Omsorgsrett - trenger råd

[Gjest Gjest]

Det er ikke meningen å kritisere avgjørelsen. Det jeg kritiserer er argumentene som brukes.

"Jeg mener...", "Jeg vil ...", etc levner liten grunn til å tro at fokuset rundt barnets behov er sentralt. Men om DERE ER ENIG i å velge en enomsorgsløsning, og at DERE har tatt hensyn til BARNETS ønsker og behov, og AT DERE er enig om en ansvarsfordeling og oppfølging forøvrig, ser jeg ingen grunn til å velge noe annet.

←

Nå er det sikkert ikke lett å skille gjest fra gjest, men jeg har aldri skrevet jeg vil, jeg mener. Jeg har hele tiden skrevet vi.

Uansett så mener jeg at det er utopi at man alltid skal kunne være enige.

[Far til 2]

Det er nettopp ved enighet man ikke trenger å ta avgjørelser over hodet på hverken barn eller annen part. Det er jo ved enighet man kan samarbeide, og ta barn som er store nok med det.

Det er der hvor uenigheten råder at man må ta tak i ting, tilstrebe stabilitet og ro for barnet. Dersom en mekling partene imellom ikke fører frem, vil man med attest kunne gå rettens vei. Og dersom det i dette tidsrommet ikke lar seg gjøre at den ene foreldren har hovedomsorg ( og det eksisterer et samvær) vil en midlertidig forføyning være en utvei.

Det var aldri ment at barn alltid skal forstå, ei heller vite om, hva voksne mennesker gjør og avgjør.

Man spør vel aldri et lite barn: 'Vil du bo hos mamma eller pappa?'

←

Selv om foreldrene er enig vil det kunne bli tatt avgjørelser over hodet på barnet, dvs at barnets ønsker ikke blir iveratatt slik det er ønskelig pga andre forhold. Men slik avgjørelser bør være av mindre viktighet mht samvær/omsorg.

Hvis derimot uenigheten går på at både en av foreldrene og barnet er uenig, må den andre foreldern gi seg. Om f.eks. samværsforelder vil ha barnet en avtalt helg, mens barnet og bostedsforelder ønsker å dra i bursdagsselskap, må samværsforelder gi seg. Det samme gjelder andre vegen og spesielt om det er dyptgripende avgjørelser. Eksempel på dette kan være at barnet og samværsforelder ønsker å bli boende i et etablert bomiljø. Da må bostedsforelder gi seg og velge å bli boende eller la barnet bli boende hos samværsforelder.

På denne måten vil barnets behov og flertallets stemme bli mer avgjørende en en subjektiv vurdering fra en av foreldrene som de andre berørte partene ikke er enig i.

Om det blir aktuelt med rettsak bør begge parter være voksne nok til å ta hensyn til dette og ikke ta en avgjørelse som kan få konsekvenser senere. Typisk eksempel er om bostedsforelder eller samværsforelder velger å flytte så langt at samvær blir vanskelig å gjennomføre på mer eller mindre daglig basis.

Det var aldri ment at barn alltid skal forstå, ei heller vite om, hva voksne mennesker gjør og avgjør.

Man spør vel aldri et lite barn: 'Vil du bo hos mamma eller pappa?'

←

Det er riktig at en ikke kan forvente at barn skal forstå alle avgjørelser. Men avgjørelsene bør være basert på at ikke den ene av foreldrene overkjører både barnet og den andre forelderen. I slike tilfeller vil det nødvendigvis bli store konflikter som kan få konsekvenser for barnet og samarbeidet med den andre forelderen i mange år fremover.

Og det er riktig at barn ikke blir spurt i dag om hvor det vil bo. Det er også slik at foreldrenes egenskaper som foreldre aldri blir vurdert om saken ikke havner i retten. Derfor er det flere ting ved dagens praksis som ikke ivaretar barnets beste på en akseptabel måte. Dette må det gjøres noe med. Men om det blir for dyrt å gjøre en evaluering av foreldrenes egenskaper bør barnets udiskutable rett til å ha begge foreldrene tilgjengelig i sitt nærmiljø være av selvfølge. Dette kan bl.a oppnåes ved likeverd mellom foreldrene og et utgangspunkt som tilsier at en av foreldrene ikke kan overkjøre andre på et subjektivt grunnlag , dvs at bostedsforelder eller samværsforelder ikke kan ta kontroversielle avgjørelser som ikke beviselig (rettslig) kan sies å være til barnets beste.

[Gjest Gjest]

Greit å lufte tankene sine her. Men vil du ha skikkelige svar må du henvende deg til proffesjonelle.

[Gjest Gjest]

Synes du skal ta kontakt med en advokat NÅ.

Men siden du har et barn fra før og den lille faktisk har søsken,så mener jeg det skal mye til før de skiller søsken.

Du kan da bruke argumenter som" jeg vet at far er viktig i barnets liv,de skal og bør ha en relasjon.

Jeg skal ikke ødelegge noe.

Barnet har søsken og du vil absolutt ikke under noen omstendigheter skille dem.

Barnefar visste at når han fikk barn med deg at barnet ville få et eldre søsken.

Barnefar mener vel ikke at det beste for barnet er å skilles fra sitt søsken.

Når det gjelser bidrag så er du villig til å halvere summen for å hjelpe ham.

Barnefar synes det vel ikke er bra med for store omveltninger i barnets liv,først skal far flytte,så vil far ha med deg den lille,så må den lille miste den nærheten det har med sitt eldre søsken.

Du kan argumentere og argumentere for hva som er det beste for barnet/barna.

Det er jo et stort barn inne i bildet også,man skal heller ikke ødelegge det barnets hverdag fordi far er redd for å betale barnebidrag.

Du vil kjøpe deg leiligehet/hus i nærheten,det viser også at det blir kort avstand for far å hente barnet.

Så med alle disse synspunktene så ligger du godt ann mener nå jeg.

Synes ikke du skal være redd,du skal gå til en advokat og være forberedt, noe som sikkert far regner med at du ikke er.

Det er jo ikke snakk om at far er en dårlig far/omsorgsperson, så da må du dra fram argumenter for hva som er til det beste for barnet av 2 goder.

Lykke til.

[Milo Minderbinder]

Jeg har skumlest debatten, og følgelig kan jeg ha oversett en del detaljer - således ber jeg om unnskyldning til de som evt har vært inne på det jeg skal skrive; at jeg ikke har sett det.

Det jeg savner her, er kort og godt et paradigmeskifte i tankegangen. Å snakke om "omsorgsrett" er helt bort i femte vegg.

INGEN - hverken far eller mor - har omsorgsrett overfor barnet. Man har, i henhold til lovverk, etikk og moral ikke det minste fnugg av rettigheter overfor barn, kun plikter.

Plikten er å se til at barnets beste blir oppfulgt, og da hevder man ikke rettigheter - man synliggjør og tenker langs begrepet plikt.

At jeg selv ikke har barn, er i denne sammenheng irrellevant; det er slik det offentlige systemet tenker.

milo

[Gjest Gjest]

Jeg har skumlest debatten, og følgelig kan jeg ha oversett en del detaljer - således ber jeg om unnskyldning til de som evt har vært inne på det jeg skal skrive; at jeg ikke har sett det.

Det jeg savner her, er kort og godt et paradigmeskifte i tankegangen. Å snakke om "omsorgsrett" er helt bort i femte vegg.

INGEN - hverken far eller mor - har omsorgsrett overfor barnet. Man har, i henhold til lovverk, etikk og moral ikke det minste fnugg av rettigheter overfor barn, kun plikter.

Plikten er å se til at barnets beste blir oppfulgt, og da hevder man ikke rettigheter - man synliggjør og tenker langs begrepet plikt.

At jeg selv ikke har barn, er i denne sammenheng irrellevant; det er slik det offentlige systemet tenker.

milo

←

Man har faktisk også som foreldre visse rettigheter. Viser her bl.a til retten man som foreldre har til samvær med barnet. Jfr. barneloven § 43.

Men dette var et meget godt eksesmpel på hvordan det offentlige tenker, og deres manglende kunnskaper. Så ta dere i vare!

[Far til 2]

Jeg ser at en av gjestene kommer med argumenter som berører hvilken samvær- og omsirgssordning som bør velges.

Om det er slik at du har et barn fra tidligere og saken ender i retten vil det sansynligvis bli slik at det eldste barnets samvær-/omsorsgsordning med faren vil bli tillagt en del vekt. Hvis dette barnet/faren er av den formening at du holder døren oppe for at de kan få det samværet de vil, er det større sansynlighet for at du vil kunne få gjennom dine ønsker, - avhengig av argumentasjon.

Mht innspill fra en annen/samme gjest er det riktig at foreldre også har en del rettigheter. Og disse rettighetene vil i praksis overkjøre barnas rettigheter.

Eksempelvis er det nevnt samværsrett. Såfremt en samværsforelder ikke har vært voldelig eller på andre måter motarbeidet barnet vil samværsforelders samværsrett stå sterkt.

Men bostedsforelders ønske om trenering av samværet står enda sterkere. Dvs. at bostedsforelders når som helst kan trenere barnets ønske om samvær og samværsforelders ønske om samvær, f.eks. ved å flytte langt. Den samme rettigheten har samværsforelders rett til å overse barnets behov for samvær og ivareta eget ønske om å flytte langt.

Bostedsforelder kan velge å bli hjemmeværende med nytt barn og dermed begrense de økonomiske ressursene til barnet, og legge større del av det økonomiske ansvaret over på samværsforelder.

Det finnes sikkert en mengde andre eksempler på hvordan barns rettigheter overkjøres av de vokse. Så lenge myndighetene har valgt å legge til rette for at barns rettigheter skal kunne overkjøres av foreldrene, vil dette skje i utstrakt grad også i tiden fremover.

De fleste har opplevd eller hørt om hvordan foreldrene nekter å ivareta barns behov. Myndighetene kan derfor ikke påstå at det ikke er et utbredt problem. likevel velger de å la det fortsette.

[Gjest Gjest]

Søk råd hos ekte advokater og jurister og ikke slike som alltid skal sitte på nett og synse og komme med rettslige vurderinger. Jeg fatter ikke at man har vett til å opptre på denne måten. Sitte der som anonym og gi andre råd i temmelig alvorlige saker......

[Far til 2]

Søk råd hos ...

...

Jeg fatter ikke at man har vett til å opptre på denne måten. Sitte der som anonym og gi andre råd i temmelig alvorlige saker......

←

...sier UREGISTRERT GJEST (som naturligvis ikke har gitt noen råd og vært anonym)

[Annie]

Slutt å se på barn som bor i 2 hjem som kasteballer. De har 2 likeverdige hjem og trives begge steder. For meg ser jeg det heller som en fordel at barnet deres begynner å bo 50% på hvert sted så tidlig som mulig. En fordel både for foreldre og barn. De føler et begge steder er "hjem" og ikke at de er på besøk det ene stedet.

Endret 6. november 2005 av Annie

[Gjest Mayamor]

Grunnen til at jeg liker Kg er at da får jeg se andres meninger - på godt og vondt!

Annser ikke Kg som fasit for livet mitt, men en hjelp til å få meg til å innse at ikke alle mener det samme som meg. Det er en grunn til at vi er av ulik oppfatning; min mening er ikke nødvendigvis den "ene rette". Kanskje for meg... Men den er ikke det for alle.

Den dagen vi innser at andres meninger også har en forankring i at de mener de har "rett" - da er godt å diskutere/komme fram til holdbare løsninger for flere.

De fleste saker har to sider; kanskje 50/50 eller 70/30 - men ikke tale om 100/0!

Og da snakker jeg om oppegående foreldre!

Mayamor

[Gjest StoreSky]

Slutt å se på barn som bor i 2 hjem som kasteballer. De har 2 likeverdige hjem og trives begge steder. For meg ser jeg det heller som en fordel at barnet deres begynner å bo 50% på hvert sted så tidlig som mulig. En fordel både for foreldre og barn. De føler et begge steder er "hjem" og ikke at de er på besøk det ene stedet.

←

Men hva hvis barnet selv uttrykket at det er sliten av å flytte hver uke..? At barnet gråter hos mormor fordi hun synes at hverdagen er så uendelig slitsom...(barnet i mitt tilfelle er 7 år og har ikke søsken)

[Annie]

Men hva hvis barnet selv uttrykket at det er sliten av å flytte hver uke..? At barnet gråter hos mormor fordi hun synes at hverdagen er så uendelig slitsom...(barnet i mitt tilfelle er 7 år og har ikke søsken)

←

Har dere da forsøkt 2 uker på hver plass? Mindre stress for barnet, det rekker å slå seg til ro på hvert sted og slipper å "flytte" hver helg.

[Gjest StoreSky]

det var jo en idè...skal på megling onsdag, så kan høre da!

[Annie]

Lykke til!

Der fungerte og fungerer veldig bra her med 2 + 2.

[Far til 2]

Har dere da forsøkt 2 uker på hver plass? Mindre stress for barnet, det rekker å slå seg til ro på hvert sted og slipper å "flytte" hver helg.

←

Noen naboer har lenge brukt 2 + 2.

Jeg sitter med et inntrykk av at barna kansje bruker 1 dag eller 2 på å komme inn i det når de endrer overnattingssted, men barna ser ut til å trives med det og har ovenfor meg aldri nevnt noen ulemper. Men jeg vet mine barn snakker en del med dem, og isteden for å høre klager har mine barn, ved flere anledninger, spurt om å få praktisere samme ordning.

Desverre kan jeg ikke hjelpe dem til dette, ettersom bostedsforelder er uenig med oss andre 3. Og når 1 person kan overse de 3 andre involverte synes det klart at makt kan missbrukes.

Så lenge politikerene motsetter seg likeverd mellom foreldrene oppfordrer de også indirekte til maktmisbruk og konflikter mellom barn og foreldre. Og når de (politikerene og "fagfolkene") oppfordrer til konflikt mellom barn og foreldre går det mest utover barna. Dermed viser politikerene at barns rettigheter er uvesentlig og forelsrenes likeverd er mindre viktig.

Jeg hører desverre til stadighet at det er foreldre som opplever konflikter under og etter et samlivsbrudd. Og jeg hører om barns samværsrettigheter som blir trenert.

Kansje politikerene kunne bedret situasjonen for svært mange om de hadde prioritert samarbeid fremfor konflikt.

[Gjest StoreSky]

far til 2: skjønte ikke helt hva du mener..? mener du at 2+2 uker er en bra ting?

For meg er det ikke aktuelt å skvise ut hverken meg selv eller pappan. For meg er det aller viktigs at barnets behov bli ivaretatt. Vi foreldre kommer i andre rekke.

[Far til 2]

For det første synes jeg du har en kjempeflott innstilling som mange har mye å lære av. Jeg er ikke i det minste i tvil om at du prioriterer barnet forran alt annet og jeg er overbevist om at dette også blir prioriteringen i fremtiden fra deg.

Jeg tror at 2 + 2 uker er en kjempefin ordning. Nabobarna som praktiserer dette har gjort det siden de var 5 år og det synes som om de i dag er kjempefornøyd med ordningen.

Men jeg TROR (basert på samtaler med barna og foreldrene) at de syntes det var slitsomt den første tiden. Det kan være 2 årsaker. Kansje de var så små i starten at 2 uker ble litt lenge. Kansje det var fordi de mistet sitt etablerte nærmiljø da de bodde hos den forelderen som flyttet "langt". I dag er barna rundt 10 (+/-). De har etter en periode med 1 + 1 gått tilbake til 2 + 2. Men det viktigste tror jeg at foreldrene nå har flyttet så nært hverandre at de kan sykle mellom dem og ha daglig kontakt om det er ønskelig. Fortsatt synes jeg personlig at avstanden er litt stor, men så lenge barna ser ut til å trives med det har jeg ingen grunn til å ha alvorlige motforestillinger. Jeg tror med andre ord ikke at det største problemet er 1 + 1 eller 2 + 2 når de kommer opp i en slik alder. Derimot er ønsket om å ha begge foreldrene i nærheten det viktigste, sammen med ønsket om utstrakt samvær med begge.

[Gjest Gjest]

...sier UREGISTRERT GJEST (som naturligvis ikke har gitt noen råd og vært anonym)

←

Det handler om etikk og moral! Jeg mener det er feil å opptre som rådgiver på f.eks rettslige avgjørelser, og kanskje spre feilaktige opplysninger og propaganda til uvitende folk. Rett nok har folk selv plikt til å skaffe seg opplysninger, men det er også lett å ta til seg slik "urett" informasjon når man er i en vanskelig livssituasjon.

Kan aldri tenke meg at advokater hadde sittet her gjemt bak et nick og kommet med råd, eller gitt sine vurderinger av rettslige avgjørelser i personlige saker. Eller prøvd å fremstille saker etter sitt eget forgodtbefinnende og etter sin egen agenda. I så fall hadde de neppe vært skikket til jobben, og hadde vel risikert avskjed.