Samler gode råd! (forholdet etter fødselen)

[Gjest Janna]

Hei hei, har dere noen gode råd til meg og samboeren min; ting vi må passe på etter fødselen for å bevare forholdet, feller det er lett å gå i som nybakt foreldrepar, hva som helst egentlig...

Jeg elsker forberedelser. Man leser og hører så mye rart, som man vil unngå. Og jeg vil ikke bare brase rett inn i mammarollen helt uforberedt på hva som venter for forholdet!

Hva er deres beste tips for å ta vare på "oss 2" midt oppi det hele??

Jeg har ikke nerver til å bare "vente og se", for dette er skummelt for oss begge to

Klem fra

[Gjest Anonymous]

Husk å sette av tid til deg og samboeren. Mødre har en tendens til å gå helt opp i ungen uten å huske at de faktisk er kjæreste, samtalepartner og elskerinne også. Ta vare på samboeren din! Sett gjerne av en kveld i ny og ne uten ungen, hvis det er mulig. Den kvelden dyrker dere hverandre og lar være å prate om ungen.

[Gjest Janna]

*noterer* Tusen takk :D

[Padmee]

Som gjest sa er det veldig viktig å sette av tid til dere to. En annen ting som også er viktig er å la far få ta like stor del i barnestellet som det du gjør. Det er veldig lett for oss mødre å tro at vi kan ting best og at det er bare den måte vi gjlr ting på som er riktig. Dette er egentlig bare tull, og det er veldig viktig at far får være med. Dette er viktig både for ungen sin del og for at far ikke skal føle seg tilside satt og mindre viktig.

Hvis dere greier å få dette til er det mindre sjangse for at de stor kranglene kommer.

Husk at dette barnet er far sitt også, ikke bare mor sitt.

[Gjest Janna]

Som jeg sier, Padmee: 50% meg, 50% ham. Takk!

Det er heller ikke mitt ansvar hvilket forhold han får til sønnen sin, men jeg kan jo legge tilrette en del for dem

Tror også du har veldig rett når du sier at mor har en tendens til å vite best når det gjelder ungen

*noterer videre*

[Gjest Tutte]

Inkluder han også fra begynnelsen av.....lag faste rutiner som at en gang i månden så er det deres kveld og mormor eller farmor sitter barnevakt...bare i en time eller to i begynnelsen

La han gjøre noe også....menn kan lett føle seg utenfor og derfor "trekke" seg vekk fra familie bildet......

Hans måte fungerer like godt som din måte.....dette forstår du når du har fått barnet og han står og skifter bleie

Avlast hverandre og selv om du er kvinnen i forholdet betyr ikke det at du kan klare allt......Prat om hverdagen uten for babyen

[Gjest Janna]

Nå bor nærmeste pålitelige familiemedlem 3-4 timer unna med bil (hans mor, ved *stedsnavn slettet*) så jeg tror det kan bli vanskelig med barnevakt den første tiden; om ikke da noen venner av ham stiller opp... *tviler*

Har egentlig spurt ham om hvordan han vil gjøre det med barnevakt; han sier at det tar vi som det kommer. Er det bare jeg som er planleggingsfrik her?... Innbiller meg at å ta det som det kommer= vi kommer oss aldri ut alene mer Får spørre en gang til.

Takk for påminnelsen.

*Finner mer papir, må skrive stikkordsliste her*

[Gjest Anonymous]

Huff, jeg blir litt irritert jeg altså når jeg leser at det liksom er vedtatt at mødre tror de alltid vet best, og derfor ikke vil slippe til faren. Tror det er mange fedre som ikke gidder å gjøre så mye og jeg..Skulle gjerne ha sluppet litt fra da jeg hadde små, men han kunne jo ikke delta på noenting. Var så redd for å gjøre noe galt sa han..enda jeg ikke visste stort bedre enn han. Men han var meget flink til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle gjøre det, hva hans mor gjorde m.m.

Jeg vil faktisk påstå at denne tiden har vært den værste i hele mitt liv..og samlivet er over!!!

[Gjest Janna]

Det var synd, siste Gjest. Håper du har det bedre nå.

Noen flere råd, noen?

Får aldri nok av sånne.. Og nå er mamma lei av at jeg ringer og vil prate

[Gjest Anonymous]

Hei på deg!

Jeg er litt samme typen som du, liker å være forberedt...

Men noe jeg ikke var forberedt på var barseltårene, UÆÆÆÆ.

Jeg var oppmerksom på alle disse tingene som sies her, det jeg ikke var oppmerksom på var at det ble så liten tid, for pappaen jobba en del og babyen GRÅT og HYLTE masse.

Jeg kunne føle meg fin, men da pappaen kom hjem etter jobb og stillte det omtenksomme spørsmålet "hvordan har mine kjære det i dag?", Ja da gråt jeg så jeg hikstet, helt ukontrollert. Hvorfor? Jo jeg følte at vi ALDRI skulle få være kjærester igjen. At hendene mine, og puppene mine ALDRI skulle bli ledig til mannen min igjen :oops: Og jeg følte meg ENSOM! Men etter 3-4 uker gikk det bedre Og vi har så godt vi kunne prøvd å pleie kjærligheten, og vi har pratet MASSE om at dette er en periode som vi må gjennom. Når problemene dukket opp, være seg lite sex, lite overskudd til å prate, dårlig tid til hverandre, dårlig samvittighet osv. så har vi ryddet tid til å diskutere før bagatellene har blitt til konflikter.

Du som liker å planlegge må være forberedt på at det du planlegger etter at babyen kommer ofte kan gå i vasken. Jeg har skjønt at jeg må ta det mer med ro når tingene ikke klaffer, huset får være "bombet" når svigermor kommer, og middagen kan ikke alltid stå på bordet til fast tid.

Det er BABYEN som er sjef for ei stund

Lykke til, hilsen 3barnsmor :blunke:

[Gjest pippo]

Hei Vinga!

Spar godt på rådene du får du...., men:

Ikke glem at i begynnelsen (og da snakker jeg måneder) er det babyen som er "sjefen". Ikke tenk så mye på hva slags fantastisk mor, elskerinne, kjæreste, samtalepartner, venninne, svigerdatter.... du skulle ha vært. Vi kvinner i vår tid har så lett for å tro at vi er superkvinner. Vi skal helst se akkurat ut som før (rett etter fødsel), vi skal være alle de kvinnene jeg ramset opp tidligere, og det er faktisk ikke alltid vi klarer det..... Noen gjør det, ja. Men, ikke alle... Jeg var en av dem. Jeg forberedte meg vanvittig, og gikk på en skikkelig smell! Jeg klarte ikke å gjøre alle de tingene jeg hadde forberedt. Jeg stressa, og ingenting ble slik jeg hadde tenkt..... Kjære deg, la spedbarnstiden være preget av spedbarnet og foreldrerollen (begges), sett kjærlighetslivet litt på "vent". Ikke vær så redd for ikke å strekke til. Den felles kjærligheten dere har til barnet er nok i begynnelsen. Hjelp hverandre i den nye rollen, så skal dere se at dere blir enda bedre kjærester enn før, etter hvert......

Lykke til!

[Arnie]

Heisann!

Du tar sikkert imot noen råd fra en mann også...

Ett tips jeg husker vi fikk på svangerskapskurset før første unge gikk nettopp på dette med at det nå snart kommer en ny "sjef" i huset: Ta vare på ettermiddagene sammen de siste månedene før fødselen. Dette er de siste månedene på mange år dere kan slappe av etter middagen, ligge og sløve sammen på soffaen, kanskje ta en middagslur sammen, bare ligge og sløve og la tiden flyte forbi... utnytt disse månedene godt!

Og så et tips som jeg vet det er delte meninger om (og med risiko for å starte en egen diskusjon...): Babyen sover i babyens seng, i babyens soverom. Når h*n må mates om natta: opp og hente (spark gjerne typen ut av søvnen - fedre våkner ikke av barnesutring i naborommet slik mammaen gjør, slik er det bare (så ikke irritèr deg over akkurat det...)), inn i senga til mamma for å få pupp, tilbake i sin egen seng etterpå (dulte-dulte..."hei... våkn opp... h*n har fått mat nå...gå ut igjen med h*n...zzzz...." ). Dersom dere ikke har eget rom til nurket, så la h*n ihvertfall sove i sin egen seng. Selv om det en gang iblant er kjempekoselig å ha "nurket" i dobbeltsenga, så er dette først og fremst "deres territorium" - hvor dere i løpet av noen måneder skal komme tilbake til "normalen" igjen på kjærestefronten også. Ikke lett dersom det ligger en unge der sammen med dere!

Lykke til...

[Gjest gurimalla]

Ikke kritiser far hvis han gjør noe du ikke ville ha gjort. Ikke kritiser for "feil" sammensetning av klær, farger ol. La far gjøre ting på sin måte ikke din, selv om du noen gang kan ha lyst til å kommentere.

[Gjest Janna]

Tusen takk for flere gode tips! :D

Arnie, du har nok rett i at det beste er å la han ligge i sin egen seng fra begynnelsen av. Vi har dessverre bare en 2 roms leilighet, men egen seng til babyen er allerede planlagt Han får ikke sove i vår seng om natta nei; men skader det å la han ligge der og kose litt om morran etter at pappan har gått på jobb?...

Klem fra

[Arnie]

Vinga...

Selvsagt må det koses! Bebbisser trenger kos, kos, kos.... Og også for deg er det viktig med denne kosen for å "bygge opp" den berømte "morsfølelsen" som du trenger til de periodene da ungen hyler uansett hva du gjør, og du til slutt er så oppgitt at du nesten får lyst til å kyle h*n ut vinduet, noe du selvsagt ikke gjør likevel... (men ikke bli skremt dersom slike tanker dukker opp - spedbnarnstiden er en tid med utrolige humørsvingninger, som det nok ikke er lett å forberede seg på!)

Poenget mitt var å helt fra starten komme inn i gode rutiner, også når ungen skal sove om dagen: Sin egen seng i et rom hvor det enten er mørkt (om natta) eller halvmørkt / gardinene trukket for (dagen), og ikke fra starten venne ungen til rugging og vugging og greier hver gang h*n skal sove. Selv så små unger blir utrolig fort vant med slikt, og dels "forlanger" de det med skriking, dels føler mor (særlig...) seg forpliktet til å sitte der og dikkedikke og rugge og vugge osv. selv om det beste kansje ville være å synge en sang, si godnatt, slukke lyset og gå ut - og så regne med at evt. småskriking gir seg etter 10 minutter, noe det ofte gjør.

Men for all del: Kos, kos, kos, koooos, koooooooooos!!!

Og ikke bare etter at han har gått på jobb - gjerne som en del at "ståopp-rutinen" for hele familien. Pappa'n har også krav på kos med ungen - masser av det!

[Gjest Janna]

Men for all del: Kos, kos, kos, koooos, koooooooooos!!!  

Og ikke bare etter at han har gått på jobb - gjerne som en del at "ståopp-rutinen" for hele familien. Pappa'n har også krav på kos med ungen - masser av det!

Så klart Han går allerede og stor-gleder seg til å ligge på senga/sofaen med sønnen sin på brystet, det forteller han meg OFTE I helga (søndager) skal de få ligge der og kose så lenge de vil Og jeg vil også være meeeed!

Sånn som han oppfører seg mot meg, og bikkja, så skal det ivertfall ikke skorte på kos fra pappan nei! Og det er veldig positivt!

Tipper han blir en strålende far.

Jeg tenker som så at jeg vet like lite om babystell som han, og vi må lære sammen.

*notere videre* Dette blir en lang fin liste :blunke:

[Gjest Lottemor]

Ta han med å bytte blei på sykehuset også.....eks: du tar deg en god lang dusj og setter rompen i grønsepe vann...noe som du kommer til å syntes er rene nytelsen etter fødselen og han får hjelp av barnepleierene til å skifte bleie og eller bade barnet...på den måten får han også opplæring fra dag en slik som du får

[Arnie]

Yess, Lottemor - skriver under på den der jeg.

Jeg kom på at akkurat det der gjorde jeg faktisk med nummer èn: badet henne på sykehuset, med kyndig veiledning.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

ikke planlegg ting i hjel - du vet ingenting enda om hvordan det blir med baby i huset. Det er greit nok å være bevist på ting og sånt, men situasjonen etter fødeselen kan bli ganske så ille om du har helt klare planer for hvordan alt skal være, og så blir det ikke sånn likevel. Det er noe med gapet mellom forventningene og det som faktisk skjer (eller - mellom teori og praksis) som kan gjøre situasjonen nærmest uholdbar.

Jeg syns også det er litt rart at du skal ha hele permisjonen. Om du ønsker at dere skal ha barn sammen, om du vil at dere skal være en familie hvor dere deler ansvar for hus/hjem/barn og økonomi, så burde jo ikke du være hjemme alene et år! Faren burde jo også ta del i den biten, ikke sant? Alle undersøkelser viser jo at der hvor man i større grad deler på permisjonen så holder forholdet bedre og.

Dessuten: det er ikke et nederlag å ta babyen opp i senga fordi det er eneste måten å få sove på. Det går an å oppdra barna litt senere - dvs. løpet er ikke kjørt om man ikke har fått inn gode rutiner mht. f.eks. legging før barnet er tre måneder. dette gjelder også andre ting enn bare soving! Husk og at ungen kommer til å oppdra dere, det er ikke et enveisløp.

[Gjest Janna]

ikke planlegg ting i hjel - du vet ingenting enda om hvordan det blir med baby i huset.

Nettopp derfor spør jeg de som HAR fått barn. Jeg planlegger lite; det er en stooor forskjell på å forberede seg mentalt på ting, og planlegge.

Hvordan vi tar permisjonen er vår sak.

Ellers, takk for de vennlige rådene.