Anniken Jørgensen

[Gjest Marist]

Har aldri sett noen oppført seg så barnslig som hun nettopp gjorde i den debatten! Der fikk vi sett henne for hvem hun virkelig er, ble helt målløs. Ikke rart denne jenta sliter, hun må tydeligvis strykes medhårs hele tiden.

[Justlooking]

Apropos boken og at hun lot som hun besvimte, fant et eldre blogginnlegg hvor hun omtaler dette. Og også at hun ikke hadde sett brødrene på ti år og ikke ante hvor de bodde eller het lenger. Kanskje «tapet» av de også har vært med på å forme henne? http://annijor.no/nr-kroppen-sier-stopp/

[♥Missy♥]

17 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Ja. Jeg tror også det finnes verre ting en kjærlighetssorg. Kanskje det føles som det verste når man er 17 år og står midt oppi det, men jeg tror det er verre med f.eks voldtekt, tortur, krig, misbruk, omsorgssvikt osv. 

Man kan ikke sammenligne sorger og kriser i livet. For den det gjelder vil det være vanskelig uansett hva som rammer en. Og man takler ting så forskjellig. La denne stakkars jenta få lov til å sørge og bearbeide ting på sin måte, og slutt å døm henne for at hun er sensitiv og viser følelser. Flere burde faktisk hatt mere empati med mennesker rundt seg og ikke bare sett alt som sort-hvitt hver eneste gang noen gjorde noe annerledes.

Endret 1. oktober 2018 av ♥Missy♥

[Speedmaster]

6 hours ago, Jegskulleønskeat said:

Ja, absolutt helt enig. Det hjelper ikke å sette seg i offerrollen. Det jeg la merke til, som jeg syntes var rart, var at det var hun som først slo opp. Da sa hun at hun likte makta, at hun likte følelsen av kontroll. Men da han slo opp med henne gikk hun i grus og ville at han skulle komme tilbake slik at det var hun som kunne slå opp. 

Virker jo egentlig som om hun skjønte selv at det ikke fungerte, men at hun var så redd for å bli forlatt at det var hun som måtte gjøre det slutt. Men selv om det var hun som gjorde det slutt, så mister hun han jo. Det må jo være en form for psykologisk mekanisme, med så de grader mye manipulasjon

Helt enig med deg. Tror frykten hun følte for å være den svake parten 'tvang' henne til å slå opp først - enda hun ikke ville? Følelsen av å måtte ha kontroll tok over. Er nok psykologi som slår inn her, men all manipuleringen førte at hun mistet den hun elsket. Da hun var 15.

[Gjest Jegskulleønskeat]

59 minutter siden, ♥Missy♥ skrev:

Man kan ikke sammenligne sorger og kriser i livet. For den det gjelder vil det være vanskelig uansett hva som rammer en. Og man takler ting så forskjellig. La denne stakkars jenta få lov til å sørge og bearbeide ting på sin måte, og slutt å døm henne for at hun er sensitiv og viser følelser. Flere burde faktisk hatt mere empati med mennesker rundt seg og ikke bare sett alt som sort-hvitt hver eneste gang noen gjorde noe annerledes.

Absolutt. Jeg håper hun får hjelp, for hun fortjener virkelig å få det bra med seg selv ❤️❤️ jeg unner henne alt godt

Jeg er enig i at det er viktig å vise empati, og selvfølgelig føler jeg med henne. Jeg skulle ønske hun slapp denne byrden, og hadde jeg kjent henne så hadde jeg gitt henne en god klem. Jeg mente ikke å sammenligne smerte; for som sagt så går ikke det an. Jeg mente bare, siden hun selv sa at ingen faen meg hadde følt slik smerte som henne, at det var verre enn å miste foreldrene, at hun trodde kroppen skulle streike av sorg, at jo; det kan finnes andre ting som er verre. Det vil ikke si at hun ikke har hatt det vondt. For hun har absolutt slitt mer enn gjennomsnittet, dessverre. Jeg håper bare at hun er omringet med gode mennesker. Hun har absolutt en sterk historie man ikke burde kimse med, jeg prøvde bare å si at selv om hun sier at det hun har opplevd er verst i verden, så er det nødvendigvis ikke det. Det er kjempe vondt, men verst? Neppe.

Endret 1. oktober 2018 av Jegskulleønskeat

[wintergirl]

1 time siden, Jegskulleønskeat skrev:

Absolutt. Jeg håper hun får hjelp, for hun fortjener virkelig å få det bra med seg selv ❤️❤️ jeg unner henne alt godt

Jeg er enig i at det er viktig å vise empati, og selvfølgelig føler jeg med henne. Jeg skulle ønske hun slapp denne byrden, og hadde jeg kjent henne så hadde jeg gitt henne en god klem. Jeg mente ikke å sammenligne smerte; for som sagt så går ikke det an. Jeg mente bare, siden hun selv sa at ingen faen meg hadde følt slik smerte som henne, at det var verre enn å miste foreldrene, at hun trodde kroppen skulle streike av sorg, at jo; det kan finnes andre ting som er verre. Det vil ikke si at hun ikke har hatt det vondt. For hun har absolutt slitt mer enn gjennomsnittet, dessverre. Jeg håper bare at hun er omringet med gode mennesker. Hun har absolutt en sterk historie man ikke burde kimse med, jeg prøvde bare å si at selv om hun sier at det hun har opplevd er verst i verden, så er det nødvendigvis ikke det. Det er kjempe vondt, men verst? Neppe.

Hvordan kan du vite at hun har slitt mer enn gjennomsnittet?

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, wintergirl skrev:

Hvordan kan du vite at hun har slitt mer enn gjennomsnittet?

Jeg kan ikke vite det. Det kan ikke måles, men det virker slik. Det virker som om hun har det veldig vondt med seg selv. Når det så skal nevnes så virket de helt grusomme de søvnparalysene hun hadde. Det virket nesten som psykose ettersom hun sa at det kom mennesker ut av veggene osv... 

[wintergirl]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg kan ikke vite det. Det kan ikke måles, men det virker slik. Det virker som om hun har det veldig vondt med seg selv. Når det så skal nevnes så virket de helt grusomme de søvnparalysene hun hadde. Det virket nesten som psykose ettersom hun sa at det kom mennesker ut av veggene osv... 

Mange opplever rare ting.  Neida, vi skal ikke måle smerte, men det får være måte på til oppmerksomhet og dilling det skal være. Hun må begynne å jobbe med seg selv da.  Tviler på at hun blir bedre av at alle skal syns så synd på henne og stryke henne på ryggen hele tiden. Hvordan kan vi egentlig være så sikker på at alt er sant? Søvnparalyse har jeg også hatt. Hatt mye motgang i livet jeg også. Mobbing og kritisering hver eneste dag. Til og med læreren likte å henge meg ut. Foreldrene mine er fantastiske, det er jeg evig takknemlig for, men det har vært mye ellers. Har måtte brette opp ermene og jobbe seg igjennom litt av hvert. Tatt meg i nakken har jeg også gjort, fordi jeg ikke har tillatt meg selv å bruke mer tid på sorg andre har påført meg. 

Hun må rett og slett ta seg sammen og slutte å være et evig offer. Begynner å lure på hvordan hun er mot dem rundt seg.

[Speedmaster]

7 minutter siden, wintergirl said:

Mange opplever rare ting.  Neida, vi skal ikke måle smerte, men det får være måte på til oppmerksomhet og dilling det skal være. Hun må begynne å jobbe med seg selv da.  Tviler på at hun blir bedre av at alle skal syns så synd på henne og stryke henne på ryggen hele tiden. Hvordan kan vi egentlig være så sikker på at alt er sant? Søvnparalyse har jeg også hatt. Hatt mye motgang i livet jeg også. Mobbing og kritisering hver eneste dag. Til og med læreren likte å henge meg ut. Foreldrene mine er fantastiske, det er jeg evig takknemlig for, men det har vært mye ellers. Har måtte brette opp ermene og jobbe seg igjennom litt av hvert. Tatt meg i nakken har jeg også gjort, fordi jeg ikke har tillatt meg selv å bruke mer tid på sorg andre har påført meg. 

Hun må rett og slett ta seg sammen og slutte å være et evig offer. Begynner å lure på hvordan hun er mot dem rundt seg.

Jeg er enig med deg. Smerte kan ikke måles, og vi må alle ta oss sammen når vi møter motgang. Men Anniken har kanskje ikke verktøyene til å stå i det alene - hun trenger hjelp. Måten hun beskriver smerten på forteller mye. Nei, vi skal ikke bortforklare alt, men vi må forstå. 

[wintergirl]

1 time siden, Speedmaster skrev:

Jeg er enig med deg. Smerte kan ikke måles, og vi må alle ta oss sammen når vi møter motgang. Men Anniken har kanskje ikke verktøyene til å stå i det alene - hun trenger hjelp. Måten hun beskriver smerten på forteller mye. Nei, vi skal ikke bortforklare alt, men vi må forstå. 

Jeg er enig i at man må forstå. Og de fleste skjønner at jenta trenger hjelp. Å hjelpe et menneske betyr ikke alltid at man skal stryke dem på ryggen men å få de til å se seg selv opp i alt. Hun kan ikke lenger skylde på omstendighetene. 

Endret 1. oktober 2018 av wintergirl

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 1.10.2018 den 23.16, wintergirl skrev:

Jeg er enig i at man må forstå. Og de fleste kjønnet at jenta trenger hjelp. Å hjelpe et menneske betyr ikke alltid at man skal stryke dem på ryggen men å få de til å se seg selv opp i alt. Hun kan ikke lenger skylde på omstendighetene. 

Akkurat. 

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Raven.Writingdesk]

17 timer siden, ♥Missy♥ skrev:

Man kan ikke sammenligne sorger og kriser i livet. For den det gjelder vil det være vanskelig uansett hva som rammer en. Og man takler ting så forskjellig. La denne stakkars jenta få lov til å sørge og bearbeide ting på sin måte, og slutt å døm henne for at hun er sensitiv og viser følelser. Flere burde faktisk hatt mere empati med mennesker rundt seg og ikke bare sett alt som sort-hvitt hver eneste gang noen gjorde noe annerledes.

EEEEHhh, du har fått med deg at hun har selv skrevet en bok hun forsøker å tjene penger på via å skrive om sine følelser?? 

Så man skal skrive bok om følelseslivet (og utlevere andre i samme sleng) og skånes fra kritikk?! 

Nei. 

 

[Raven.Writingdesk]

15 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg kan ikke vite det. Det kan ikke måles, men det virker slik. Det virker som om hun har det veldig vondt med seg selv. Når det så skal nevnes så virket de helt grusomme de søvnparalysene hun hadde. Det virket nesten som psykose ettersom hun sa at det kom mennesker ut av veggene osv... 

Joda til en viss grad måler vi faktisk smerte.

det finnes «smerteskala» og kliniske tegn til hvordan man observerer smerte og hvordan man best håndterer smerte. 

Om to stk kommer på legevakta og mener de begge har akutt behov for hjelp, hvor den ene har flis i fingeren og den andre har kutta seg i foten med ei øks, så er det faktisk noe man veier opp imot hverandre. Uansett om vedkommende med flis i fingeren føler seg dypt traumatisert og vedkommende med massiv blødning synes selv det ikke er så ille.

Det er såklart lettere å måle fysisk smerte i forhold til psykisk. Men alle opplever vi normale utfordringer i livet. Tenåringskjærlighetssorg, er noe av det mest vanlige. ALLE mennesker opplever dette. Så er spørsmålet hvor bra man takler smerte og sorg og hvilke verktøy man har. Noen er også mer sårbar enn andre. Noen overreagerer og skaper mye drama rundt segselv.

Hvilke mestringsstrategier er mest gunstig...? 

Om Anniken skriver bok som mer eller mindre sykeliggjør det normale, og normaliserer sykeliggjøringen ( det er normalt å leve 7 år i depresjon pga en 6 mnd kjærlighetsforhold man hadde som fjortiss) Så er ikke bare ett av problemene med boka at hun utleverer andre,  men at hun fremstår som en form for legitimering av å legge seg ned å gi opp når livet blir litt tøft. 

Man må faktisk kunne kritisere hvordan folk håndterer eget følelsesliv om de ønsker å skrive bok om det som skal være til «selvhjelp» for andre.

Boka kan ikke være begge dele. Den kan ikke både være en utlevering av hennes tenåringsliv OG et «verktøy for andre» om hun ikke kommer med direkte verktøy. 

Ja: det er kjipt at hun ikke takla dette, at hun fortsatt drar med seg denne bagasjen, og hun må gjerne dele enhver selvbiografisk katastrofe, men ikke forvent at alle vil klappe i hender og synes dette er så fantastisk. Fordi det er det ikke.  Det er se og hør, tabloid, sladder. Fordi hun er en eller annen semikjendis som har vært sammen med en annen semikjendis. Det er det eneste denne boka er. Hadde kjæresten vært anonym, og hun var ukjent, er det absolutt ingen som hadde giddi brydd seg om denne boka. Det er ikke mer dybde i dette en Kim Kardashian sin selfie bok. Det er meg-meg-meg. Og sykeliggjøring og krisemaksimering av normale livshendelser. Og den siste delen er mer til skade for tenåringer som opplever noe NORMALT, og får fortalt av en influencer at dette er så dramatisk at nå er det bare å legge seg ned å dø. Det er overhodet ikke positivt.  Det er faktisk heller skremmende. 

Endret 2. oktober 2018 av veggteppe

[Unika]

5 minutter siden, veggteppe skrev:

Joda til en viss grad måler vi faktisk smerte.

det finnes «smerteskala» og kliniske tegn til hvordan man observerer smerte og hvordan man best håndterer smerte. 

Om to stk kommer på legevakta og mener de begge har akutt behov for hjelp, hvor den ene har flis i fingeren og den andre har kutta seg i foten med ei øks, så er det faktisk noe man veier opp imot hverandre. Uansett om vedkommende med flis i fingeren føler seg dypt traumatisert og vedkommende med massiv blødning synes selv det ikke er så ille.

Det er såklart lettere å måle fysisk smerte i forhold til psykisk. Men alle opplever vi normale utfordringer i livet. Tenåringskjærlighetssorg, er noe av det mest vanlige. ALLE mennesker opplever dette. Så er spørsmålet hvor bra man takler smerte og sorg og hvilke verktøy man har. Noen er også mer sårbar enn andre. Noen overreagerer og skaper mye drama rundt segselv.

Hvilke mestringsstrategier er mest gunstig...? 

Om Anniken skriver bok som mer eller mindre sykeliggjør det normale, og normaliserer sykeliggjøringen ( det er normalt å leve 7 år i depresjon pga en 6 mnd kjærlighetsforhold man hadde som fjortiss) Så er ikke bare ett av problemene med boka at hun utleverer andre,  men at hun fremstår som en form for legitimering av å legge seg ned å gi opp når livet blir litt tøft. 

Man må faktisk kunne kritisere hvordan folk håndterer eget følelsesliv om de ønsker å skrive bok om det som skal være til «selvhjelp» for andre.

Boka kan ikke være begge dele. Den kan ikke både være en utlevering av hennes tenåringsliv OG et «verktøy for andre» om hun ikke kommer med direkte verktøy. 

Ja: det er kjipt at hun ikke takla dette, at hun fortsatt drar med seg denne bagasjen, og hun må gjerne dele enhver selvbiografisk katastrofe, men ikke forvent at alle vil klappe i hender og synes dette er så fantastisk. Fordi det er det ikke.  Det er se og hør, tabloid, sladder. Fordi hun er en eller annen semikjendis som har vært sammen med en annen semikjendis. Det er det eneste denne boka er. Hadde kjæresten vært anonym, og hun var ukjent, er det absolutt ingen som hadde giddi brydd seg om denne boka. Det er ikke mer dybde i dette en Kim Kardashian sin selfie bok. Det er meg-meg-meg. Og sykeliggjøring og krisemaksimering av normale livshendelser. Og den siste delen er mer til skade for tenåringer som opplever noe NORMALT, og får fortalt av en influencer at dette er så dramatisk at nå er det bare å legge seg ned å dø. Det er overhodet ikke positivt.  Det er faktisk heller skremmende. 

Og DER sa du det. Dette folkens, nettopp dette er problemet med bloggerenes kraft. Fint innlegg!

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 2.10.2018 den 13.05, veggteppe skrev:

EEEEHhh, du har fått med deg at hun har selv skrevet en bok hun forsøker å tjene penger på via å skrive om sine følelser?? 

Så man skal skrive bok om følelseslivet (og utlevere andre i samme sleng) og skånes fra kritikk?! 

Nei. 

 

Det er mange mennesker som tjener penger på å skrive om seg selv, på å være på TV, på å gjøre ting i rampelyset. Jeg ser heller bekymringsverdi måten hun skriver på. Jeg skulle ha likt å lese mer i dybden på følelsene, at det var en bok der psykologiske mekanismen forklarte oppførsel. For som sagt, det blir en del skrevet på overflaten, der hun fokuserer på det ytre (klær, biler, hus, sminke og natur). Jeg hadde likt et mer indre fokus. Hva foregår inni henne? Hva tenker hun? Hva føler hun? Hvordan henger dette sammen med tidligere erfaringer? Hvordan spiller det indre dramaet seg ut i relasjoner?

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 2.10.2018 den 13.21, veggteppe skrev:

Joda til en viss grad måler vi faktisk smerte.

det finnes «smerteskala» og kliniske tegn til hvordan man observerer smerte og hvordan man best håndterer smerte. 

Om to stk kommer på legevakta og mener de begge har akutt behov for hjelp, hvor den ene har flis i fingeren og den andre har kutta seg i foten med ei øks, så er det faktisk noe man veier opp imot hverandre. Uansett om vedkommende med flis i fingeren føler seg dypt traumatisert og vedkommende med massiv blødning synes selv det ikke er så ille.

Det er såklart lettere å måle fysisk smerte i forhold til psykisk. Men alle opplever vi normale utfordringer i livet. Tenåringskjærlighetssorg, er noe av det mest vanlige. ALLE mennesker opplever dette. Så er spørsmålet hvor bra man takler smerte og sorg og hvilke verktøy man har. Noen er også mer sårbar enn andre. Noen overreagerer og skaper mye drama rundt segselv.

Hvilke mestringsstrategier er mest gunstig...? 

Om Anniken skriver bok som mer eller mindre sykeliggjør det normale, og normaliserer sykeliggjøringen ( det er normalt å leve 7 år i depresjon pga en 6 mnd kjærlighetsforhold man hadde som fjortiss) Så er ikke bare ett av problemene med boka at hun utleverer andre,  men at hun fremstår som en form for legitimering av å legge seg ned å gi opp når livet blir litt tøft. 

Man må faktisk kunne kritisere hvordan folk håndterer eget følelsesliv om de ønsker å skrive bok om det som skal være til «selvhjelp» for andre.

Boka kan ikke være begge dele. Den kan ikke både være en utlevering av hennes tenåringsliv OG et «verktøy for andre» om hun ikke kommer med direkte verktøy. 

Ja: det er kjipt at hun ikke takla dette, at hun fortsatt drar med seg denne bagasjen, og hun må gjerne dele enhver selvbiografisk katastrofe, men ikke forvent at alle vil klappe i hender og synes dette er så fantastisk. Fordi det er det ikke.  Det er se og hør, tabloid, sladder. Fordi hun er en eller annen semikjendis som har vært sammen med en annen semikjendis. Det er det eneste denne boka er. Hadde kjæresten vært anonym, og hun var ukjent, er det absolutt ingen som hadde giddi brydd seg om denne boka. Det er ikke mer dybde i dette en Kim Kardashian sin selfie bok. Det er meg-meg-meg. Og sykeliggjøring og krisemaksimering av normale livshendelser. Og den siste delen er mer til skade for tenåringer som opplever noe NORMALT, og får fortalt av en influencer at dette er så dramatisk at nå er det bare å legge seg ned å dø. Det er overhodet ikke positivt.  Det er faktisk heller skremmende. 

Her er jeg enig i mye. Man kan til en viss grad måle smerte ved å se på en konkret situasjon, ved å måle objektiv smerte som burde tilsvare det som har skjedd. Men den subjektive smerten kan variere. Det finnes mennesker som har opplevd grove voldtekter som barn, men som klarer å leve et godt og normalt liv som voksne. Og det finnes mennesker som har hatt det trygt og godt som likevel blir syke, uten noe tilsynelatende forklarende og god grunn. Den første personen har hatt et mye vondere liv som barn, mens den andre personen har dårlige livskvalitet selv på tross av en vanlig barndom. Det er ikke nødvendigvis hva man opplever som bestemmer hvor mye smerte man har følt, men hvordan man reagerer og takler det. Ikke alle utvikler PTSD etter voldtekt. Noen blir utagerende. Noen får bare angst. Noen klarer å få livet til å gå rundt som før. Noen reiser seg opp og rister det av seg. Andre blir alvorlig traumatiserte og må legges inn med splittet personlighet eller selvmordsforsøk. Jeg tror faktisk en del handler om gener og medfødt sårbarhet, samt opplevelser man hadde som barn.

Jeg er helt enig i at det ikke virker som om hun har funnet så mange mestringsstrategier. Hun virker lost, usikker, stresset og oppjaget. For hvordan skal hun forholde seg til dette? Hvordan skal hun forstå hva som skjer inni henne? Hva må til for å komme ut av dette? Er det trygt å stole på noen igjen? Hvordan kan hun stole på seg selv? Gjorde hun noe galt? Hvordan kan hun eventuelt forhindre dette i en ny relasjon? Jeg tror hun har mange spørsmål i hodet, kanskje få svar. Hun trenger hjelp til å hjelpe seg selv. Hjelp til selvhjelp. Jeg er enig i at fremstillingen er noe uheldig. Ikke alle tar en kjærlighetssorg så tungt. For noen er det kjipt der og da, et par uker, så går det over. Det mest normale er vel at det er vanskelig et par uker, kanskje en mnd, men at man fortsatt kan gå på skolen, jobbe og følge opp aktiviteter. Her er jeg enig i at det er dumt å fremstille kjærlighetssorg som det verste noen kan oppleve. Kanskje tenker fansen at de sørger feil? At de burde ha reagert sterkere? At det er vanlig at sorg blir sykdom. Fakta er at nei, det er ikke det som er mest vanlig. Det mest vanlige er at det gjør vondt, men at det går over. Reagerer man veldig sterk, så ligger det ofte noe bak. Hva som lå bak, syntes jeg leseren burde fått mer innblikk i. Da hadde alt gitt mye mer mening.

 

 

 

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Puffin]

Må innrømme at jeg fniste litt da jeg så denne av Opplysningskontoret på FB i dag: https://imgur.com/a/PfDmbh2 

[wintergirl]

23 minutter siden, Puffin skrev:

Må innrømme at jeg fniste litt da jeg så denne av Opplysningskontoret på FB i dag: https://imgur.com/a/PfDmbh2 

Sykt! Kanskje sendt henne nedover i land hvor de ikke har noe. Sett mødre og fedre som gråter over sitt døende barn. Kanskje hun kan fortelle dem om hvor vondt hun har det i forhold til dem. De vil forstå de 😏

Endret 2. oktober 2018 av wintergirl

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 2.10.2018 den 17.28, wintergirl skrev:

Sykt! Kanskje sendt henne nedover i land hvor de ikke har noe. Sett mødre og fedre som gråter over sitt døende barn. Kanskje hun kan fortelle dem om hvor vondt hun har det i forhold til dem. De vil forstå de 😏

Jada. Det finnes alltid mennesker som har det verre, men om man skal tenke slik så kan man jo aldri fortelle hvordan man egentlig har det

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Puffin]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat said:

Jada. Det finnes alltid mennesker som har det verre, men om man skal tenke slik så kan man jo aldri fortelle hvordan man egentlig har det. Om man alltid skal dra frem de verste eksemplene så er det jo ingen som har rett til å ha det vanskelig. Det er som behandleren min sier, "Jeg har flere venner som ikke forstår hvordan jeg holder ut i denne jobben, de hadde selv bedt pasientene om å ta seg sammen og få seg et liv", "men, det er ikke slik det funker. Og det er krenkende å si". 

Ja og nei. Man har lov til å føle det man føler, men man har også lov til å løfte blikket og se hvor man faktisk er i verden. En sunn blanding er nok det beste for en selv på lang sikt.