Kjæresten og barna...

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har barna halve tiden. Men de har blitt mer bortskjemte etter skilsmissen likevel. Det er jo dette med at begge vi foreldre vil ha kvalitetstid med barna når de er hos oss. I tillegg er eksen min ikke en spesielt omsorgsfull type, og jeg opplever at barna utnytter maks at jeg er mer glad i kos og mer glad i å stelle for dem. Men dette er noe jeg ser og jobber med (og det vet kjæresten). Så det hjelper ingen at han overvåker situasjonen og at jeg blir stressa.

Anonymkode: 0a74d...e19

Jeg tror ikke løsningen er å kompensere for det du mener er en lite omsorgsfull far. For det første er det flere måter å være forelder på, og så lenge du har barn med ham må du også respektere hvordan han er som far. For det andre er det kanskje fint for dem å ha andre rammer og ta mer ansvar selv. Det er jo også en grunn til at menn og kvinner ofte er ulike på dette punktet og komplimenterer hverandre. Jeg har selv sett eksempler på ekteskap der mødre mener at far er for streng, eller t.o.m. 'slem'. Barn velger alltid minste motstands vei, og det kan slå tilbake og gjøre dem til mammagutter, som taper i det lange løp.

Hvis du mener barnas far er for lite omsorgsfull og skal kompensere for det, og du også mener din nye kjæreste er for streng, så ligger det kanskje noe hos deg?

Hvordan vokste du selv opp? Er det noe ved din oppvekst som kanskje har gjort at du er blitt overbeskyttende for egne barn?

[AprilLudgate]

Hadde byttet kjæreste  

 

[AnonymBruker]

Hei dere

Takk for alle svar i tråden

Vil bare si at jeg er enig med dere som snakker om tivoliforeldre. Jeg kan godt bli litt strengere med barna mine og jobber med det. Tror på ingen måte at det er bra for barn å bli skjemt bort og vil ikke være en sløv forelder som velger minste motstands vei.

Det jeg lurer på er hvordan jeg forholder meg til kjæresten i denne prosessen. Samme hvor rett han måtte ha og ikke vil jeg ikke ha den følelsen av at kjæresten min er en superoppdrager som sitter og er oppgitt på sidelinja (han sier det sjelden rett ut, men mannen er en åpen bok og vi merker hva han mener). Da slapper jeg ikke av og blir mer usikker. 
 

La oss si at barna maser om at jeg skal lage kveldsmaten eller ikke er med og rydder av bordet etter middagen. Eldstemann er sjenert for kjæresten fremdeles og liker ikke å bli irettesatt foran ham. I en sånn situasjon velger jeg å gi beskjed om at han må hjelpe, men lager ingen scene, tar heller praten etterpå og er strengere dagene kjæresten ikke er der. Kjæresten himler med øynene. Jeg kan ikke der og da be kjæresten kutte ut, for da ydmyker jeg ham foran barna. Og å reagere hardt bare for at han skal se at jeg kan være streng er ikke aktuelt. Han bestemmer ikke i mitt hjem, og for den eldste sønnen som ikke er trygg på kjæresten ennå tror jeg det ville gjort relasjonen verre. Jeg vil at kjæresten skal overse det og stole på at jeg jobber med det. Jeg vil at han skal være romslig og heller gjøre det han kan for å få et nært forhold til gutten, sånn at det er mer familiefølelse her enn følelsen av at kjæresten er på besøk og ikke helt liker opplegget.

Anonymkode: 0a74d...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Selvsagt bestemmer du. Du står helt fritt til å ikke ta til deg innspill. 

Jeg både jobber med barn og er bonusmor, og jeg tror fabelen om myrsnipen har et poeng 

Anonymkode: 31770...fc1

Jeg er ikke ts . Jeg har både barn og bonusbarn, men jeg har ansvar for mine og mannen har ansvar for sine- sammen med sin eks. 

Anonymkode: c18f7...d02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei dere

Takk for alle svar i tråden

Vil bare si at jeg er enig med dere som snakker om tivoliforeldre. Jeg kan godt bli litt strengere med barna mine og jobber med det. Tror på ingen måte at det er bra for barn å bli skjemt bort og vil ikke være en sløv forelder som velger minste motstands vei.

Det jeg lurer på er hvordan jeg forholder meg til kjæresten i denne prosessen. Samme hvor rett han måtte ha og ikke vil jeg ikke ha den følelsen av at kjæresten min er en superoppdrager som sitter og er oppgitt på sidelinja (han sier det sjelden rett ut, men mannen er en åpen bok og vi merker hva han mener). Da slapper jeg ikke av og blir mer usikker. 
 

La oss si at barna maser om at jeg skal lage kveldsmaten eller ikke er med og rydder av bordet etter middagen. Eldstemann er sjenert for kjæresten fremdeles og liker ikke å bli irettesatt foran ham. I en sånn situasjon velger jeg å gi beskjed om at han må hjelpe, men lager ingen scene, tar heller praten etterpå og er strengere dagene kjæresten ikke er der. Kjæresten himler med øynene. Jeg kan ikke der og da be kjæresten kutte ut, for da ydmyker jeg ham foran barna. Og å reagere hardt bare for at han skal se at jeg kan være streng er ikke aktuelt. Han bestemmer ikke i mitt hjem, og for den eldste sønnen som ikke er trygg på kjæresten ennå tror jeg det ville gjort relasjonen verre. Jeg vil at kjæresten skal overse det og stole på at jeg jobber med det. Jeg vil at han skal være romslig og heller gjøre det han kan for å få et nært forhold til gutten, sånn at det er mer familiefølelse her enn følelsen av at kjæresten er på besøk og ikke helt liker opplegget.

Anonymkode: 0a74d...e19

Hvis jeg var deg ville jeg valgt barna, og evt kun vært med kjæresten når barna ikke var hos deg. 

Anonymkode: c18f7...d02

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei dere

Takk for alle svar i tråden

Vil bare si at jeg er enig med dere som snakker om tivoliforeldre. Jeg kan godt bli litt strengere med barna mine og jobber med det. Tror på ingen måte at det er bra for barn å bli skjemt bort og vil ikke være en sløv forelder som velger minste motstands vei.

Det jeg lurer på er hvordan jeg forholder meg til kjæresten i denne prosessen. Samme hvor rett han måtte ha og ikke vil jeg ikke ha den følelsen av at kjæresten min er en superoppdrager som sitter og er oppgitt på sidelinja (han sier det sjelden rett ut, men mannen er en åpen bok og vi merker hva han mener). Da slapper jeg ikke av og blir mer usikker. 
 

La oss si at barna maser om at jeg skal lage kveldsmaten eller ikke er med og rydder av bordet etter middagen. Eldstemann er sjenert for kjæresten fremdeles og liker ikke å bli irettesatt foran ham. I en sånn situasjon velger jeg å gi beskjed om at han må hjelpe, men lager ingen scene, tar heller praten etterpå og er strengere dagene kjæresten ikke er der. Kjæresten himler med øynene. Jeg kan ikke der og da be kjæresten kutte ut, for da ydmyker jeg ham foran barna. Og å reagere hardt bare for at han skal se at jeg kan være streng er ikke aktuelt. Han bestemmer ikke i mitt hjem, og for den eldste sønnen som ikke er trygg på kjæresten ennå tror jeg det ville gjort relasjonen verre. Jeg vil at kjæresten skal overse det og stole på at jeg jobber med det. Jeg vil at han skal være romslig og heller gjøre det han kan for å få et nært forhold til gutten, sånn at det er mer familiefølelse her enn følelsen av at kjæresten er på besøk og ikke helt liker opplegget.

Anonymkode: 0a74d...e19

Det høres ut som irritasjonen er så kraftig at han ikke lenger legger bånd på seg. At han rett og slett ikke har fått et godt bånd til barna dine, eller at han rett og slett er ganske provosert av hvor 'slepphendt' han oppfatter deg som. 

Ikke alle er romslige nok til å være steforeldre. Det er en ganske stor oppgave, som krever ekstremt mye av en. Alle foreldre kan være fly forbanna eller dritt lei egne barn - du kan jo bare se for deg hvordan det er for de som ikke ser dine egne barn gjennom det sløret av kjærlighet du selv gjør. Jeg vil tro at 90% av irritasjonen han har over dine barn, forsøker han å skjule - himlingen med øynene er toppen av isfjellet. Her snakker jeg litt av erfaring. Han må jo faktisk skåne deg også, for alle foreldre vil bli defensive i en slik situasjon. 

Har dere jobbet med en positiv relasjon da han ble introdusert? Det beste er å starte med å fortelle barna om kjæresten - at han er grei og har det bra, før de treffer ham. Så introdusere ham i "små drypp", en kort spasertur ute eller en milkshake på cafe (ikke i deres eget hjem). Og så bygge sten på sten derfra. Kanskje er dere rett og slett kommet skjevt ut.

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (1 minutt siden):

Det høres ut som irritasjonen er så kraftig at han ikke lenger legger bånd på seg. At han rett og slett ikke har fått et godt bånd til barna dine, eller at han rett og slett er ganske provosert av hvor 'slepphendt' han oppfatter deg som. 

Ikke alle er romslige nok til å være steforeldre. Det er en ganske stor oppgave, som krever ekstremt mye av en. Alle foreldre kan være fly forbanna eller dritt lei egne barn - du kan jo bare se for deg hvordan det er for de som ikke ser dine egne barn gjennom det sløret av kjærlighet du selv gjør. Jeg vil tro at 90% av irritasjonen han har over dine barn, forsøker han å skjule - himlingen med øynene er toppen av isfjellet. Her snakker jeg litt av erfaring. Han må jo faktisk skåne deg også, for alle foreldre vil bli defensive i en slik situasjon. 

Har dere jobbet med en positiv relasjon da han ble introdusert? Det beste er å starte med å fortelle barna om kjæresten - at han er grei og har det bra, før de treffer ham. Så introdusere ham i "små drypp", en kort spasertur ute eller en milkshake på cafe (ikke i deres eget hjem). Og så bygge sten på sten derfra. Kanskje er dere rett og slett kommet skjevt ut.

Han er ikke steforelder. Vi bor ikke sammen og det er heller ikke aktuelt…

Anonymkode: 0a74d...e19

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er ikke steforelder. Vi bor ikke sammen og det er heller ikke aktuelt…

Anonymkode: 0a74d...e19

Greit, dersom dere er enige om å ikke flytte sammen så begrenser jo hans rolle seg ganske markant. Og din overfor hans barn.

Du har egentlig to valg; å innlemme ham i tiden med barna og tenke at han er en positiv innflytelse, selv om det er litt "ulyd" i starten, da barna ikke er vant til å bli stilt krav til. Eller å separere barn og ham fullstendig, der han er 'deltidskjæreste' annenhver uke. Ikke alle er fornøyd med å se så lite til partneren, mens et høres ut som det også kan være bedre for hans del. Denne diskusjonen må du jo ha med.

Slik jeg leser situasjonen hadde jeg nok valgt å inkludere ham, da jeg tror kanskje barna trenger annen påvirkning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

La oss si at barna maser om at jeg skal lage kveldsmaten eller ikke er med og rydder av bordet etter middagen. Eldstemann er sjenert for kjæresten fremdeles og liker ikke å bli irettesatt foran ham. I en sånn situasjon velger jeg å gi beskjed om at han må hjelpe, men lager ingen scene, tar heller praten etterpå og er strengere dagene kjæresten ikke er der. Kjæresten himler med øynene. Jeg kan ikke der og da be kjæresten kutte ut, for da ydmyker jeg ham foran barna. Og å reagere hardt bare for at han skal se at jeg kan være streng er ikke aktuelt. Han bestemmer ikke i mitt hjem, og for den eldste sønnen som ikke er trygg på kjæresten ennå tror jeg det ville gjort relasjonen verre. Jeg vil at kjæresten skal overse det og stole på at jeg jobber med det. Jeg vil at han skal være romslig og heller gjøre det han kan for å få et nært forhold til gutten, sånn at det er mer familiefølelse her enn følelsen av at kjæresten er på besøk og ikke helt liker opplegget.

Anonymkode: 0a74d...e19

Men at han skal ydmyke deg, og barna, ved å kommentere og himle med øynene. Det er greit?

Du har på alle måter lov til å gi et tilsvar. Det kan være så enkelt som "nei, det trenger du ikke, Ole. Nå tar jeg dette" Det er mange hakk mindre frekt enn å irettesette andres barn. 

Og ikke oppfør deg annerledes når kjæresten er der, enn ikke. Om du ønsker en strengere stil må du gjøre det konsekvent. Noe annet er vanvittig dårlig gjort med barna, og vil være skadelig for relasjonen deres med deg - at de ser at de må tilpasse seg for at mamma skal slippe ubehageligheter. 

Anonymkode: fb6df...572

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt forbanna hvis en voksen person satt og himlet med øynene over mine barn FORAN BARNA. Det er barnslig og respektløst og absolutt ikke greit. En ting er å diskutere slike ting med deg alene, men en annen ting er å gjøre barna ukomfortable på den måten. 

Jeg hadde nok droppet denne mannen. 

Anonymkode: f7bc6...f4f

[AnonymBruker]

Hvordan ser du for deg ungene din om 10 år som samboere/ kjæreste med noen- bortskjemte med beina på bordet og venter på servering fra en tilsvarende bortskjemt partner?

Eller vil du oppdra dem til noe du kunne tenkt deg å tilbringe livet med?

Anonymkode: 04253...c03

[AnonymBruker]

Jeg har også en kjæreste på 3 året, som ikke bor sammen med meg, som også er strengere en meg. 

Jeg har barna 100%, så det er naturlig at vi er endel sammen alle sammen. Han er ofte uenig med meg. Men han sier eller viser aldri noe foran barna i det hele tatt. Han tar det opp med meg på tomannshånd, og ofte ser jeg poeng i hva han sier. 

Jeg tror vi mødre har en tendens til å være litt "rundere i kantene" en menn, og at barn trenger litt av begge. 

For meg er han en positiv resurs i familien, og som du, har jeg også en tenåring i hus som ikke alltid er like enkel å ha med å gjøre. Når det har stormer som verst har han spurt meg om det er ok at han tar en prat med tenåringen, og det har jeg ingenting imot. 

Barna og han har en kjempe bra relasjon heldigvis, og de savner han når han ikke er her. De prates på telefon når han er hos seg selv og sender sms seg imellom. Og dette selvom han også "setter de på plass" innimellom. 

Har du pratet med din kjæreste om dette ts? 

Anonymkode: 8770b...876

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde blitt forbanna hvis en voksen person satt og himlet med øynene over mine barn FORAN BARNA. Det er barnslig og respektløst og absolutt ikke greit. En ting er å diskutere slike ting med deg alene, men en annen ting er å gjøre barna ukomfortable på den måten. 

Jeg hadde nok droppet denne mannen. 

Anonymkode: f7bc6...f4f

Dette. En mann som ikke klarer å beherske seg, og himler med øynene når barna er til stede virker som en person jeg ikke ville tilbrakt særlig mer tid med.

Anonymkode: f9057...4fb