Hvordan forholde seg til vanskelige foreldre

[Gjest anonym potteplante]

Jeg har et noe vanskelig forhold til mine foreldre, særlig min far.

Han er krevende og kritisk og mener han har rett til å legge seg opp i det meste.

Bla var vi nå i helge på besøk hos dem og han la ut om to av vennene mine (som jeg hadde da jeg bodde hjemme, så han kjenner til dem). Hun ene var bortskjemt og fæl fordi hun ikke har besøkt foreldrene sine mer enn ca dobbelt så ofte som de har besøkt henne. Og den andre hadde "kuppet situasjonen" fordi hun og samboeren selv hadde bestemt navnet på sitt eget barn.

Han mener nemlig at barn har en "biologisk forpliktelse" og har ingen rett til å begrense samvær med foreldre. De "må høre på" foreldrene sine (det er 26-27 åringer det er snakk om)

Og at besteforeldre selvfølgelig må "ha sitt å si" i en diskusjon om barnenavn.

Jeg blir helt matt.

Jeg har et negativt forhold til min fars "farskap" i min oppvekst og har ingen planer om la han ha noe særlig til innflytelse på våre fremtidige barn. Samtidig vil jeg gjerne ha min mor og mine besteforeldre osv i livet mitt (så han kommer jo med på lasset)

Vi har tenkt å begynne som prøvere nå og jeg blir bekymert for hvordan jeg skal forholde meg til dette..

Vi bor 2 timers kjøring med bil unna dem, men det føles ikke som spesielt mye nå..

Og han forventer selvfølgelig at vi skal flytte dit de bor når vi får barn..

[Gjest Gjest]

Stakkars deg. Jeg føler med deg.

Jeg er fristet til å si mitt liv, mitt barn, mine valg........

Men det er jo ikke like lett når det er foreldre det er snakk om.

Når det gjelder navnevalg kan det jo være greit å høre om din far/mor har noen forslag. Det kan jo hende at du liker de forslagene.. men til syvende å sist er det jo du og din mann som bestemmer.

Kommenter det bare med at navnet skjemmer ingen og at barnet selv kan velge å bytte når det blir voksent.

Når det gjelder besøk så går jeg ut fra at din venn som har bare vært halvparten av gangene på besøk har barn. Da er det jo mye lettere for besteforeldre å besøke enn å måtte pakke masse utstyr med seg å "pine" unger på en lang biltur for å være kort tid på besøk. Dessuten tror jeg ikke din venns foreldre har kjørt oftere på besøk om de selv ikke har ønsket det. Mye kan jo sis over tlf.

Din mor kan ta sine egene valg og la henne hanskes med din far. Dra på besøk når det passer dere og ikke etter hans pipe. Dere har sikkert arbeid og da er dagene og helgene så korte når en får barn. Den tiden en har fri vil en kose seg og ikke stresse eller få ubehagelige opplevelser. Tror din far henger igjen på 1940 tallet eller noe.

Min far er 76 år og har heldigvis ingen av disse symptomene heller ikke min svigermor som jeg prater oftere med så min far.

Lykke til

[Gjest catalonia]

Her gjelder det å holde på ditt iallfall. Jeg kjenner meg godt igjen i forhold til det å ønske fortsatt kontakt med mor, og helst ikke far. Det samme gjelder meg og min far.

Du må finne ut hvordan du skal forholde deg til din far, du kan ikke regne med at han vil endre seg. Du må finne ut hvordan du skal takle han og hans meninger som han ønsker å tre nedover dere.

Du må for all del ikke flytte tilbake, bli der du er. Vær bestemt på hva du mener, og si klart fra på en ordentlig måte slik at han ikke er i tvil om hva du mener. Han kan mene hva han vil men du trenger ikke å være enig. Og det kan det være nødvendig å få uttrykt til ham. Hvordan er din mor, støtter hun deg eller er hun den som glatter over uenighetene? For det er faktisk litt viktig at du har støtte hos din mor, at hun forstår hvorfor du føler som du gjør.

Jeg har aldri hatt støtte hos min mor, hun har alltid unnskyldt min fars oppførsel, og det har gjort at jeg vurderer å kutte ut kontakten med begge. For hun har gjort det mulig for min far å opptre på den måten han gjør. Jeg jobber nå med å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til mine foreldre, og så får jeg se hva som kommer ut av det.

Jeg håper du finner ut av det.

[Gjest Gjest]

"Biologisk forpliktelse".... hjelpe meg. Du får gjøre som Salvador Dali, han møtte sin fars mening om akkurat det samme ved å runke i en kopp, og sende til fare. Med beskjed om at "her er det jeg skylder deg....!"

Og flytt enda lenger vekk om du kan!

[Gjest Gjest]

Vi skal definitivt ikke flytte dit de bor, nei.. Men det er litt trist, for hadde det ikke vært for min far så var det det vi hadde hatt lyst til. Vi har mye venner i området og min familie bor der.

Min mor er desverre svært "kuet" av min far.. 30 år samliv setter spor.. Hun svarer ikke dersom jeg forsøker å snakke med henne om dette.

Jeg vet at jeg må være "sterk og bestemt", men det er så vanskelig. De vonde følelsene fra min egen barndom kommer inn i mikse også..

Jeg skulle ønske jeg hadde gode følelser når jeg hørte ordet "familie" i stedet for denne vonde knuten..

Av og til orker jeg ikke tanken på å få barn fordi jeg har så vonde følelser i forhold til min egen oppvekst og familieforhold, men vi vil jo svært gjerne.. Og så vet jeg jo at jeg og min mann alt nå er en liten familie med en fullstendig annen "kjemi og varme" osv enn det jeg vokste opp med.

[Gjest catalonia]

Min mor er desverre svært "kuet" av min far.. 30 år samliv setter spor.. Hun svarer ikke dersom jeg forsøker å snakke med henne om dette.

Det er akkurat det samme med min mor, 40 års samliv her. Hun er i tillegg økonomisk avhengig av min far. Og det er synd for henne også for hun får ikke det gode forholdet til sine barn og barnebarn slik det er nå. Og våre mødre har gjort det mulig for våre fedre å oppføre seg slik de gjør.

Jeg vet at jeg må være "sterk og bestemt", men det er så vanskelig. De vonde følelsene fra min egen barndom kommer inn i mikse også..

Ja, den følelsen kjenner jeg meget godt, ingen god følelse det der. Og så har jeg personlig lett for å bli skikkelig fjortis overfor min mor fordi jeg ikke "tør" å trasse mot min far.

Jeg skulle ønske jeg hadde gode følelser når jeg hørte ordet "familie" i stedet for denne vonde knuten..

Av og til orker jeg ikke tanken på å få barn fordi jeg har så vonde følelser i forhold til min egen oppvekst og familieforhold, men vi vil jo svært gjerne.. Og så vet jeg jo at jeg og min mann alt nå er en liten familie med en fullstendig annen "kjemi og varme" osv enn det jeg vokste opp med.

Du må få barn hvis du ønsker det, det er heldigvis ikke slik at vi er nødt til å videreføre den dårlige oppdragelsen og oppveksten vi opplevde. Bare det at du husker hvordan du følte deg gjør at du ikke kommer til å gjenta de feilene dine foreldre gjorde. Og du er bevisst på hvordan du ikke vil at dine barn skal oppleve oppveksten.

Og der snakker jeg av egen erfaring. Jeg hadde bestemt meg for ikke å få barn fordi jeg ikke ville risikere å gjøre det samme mot mine barn som mine foreldre gjorde mot meg. Men her sitter jeg med tre barn og er stolt over å kunne si at jeg har klart meg som mor, trygge gode barn som har lov til å mene det de vil.

Så bare stå på, ikke vær redd.

←

[Gjest Gjest]

Tusen takk for varmende ord Catalonia!! Jeg føler virkelig at du vet hvordan jeg har det..

Jeg hadde også bestemt meg for å ikke få barn. Men jeg ble etter hvert trygg på at jeg skal kunne skape et helt annerledes hjem.. og så har lysten på barn kommet etter hvert som forholdet til min fantastiske mann har gått sin gang.. Men jeg trekker meg av og til vekk fra tanken når de vonde følelsene får overtaket..

Jeg har i alle fall funnet meg en flott mann som er heeelt annerledes enn mine foreldre..

[Gjest catalonia]

Tusen takk for varmende ord Catalonia!! Jeg føler virkelig at du vet hvordan jeg har det..

Jeg hadde også bestemt meg for å ikke få barn. Men jeg ble etter hvert trygg på at jeg skal kunne skape et helt annerledes hjem.. og så har lysten på barn kommet etter hvert som forholdet til min fantastiske mann har gått sin gang.. Men jeg trekker meg av og til vekk fra tanken når de vonde følelsene får overtaket..

Jeg har i alle fall funnet meg en flott mann som er heeelt annerledes enn mine foreldre..

←

Bare hyggelig. Det er viktig å få fram at vi ikke trenger å følge i våre foreldres fotspor. Jeg sier ikke at det kommer til å bli bare lett, men ved å være bevisst så klarer du det. Jeg håper at du snakker med mannen din om dette så han blir en støttespiller for deg i denne saken.

Jeg tenker noen ganger på hvor trist det er for mine foreldre å ha så dårlig kontakt med barn og barnebarn, blir trist på deres vegne. Men samtidig har de forårsaket det selv. Og så lenge jeg ikke får gjort noe med dem så får jeg bare ta kontrollen over meg selv og leve livet på den måten jeg føler meg mest vel med, selv om det kanskje innebærer liten eller ingen kontakt med mine foreldre.

Lykke til, dette greier du!

[millemei]

"Biologisk forpliktelse".... hjelpe meg.  Du får gjøre som Salvador Dali, han møtte sin fars mening om akkurat det samme ved å runke i en kopp, og sende til fare. Med beskjed om at "her er det jeg skylder deg....!"

Og flytt enda lenger vekk om du kan!

←

hahaha.. bra gjort av Salvador Dali.

Til trådstarter. Din far kan si og mene hva han vil, men det er du og din samboer som bestemmer hvordan dere vil leve deres liv, også i forhold til eventuelle barn.

Er jo selvfølgelig veldig kjekt hvis barna våre kan få vokse opp med god kontakt med besteforeldre, men av og til går ikke det dessverre av ulike årsaker.

Man kan ikke annet enn å gjøre det beste ut av det. Gi din far grei beskjed om hvor landet ligger hvis det blir problemer, og kos deg som best du kan med din samboer. Dere kommer sikkert til å bli flotte foreldre og ta de rette avgjørelsene så lenge dere bare stoler på dere selv og ikke tar så mye hensyn til hva "alle andre" mener om alt hele tiden.

Hvordan er kontakten og forholdet med hans foreldre?

[Gjest Gjest]

Dominerende fedre er ikke kult.

Jeg vil anbefale deg å fortsette med å stå på ditt, det er ditt liv og dine valg. Hvis han gjør eller sier ting som går på tvers av dine grenser i ditt hjem, kan du hive ham ut.

Når den tid kommer er det dine barn og han kan ikke snakke til deg som om du var et barn. Han må akseptere at du er voksen med dine egne grenser og regler.

Hvis han ikke klarer det, må du beskytte deg selv og din familie fordi du ikke ønsker å følge det samme mønsteret som er destruktivt.

[Gjest Gjest]

Takk for flere oppmuntrende ord..

Hvordan er kontakten og forholdet med hans foreldre?

Han har herlig normale uperfekte foreldre.. De er et par som nærmer seg 60 og har nok av formeninger, men de mener bare godt.. Og de har varme og kjærlighet..

Så våre barn vil jo uansett ha et sett "orntlige besteforeldre"..

[Gjest Gjest]

Det er ikke annet å gjøre enn å sette tydelige grenser, og slutte å bry seg om han. Det høres ut som om det kan være lurt å gå gjennom en liten båndklippingsprosess. Han er tross alt bare en mann. Han har ikke all makt på himmel og jord, og kan ikke bestemme noe som helst når det gjelder deres barn.

Du MÅ slutte å la ham ha injurierende kraft.

Poenget mitt er at du kan sannsynligvis ikke forandre ham. Men du kan skubbe han lengre unna mentalt og slutte å bry deg om hva han sier. Han har ingen reell makt. Det er bare ord i munnen til en autorietær og maktglad eldre fyr.

I praksis har han ikke rett til å avgjøre noe som helst.

Men slutt å være dørmatte!!!

Man opplever ofte en dominerende far som en autoritet, og har etter hvert lært seg til å ikke krangle, ta til motmæle eller provosere. Et slikt menneske preger gfamilien fullstendig. Ikke bare din mor, men også dere barna. Dette mønsteret MÅ du snu. Ikke aksepter oppførsel fra ham som du ikke hadde akseptert fra andre. Du er et voksent menneske som han ikke har noe som helst reell makt over lengre. Han kan ikke få dere til å gjøre noe som helst som dere ikke vil. Og det kan være på tide å sette grenser.

Fra nå av synes jeg du bevisst skal ta til motmæle når han sier ting du er uenig i. Ikke krangle eller bli sint, men tydeliggjøre at du ikke samtykker. Kall det gjerne mental trening. For hva er egentlig det verste som kan skje?! Han kan bli så sinna at det ryker ut av ørene hans, men det hjelper lite. Den eneste makten han har er den dere lar ham ha, av gammel vane, fordi han herser med dere. Det er uansett dere som avgjør hva barnet skal hete f.eks.

Du kan jo gjøre et tankeeksperiment for deg selv. Hva ville skjedd om du sa det du egentlig tenker? Har du for eksempel fortalt ham at du ikke synes du har hatt en fin oppvekst? Eller er det et faktum dere later som om ikke eksisterer?!

Neste gang han sier noe om barnebarn og rett til det ene og det andre kan du jo for eksempel si at "Vi kommer til å avgjøre hvordan barna våre skal oppdras selv. Jeg synes faktisk at min barndom var såpass vond at det er grunn god nok til å velge annerledes." Og om han begynner med spydigheter o.s.v "Du kan mene hva du vil, men når mine barn kommer til verden er det jeg som bestemmer"

Eller når han kommer med sine biologiske fopliktelser så kunne du f.eks si rolig smilende "Det er vel slik med foreldre og barn også, at som man reder ligger man. Om man ikke behandler barna sine skikkelig under oppveksten så kan man ikke forvente at de skal springe beina av seg for å besøke foreldrene sine i voksen alder."

Eller hva med å si rett ut: "Vi har lyst til å flytte hit, men det er opp til oss å avgjøre om det skjer eller ikke. Og det må du bare respektere."

"Hadde du behandlet meg bedre opp gjennom årene hadde jeg nok hatt mer lyst til å flytte hit også."

Forhåpentligvis er han også et eksempel på at barnebarn kan mildne mange dystre menn. Barnebarna blir oftest dulla mye mer med enn man gjorde med egne barn. Jeg vet ikke hvor gammel din far er, men med litt flaks er han en godt voksen mann. Da blir det jo ofte slik at barnevakting o.s.v kan overlates til mormor. For menn av den generasjonen skifter generelt sett ikke bleier

[:-) anna]

Og det var meg som skrev laaaaaaaaangt over her ja

[Gjest Gjest]

Så m.a.o så bør din far være veldig lydhør ovenfor sine foreldre igjen? Følger han dette opp i praksis eller gjelder dette bare hans egne barn?

[Gjest Gjest]

Så m.a.o så bør din far være veldig lydhør ovenfor sine foreldre igjen?  Følger han dette opp i praksis eller gjelder dette bare hans egne barn?

←

Han har bodd i samme hus som sine foreldre så lenge de har levd og hørt mer på de enn på mamma i avgjørelser osv.