Snakke med sitt indre barn

[AnonymBruker]

Hei. 
jeg har gjennomgått traumer (som ungdom/voksen) og har hatt en vanskelig barndom.

Jeg har gått i terapi i en del år, men merker at jeg har noen negative mønstre som jeg sliter å bryte opp med. 
 

Jeg har møtt på flere som sier at jeg bør snakke med mitt indre barn og tenåring. For mye av mønstrene mine stammer fra hendelser fra disse tidene, og ved at jeg gjør dette så bearbeider jeg hendelser. Noe som igjen kan føre til at jeg kan endre mønster på sikt. 
 

Har noen her prøvd dette? Hvordan? 
Jeg ser mye om det på YouTube, men jeg sliter med å få er grep på hvordan jeg faktisk skal gjøre dette. Skjønner man skal snakke med seg selv mens man gjennomgår minner, men hva mer? Hva skjer da? 

Anonymkode: cf3cb...b05

[AnonymBruker]

Jeg gjør det som meditasjon. Prøver å gjøre det samme tid hver dag, ikke for sent på kvelden. Jeg setter meg komfortabelt, puster rolig og langt inn og ut åtte ganger, og så er jeg stille og lytter innover i meg selv etter hva som kommer. 

Noen ganger kan jeg spørre innover om det er noen som vil snakke med meg i dag. Hvis det er noe, så er jeg her. Ofte får jeg da en følelse, bilder eller hører lyd/stemme. Så svarer jeg på det. Jeg bruker også kroppen aktivt, for å aktivere begge hjernehalvdelene (språk + stryke over barnets hode, for eksempel).

Men anbefaler å lese bøker om emnet, da blir det mye lettere. Jeg høres sikkert helt sprø ut, men synes at dette er veldig nyttig. 

Du kan også skrive brev til ditt indre barn. Jeg bruker da høyre hånd som «meg» og venstre som «barnet». Noen synes alt er lettere om de bruker gjenstander, for eksempel noe du ville likt som barn (dokke, brannbil, bamse, et fint nøkkelknippe el). 

Anonymkode: 71f3f...f46

[AnonymBruker]

Jeg bare finner en behagelig stilling, lukker øynene og puster rolig, og da kommer jeg som barn. Har gjort det noen ganger, her så trenger barnet i meg, trøst og kjærlighet, at noen er der for det. Så jeg trøster barnet, gir det kjærlighet, og forteller at alt kommer til å gå bra tilslutt. 

Jeg var utsatt for mye traumer av begge foreldre, fikk aldri kjærlighet eller omsorg.

Anonymkode: af85d...fe5

[AnonymBruker]

Dere som svarer her, dere er klar over at det dere beskriver er DID, sant? Jeg er ikke sikker på om det er det TS spurte om?

Anonymkode: 300d5...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dere som svarer her, dere er klar over at det dere beskriver er DID, sant? Jeg er ikke sikker på om det er det TS spurte om?

Anonymkode: 300d5...f4f

DID? Hva er det?

Anonymkode: 622f7...55f

[AnonymBruker]

Kanskje prøve denne? 
Her blir du fortalt hvordan du skal fokusere.

https://www.youtube.com/watch?v=7_bAQi0Yr68

 

Anonymkode: 622f7...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

DID? Hva er det?

Anonymkode: 622f7...55f

Dissosiativ identitetsforstyrrelse. Tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 300d5...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som svarer her, dere er klar over at det dere beskriver er DID, sant? Jeg er ikke sikker på om det er det TS spurte om?

Anonymkode: 300d5...f4f

Nei, det stemmer ikke. Jeg bruker IFS (internal family systems). Det er en misforståelse at man må ha en dissosiativ lidelse for å ha «et indre barn». Selv har jeg samme bakgrunn som ts, med omfattende traumehistorie fra barndom/oppvekst. 

Anonymkode: 71f3f...f46

[AnonymBruker]

Ts her. 
glemte tråden litt i hverdagsrushet. 
Men, uten at jeg faktisk vet, så tror jeg ikke at man har noen personlighetsforstyrrelse fordi man prøver å kommunisere med sitt indre barn? 
Slik jeg ser for meg så er ikke det en fysisk prat eller babling med seg selv. 
Men at man behandler seg selv slik man ønsket at man ble når man var i en viss alder. Eller? 
 

f.eks fra jeg var 9år begynte moren min å avvise meg. Snakket om at jeg var syk i hodet, forstyrra og gjorde ofte narr av meg. Snakket jeg så himlet ho med øyene og snakket i munnen på meg. Til det punktet at andre voksne måtte snakke til ho. 
Det er en sårhet jeg bærer på i dag i form av at jeg er redd for å snakke foran flere, for frykten for samme ydmykelse sitter hardt i meg. 
Og jeg går med en konstant følelse med at jeg er dum/ sier dumme ting om jeg har snakket med folk i grupper. 
 

Da blir tanken min å komme i kontakt med den sårheten fra jeg var denne 9år gamle jenta. F.eks mens jeg har fremme disse minnene så jobber jeg med å f.ens hevde meg selv og snakke i grupper. Og jobber med å ikke føle skam, fordi jeg har ingen grunn. Jeg var bra nok da, slik som nå. 
men jeg veit ikke om dette er riktig mtp å snakke med sitt indre barn? 
tenker at evnt å meditere og komme i kontakt er i form av å «rydde opp» i disse tankene? Eller? 
 

jeg har 100 spørsmål om dette, for jeg sliter med å få et grep om det. 

Anonymkode: cf3cb...b05

[AnonymBruker]

Det jeg gjør helt konkret hvis slike minner kommer opp, er å se for meg at jeg som voksen griper inn i situasjonen. For å bruke begge hjernehalvdeler, bruker jeg også kroppen aktivt. 

Eksempel: Mor himler med øynene og sier til barnet at det er udugelig. Voksen-jeg observerer barnets reaksjon, ser og kjenner at det blir lei seg. Voksen-jeg går fysisk mellom barnet og mor og holder ut en arm i stopp-bevegelse mot mor. Sier «Sånn er det ikke greit å si. Du får ikke lov å snakke sånn til henne». Strekker ut hånden mot barnet, trøster det (stryker over hodet, holder hånda, det som er naturlig). Tar med barnet ut av situasjonen og sier at nå er du trygg. 

Anonymkode: 71f3f...f46

[AnonymBruker]

Og jeg prater med meg selv. Jeg mener det er viktig å ha en tydelig indre stemme, den står også mot når spøkelsene fra gamle dager forteller meg at jeg er stygg, ødelagt, dum og uelskbar. 

Anonymkode: 71f3f...f46

[AnonymBruker]

Jeg ville heller aldri sagt «alt blir bra til slutt», for det kan man jo ikke vite før det er slutt. 

Anonymkode: 71f3f...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ts her. 
glemte tråden litt i hverdagsrushet. 
Men, uten at jeg faktisk vet, så tror jeg ikke at man har noen personlighetsforstyrrelse fordi man prøver å kommunisere med sitt indre barn? 
Slik jeg ser for meg så er ikke det en fysisk prat eller babling med seg selv. 
Men at man behandler seg selv slik man ønsket at man ble når man var i en viss alder. Eller? 
 

Nei, klart man ikke må. Har du blitt diagnostisert med det? 

Anonymkode: 300d5...f4f

[Gjest Muffin man]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2022 den 10.57):

Skjønner man skal snakke med seg selv mens man gjennomgår minner, men hva mer? Hva skjer da?

Etter min mening er det å komme i kontakt med sitt "indre forlatte/skuffede/sårede barn en fin måte å vende oppmerksomhet mot de historiene vi forteller oss selv som vi også lever igjennom som gjør oss vondt. Slik at man har mulighet til å bringe dem opp i lyset og jobbe med dem i den situasjonen man befinner seg i her og nå. Man må ikke glemme at det indre barnet har en symbolsk bedtydning.

Om man derimot holder fast ved "det indre barnes behov for trøst" og ikke er villige å aktivt gi slipp på det sitter man derimot i en posisjon der man re-affirmerer egne problemer over på seg selv kontinuerlig.