Tråden for oss som spiller tangenter

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2026 den 1.47):

Jeg er forøvrig uenig i at risikoen i klassisk musikk er teknisk og ikke estetisk. (Brukte dine ord her). Det finnes et hav av gode klassiske musikere, og alle er forskjellige. Alle bidrar med noe eget i det som fremføres. Noen er absolutt veldig knyttet til notebildet, og spiller alt riktig, men klarer ikke nødvendigvis å uttrykke så mye utover det.

Anonymkode: 6e840...14f

Jeg hadde ikke forventet enighet her, og jeg må presisere at jeg ikke mente at teknikk og estetikk ikke kan eksistere samtidig, det kan de selvsagt. Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg mener, men du hører ikke folk reagere på at "David Gilmours rubatoer ødelegger den musikalske flyten" uansett hvilket "nivå" det er på lytteren, men hos Schiff - bare som eksempel - er dette definitivt noe man kan lese eller oppleve og noe jeg antar Schiff selv er veldig bevisst på. Kanskje går akkurat det mer på musikkteori enn teknikk, jeg vet ikke. Det er subjektivt selvsagt, og personlig liker jeg Glenn Goulds spilling best (selv når han sitter med nesa ned i klaviaturet og synger med), så jeg er biased. 🙂

Av erfaring kan jeg derimot si at de konsertene jeg har vært både lydtekniker på - og publikum på (bachelor + master konserter) - har storparten vært veldig generiske og kjedelige frem til det punktet der de skal presentere egen musikk eller eksplisitt blir bedt om å tolke eller omskrive en komposisjon - og da kan resultatet virkelig gå begge veier! Dette er jo såklart som forventet, og jeg er absolutt enig i at det er et stort mangfold musikere som alle bidrar med sitt. De tolkningene jeg personlig har likt best har jeg dessverre aldri fått høre igjen, kanskje de tør fremføre de på nytt dersom de blir kjente artister.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (På 10.1.2026 den 21.11):

Hei, og godt nytt år! Det er ingen ting å beklage, skjønner at det er mye følelser i sving når man diskuterer tema som har så stor betydning for en. Bare så det er sagt (jeg nevnte det tidligere også) så er jeg ingen forkjemper for å bruke AI for å skape musikk, og jeg også setter stor pris på fremføring av musikk på instrument. Jeg er kanskje bare litt mer liberal på at det ikke er et absolutt krav at alle må spille selv, og at instrumentet ikke nødvendigvis MÅ være autentisk (sample-cd/VSTi/digitalt piano vs. et akustisk piano f.eks). Ang. produksjon selv så går det i bølger. Ikke alltid det blir noe produktivt, men det er moro å både spille og produsere, og stort sett blir det resultater å jobbe videre med (heldigvis!).

For min del handler musikk oftest mer om idé enn teknikk, og for å prøve å knytte innlegget her til diskusjonen dere har om pianoteknikk, så tror jeg det å sammenlikne klassisk pianospilling med Jimi Hendrix blir litt som å sammenlikne Formel 1 med "drifting"; begge er motorsport, men Formel 1 handler mer om perfekt utførte runder (klassisk musikk handler mye mer om riktig tone, dynamikk, klang og rytme) hvor drifting handler mer om å utføre en idé (noe Hendrix så til de grader gjorde). Litt laber sammenlikning kanskje, men håper poenget kommer frem.

En av mine favorittkonserter er Pink Floyd's PULSE. Der kommer poenget mitt om en idé tilbake. PULSE er perfekt gjennomført, du får en følelse av at Pink Floyd eier materialet, og de bygger videre på idéene som var spilt inn tidligere, uten å vike nevneverdig fra de. Det er flere musikere, større lydbilde og et gjennomført lys-show på toppen. Dette er en konsert hvor risikoen er estetisk, og ikke teknisk. I klassisk musikk vil jeg si at det er motsatt, der handler det om at risikoen er teknisk og ikke estetisk, og dette er en utrolig stor forskjell på hvordan man tenker på musikk og fremføring.

Det er jo litt ironisk (og trist, forsåvidt) at klassisk musikk på en måte har gått bort fra prinsippet om en 'idé' og beveget seg mot å gjenskape noe konkret. Det er partituret som er det viktigste, hvor avvik fra dette ofte anses som feil og til tider nesten kriminelt. Dette synes jeg er trist, fordi jeg har hørt at flere av de mest kjente komponistene så på sine verk som en idé og ikke en fasit. Beethoven selv var vel åpen for tolkninger av sine tidligere verk, men han ble strengere med tiden da han selv mente at musikerne ikke var flinke nok eller ikke tolket hans "åpne noter" riktig. Her kan de klassisk skolerte mye mer enn meg.

Til syvende og sist så er det flere måter å tolke musikk på og skal man spille klassisk musikk (spesielt soloinstrumenter som piano og gitar) så må teknikken sitte. Det handler om så mye mer enn bare fingerkoordinasjon. Muskelminne er utrolig viktig dersom man skal fremføre det samme stykket mange ganger - uten avvik - og for at muskelminne (og andre teknikker) skal sitte perfekt må man ha "én måte å spille på". Det er iallefall min erfaring. Ulempen med dette, i mine ører, er at det ofte er utrolig kjedelig å både se på og å høre på da risikoen jeg nevnte tidligere er teknisk og ikke estetisk.

Når jeg (i tidlig alder) lærte å spille gitar så var sittestilling, fotstøtte og en avslappende måte å spille på kritisk for at jeg gjorde de fremskrittene jeg gjorde, spesielt sistnevnte. Jeg ville nok ikke hatt samme resultat på gitar dersom jeg lå i sofaen når jeg spilte, og er evig takknemlig for at læreren min pushet meg på akkurat det der. Det har nok også bidratt til å forhindre senebetennelser og skader i ettertid også. Det jeg derimot mislikte sterkt var at notene (og kanskje læreren til en viss grad) ikke ga rom for egen tolkning og "kreativ lek", det har nesten alltid vært veldig stramme rammeverk å forholde seg til, noe som dessverre tok bort mye av gleden for min del. Det var først når jeg begynte å lære meg *host* gitarsoloenetilEurope *host* at det virkelig tok av, for da fikk jeg brukt mye av teknikken jeg hadde lært på en moro måte, og i etterkant kom lysten til å skape selv. Nå er jo dette noen år siden, men jeg håper at dere musikklærere spør eleven "hva vil du lære å spille?" og ikke sier "i dag skal vi spille .....". Kanskje det er litt av utfordringen dere møter, spesielt som pianolærere, altså hvordan gjøre piano interessant for et barn/ungdom?

Hei igjen, og unnskyld sent svar.

Er helt enig i det du skriver om musikk som idé; poenget er at kunst i seg selv ikke er et definert område der man kan sette opp faste grenser, og skal musikk være en kunstart snarere enn en gjentagelse av noe som allerede er blitt til, må man kunne tenke nytt og utvide horisonten; om 300 år er det ingen som vil bry seg om i hvilken grad en klassisk pianist kunne tolke kjente komponister, men det som ser ut til å tåle tidens tann rimelig bra, er det egne, nyskapende materialet, enten det er snakk om Bach, Beatles, Velvet Underground, eller mange andre.

Aner ikke hvor mange som spiller musikk på verdensbasis, men bare i KIna har man millioner og atter millioner som spiller piano der mange av dem sikkert er svært dyktige når det gjelder det tekniske, men hvor mange av dem er blitt kjente utenfor en snever krets av spesielt interesserte? På den annen side har man - i forhold til pianospill - en glad amatør som John Lennon, og jaggu er det flere som vil kjenner igjen "Imagine" enn det utallige pianister som var langt flinkere enn ham på klaviaturet har laget.

Sex Pistols var en kakofoni av kaos og støy og sett med datidens øyne og Sid Vicious' basspill var ikke mye å heise opp flagget for, men den dag idag kan de gjenlevende av gjengen som var på konserten i Pingvin Club i Oslo i 1977 si: "Jeg var der."

Hvorfor ...?

Muligens fordi kunst ikke handler om å forholde seg til et perfekt mønster, men om å skape noe som hever seg over livets banaliteter - derfor leser foreldre fortsatt eventyr for barna sine som ble skrevet i et annet århundre, derfor er det meste av Arthur Conan Doyles seriøse litterære produksjon glemt samtidig som alle kjenner til Sherlock Holmes, derfor kan film få folk til å gråte; derfor er en kvakkende and ved navn Donald mer kjent enn utallige malere som virkelig gjorde sitt beste for å skildre virkeligheten på en realistisk måte, og derfor har musikk fått statusen den har fått i kulturen vår de siste tiårene.

Nå er det snart fire år siden denne tråden ble startet, og hadde jeg i løpet av disse årene fulgt et vanlig læremønster med tanke på spillingen, hadde jeg sikkert lært å spille det ene og det andre, og man kan saktens spørre hva jeg egentlig driver med her. Kanskje er svaret til syvende og sist å finne utenfor musikken; akkurat som bevegelser man gjør i mentale øvelser som Yoga ikke fører til noe annet enn å kunne få øye på verdien i selve bevegelsen; på samme vis føler jeg at fingerbevegelser på et klaviatur uten lyd også gir mening; dette er god mentalhygiene som skaper trygghet i en verden full av kaos, og er noe som varmt kan anbefales som medisin fremfor et glass med hvite piller. Mine egne ambisjoner med tanke på en fremtidig musikalsk karierre er lik null; om 200 år er det ikke en sjel som vil huske om jeg kunne spille Beethoven eller ei, men om man klarer å få et eneste menneske som ønsker å ta livet sitt, til å snu i tide, kan dette endre mer enn man aner.

Apropos håndbevegelser, fant jeg dette på NRK om bevegelser i forhold til hjerneaktivitet:

Eline (19) sin hobby utviklar hjernen

Eline Voltersvik Styve kan ha funne ein hobby av det smarte slaget. Deler av hjernen ligg nemleg i dvale når vi ikkje jobbar med hendene.

https://www.nrk.no/vestland/19-ar-gamle-eline-fra-forde-driv-med-ein-hobby-der-aktive-hender-utviklar-hjernen-1.17694479

Sitat

– Om du driv mykje med handarbeid, så lagar du fleire kontaktpunkt mellom nervecellene som styrer finmotorikken din.

Nervecellene blir ikkje borte om ein ikkje brukar hendene, men det blir færre kontaktpunkt mellom dei.

– Delar av hjernen ligg i dvale. Hjernecellene er der framleis og dei kan vekkast opp, men dei fungerer ikkje optimalt, seier Hjelle.

Hun holder altså på med håndarbeid, men tror at det samme skjer med fingerbevegelser i møte med tangentene til tross for at dette ikke skaper lyd; potensialet ligger i selve bevegelsen, og man vil neppe ta skade av å ha smidige fingre den dagen man ønsker å begynne med musikk; tankegangen min går ut på at veltrente fingre bør ha like stort fokus som andre deler av kroppen, også i barndommen.

Nå er det uansett sent på natt, så jeg får nesten avslutte her; som sagt støtter jeg synspunktet ditt i denne diskusjonen - det eneste jeg ikke kan uttale meg om, er nyere ting av Pink Floyd da forholdet mitt til gruppen i grunnen bare strekker seg frem til utgivelsen av The Wall. Dog er dette litt mindre konservativt enn forholdet til Rolling Stones; der hører jeg ikke på noe de har laget etter at Brian Jones sa takk for seg i 1969.

Fortsatt godt nytt år, og lykke til videre med musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2026 den 8.32):

https://www.gear4music.no/no/Keyboard-and-pianoer/K1and-61-Toners-Keyboard-med-Tastelys-og-Bluetooth-fra-Gear4music-Komplett-Pakke/6HJ7?origin=product-ads&gad_source=1&gad_campaignid=22139185146&gbraid=0AAAAADql2pH-XEnr5ZcpNHot7ieBnNCyj&gclid=CjwKCAiAjojLBhAlEiwAcjhrDppphKn7R6lo_-5ixPqn6aEdtVqSQGc6X87Sb2_cY0TFZi1PSws4NhoC5igQAvD_BwE

Noen som har erfaringer med dette?

Anonymkode: 4b39c...51d

Vil anbefale å tenke seg godt om før man kjøper dette; for det første er ikke billigproduktene fra Gear4Music akkurat kjent for kvaliteten sin og man finner mange av dem på bruktmarkedet, og for det andre veier keyboardet kun 3,5 kg - med andre ord må tangentene være svært lette uten å gi tilstrekkelig motstand når man trykker på dem; dette er et plastleketøy, men dessverre ikke noe mer.

Angående tangentbelysningen høres den kanskje ut som et nyttig hjelpemiddel, men i praksis forsinker dette læreprosessen - skal man lære musikkteori, er det mye nyttigere å la hjernen ta seg av dette ved å for eksempel lære kvintsirkelen først, og forstå akkordenes logiske oppbygning; da vil man alltid ha full oversikt over hva som skjer på klaviaturet uansett hvilken tone man spiller.

Går man opp i pris, kan man fra ca. 3000 og oppover finne vanlige digitale pianoer på bruktmarkedet, og legger man på litt til, kan man få kjøpt en ny Yamaha eller Roland; dette er gode instrumenter man kan få nytte av i mange år, og som er populære blant folk som begynner å spille.

Uansett lykke til med musikken, og håper du finner et piano du får glede av.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei igjen, og unnskyld sent svar.

Er helt enig i det du skriver om musikk som idé; poenget er at kunst i seg selv ikke er et definert område der man kan sette opp faste grenser, og skal musikk være en kunstart snarere enn en gjentagelse av noe som allerede er blitt til, må man kunne tenke nytt og utvide horisonten; om 300 år er det ingen som vil bry seg om i hvilken grad en klassisk pianist kunne tolke kjente komponister, men det som ser ut til å tåle tidens tann rimelig bra, er det egne, nyskapende materialet, enten det er snakk om Bach, Beatles, Velvet Underground, eller mange andre.

Aner ikke hvor mange som spiller musikk på verdensbasis, men bare i KIna har man millioner og atter millioner som spiller piano der mange av dem sikkert er svært dyktige når det gjelder det tekniske, men hvor mange av dem er blitt kjente utenfor en snever krets av spesielt interesserte? På den annen side har man - i forhold til pianospill - en glad amatør som John Lennon, og jaggu er det flere som vil kjenner igjen "Imagine" enn det utallige pianister som var langt flinkere enn ham på klaviaturet har laget.

Sex Pistols var en kakofoni av kaos og støy og sett med datidens øyne og Sid Vicious' basspill var ikke mye å heise opp flagget for, men den dag idag kan de gjenlevende av gjengen som var på konserten i Pingvin Club i Oslo i 1977 si: "Jeg var der."

Hvorfor ...?

Muligens fordi kunst ikke handler om å forholde seg til et perfekt mønster, men om å skape noe som hever seg over livets banaliteter - derfor leser foreldre fortsatt eventyr for barna sine som ble skrevet i et annet århundre, derfor er det meste av Arthur Conan Doyles seriøse litterære produksjon glemt samtidig som alle kjenner til Sherlock Holmes, derfor kan film få folk til å gråte; derfor er en kvakkende and ved navn Donald mer kjent enn utallige malere som virkelig gjorde sitt beste for å skildre virkeligheten på en realistisk måte, og derfor har musikk fått statusen den har fått i kulturen vår de siste tiårene.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Jeg er enig i at kunst ikke er et definert område og det er derfor jeg personlig ikke liker å klassifisere noe som kunst. Det er som å si at noen er rar. Hva i all verden skal det bety? Dette forsterkes ytterligere av at kunst - slik mange opplever definisjonen av det - kun er et fortidsromantiserende begrep, eller noe som brukes til å i ettertid se hvordan det forandret verden og dermed ikke evner å trekke sammenlikninger mellom fortid og nåtid. Det er en holdning jeg synes man skal være forsiktig med, for det impliserer at ingenting nytt kan være kunst - eller på likt nivå - fordi det ikke har fått tid nok på seg til å få en effekt.

For å provosere litt (vennlig ment, dog!) så vil jeg selv, dersom jeg må bruke ordet kunst, si at Beatles' Imagine og Playground (Bea Miller, Arcane) står likestilt. Igjen så går dette på idé (hva vil jeg få frem)-> nødvendighet (hvordan vil/kan jeg få det frem?) -> perfeksjon i utførelse av idéen (hva forsterker eller tar bort fra den?) -> opplevelse (gir dette mening for meg?). Jeg antar at du vil være dypt uenig i dette da du, slik jeg tolker det, anser den menneskelige og historiske delen av musikken og/eller "kunsten" sentral i motsetning til meg som kanskje vurderer det mer analytisk og etter en systemisk koherens (hvordan alt passer sammen). Jeg har en tendens, dessverre, til å synes at mange musikere (og produsenter/lydteknikere!) ikke er flinke nok til å fremheve det jeg synes er viktigst i musikk, og kanskje for å motsi meg selv litt også så er det en tendens til at jo flinkere man blir, desto større tendens har man for å unnvike fra det systemet og den samhandlingen mellom elementer jeg personlig liker så godt. Det er nok derfor jeg synes mye av klassisk musikk (i større grad solo fremføringer) blir kjedelig fordi jeg ikke anser den menneskelige delen og måten man f.eks bryter opp det som for meg er den systemiske flyten på som hverken relevant eller interessant. Jeg ser jo selvfølgelig hvordan mange kan være uenig i dette, og jeg personlig vil være veldig forsiktig med å si at det ene eller det andre er (mer) korrekt.

Det du sier om de som var på Sex Pistols på Pingvin Club er interessant, men når de sier "Jeg var der." mener de da egentlig, uten å legge det til, "Jeg var der. Det var ikke du. lol"? Jeg skulle gjerne likt å ha vært på Pink Floyd-konsert, og spesielt PULSE, men det er for personlig glede og ikke fordi konserten har - i retrospekt - fått status som "legendarisk". Jeg synes det med barnebøkene også er et interessant tema, men er dette mer relatert til tradisjon enn kunst, og har disse en samhandling? Kanskje vi ser på det vi tar med oss gjennom tradisjoner som kunst? Eller kanskje vårt syn på kunst avgjør hva vi tar med oss? Eller er det basert på subjektive opplevelser? Eller oppdragelse? Her vil nok folk være uenige, noe som igjen - i mine øyne - gjør begrepet kunst mindre troverdig. Nå som Billie Eilish får ros (fra alle slags musikere!) for noe av det hun gjør, så kanskje de som vokser opp med denne musikken vil ta akkurat dette med seg videre og om 60 år gjøre noen av hennes låter "tidløse", "banebrytende" og "kunstneriske". '-Jeg husker da jeg som 8-åring hørte Billie Eilish for første gang! Måten sangen var minimalistisk og nær, men samtidig storslått og utfyllende! Dette er virkelig kunst!'

Jeg vet mitt syn kan virke uforståelig ettersom jeg ikke nødvendigvis har det romantiserende blikket på musikk og "kunst" som de aller fleste kanskje har. Jeg innser også at det kan virke som selvmotsigelser fordi jeg verdsetter mye forskjellig musikk og ser verdi i så mye forskjellig. Alt har sin plass, og for meg er det vakre i musikk (som tidligere nevnt) tett knyttet opp mot idé og samhandling mellom elementer (hva må til for å forsterke denne idéen - om noe?) og ikke nødvendigvis menneskelige faktorer (som f.eks utight/sløv spilling eller feil på innspillinger som i ettertid har blitt features). Når stjernene justerer seg, musikerne er i godformen, låten er knall og produsenten og/eller lydteknikeren er på hugget kan det selvfølgelig oppstå tidløse klassikere, og ofte blir disse - igjen, i retrospekt - målestokken (med fordelene og ulempene en målestokk medfører), men dette hører i aller høyeste grad sjeldenhetene til i mine ører.

Endret lørdag kl. 10:00 av MusikkErLivet

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (1 time siden):

Jeg er enig i at kunst ikke er et definert område og det er derfor jeg personlig ikke liker å klassifisere noe som kunst. Det er som å si at noen er rar. Hva i all verden skal det bety? Dette forsterkes ytterligere av at kunst - slik mange opplever definisjonen av det - kun er et fortidsromantiserende begrep, eller noe som brukes til å i ettertid se hvordan det forandret verden og dermed ikke evner å trekke sammenlikninger mellom fortid og nåtid. Det er en holdning jeg synes man skal være forsiktig med, for det impliserer at ingenting nytt kan være kunst - eller på likt nivå - fordi det ikke har fått tid nok på seg til å få en effekt.

For å provosere litt (vennlig ment, dog!) så vil jeg selv, dersom jeg må bruke ordet kunst, si at Beatles' Imagine og Playground (Bea Miller, Arcane) står likestilt. Igjen så går dette på idé (hva vil jeg få frem)-> nødvendighet (hvordan vil/kan jeg få det frem?) -> perfeksjon i utførelse av idéen (hva forsterker eller tar bort fra den?) -> opplevelse (gir dette mening for meg?). Jeg antar at du vil være dypt uenig i dette da du, slik jeg tolker det, anser den menneskelige og historiske delen av musikken og/eller "kunsten" sentral i motsetning til meg som kanskje vurderer det mer analytisk og etter en systemisk koherens (hvordan alt passer sammen). Jeg har en tendens, dessverre, til å synes at mange musikere (og produsenter/lydteknikere!) ikke er flinke nok til å fremheve det jeg synes er viktigst i musikk, og kanskje for å motsi meg selv litt også så er det en tendens til at jo flinkere man blir, desto større tendens har man for å unnvike fra det systemet og den samhandlingen mellom elementer jeg personlig liker så godt. Det er nok derfor jeg synes mye av klassisk musikk (i større grad solo fremføringer) blir kjedelig fordi jeg ikke anser den menneskelige delen og måten man f.eks bryter opp det som for meg er den systemiske flyten på som hverken relevant eller interessant. Jeg ser jo selvfølgelig hvordan mange kan være uenig i dette, og jeg personlig vil være veldig forsiktig med å si at det ene eller det andre er (mer) korrekt.

Det du sier om de som var på Sex Pistols på Pingvin Club er interessant, men når de sier "Jeg var der." mener de da egentlig, uten å legge det til, "Jeg var der. Det var ikke du. lol"? Jeg skulle gjerne likt å ha vært på Pink Floyd-konsert, og spesielt PULSE, men det er for personlig glede og ikke fordi konserten har - i retrospekt - fått status som "legendarisk". Jeg synes det med barnebøkene også er et interessant tema, men er dette mer relatert til tradisjon enn kunst, og har disse en samhandling? Kanskje vi ser på det vi tar med oss gjennom tradisjoner som kunst? Eller kanskje vårt syn på kunst avgjør hva vi tar med oss? Eller er det basert på subjektive opplevelser? Eller oppdragelse? Her vil nok folk være uenige, noe som igjen - i mine øyne - gjør begrepet kunst mindre troverdig. Nå som Billie Eilish får ros (fra alle slags musikere!) for noe av det hun gjør, så kanskje de som vokser opp med denne musikken vil ta akkurat dette med seg videre og om 60 år gjøre noen av hennes låter "tidløse", "banebrytende" og "kunstneriske". '-Jeg husker da jeg som 8-åring hørte Billie Eilish for første gang! Måten sangen var minimalistisk og nær, men samtidig storslått og utfyllende! Dette er virkelig kunst!'

Jeg vet mitt syn kan virke uforståelig ettersom jeg ikke nødvendigvis har det romantiserende blikket på musikk og "kunst" som de aller fleste kanskje har. Jeg innser også at det kan virke som selvmotsigelser fordi jeg verdsetter mye forskjellig musikk og ser verdi i så mye forskjellig. Alt har sin plass, og for meg er det vakre i musikk (som tidligere nevnt) tett knyttet opp mot idé og samhandling mellom elementer (hva må til for å forsterke denne idéen - om noe?) og ikke nødvendigvis menneskelige faktorer (som f.eks utight/sløv spilling eller feil på innspillinger som i ettertid har blitt features). Når stjernene justerer seg, musikerne er i godformen, låten er knall og produsenten og/eller lydteknikeren er på hugget kan det selvfølgelig oppstå tidløse klassikere, og ofte blir disse - igjen, i retrospekt - målestokken (med fordelene og ulempene en målestokk medfører), men dette hører i aller høyeste grad sjeldenhetene til i mine ører.

Takk for svar; nå kommer man kanskje litt bort fra trådens egentlige tema, men emnet og oppfatningen av kunst er jo interessant i seg selv, og er noe som i aller høyeste grad knyttet til musikk, litteratur, eller andre ting.

Hvis jeg selv skulle lage en definisjon av kunst, ville jeg ha beskrevet dette som noe som avspeiler en del av kunstnerens sjel slik at verket får et menneskelig preg, noe man for eksempel kan se i gamle, kjente malerier i motsetning til det som lages idag; ikke fordi dette er av nyere dato, men simpelthen fordi jeg har vanskelig for å få øye på det menneskelige aspektet i noen tilfeldige fargeklatter eller en søppelbøtte med innhold med en pretensiøs tittel som er stilt ut i et hvitmalt utstillingslokale.

Det samme gjelder musikk; når man hører et orgelverk av Bach eller de første, karakteristiske tonene av Skjebnesymfonien, hører man at her er det et menneske som har laget dette som ønsker å formidle noe, og klart å gjenspeile dette ønsket, denne følelsen, som en del av helheten i verket.

På samme vis vil jeg si at en TV-serie som "Fawlty Towers" er kunst; hvem kan vel glemme arme Manuel med "Que"?

Eller for den saks skyld en tegneserie av Carl Barks der han lar endene reise til fjerne himmelstrøk; dette er noe helt annet enn tilfeldig rekkefølge av morsomme tegninger med snakkende ender. I likhet med Bill Watterson og serien om Tommy og Tigern.

Så dersom man skulle ta utgangspunkt i denne definisjonen, vil et kunstverk være kunst uansett kulturell anerkjennelse fra omgivelsene i samtiden, og selv om en genial bok bare blir lest av et fåtall eller ligger gjemt i skuffen, er dette fortsatt kunst. For å fritt etter hukommelsen sitere en samtale jeg en gang overhørte i en bruktbutikk som solgte musikk: "Verdens beste plate finnes der ute et sted, men ingen vet hvor den er."

Litteraturen H.P. Lovecraft skrev er et eksempel på noe som til slutt ble anerkjent, men dette tok sin tid, og noe tilsvarende kan man si om Carl Barks, som lenge var en anonym, god tegner som laget fargerike fortellinger i tegneserier beregnet for barn; at dette ville ende i innbundne bøker høyt verdsatt av voksne, var det nok ingen som forestilte seg.

Men uansett hvilket forhold omgivelsene hadde til dette der og da, var verkets kunstneriske verdi allerede skapt; om det tar 20 eller 100 år for resten av verden å oppdage denne verdien, er uten betydning.

Har hørt på komposisjonen du lenket til, men kjenner ikke bakgrunnen, så jeg tør ikke å uttale meg om dette; Lennons "Imagine" kan vel ikke sies å være et stort verk rent musikalsk sett, men verdien ligger i sammenhengen mellom den enkle, rolige melodien, teksten og Lennon selv, etter min mening.

Om man skulle få plass til alle som har hevdet at de var på den legendariske Sex Pistols-konserten i Oslo, måtte lokalet vært enormt, men man fikk jo laget en bok med en liste over de som faktisk var der; det er flere kjente navn på listen, blant annet Jahn Teigen og Herodes Falsk - om jeg husker riktig.

Fortsatt fin dag; har ikke sovet i natt, så jeg er nødt til å ta en liten pause fra skrivingen nå.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har hørt på komposisjonen du lenket til, men kjenner ikke bakgrunnen, så jeg tør ikke å uttale meg om dette; Lennons "Imagine" kan vel ikke sies å være et stort verk rent musikalsk sett, men verdien ligger i sammenhengen mellom den enkle, rolige melodien, teksten og Lennon selv, etter min mening.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Og det er kanskje akkurat der vi tenker annerledes. Jeg syns ikke bakgrunnen til Playground er relevant for å forstå låten og jeg synes heller ikke Imagine blir bedre fordi det er Lennon, og da tenker jeg på Lennon som person og ikke hans stemme, som jo passer låten perfekt - akkurat som i Playground med Bea Miller. Hvis du hører på musikken og hvordan spillingen, produksjonen, vokalen og stemningen samsvarer med teksten og fremhever idéen så er det akkurat den likheten jeg ville frem til når jeg sammenliknet med Imagine. De gjør - slik jeg ser det - akkurat det samme, men med totalt forskjellig fremgangsmåte, intensjon, kompleksitet og uttrykk, og jeg synes begge to er veldig gode låter. Mulig du synes jeg er helt på bærtur, og det er ok (du trenger ikke svare!) 😄

Beklager avsporingene, du har helt rett og det er din tråd. Sov godt!

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (3 minutter siden):

Og det er kanskje akkurat der vi tenker annerledes. Jeg syns ikke bakgrunnen til Playground er relevant for å forstå låten og jeg synes heller ikke Imagine blir bedre fordi det er Lennon, og da tenker jeg på Lennon som person og ikke hans stemme, som jo passer låten perfekt - akkurat som i Playground med Bea Miller. Hvis du hører på musikken og hvordan spillingen, produksjonen, vokalen og stemningen samsvarer med teksten og fremhever idéen så er det akkurat den likheten jeg ville frem til når jeg sammenliknet med Imagine. De gjør - slik jeg ser det - akkurat det samme, men med totalt forskjellig fremgangsmåte, intensjon, kompleksitet og uttrykk, og jeg synes begge to er veldig gode låter. Mulig du synes jeg er helt på bærtur, og det er ok (du trenger ikke svare!) 😄

Beklager avsporingene, du har helt rett og det er din tråd. Sov godt!

Nei da, dette er ingen avsporing - bare hyggelig å diskutere med deg.

Men i alle fall som jeg ser det, mister man det menneskelige aspektet og helheten i et verk dersom man ser bort fra hvem som har laget det og under hvilke omstendigheter det er blitt til, da det er dette som gjør verket genuint.

Eksempelvis finner man tekster med både penere håndskrift og dypere innhold enn den håndskrevne kladden til en Beatles-sang der Lennon har rablet ned noe han fant på i farta om en hvalross; det som gjør disse tekstene så verdifulle, er nettopp at de er en del av Beatles-historien, en del av en større helhet, og sett i et slikt lys er det forskjell på John Lennon og andre artister, ikke fordi han var så genial at alt han tok i ble til gull, men fordi han er knyttet til Beatles.

Man kunne sammenligne dette med om noen finner en gammel skisse fra en av de store mesterne, enten dette er en tegning av Michelangelo eller et notat av Beethoven; skissen i seg selv er er bare en skisse; det som gir dette autensitet og verdi, er hvem som har laget dette.

Slik oppfatter jeg kunst, men respekterer jo at kunst er ikke har et standardsvar; man har ulike innfallsvinkler til dette.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men i alle fall som jeg ser det, mister man det menneskelige aspektet og helheten i et verk dersom man ser bort fra hvem som har laget det og under hvilke omstendigheter det er blitt til, da det er dette som gjør verket genuint.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Vil det, dersom vi snur litt på det, bety at et verk mister sin verdi dersom du ikke har et forhold til skaperen av og omstendighetene rundt verket? Jeg kan dessverre ikke være enig i dette for slik jeg ser det er vi jo i det tilfellet fortsatt der at ingenting nytt kan være imponerende eller viktig før historien rundt det blir offentlig. Historien til mange artister og verk er også tilgjengelig dersom du vil lese den, men jeg forstår at man ikke har tid til eller interesse av å lese alt om alle.

Hva hvis jeg forteller en historie om et søskenpar som lever i fattige kår og lager musikk sammen på soverommet til den eldste. Foreldrene sover på stua fordi de ikke har nok rom til alle og frivillig ofret sitt soverom og sin livskvalitet slik at deres to stakkarslige barn skulle få sove alene. Barna jobber utrettelig med musikken, dag ut og dag inn, i det enkle håp om at de en dag skal kunne heve livskvaliteten til hele familien. Kanskje levevilkårene dems til og med kan knyttes opp til politikk og verdensbildet. Er dette en type romantiserende historie som for deg gir verkene og omstendighetene til søskenparet verdi nok til at musikken blir verdig å kunne få tittelen "kunst"?

Det er kanskje vanskelig å tro, men selv Bach var ukjent på et visst tidspunkt, og jeg håper og tror at han ble kjent fordi han laget interessant musikk (som de fleste andre i musikkhistorien), ikke fordi historien hans eller omstendighetene rundt han var spesielt nevneverdige, men jeg kjenner ærlig talt ikke hans historie - kanskje er den spektakulær og viktigere for hans status enn musikken? Et verk har egne ben å stå på og historien rundt det kan berike det, vil jeg si, men jeg er helt imot tanken om at historien rundt det er fundamentet til verket.

Uansett, jeg tror ikke vil blir enige, selv om det er morsomt å diskutere med deg og lese meningene du har. Jeg tror jeg har et klart av bilde av hva du oppfatter som genuint og kunst og ikke, men jeg synes du fremstår veldig selektiv i akkurat hvem som får æren av denne utmerkelsen. Det kan være mine egne meninger som spiller meg et puss selvsagt. Heldigvis er vi enige om at det er subjektivt og det er bedre enn bastante generaliseringer.

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (5 timer siden):

Vil det, dersom vi snur litt på det, bety at et verk mister sin verdi dersom du ikke har et forhold til skaperen av og omstendighetene rundt verket? Jeg kan dessverre ikke være enig i dette for slik jeg ser det er vi jo i det tilfellet fortsatt der at ingenting nytt kan være imponerende eller viktig før historien rundt det blir offentlig. Historien til mange artister og verk er også tilgjengelig dersom du vil lese den, men jeg forstår at man ikke har tid til eller interesse av å lese alt om alle.

Hva hvis jeg forteller en historie om et søskenpar som lever i fattige kår og lager musikk sammen på soverommet til den eldste. Foreldrene sover på stua fordi de ikke har nok rom til alle og frivillig ofret sitt soverom og sin livskvalitet slik at deres to stakkarslige barn skulle få sove alene. Barna jobber utrettelig med musikken, dag ut og dag inn, i det enkle håp om at de en dag skal kunne heve livskvaliteten til hele familien. Kanskje levevilkårene dems til og med kan knyttes opp til politikk og verdensbildet. Er dette en type romantiserende historie som for deg gir verkene og omstendighetene til søskenparet verdi nok til at musikken blir verdig å kunne få tittelen "kunst"?

Det er kanskje vanskelig å tro, men selv Bach var ukjent på et visst tidspunkt, og jeg håper og tror at han ble kjent fordi han laget interessant musikk (som de fleste andre i musikkhistorien), ikke fordi historien hans eller omstendighetene rundt han var spesielt nevneverdige, men jeg kjenner ærlig talt ikke hans historie - kanskje er den spektakulær og viktigere for hans status enn musikken? Et verk har egne ben å stå på og historien rundt det kan berike det, vil jeg si, men jeg er helt imot tanken om at historien rundt det er fundamentet til verket.

Uansett, jeg tror ikke vil blir enige, selv om det er morsomt å diskutere med deg og lese meningene du har. Jeg tror jeg har et klart av bilde av hva du oppfatter som genuint og kunst og ikke, men jeg synes du fremstår veldig selektiv i akkurat hvem som får æren av denne utmerkelsen. Det kan være mine egne meninger som spiller meg et puss selvsagt. Heldigvis er vi enige om at det er subjektivt og det er bedre enn bastante generaliseringer.

I våre dager der kunstig intelligens har kommet på banen, vil jeg påstå at det å kjenne til omstendighetene rundt et verk er svært viktig i og med at AI begynner å bli så god at mange knapt hører forskjell på menneske og AI.

For å ta et lite eksempel - man har gruppen Queen. Dersom noen lager en ny sang med Freddie Mercurys stemme og arbeider mye med dette, er ikke dette noe som automatisk bør avfeies som tull; sangen kan ha verdi i seg selv som et AI-produkt et menneske har arbeidet med, men samtidig kan man umulig sammenligne dette med en reell sang av Queen der Freddie Mercury faktisk stod foran mikrofonen.

Eller - for å sette det mer på spissen; noen kunne be ChatGPT om å skrive en dagbok skrevet av en ung jødisk jente som holdt seg i skjul under 2. verdenskrig, og selv om vedkommmende jobbet med dette slik at resultatet teknisk sett ble bedre enn dagboken Anne Frank skrev i sin tid, ville det være fullstendig meningsløst å påstå at AI-dagboken, skrevet foran en trygg PC-skjerm, har større kunstnerisk verdi enn Anne Franks dagbok til tross for at den ord for ord kan være mer poetisk og avansert; det genuine og autentiske betyr alt her.

Jeg forstår tankegangen din da jeg selv er en av de "ukjente" som legger mye arbeid i tekster jeg skriver uten at jeg bruker sosiale medier til å promotere prosjektene mine, slik at i forhold til mentaliteten i dagens samfunn der både kustnere og andre kjemper om oppmerksomhet, er jeg et ubetydelig støvfnugg. Noe som ikke behøver å bety at kvaliteten på tekstene mine samsvarer med fraværet av PR; folk får selv vurdere hva de mener om det jeg lager.

Men samtidig er det essensielt at man vet at det faktisk er et levende menneske, og ikke AI, som har skrevet noe, og med et åpent nett kan søskenparet du skriver om i eksemplet ditt, legge ut ting på YouTube og håpe på det beste; forutsatt at de holder seg til sannheten og ikke bruker AI uten å opplyse om dette - noe dessverre ikke alle gjør.

Så ja - det er i mine øyne en vesentlig forskjell på om en sang eller en tekst er laget av mennesker eller AI, og uten å gi folk muligheten til å kjenne til omstendighetene og historien rundt et verk, er det heller ikke mulig å vurdere hvorvidt dette kan defineres som kunst eller ei.

Som sagt forstår jeg tankegangen din, men vi lever i en tid der mennesket har fått konkurranse av teknologien.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I våre dager der kunstig intelligens har kommet på banen, vil jeg påstå at det å kjenne til omstendighetene rundt et verk er svært viktig i og med at AI begynner å bli så god at mange knapt hører forskjell på menneske og AI.

For å ta et lite eksempel - man har gruppen Queen. Dersom noen lager en ny sang med Freddie Mercurys stemme og arbeider mye med dette, er ikke dette noe som automatisk bør avfeies som tull; sangen kan ha verdi i seg selv som et AI-produkt et menneske har arbeidet med, men samtidig kan man umulig sammenligne dette med en reell sang av Queen der Freddie Mercury faktisk stod foran mikrofonen.

Eller - for å sette det mer på spissen; noen kunne be ChatGPT om å skrive en dagbok skrevet av en ung jødisk jente som holdt seg i skjul under 2. verdenskrig, og selv om vedkommmende jobbet med dette slik at resultatet teknisk sett ble bedre enn dagboken Anne Frank skrev i sin tid, ville det være fullstendig meningsløst å påstå at AI-dagboken, skrevet foran en trygg PC-skjerm, har større kunstnerisk verdi enn Anne Franks dagbok til tross for at den ord for ord kan være mer poetisk og avansert; det genuine og autentiske betyr alt her.

Jeg forstår tankegangen din da jeg selv er en av de "ukjente" som legger mye arbeid i tekster jeg skriver uten at jeg bruker sosiale medier til å promotere prosjektene mine, slik at i forhold til mentaliteten i dagens samfunn der både kustnere og andre kjemper om oppmerksomhet, er jeg et ubetydelig støvfnugg. Noe som ikke behøver å bety at kvaliteten på tekstene mine samsvarer med fraværet av PR; folk får selv vurdere hva de mener om det jeg lager.

Men samtidig er det essensielt at man vet at det faktisk er et levende menneske, og ikke AI, som har skrevet noe, og med et åpent nett kan søskenparet du skriver om i eksemplet ditt, legge ut ting på YouTube og håpe på det beste; forutsatt at de holder seg til sannheten og ikke bruker AI uten å opplyse om dette - noe dessverre ikke alle gjør.

Så ja - det er i mine øyne en vesentlig forskjell på om en sang eller en tekst er laget av mennesker eller AI, og uten å gi folk muligheten til å kjenne til omstendighetene og historien rundt et verk, er det heller ikke mulig å vurdere hvorvidt dette kan defineres som kunst eller ei.

Som sagt forstår jeg tankegangen din, men vi lever i en tid der mennesket har fått konkurranse av teknologien.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Vi beveger oss stadig bort fra trådens tema her, men med ditt samtykke og tråden tatt i betraktning håper jeg moderator ikke har noen problemer med dette. 

Jeg er igjen enig med dine synspunkt om generativ AI og kopiering (uten lov - tyveri mao., Beatles-style), her er det ingenting som skiller våre meninger. Til ettertanke så er AI trent på akkurat samme materiale som vi mennesker forsåvidt, så noe man kan tenke litt på er jo kanskje hvorvidt vi mennesker er i stand til å plutselig finne opp noe nytt, eller om dette er en kumulativ effekt av erfaringer bygget opp gjennom generasjoner. Uansett..

.. filosofiske digresjoner til side, dersom en du kjenner kommer til deg for å presentere noe den personen har laget, vil svaret ditt da være i retning "-Jeg kan dessverre ikke bekrefte dette verks autentisitet og genuine opphav, så jeg vil dermed ikke anerkjenne dette som hverken musikk eller kunst."? Og på en konsert, ser du på artisten og hører på musikken eller ser du etter playbackutstyr og hva lydteknikeren gjør? Eller, dersom barnet ditt kommer til deg med en tegning det laget på skolen eller i barnehagen, sier du "Oi, så fin tegning, så flink du er!" eller ringer du skolen/barnehagen og spør om bevis før du henger det opp på veggen? Dette er satt helt på spissen selvsagt! Ville du vært mer tilbøyelig for å lyve, eller kreativt maskere sannheter, ovenfor noen du kjenner dersom du skal gi tilbakemelding på et kunstnerisk verk? Og hvorfor er svaret ja?

Slik jeg tolker dette er vi jo fortsatt der at ingenting nytt kan være kunst eller viktig, med mindre det faktisk finnes ubestridte solide bevis på at.. nei vent litt, det kan vi jo ikke verifisere lenger. Mister Bachs verk sin kunstneriske verdi dersom vi ikke kan verifisere at Bach skrev all sin musikk selv? Hva var kona eller sønnene sine bidrag? Hva var studentenes? Hva var transkripsjoner og kopier av andre? Var Bach datidens "Hans Zimmer-firma", der mange andre bidro til hans verk og han hadde en mer overordnet rolle i hva som ble publisert i hans navn og hvordan det skulle låte? Hvordan forholder man seg til en slik teori? Jojo, klart det var ekte mennesker, men var det Bach?

Jeg er helt enig i ditt eksempel om Anne Frank, og akkurat i det tilfellet som dagbokform er tankene og historien rundt utrolig relevante for tolkningen vår av verket, på samme måte som man ønsker at en biografi skal være sann og ikke fiksjon. Men hva med Ringenes Herre? Hvis du ser bort i fra de åpenbare ulikhetene, finner du noen likheter mellom Anne Franks dagbok og Ringenes Herre, og er det noen likheter vi kan trekke fra de to til Imagine og Playground? Med fare for at dette blir "tråden for oss som diskuterer bøker" så trenger du ikke svare på dette, men det kan kanskje være verdt å reflektere litt over.

Når du sier at folk får gjøre seg opp en mening om det du skriver selv, er det jo en fin og moden holdning, men innerst inne vil du nok sette pris på at folk gjør opp sine meninger på korrekt grunnlag, og ikke avfeier det som AI-vrøvl, eller er dette noe du helt ærlig ikke bryr deg noe om? Jeg personlig synes det er fint å få genuine og ærlige tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk på det jeg gjør, men med det forbehold at de er saklige og forstår hva jeg vil frem til med musikken eller hva annet det måtte være. Hvis jeg som lydtekniker på en konsert får en tilbakemelding på at basstromma hadde perfekt "oomph" rundt 50hz så er dette veldig hyggelig. Dersom noen kommer og sier "Elendig miksebord! Det er jo digitalt! Analog varme FTW!" så himler jeg med øynene innvendig.

Endret søndag kl. 09:30 av MusikkErLivet

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (3 timer siden):

Vi beveger oss stadig bort fra trådens tema her, men med ditt samtykke og tråden tatt i betraktning håper jeg moderator ikke har noen problemer med dette. 

Jeg er igjen enig med dine synspunkt om generativ AI og kopiering (uten lov - tyveri mao., Beatles-style), her er det ingenting som skiller våre meninger. Til ettertanke så er AI trent på akkurat samme materiale som vi mennesker forsåvidt, så noe man kan tenke litt på er jo kanskje hvorvidt vi mennesker er i stand til å plutselig finne opp noe nytt, eller om dette er en kumulativ effekt av erfaringer bygget opp gjennom generasjoner. Uansett..

.. filosofiske digresjoner til side, dersom en du kjenner kommer til deg for å presentere noe den personen har laget, vil svaret ditt da være i retning "-Jeg kan dessverre ikke bekrefte dette verks autentisitet og genuine opphav, så jeg vil dermed ikke anerkjenne dette som hverken musikk eller kunst."? Og på en konsert, ser du på artisten og hører på musikken eller ser du etter playbackutstyr og hva lydteknikeren gjør? Eller, dersom barnet ditt kommer til deg med en tegning det laget på skolen eller i barnehagen, sier du "Oi, så fin tegning, så flink du er!" eller ringer du skolen/barnehagen og spør om bevis før du henger det opp på veggen? Dette er satt helt på spissen selvsagt! Ville du vært mer tilbøyelig for å lyve, eller kreativt maskere sannheter, ovenfor noen du kjenner dersom du skal gi tilbakemelding på et kunstnerisk verk? Og hvorfor er svaret ja?

Slik jeg tolker dette er vi jo fortsatt der at ingenting nytt kan være kunst eller viktig, med mindre det faktisk finnes ubestridte solide bevis på at.. nei vent litt, det kan vi jo ikke verifisere lenger. Mister Bachs verk sin kunstneriske verdi dersom vi ikke kan verifisere at Bach skrev all sin musikk selv? Hva var kona eller sønnene sine bidrag? Hva var studentenes? Hva var transkripsjoner og kopier av andre? Var Bach datidens "Hans Zimmer-firma", der mange andre bidro til hans verk og han hadde en mer overordnet rolle i hva som ble publisert i hans navn og hvordan det skulle låte? Hvordan forholder man seg til en slik teori? Jojo, klart det var ekte mennesker, men var det Bach?

Jeg er helt enig i ditt eksempel om Anne Frank, og akkurat i det tilfellet som dagbokform er tankene og historien rundt utrolig relevante for tolkningen vår av verket, på samme måte som man ønsker at en biografi skal være sann og ikke fiksjon. Men hva med Ringenes Herre? Hvis du ser bort i fra de åpenbare ulikhetene, finner du noen likheter mellom Anne Franks dagbok og Ringenes Herre, og er det noen likheter vi kan trekke fra de to til Imagine og Playground? Med fare for at dette blir "tråden for oss som diskuterer bøker" så trenger du ikke svare på dette, men det kan kanskje være verdt å reflektere litt over.

Når du sier at folk får gjøre seg opp en mening om det du skriver selv, er det jo en fin og moden holdning, men innerst inne vil du nok sette pris på at folk gjør opp sine meninger på korrekt grunnlag, og ikke avfeier det som AI-vrøvl, eller er dette noe du helt ærlig ikke bryr deg noe om? Jeg personlig synes det er fint å få genuine og ærlige tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk på det jeg gjør, men med det forbehold at de er saklige og forstår hva jeg vil frem til med musikken eller hva annet det måtte være. Hvis jeg som lydtekniker på en konsert får en tilbakemelding på at basstromma hadde perfekt "oomph" rundt 50hz så er dette veldig hyggelig. Dersom noen kommer og sier "Elendig miksebord! Det er jo digitalt! Analog varme FTW!" så himler jeg med øynene innvendig.

Et verk kan stå på egne ben uten at man kjenner til opphavet, som tilfellet var med "Subways of Your Mind" - lenge kjent som en mystisk sang ingen visste hvem som stod bak, og jeg personlig har ikke problemer med å kunne se den kunstneriske verdien i noe noen jeg kjenner, viser meg, enten det er en tekst, sang, eller andre ting. Eller for den saks skyld en graffiti av Banksy.

Men hva jeg selv mener, er uten betydning her; problemet er at med kombinasjonen av et verdensomspennende nett og ny teknologi i form av AI har man i forhold til nettopp kunst skapt et monster der noe som før i tiden kunne høste anerkjennelse og beundring, nå blir møtt med spørsmålet: "Er dette faktisk ekte?"

Når du skriver at "ingenting nytt kan være kunst eller viktig", er dette avhengig av sammenhengen og tilliten til kilden; ny kunst kan uten problemer skapes dersom man stoler på kilden, slik folk som leser tekstene mine, kan stole på at dette er skrevet av et 100% levende menneske, men dukker det opp noe eller noen fra "ingensteds fra" som man ikke kan verifisere, får man dilemmaet med et nytt The Velvet Sundown; verket kan være genuint, men kan like gjerne være et resultat av bruken av AI. Legger vedkommende ut to nye sanger i uken på YouTube, kjenner man svaret.

AI er av nyere dato, men problemet med å ha blind tillit til noe nytt og sensasjonelt som dukker opp, er gammelt; det så man tydelig da Hitlers dagbøker dukket opp i 1983, og både det velkjente tidsskriftet Stern og andre gikk god for dette - og ble lurt. Noe tilsvarende gjelder paranormale fenomener eller skildringer av møter med utenomjordiske aliens; det var ikke få som faktisk trodde på Uri Gellers påståtte overnaturlige evner.

Om en 8-åring dukker opp med en barnetegning, trenger man neppe å ringe skolen for å forvisse seg om autensiteten av dette, men kommer ungen med et 600-siders verk om antikkens Hellas, eller en rekke med sanger som kunne konkurrere med 1980-årenes hitlåter og påstår at dette er noe man har laget på barnerommet i løpet av kvelden, burde det være god grunn til å stille spørsmål.

At man betrakter noe med et kritisk blikk, betyr ikke at man ikke er åpen for noe nytt; uten kritisk sans hadde samfunnet vårt vært fullt av konspirasjonsteorier som ikke møtte sunn skepsis, og kunstens og musikkens verden hadde blitt forsøplet av ting som ikke hører hjemme der.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et verk kan stå på egne ben uten at man kjenner til opphavet, som tilfellet var med "Subways of Your Mind" - lenge kjent som en mystisk sang ingen visste hvem som stod bak, og jeg personlig har ikke problemer med å kunne se den kunstneriske verdien i noe noen jeg kjenner, viser meg, enten det er en tekst, sang, eller andre ting. Eller for den saks skyld en graffiti av Banksy.

Men hva jeg selv mener, er uten betydning her; problemet er at med kombinasjonen av et verdensomspennende nett og ny teknologi i form av AI har man i forhold til nettopp kunst skapt et monster der noe som før i tiden kunne høste anerkjennelse og beundring, nå blir møtt med spørsmålet: "Er dette faktisk ekte?"

Når du skriver at "ingenting nytt kan være kunst eller viktig", er dette avhengig av sammenhengen og tilliten til kilden; ny kunst kan uten problemer skapes dersom man stoler på kilden, slik folk som leser tekstene mine, kan stole på at dette er skrevet av et 100% levende menneske, men dukker det opp noe eller noen fra "ingensteds fra" som man ikke kan verifisere, får man dilemmaet med et nytt The Velvet Sundown; verket kan være genuint, men kan like gjerne være et resultat av bruken av AI. Legger vedkommende ut to nye sanger i uken på YouTube, kjenner man svaret.

AI er av nyere dato, men problemet med å ha blind tillit til noe nytt og sensasjonelt som dukker opp, er gammelt; det så man tydelig da Hitlers dagbøker dukket opp i 1983, og både det velkjente tidsskriftet Stern og andre gikk god for dette - og ble lurt. Noe tilsvarende gjelder paranormale fenomener eller skildringer av møter med utenomjordiske aliens; det var ikke få som faktisk trodde på Uri Gellers påståtte overnaturlige evner.

Om en 8-åring dukker opp med en barnetegning, trenger man neppe å ringe skolen for å forvisse seg om autensiteten av dette, men kommer ungen med et 600-siders verk om antikkens Hellas, eller en rekke med sanger som kunne konkurrere med 1980-årenes hitlåter og påstår at dette er noe man har laget på barnerommet i løpet av kvelden, burde det være god grunn til å stille spørsmål.

At man betrakter noe med et kritisk blikk, betyr ikke at man ikke er åpen for noe nytt; uten kritisk sans hadde samfunnet vårt vært fullt av konspirasjonsteorier som ikke møtte sunn skepsis, og kunstens og musikkens verden hadde blitt forsøplet av ting som ikke hører hjemme der.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. "slik folk som leser tekstene mine, kan stole på at dette er skrevet av et 100% levende menneske, men dukker det opp noe eller noen fra "ingensteds fra" som man ikke kan verifisere, får man dilemmaet". Jeg respekterer ditt syn, men jeg tror ikke vi forstår hverandre her, så kanskje greit å la temaet ligge for denne gang?

Jeg er forøvrig enig i at sunn skepsis er veldig bra og viktig!

[AnonymBruker]

MusikkErLivet skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. "slik folk som leser tekstene mine, kan stole på at dette er skrevet av et 100% levende menneske, men dukker det opp noe eller noen fra "ingensteds fra" som man ikke kan verifisere, får man dilemmaet". Jeg respekterer ditt syn, men jeg tror ikke vi forstår hverandre her, så kanskje greit å la temaet ligge for denne gang?

Jeg er forøvrig enig i at sunn skepsis er veldig bra og viktig!

Uansett takk for en hyggelig diskusjon, og som nevnt tidligere - lykke til videre med musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[MusikkErLivet]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uansett takk for en hyggelig diskusjon, og som nevnt tidligere - lykke til videre med musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Selv takk! Og lykke til med skrivingen. 🙂