Gå til innhold

Fedres rolle under spedbarnsperioden


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest utslitt mor

Jeg har lest svarene under Vingas innlegg, og det slår meg når jeg leser svar fra kvinner der at de unnskylder seg med at det er de som ikke lar mannen delta i spedbarnstellet osv. Er det nå så sikkert at mannen virkelig ønsker å delta? På meg virker det også mest som den vanlige kvinnelige måten å ta på seg "all" skyld på. Og så er det liksom vedtatt da at kvinner skal vite alt om slike ting på forhånd. En evne som er medfødt hos alle kvinner?? En kjempefin unnskyldning for en mann for å slippe å delta, og en fin måte å "rakke ned" på usikre, førstegangsmødre, mener nå jeg. Mødre kan da vel også føle seg usikre. Mener å ha lest at dagens kvinner har færre å lære av enn sine mødre. Ikke nok med at man skal ta seg av ungen(e), men ofte virker det som om man skal ta seg av mannen også. Er det virkelig slik at dette er den store lykken for alle mødre...Er man en dårlig mor om man ikke synes det... Er klar over at mange menn jobber fulltid og kun har sine 4 uker pappapermisjon. Men denne pappapermisjonstiden blir nå brukt til så ymse..fire uker ekstra ferie for pappa, mens mor må stå på som vanlig(om hun ikke har jobb)..Hva skal man gjøre med det? Ingenting antakelig. For hvilke "sanksjoner" har man? "Ammestreik"(for de som har melk da)?? Vel, etter mitt syn handler det også mye om vilje til å ha lyst til å delta( om man ikke har så mye tid eller "evner")Og ikke minst handler det om å verdsette moren for det arbeidet hun gjør. Er det f.eks for mye forlangt å be han om å varme melkeflaska....

Derfor spør jeg dere menn og jeg håper dere svarer ærlig; hvor mye deltok dere - frivillig - "tvungent" - under spedbarnsperioden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

...og jeg håper dere svarer ærlig; hvor mye deltok dere - frivillig - "tvungent" - under spedbarnsperioden?

Siden jeg dristet meg til (som foreløbig eneste mann) å svare på Vinga's spørsmål, får jeg vel forsøke å svare her også.

Først og fremst bør vordende førstegangsforeldre være klar over at det ikke er unormalt dersom de ikke føler noen voldsom mors- eller fars-følelse overfor det vesle nurket som gjør sitt beste for å gjøre tilværelsen sur. Men ikke føl dere som "dårlige foreldre" av den grunn - dette er ganske normalt. Det er kjempeslitsomt i starten, særlig dersom ungen holder det gående om natta. Mangel på søvn over lengre tid er kjempeslitsomt!

For vår del mener jeg at vi var såpass godt forberedt at vi var klar over dette. Den første ungen var også unormalt "snill" - sov hele natta etter bare to uker. Og ja - jeg hjalp til der jeg kunne, og "fikk lov" til å bytte bleier etc.

Til Utslitt Mor vil jeg si at jeg forstår hva du sier når du kaller dette med å "ikke få lov" en unnskyldning. Men jeg har også sett vennepar hvor dette faktisk var et problem. Moren skjeller ut faren (også med andre tilstede) over å "gjøre alt galt" - etter vår mening pga. bagateller. Noe av problemet er kanskje at hun er utdannet barnepleier og dermed faktisk har mye kompetanse, men samtidig er altfor kritisk. Foreløbig går det bra med dem, men vi "ser det komme"... Ville bare at du ikke skal se bort fra dette problemet heller.

Tilbake til det du spør om: Ja, jeg hjalp til der jeg kunne, men det var situasjoner hvor det var vanskelig:

1) En generell "down-periode" et par uker etter nummer to, samtidig med en kjempehektisk periode på jobben min, slik at jeg ikke kunne ta den permisjonen akkurat da vi trengte den mest. (typisk...)

2) Natteskriking med nummer to, hvor jeg lett kunne si (etter at vi har forsøkt "alt"): "La ham skrike - han stanser snart" (og snu meg rundt for å sove mens "sirenen" fortsatte. Dette var bare ikke er mulig for mammaen, jeg er sikker på at rent fysisk er mødre "kablet" for å reagere på sine egne spedbarns gråt (tror dette er lagt inn i designet med god hensikt fra naturens side!), det er som når tannlegen pirker borti en nerve eller noe slikt... Og da måtte jeg bare melde pass. Jeg kunne selvsagt sette meg og rugge ungen, som likevel ville fortsette inntil han hadde "skreket seg ferdig" og sovnet - resultat: han holdt oss begge våkne, også meg som skulle på jobb. Eller han kunne ligge i ro og skrike seg ferdig, mens mammaen ble holdt våken, men jeg fikk sove.

Heldigvis var dette snakk om en relativt kort periode på bare noen uker, men tung nok likevel.

Bortsett fra dette så deltok jeg så mye jeg kunne, og er selvsagt glad for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lottemor

Ja det finnes menn som ikke viser innteresse for det eksta arbeidet som det er med barn i det førte eller andre leveåret til barne(ne),men jeg mener og tror at det mange mødre som tror og mener de kan best,selvs sakt liker vi å tro at vi kjenner vårt barn best og vet hvordan ting skal gjøres.....

Jeg er en sånn....ikke fordi at jeg ikke ville at pappan skulle gjøre noe ,men han valgte å ikke ha noe med barnet å gjøre overhode og vi var ikke sammen,verken som kjærester eller sammboere......

Så fra baret var født til det var litt over et år var det bare meg og barnet....

Så ble jeg sammen med min nå værende sammboer og han vill så gjærne ,men jeg uten å tenke meg om ga han ingen sjangs......og jeg måtte gå dypt inn i meg selv for å la han få lov......

Må si at jeg tror det er sånn for nybakte foreldre også,mødrene får jo hjelp og støtte på klinikken og det er ikke tilrette lagt at fedrene skal kunne være med på disse første stellene og badene......

Så vi får hjelp og veiledning.....så kommer vi hjem og skal "lære" fedrene hvordan ting gjøres,henger over skulderen deres når de bytter bleie og kommeneterer og gneldrer og til slutt så tar vi over og "belærer" mannen om hvordan stelle et barn....

Mannen blir lei og slutter å ta innsjativ og vi tar allt uten å tilby mannen en sjangs og litt frihet til å finne ut av ting slik vi hadde sjangs til......

Så når barnet et litt over året og vi er trøtt og allt er ikke så nytt og gøyt så vil vi at fedrene skal ta et tak,men da er de så klart blitt vannt med å sitte å se på tv mens vi styrer og fikkser.....og de har gjærne ikke fått den største farsfølelsen......

jepp så begynner vi å gneldre og syte...men vi kan egentlig klappe oss selv på skulderen og takke oss selv for at det har blitt slik det er blitt.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lottemor....

Med fare for å nesten motsi meg selv, så har vel også Utslitt Mor et poeng i at en del fedre ikke har så mye imot å "være på sidelinjen" heller. De gutta som ikke forstår hvor slitsomt det der er, som synes soffaen er et greit sted å tilbringe kvelden etter jobben, for å hvile ut etter _sin_ arbeidsdag, og mener at det er fruens jobb å ta seg av hjemmearbeidet.

Vi skal vel ikek være blinde for at det finnes slike heller, ikke sant? Og selvsagt... disse må skjerpe seg. Måten man samarbeider og hjelper hverandre gjennom de første år som familie tror jeg er utrolig viktig for alle de årene som kommer senere.

Ville bare passe på at debatten ikke "velter" til noen av sidene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lottemor

selv følgelig Arnie :)

nevnte det så vit i begynnelsen,men jeg merer at mange mødre lar disse menne få sjangsen til å sette seg og bli sittende ved å ta over hele barnestellet....

om de hadde blitt innkludert fra begynnelsen av så hadde de gjerne ikke blitt sittende.....

Fordele arbeidet på den måten at man legger det opp som en turnus jobb :)

Og eller sånn det passer best for hver enkelt familie....

finnes faktisk familie situasjoner der det er omvendt også....men det er jo meget skjeldent...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke innlogget Sissi

Snakk for deg selv lottemor!! Du fratar jo fedre ethvert selvstendig ansvar for å være med på stell etc. med barnet! Jeg er så lei av den holdningen, at dersom far ikke tar ansvar, så er det mor sin skyld, fordi "hun slapp han ikke til". Halloooo - har ikke far noe selvstendig ansvar? Jeg husker da jeg kom hjem etter fødsel - sliten, hormonene svingte voldsomt, alt var nytt og vanskelig. Selvsagt tutet ørene fulle av at far måtte få et selvstendig ansvar for barnet, jeg måtte ikke ditt og jeg måtte ikke datt. Jotakk, jeg holdt på å slite meg helt ut på å få far til å ta ansvar. Nærmest på bekostning av barnets behov! Han gadd ikke/ville ikke - UANSETT hva jeg gjorde eller ikke gjorde. Men - selvsagt var det min feil at han ikke gjorde, kjempeunskyldning for han det, ikke sant???

Nei, jeg må si meg enig med utslitt mor, det er ikke så enkelt som at det er mors skyld at far ikke tar ansvar. Jeg syns menn (nybakte fedre) burde gå litt i seg selv, i stedenfor å lene seg tilbake og si "hun lar meg ikke". Dessuten - er det ikke en litt feig holdning å bare trekke seg tilbake? Dersom fedre virkelig vil, så får de det til, selv i de tilfellene hvor mor ikke vil slippe til far.

Jeg har dessverre sett mange tilfeller hvor mor ikke ønsker annet enn at far skal ta ansvar, men han gjør det ikke tiltross for en voldsom tilrettelegging. Og da blir jeg litt matt når det stadig hevdes at det er mors skyld at far ikke tar ansvar, fordi mor slipper ikke far til....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Lottemor

siterer meg selv : Jeg er en sånn....ikke fordi at jeg ikke ville at pappan skulle gjøre noe ,men han valgte å ikke ha noe med barnet å gjøre overhode og vi var ikke sammen,verken som kjærester eller sammboere......

Så fra baret var født til det var litt over et år var det bare meg og barnet....

Så ble jeg sammen med min nå værende sammboer og han vill så gjærne ,men jeg uten å tenke meg om ga han ingen sjangs......og jeg måtte gå dypt inn i meg selv for å la han få lov......

så jeg har slitt for at faren til mitt barn skulle ta ansvar,men han var ikke innterisert,derfor er vi ikke sammen og var vi ikke sammen etter at jeg var gravid i 4 månde....

Men jeg gjorde den feilen som jeg tror de fleste nybakte mødre gjør......

Nemmelig å ta over hele barne stellet og fedrene får lov å sette seg på sofanog det er ikke lett å komme seg opp igjenn etter du har sett på at noen har tatt ansvaret fra dag en....no er det ikke alle situasjoner som er sånn,men mange er det.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sissi har selvsagt rett i det.

"Slabbedasker" som foretrekker stressless'en foran TV'en i denne perioden... vel, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er et par grunnleggende ting med det å stifte familie de ikke har forstått. Og å skylde på at man ikke "slipper til" dersom det ikke stemmer blir jo feil, og "for lettvint" - ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest utslitt mor
Må si at jeg tror det er sånn for nybakte foreldre også,mødrene får jo hjelp og støtte på klinikken og det er ikke tilrette lagt at fedrene skal kunne være med på disse første stellene og badene......

Vil bare si at det var tilrettelagt for at far kunne være med når ungen ble stelt på fødeavdelingen. Han var faktisk også med på å bade ungen....men da vi kom hjem ble det full stopp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lukter det bæsj, så skifter man bleie. Man spør ikke om noen andre har lyst. Det samme burde jo gjelde for far, og det har vel ingenting med om man slipper dem til eller ikke.

Har man lyst til å dikke, dikke, så gjør man det. Man spør ikke om det er noen andre som også har lyst. Det burde jo også gjelde far.

Gråter barnet, så tar man det opp. Man spør ikke om andre har lyst. Jeg vet ikke om menns hørsel er dårligere utviklet enn kvinners, men de burde jo også kunne vise initiativ her. :D

At far mangler initiativ, betyr ikke at vi ikke slipper ham til. Det er fars oppgave å ta sin farsrolle på alvor, akkurat som det er vår oppgave å ta vår morsrolle på alvor. Når man blir mor, er ikke akkurat behovet for et "ekstra barn" (i form av far) til stede.

Hvis far derimot blir nektet å ta del i oppgavene, har nok mor en del av skylden. Jeg kjenner imidlertid ikke til noen slike forhold, selv om man helt sikkert kan finne noen.

Jeg kjenner derimot til forhold der begge tar sin rolle på alvor, og jeg kjenner til forhold der mor blir stående alene med oppgavene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man får barn SAMMEN og har barn SAMMEN. Videre har de aller fleste jobber nå, både mor og far... derfor er detvel naturlig å dele på det som kan deles på???

Jeg var hjemme 3 mnd, og jeg hadde like mange våkenetter, skiftet like mye bleier etc...

Vi delte på arbeidet, slik at en kunne hvile seg litt.... Synes nå deter helt naturlig jeg, og har null (0) respekt for menn som ikke tar sin del av omsorg og arbeid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...