mer jordnær måte å leve på ...?

De gamle egypterne bygde pyramidene som står der den dag idag; hva som faktisk kommer til å bli igjen etter kulturen vår om et par hundre år, er et stort spørsmålstegn; vil gjette på at tiden vår på lengre sikt vil bli et svart hull i verdenshistorien, ironisk nok i lys av mengden informasjon vi er omgitt av.

For øvrig er det riktig hyggelig å diskutere med deg, og setter pris på kommentarene dine her i tråden.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Takk det samme, det er fint å kunne diskutere på en ordentlig og saklig måte. 🙂 

Jeg er enig i at det ville vært flott om alle kunne utfolde seg kreativt. Jeg setter også stor pris på både ærlige uttrykk og ærlige og personlige tekster kontra det overfladiske, men det er også noe underliggende her: at historisk varighet, målestokker og begrep negativt påvirker kreativ utfoldelse, og det er dette jeg prøver å få frem.

Når historisk varighet eller idealiseringen av kreative personer trekkes frem forekommer det et posisjonskille (hierarki) - et statussymbol. Du har helt rett når du sier at alle er forskjellige og har en mulighet til å uttrykke seg unikt, dette gjelder for inntrykk også.

Hvis vi gjør selektive vurderinger av historiske hendelser og samtidig utelater detaljer fra betraktningene, påvirker dette våre historiske målestokker og idealer. Vi gjør ofte dette, som tidligere nevnt, ved å tenke sort/hvitt, et perspektiv som ikke fungerer i tiden vi selv lever i hvor vi personlig får oppleve - og må forholde oss til - alle fargene.

Dersom subjektive vurderinger blir tilegnet status som objektiv sannhet, og denne rangeres høyere enn personlig verdi, kan resultatet være at mennesker slutter med noe de egentlig liker å gjøre. Man hører utsagn som f.eks "Jeg liker å spille piano, men jeg er ikke så veldig flink, så jeg velger å gjøre noe annet i stedet". Da har målestokken fått større betydning enn gleden ved aktiviteten, og de kvalitetskravene er ofte basert på selektive historiske idealer.

Jeg sitter med en følelse av at vi egentlig er enige i akkurat dette, men at vi snakker litt over hverandre. Der du kanskje verdsetter uttrykket litt høyere verdsetter kanskje jeg inntrykket litt høyere.

Jeg tror fremtiden vil se på vår tid som startfasen hvor mennesket for første gang måtte forholde seg til en global verden i ekstrem rask utvikling. Våre erfaringer og inntrykk har historisk sett eskalert fra nærsamfunn til byer og videre til land og verdensdeler - og nå er de virkelig blitt globale. Utviklingen har gått raskere enn evolusjonen, og vi har ikke fått opparbeidet oss evner til å takle samfunnet slik det er i dag. Hvordan vi takler dette tror jeg er avgjørende for hvordan fremtiden blir. Derfor tenker jeg at det å være reflektert er noe av det sunneste vi kan gjøre. Vi trenger litt tid på oss til å finne ut av ting.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 19.2.2026 den 16.19):

Takk det samme, det er fint å kunne diskutere på en ordentlig og saklig måte. 🙂 

Jeg er enig i at det ville vært flott om alle kunne utfolde seg kreativt. Jeg setter også stor pris på både ærlige uttrykk og ærlige og personlige tekster kontra det overfladiske, men det er også noe underliggende her: at historisk varighet, målestokker og begrep negativt påvirker kreativ utfoldelse, og det er dette jeg prøver å få frem.

Når historisk varighet eller idealiseringen av kreative personer trekkes frem forekommer det et posisjonskille (hierarki) - et statussymbol. Du har helt rett når du sier at alle er forskjellige og har en mulighet til å uttrykke seg unikt, dette gjelder for inntrykk også.

Hvis vi gjør selektive vurderinger av historiske hendelser og samtidig utelater detaljer fra betraktningene, påvirker dette våre historiske målestokker og idealer. Vi gjør ofte dette, som tidligere nevnt, ved å tenke sort/hvitt, et perspektiv som ikke fungerer i tiden vi selv lever i hvor vi personlig får oppleve - og må forholde oss til - alle fargene.

Dersom subjektive vurderinger blir tilegnet status som objektiv sannhet, og denne rangeres høyere enn personlig verdi, kan resultatet være at mennesker slutter med noe de egentlig liker å gjøre. Man hører utsagn som f.eks "Jeg liker å spille piano, men jeg er ikke så veldig flink, så jeg velger å gjøre noe annet i stedet". Da har målestokken fått større betydning enn gleden ved aktiviteten, og de kvalitetskravene er ofte basert på selektive historiske idealer.

Jeg sitter med en følelse av at vi egentlig er enige i akkurat dette, men at vi snakker litt over hverandre. Der du kanskje verdsetter uttrykket litt høyere verdsetter kanskje jeg inntrykket litt høyere.

Jeg tror fremtiden vil se på vår tid som startfasen hvor mennesket for første gang måtte forholde seg til en global verden i ekstrem rask utvikling. Våre erfaringer og inntrykk har historisk sett eskalert fra nærsamfunn til byer og videre til land og verdensdeler - og nå er de virkelig blitt globale. Utviklingen har gått raskere enn evolusjonen, og vi har ikke fått opparbeidet oss evner til å takle samfunnet slik det er i dag. Hvordan vi takler dette tror jeg er avgjørende for hvordan fremtiden blir. Derfor tenker jeg at det å være reflektert er noe av det sunneste vi kan gjøre. Vi trenger litt tid på oss til å finne ut av ting.

Takk for et godt innlegg atter en gang.

Hvis kvalitetskrav skulle være et kriterium for musikkspilling, tror jeg at jeg selv hadde ligget tynt an; når man diskuterer utseende og forventninger til dette, er jeg tilhenger av "du er god nok som du er"-tankegangen, og selv om dette kanskje ikke alltid kommer like godt frem her i tråden, er dette noe jeg fortsatt støtter - noe som muligens kom til syne i diskusjonen rundt den unge belgiske pianisten forleden, der jeg skrev "man trenger ikke nødvendigvis å være Pelé eller Maradona for å være en god fotballspiller man kan ha respekt for; det er ikke perfeksjon som gjør livet verdt å leve."

På ett felt kunne man likevel si at jeg tenker litt annerledes enn andre, og det er når det gjelder den kreative innstillingen til ting der ferden til kunnskapen blir viktigere enn selve kunnskapen, noe som i bunn og grunn oppsummerer hele denne tråden, og innstillingen min til tangentenspillingen.

Der andre lærer å spille ved å åpne en lærebok og følge et kjent mønster, har jeg vært åpen om at jeg "lærer å lære" uten å bruke et forhåndstegnet kart, og resultatet er, som nevnt tidligere, blitt en hjemmelaget, men like fullt effektiv metode for å lære å lese noter, samt en annen metode for å holde orden på alle mulige intervaller og akkorder ved å bruke avstandene innad i kvintsirkelen. Om jeg tenker meg D klokken 2 i blå kvintsirkelfarge, blir neste tone D#/Eb fem timer tilbake (Nus-fem) i rød farge, etterfulgt av E to timer frem (To) som er gul, etterfulgt av F tre timer tilbake (Nus-tre) som er blå, etterfulgt av F#/Gb fire timer frem (Fir) som er rød, etterfulgt av G en time tilbake (Nus-en) som er gul, fulgt av Ab/G# - tritus - som er blå.

På samme måte som man har tre ulike Dim-akkorder, følger alle de fire tonene i de tre fargemønstrene blå - > rød -> gul samme bevegelsesmønster, der D er speilvendt av Ab/G# (begge er i blå farge), mens H er speilvendt av F (også blå). Fem timer tilbake for alle disse fire tonene vil bli Nus-fem i rød farge D#-Eb for D, A for Ab/G#, C for H og F#/Gb for F.

Slik får man en løsning som gir fullstendig oversikt over alle mulige intervaller i alle toneartene, og man føler seg "hjemme" på klaviaturet; det spørs om ikke jeg tenker meg musikkteori mer som en universiell, matematisk formel en lærer skriver opp på en tavle; finner man den riktige formelen, finner man også løsningen.

Det jeg derimot har hatt problemer med til tross for eksperimentering med ulike tilnærmingsmetoder, er fingrenes møte med tangentene; kunne det være mulig å lage en "formel" også her ...?

Nå skal jeg ikke konkludere med noe enda, men synes likevel det er morsomt å se hvordan den høyre hånden er i forhold til den venstre; mens kontrollen i møte med tangentene for noen få måneder siden kanskje var ca. 60% av den jeg hadde i venstre hånd, virker det nå som om den har økt til over 90%; dette gjelder da skalaer. Løsningen her ble å støtte hånden mot undersiden av de svarte tangentene litt mer forsiktig enn jeg gjorde før, men like fullt er dette noe som ser ut til å virke så langt.

Slik eksperimenterer jeg videre; kartet som viser oversikten over terrenget, er noe jeg ønsker å lage og finne ut av selv.

I lys av musikken kan dette virke som en uvant og filosofisk måte å lære på, men er det ikke slik livet til syvende og sist er - at vi alle lever et unikt liv, der det ikke finnes et facitsvar for hvordan man skal leve eller forholde seg til ulike situasjoner; livet vårt som vi lever nå og forholdet til dets slutt er noe vi må finne ut av på egen hånd, og det er til liten nytte å kunne spille perfekt om man en dag skulle få vite at man har har høyst noen måneder igjen å leve.

Mange av de klassiske komponistene ble forresten aldri gamle; Beethoven var nærmest en olding som rakk å bli 56 mens mange aldri overlevde 30-årene; Schubert ble 31, Mozart 35, Bizet 36, Mendelssohn og Gershwin 38 og Chopin 39; går man lenger ned finner man Pergolesi som ble 26, Boulanger og Lekeu 24 og de Arriaga bare 19.

Men, men - slik er nå livet; denne teksten ble forresten reddet ved at jeg kopierte den i et tekstdokument i tide; hadde jeg stolt på forumets noe mangelfulle evne til å ta vare på det man skriver, hadde nesten alt gått tapt.

Fortsatt riktig fin dag.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Så tilbake til tangentene; ny video fra Online Rock Piano Lessons - slik kan man skape en liten melodi fra svært enkle ting.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2026 den 6.01):

Slik eksperimenterer jeg videre; kartet som viser oversikten over terrenget, er noe jeg ønsker å lage og finne ut av selv.

I lys av musikken kan dette virke som en uvant og filosofisk måte å lære på, men er det ikke slik livet til syvende og sist er - at vi alle lever et unikt liv, der det ikke finnes et facitsvar for hvordan man skal leve eller forholde seg til ulike situasjoner; livet vårt som vi lever nå og forholdet til dets slutt er noe vi må finne ut av på egen hånd, og det er til liten nytte å kunne spille perfekt om man en dag skulle få vite at man har har høyst noen måneder igjen å leve.

Mange av de klassiske komponistene ble forresten aldri gamle; Beethoven var nærmest en olding som rakk å bli 56 mens mange aldri overlevde 30-årene; Schubert ble 31, Mozart 35, Bizet 36, Mendelssohn og Gershwin 38 og Chopin 39; går man lenger ned finner man Pergolesi som ble 26, Boulanger og Lekeu 24 og de Arriaga bare 19.

Men, men - slik er nå livet; denne teksten ble forresten reddet ved at jeg kopierte den i et tekstdokument i tide; hadde jeg stolt på forumets noe mangelfulle evne til å ta vare på det man skriver, hadde nesten alt gått tapt.

Fortsatt riktig fin dag.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Og apropos kart - ser nå at at hun som lager YouTube-kanalen Online Rock Piano Lessons, som heter Marine og etter alt å dømme er fra Canada, også har en egen hjemmeside der hun skriver: "You Don't Need More Lessons.... You Need a Roadmap!"

Liker forresten innstillingen både hun og enkelte andre YouTube-lærere jeg har nevnt tidligere har til selve spillet, der fri improvisasjon verdsettes fremfor å lære bestemte sanger, og også hun setter spørsmålstegn ved tradisjonell pianolæring:

Sitat

As strange as it sounds, I’m a former classical trained pianist that always loved pop, blues and rock music. 15 years ago, going from classical training to pop piano seemed impossible.

There were no options to learn online and all the teachers I met were giving me random pieces of information. So I had to figure out a way to improve gradually on my own and I finally came up with my own piano success path.

og videre:

Sitat

Most piano lessons are still stuck in old methods, heavy theory, and endless sight reading sheet music, leaving players bored and frustrated.

Nå kan jo ordene hennes tolkes som partiske i lys av undervisningen hun selv tilbyr over nett, men på bakgrunn av det man kan lese i pianolærerforumet på Reddit, er det innlysende at det er en hel del lærere som fortsatt sitter igjen i gamle tankemønstre uten evne til å forstå at verden har endret seg siden de begynte med dette; det at man har holdt på lenge, er ingen garanti for at man er "ekspert" til tross for at man kanskje tror det selv.

Dinosaurene hadde også solid erfaring, men i en verden påvirket av kraftige endringer, var det de små dyrene som klarte seg best.

På den annen side skal jeg heller ikke nekte for at når man hører unge kinesere spille i et land med tradisjoner for streng disiplin og stor konkurranse, kan de håndverket sitt, men hvor blir det av ... gleden ...?

Det er langt mer spilleglede å finne i YouTube-videoene til nevnte Marine, som altså begynte med klassisk musikk og endte opp som en rocker.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Jeg er av og til inne og leser i denne tråden, og rister oppgitt på hodet igjen og igjen. Det begynner å bli litt latterlig hvordan du stadig insisterer på å skrive nedlatende om tradisjonelle pianolærere. Som om du ikke kan slippe temaet, og bare måå fortsette å provisere den pianolæreren som er inne i tråden iblant. Jeg er ingen pianolærer, men har spilt piano i mange år selv, hos lærer, og jeg kjenner dyktige instrumental- lærere, og kjenner til det klassiske miljøet. Jeg skal ikke hive meg inn i diskusjonen, men jeg klarte ikke unngå å kommentere nå, når du nok en gang måtte skrive nedlatende om pianolærere; altså, "pianolærere som sitter fast i gamle mønstre"?? Pianolærere med lang fartstid og god erfaring kan i plenum diskutere dette temaet, men en person som selv er nybegynner på piano og som aldri har hatt en pianotime, kan ikke slenge ut disse påstandene. Det blir for dumt. Det finnes et hav av pianolærere, og alle er ulike. Noen er veldig tradisjonelle, andre er veldig utradisjonelle. Noen fokuserer på teori, andre lar teorien havne langt bak på prioriteringslisten. Noen fokuserer på teknikk, andre på musisering og frasering. Noen fokuserer på klangbehandling, andre på orkestrering. Jeg har hatt mange ulike lærere selv, og jeg har lært mye fra dem alle sammen. Det flott at de er ulike, så kan man hente ulike idéer fra alle sammen. De aller fleste instrumental-lærere tilpasser dessuten undervisningen til hver enkelt elev, så oppsøker du en lærer og forteller hva du ønsker å fokusere på, så får du nok hjelpen du ønsker.

Den klassiske opplæringen er utrolig viktig, uten den, så forsvinner en enormt stor del av den klassiske musikktradisjonen/ musikkhistorien. Det hadde vært en stor tragedie! Det finnes så fantastisk mye flott klassisk musikk, og for å kunne spille denne musikken, så kreves det i aller høyeste grad dyktige lærere og masse masse jobbing. Det er selvfølgelig ikke for alle, og mange vil vil selvsagt lære å spille et instrument for å kunne spille helt andre sjangre, pop, rock, jazz, improvisasjon... Det finnes like mange rytmiske pianolærere som klassiske, så det er fullt mulig å finne er lærer tilpasset det du ønsker å lære. Mange barn er også helt fornøyd med å gå i lære i noen få år for å lære seg noen barnesanger. Og det er også helt ok å lære seg selv å spille, selv om man i de fleste tilfeller da ikke vil komme seg opp på et like høyt nivå, med mindre man er helt eksepsjonell unik.

Poenget er, vær så snill å ikke snakk nedlatende om den flotte og unike jobben pianolærere rundt om i verden gjør!

Og forresten, mange asiatere brenner for å spille klassisk musikk, og mange av dem formidler på en eksepsjonell måte. Det er voldsomt mange asiatere som spiller klassisk musikk på ulike instrumenter da, så selvsagt finnes det mange ulike utøvere som formidler på ulik måte. Noen er teknisk svingode, men mangler sjel i spillet sitt, og andre har også masse sjel og lidenskap i det de formidler. På samme måte som forskjellen blant norske  og vestlige utøvere.

Anonymkode: 19641...018

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er av og til inne og leser i denne tråden, og rister oppgitt på hodet igjen og igjen. Det begynner å bli litt latterlig hvordan du stadig insisterer på å skrive nedlatende om tradisjonelle pianolærere. Som om du ikke kan slippe temaet, og bare måå fortsette å provisere den pianolæreren som er inne i tråden iblant. Jeg er ingen pianolærer, men har spilt piano i mange år selv, hos lærer, og jeg kjenner dyktige instrumental- lærere, og kjenner til det klassiske miljøet. Jeg skal ikke hive meg inn i diskusjonen, men jeg klarte ikke unngå å kommentere nå, når du nok en gang måtte skrive nedlatende om pianolærere; altså, "pianolærere som sitter fast i gamle mønstre"?? Pianolærere med lang fartstid og god erfaring kan i plenum diskutere dette temaet, men en person som selv er nybegynner på piano og som aldri har hatt en pianotime, kan ikke slenge ut disse påstandene. Det blir for dumt. Det finnes et hav av pianolærere, og alle er ulike. Noen er veldig tradisjonelle, andre er veldig utradisjonelle. Noen fokuserer på teori, andre lar teorien havne langt bak på prioriteringslisten. Noen fokuserer på teknikk, andre på musisering og frasering. Noen fokuserer på klangbehandling, andre på orkestrering. Jeg har hatt mange ulike lærere selv, og jeg har lært mye fra dem alle sammen. Det flott at de er ulike, så kan man hente ulike idéer fra alle sammen. De aller fleste instrumental-lærere tilpasser dessuten undervisningen til hver enkelt elev, så oppsøker du en lærer og forteller hva du ønsker å fokusere på, så får du nok hjelpen du ønsker.

Den klassiske opplæringen er utrolig viktig, uten den, så forsvinner en enormt stor del av den klassiske musikktradisjonen/ musikkhistorien. Det hadde vært en stor tragedie! Det finnes så fantastisk mye flott klassisk musikk, og for å kunne spille denne musikken, så kreves det i aller høyeste grad dyktige lærere og masse masse jobbing. Det er selvfølgelig ikke for alle, og mange vil vil selvsagt lære å spille et instrument for å kunne spille helt andre sjangre, pop, rock, jazz, improvisasjon... Det finnes like mange rytmiske pianolærere som klassiske, så det er fullt mulig å finne er lærer tilpasset det du ønsker å lære. Mange barn er også helt fornøyd med å gå i lære i noen få år for å lære seg noen barnesanger. Og det er også helt ok å lære seg selv å spille, selv om man i de fleste tilfeller da ikke vil komme seg opp på et like høyt nivå, med mindre man er helt eksepsjonell unik.

Poenget er, vær så snill å ikke snakk nedlatende om den flotte og unike jobben pianolærere rundt om i verden gjør!

Og forresten, mange asiatere brenner for å spille klassisk musikk, og mange av dem formidler på en eksepsjonell måte. Det er voldsomt mange asiatere som spiller klassisk musikk på ulike instrumenter da, så selvsagt finnes det mange ulike utøvere som formidler på ulik måte. Noen er teknisk svingode, men mangler sjel i spillet sitt, og andre har også masse sjel og lidenskap i det de formidler. På samme måte som forskjellen blant norske  og vestlige utøvere.

Anonymkode: 19641...018

Beklager om det skulle virke slik, da holdningen min er det stikk motsatte av å rakke ned på andre, og nettopp derfor reagerer jeg på dette - jeg kritiserer ikke pianolærere på generelt basis da jeg har stor respekt for mennesker som Jazer Lee, men klassiske lærere som selv er nedlatende ovenfor andre har jeg ikke noe til overs for, noe man har sett en rekke eksempler på; kan sitere en tidligere kommentar jeg har skrevet:

- - - - -

For å ta et eksempel i musikkens verden; da Bjørn Strender startet pianoskolen sin med besifringsspill i 1950-årene og ønsket å gjøre pianospill til en hobby for "folk flest", møtte han kraftig motstand fra pianolærere som sverget til klassisk opplæring - hva skulle denne jyplingen ha å si, når de, med erfaringen sin, visste best. Typisk arroganse og snobberi som man også kan se i andre sammenhenger når det kommer til musikk der den "klassiske" gjengen tydeligvis tror at de er hevet over vanlige dødelige, fint kommentert av en svært dyktig 18-åring som er bedre på fiolinen enn de fleste:

https://www.nrk.no/kultur/xl/alma-kraggerud-er-norges-nye-superfiolinist-1.17596376

Sitat

Alma mener at mangelen på rekruttering delvis skyldes en fisefin holdning fordi folk i miljøet har «skjønt» noe som andre ikke har.

– Vi har så masse å lære av andre sjangere. Hvorfor har popartister så mye større publikum enn klassiske musikere? Jo, fordi de interagerer med publikum på en helt annen måte.

Selv prøver hun å snakke med publikum på konserter. Det er ikke supervanlig at solister gjør det, men Alma vil bryte veggen mellom musikere og publikum og fortelle historier.

Hun rynker panna sånn at øyenbrynene skrår litt oppover.

– Jeg har vært på så mange gørrkjedelige klassiske konserter hvor musikerne ikke anerkjenner at publikum er der i det hele tatt. Jeg blir nesten overrasket hvis jeg virkelig koser meg på en konsert.

For hvis ikke Alma får kose seg når hun selv står på scenen, kan det være det samme med hele greia.

– Jeg vil heller spille for et lite publikum og fortelle halvmorsomme funfacts underveis enn å stå på de store scenene og spille uten glede.

Bjørn Strender forstod det, samtidig som den klassiske flokken av arrogante bedrevitere som betraktet ham med et nedlatende blikk, ikke gjorde det; musikk på hobbynivå handler om glede, ikke om perfeksjon.

[...]

Aner ikke om folk på YouTube som de som lager kanalene Mangold Project, Online Rock Piano Lessons eller Nacho Pozo har noen formell musikkutdanning, men det er totalt uvesentlig hvilke flotte diplomer man måtte ha hengende på veggen - det som teller, er engasjementet i det man klarer å fomidle videre. Derfor er det all grunn til å verdsette den flotte, gratis undervisningen disse menneskene gir, som er åpen for alle, både fattig og rik.

- - - - -

Så kort oppsummert: Jeg er ikke kritisk i forhold til pianolærere i seg selv, da det utvilsomt finnes mange gode lærere, men også klassiske lærere burde innse at verden går fremover uten å være nedlatende til nye metoder, enten det var snakk om Bjørn Strender med besifringsspillet sitt, eller folk som lærer å spille ved å se på YouTube.

De som foretrekker dette, kan naturligvis følge tradisjonell undervisning, men i en tid som vår med så mange andre alternativer finner det også andre veier til målet; å gå til en pianolærer er et valg, men ikke en nødvendighet.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Typisk arroganse og snobberi som man også kan se i andre sammenhenger når det kommer til musikk der den "klassiske" gjengen tydeligvis tror at de er hevet over vanlige dødelige,

 

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Bjørn Strender forstod det, samtidig som den klassiske flokken av arrogante bedrevitere som betraktet ham med et nedlatende blikk, ikke gjorde det;

Så du mener du ikke er nedlatende i disse utsagnene? «Den klassiske flokken av arrogante bedrevitere»? Virkelig? 
Jeg er enig i at det finnes arrogante bedrevitere i alle mulige yrker og fagområder, men det betyr ikke at man kan generalisere på denne måten du gjør, både her og ellers i tråden. 

 

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

det er totalt uvesentlig hvilke flotte diplomer man måtte ha hengende på veggen - det som teller, er engasjementet i det man klarer å fomidle videre.

Helt enig i dette. Jeg har aldri sagt noe om at det kreves diplomer og universitetsgrader for å være en god lærer, men lang erfaring og god opplæring på instrumentet er viktig, spesielt i den klassiske tradisjonen. Det finnes dessuten ikke bare én undervisningsmetode som alle klassiske instrumental-lærere bruker, det finnes nok like mange metoder som lærere, og alle tilpasser og utvikler metodene sine underveis. Så dette er ikke svart/hvitt. 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

musikk på hobbynivå handler om glede, ikke om perfeksjon.

Helt enig i at musikk handler om glede, både på hobbynivå og høyre nivå. Selvsagt gjør det det, hvorfor holder vi ellers på?  «Perfeksjon» er ikke er ord jeg liker. Det handler aldri om det perfekte, det handler likevel om å stadig utvikle seg på instrumentet, og stadig utvikle musikkforståelsen, på alle mulige måter. Man ønsker vel stadig å bli bedre? Stadig å strekke seg etter nye mål? Som igjen skaper mestringsfølelse og dermed spilleglede. 

Anonymkode: 6e840...14f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2026 den 20.34):

Jeg gidder ikke diskutere dette med deg mer, for du er jo uansett ikke interessert i hva en høyt utdannet pianolærer mener. Her inne diskuterer du for det meste med deg selv, da det stort sett er du som skriver innlegg her, som gjør at denne tråden blir holdt i live. En sjelden gang dukker det opp et innlegg fra en annen, men du er ikke interessert i å lære av andre, for du vet visst best selv.

Anonymkode: 6e840...14f

Alt i orden; at jeg opprettet denne tråden for snart fire år siden og fortsatt forsøker å holde den i gang på et forum der det ikke ser ut til å være så stor interesse for diskusjon om musikkinstrumenter, er på ingen måte synonymt med at jeg har monopol på å skrive om tangentspill på Kvinneguiden; alle står fritt til å lage nye tråder om temaet.

Ingen vonde følelser fra min side nå selv om jeg har vært litt irritert før, noe jeg er lei meg for; da jeg skulle svare deg på det siste du skrev, merket jeg at denne diskusjonen egentlig ikke fører til noe; man går bare rundt i ring. Kanskje kunne man dele opp diskusjonen om tangentspill i to ulike tråder ...?

Så det er bare å starte en ny tråd om pianospill om du eller andre skulle ha lyst til det; for all del - det har vært både interessant og riktig hyggelig å diskutere med deg, men spørsmålet er om det egentlig fører til noe å fortsette debatten i én tråd der uenigheten er så stor som her - derfor spørs det om ikke man kunne ha to pianotråder; én for dem som har en mer kreativ innstilling til musikken, og én for dem som setter pris på tradisjonell undervisning. To tråder med ulik innfallsvinkel til hvordan man skal gå frem for å lære dette, men som begge i all vennskapelighet fører til en god og konstruktiv debatt, og forhåpentligvis kan bidra til å øke interessen for pianospill her i forumet.

Ønsker deg ellers lykke til videre på alle måter, og håper du får en fin vår.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Alt i orden; at jeg opprettet denne tråden for snart fire år siden og fortsatt forsøker å holde den i gang på et forum der det ikke ser ut til å være så stor interesse for diskusjon om musikkinstrumenter, er på ingen måte synonymt med at jeg har monopol på å skrive om tangentspill på Kvinneguiden; alle står fritt til å lage nye tråder om temaet.

Ingen vonde følelser fra min side nå selv om jeg har vært litt irritert før, noe jeg er lei meg for; da jeg skulle svare deg på det siste du skrev, merket jeg at denne diskusjonen egentlig ikke fører til noe; man går bare rundt i ring. Kanskje kunne man dele opp diskusjonen om tangentspill i to ulike tråder ...?

Så det er bare å starte en ny tråd om pianospill om du eller andre skulle ha lyst til det; for all del - det har vært både interessant og riktig hyggelig å diskutere med deg, men spørsmålet er om det egentlig fører til noe å fortsette debatten i én tråd der uenigheten er så stor som her - derfor spørs det om ikke man kunne ha to pianotråder; én for dem som har en mer kreativ innstilling til musikken, og én for dem som setter pris på tradisjonell undervisning. To tråder med ulik innfallsvinkel til hvordan man skal gå frem for å lære dette, men som begge i all vennskapelighet fører til en god og konstruktiv debatt, og forhåpentligvis kan bidra til å øke interessen for pianospill her i forumet.

Ønsker deg ellers lykke til videre på alle måter, og håper du får en fin vår.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Ja det var jo en fin måte å kaste meg ut av tråden på😉 Helt greit, jeg ønsker å holde meg unna selv også, for jeg blir så provosert av den nedlatende tonen du har rettet mot det klassiske miljøet. Jeg har ingen interesse av å åpne en ny tråd, jeg ønsket bare uttrykke frustrasjon over det du skriver, og samtidig fremsnakke og forsvare det klassiske miljøet, og forklare litt om hvordan det faktisk ser ut i det miljøet når man er en del av det. Jeg skjønte tidlig at du ikke hadde noen som helst interesse av å høre på andre synspunkt, fra folk som kanskje har mer erfaring enn deg i faget, men kanskje andre som leser her inne hadde interesse av det. Men greit, jeg skal holde meg unna tråden din. 

Anonymkode: 6e840...14f