Skuffet over min dattera venner og foreldre

[GammelKaktus]

Man kan ikke tvinge noen til å stille opp og det er jo i slike tider man ser hvem som faktisk stiller opp for en.

Synes det er rart at det er så mange her som mener dette er naturlig for de er så unge, har ting endret seg så mye? Vi hadde jo jenter i "gjengen" som sleit når vi var unge og da stilte vi opp, enten det var besøk på psyk etter et selvmordsforsøk eller om det var at de sleit med andre ting. Var ikke alltid man var så nære heller men vi stilte opp når noen ikke hadde det bra.

Er selvsagt enig i at disse venninnen ikke kan ta noe "ansvar" for din datters psykiske helse men hadde hun havnet på sykehus med kreft så hadde det jo ikke vært samme diskusjon. Ja, det er en forskjell på psykisk helse og fysisk men en på 14 skal da kunne besøke venninna si som ikke har det så bra for tiden uansett hva hun feiler.

[AnonymBruker]

Her forventer du alt for mye av jenter på 14 år, spesielt når dere ikke har sagt at datteren deres er syk, "hun har det bare vanskelig". Det er ikke kjekt for tenåringer å tilbringe tid med en som er deprimert og mest sannsynlig ganske mutt, humørsyk og gir lite respons. Når hun ikke er på skolen faller hun også utenfor en del av det typiske tenåringssnakket om hvem som gjorde hva, en teit lærer, sær skoleoppgave, tik tok dansen den gjorde i gymmen eller tilsvarende ting, og det gjør henne utenfor. Hvis dere hadde sagt at det var pga depresjon hadde kanskje venninnene gjort en ekstra innsats eller  holdt ut litt mer mutthet. Og så må jeg si, som voksen og med venner som har psykisk sykdom, det er veldig krevende å forholde seg til for de rundt. Jeg trekker meg selv unna en kamerat som er depressiv, for det blir for mye negativitet og destruktiv tankegang til at jeg orker å utsettes for det. Og jeg hadde aldri orket å være lenge rundt noen som var virkelig langt nede i tenårene. Her tenker jeg dere må endre tankegangen fra "de burde stilt opp" til å være litt mer offensive. Be datteren ta initiativ de dagene hun er i grei form, inviter andre hjem, gå på kino, ta en tur på kjøpesenteret, gå en tur, spis burger ect. Og få henne til å spørre venninnene om de skal noe på fredag f.eks, og om hun kan være med. Og dere jobber sikkert med det, men det å være på skolen, i alle fall litt, er nok den beste forebyggingen for å falle utenfor. Evt om hun har noen fritidsaktiviteter der hun kan gå for å komme seg litt ut og møte andre når formen tillater. 

Og siden du nevner det så er det forskjell på å brekke ryggen og kjøre rullestol når man er 14 og å få en depresjon. Hun som brakk ryggen var åpen om det, det var konkrete ting man kunne hjelpe med, forholde seg til og gjøre. Dere er ikke åpen om depresjonen, sier ikke tydelig fra om hva dere trenger og hvorfor, og da blir det heller ingen som stiller opp. 

Anonymkode: 9208d...188

[AnonymBruker]

Du forventer altfor mye av så unge jenter. Jeg er 36 og har 2 venninner som sliter veldig pyskisk og når de har sine perioder er det ikke lett og være der og jeg er voksen, og du venter at 14åringer skal forstå dette, du krever dessverre for mye her

Anonymkode: d8c60...5a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at det kan være greit å informere jentene om hva dette dreier seg om. Jeg hadde selv alvorlig depresjon på den alderen og vennene mine trakk seg unna, noe jeg forstår i voksen alder. Jeg var nok ikke den morsomste å henge med på den tiden. Likevel så var det en av mine 4 venninner som forsøkte sitt beste på å være en venn for meg. Hun var den eneste som sa ja til å finne på ting pg besøkte meg på sykehuset de gangene jeg var innlagt, noe som betydde veldig mye. Jeg tviler på at hun hadde stilt opp hvis jeg ikke fortalte venninnene mine om sykdommen, for man blir veldig "selvsentrert" av slik sykdom ofte og lever litt i egen boble.

Anonymkode: 5b913...2aa

Min datter har en venninne som sliter psykisk og som min datter sier så er hun ukomfortabel med at all tid dem bruker sammen blir brukt av venninen til å fortelle hvordan hun har det.

Og de her er bare 11 år.

Anonymkode: ba53c...a14

[Lonelily]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Tenker ikke at det er et stort ansvar for jentene å komme på et besøk, sende en sms i ny og ned og vise at de er der. Foreldrene vet hun er langt nede. Vi bor på lite sted og lite miljø. 
min datter besøkte sin venninne på sykehuset da hun fikk brudd i ryggen. Jeg som mor samlet inn penger i klassen for å kjøpe gave til henne. Min datter besøkte henne i tiden etterpå da hun måtte sitte i rullestol. 
Nå er denne venninnen frisk igjen og i full sving. 
Mine barn er oppdratt til å være kjekke og snille og ha omtanke for andre. 
 

 

Anonymkode: 309b4...cb0

Jeg må si jeg ble overrasket over svarene du har fått og personlig så tenker jeg annerledes enn de fleste som har svart her. 

Dette handler jo om å være et medmenneske og bry seg, alle opplever utfordrende perioder og da betyr det alt at venner stiller opp og bryr seg. Dette handler jo på ingen måte om at vennene skal ta ansvar for din datters psykiske helse!! Kjenner jeg blir både oppgitt og litt lei meg over disse svarene! 14 åringer  nærmer seg voksenlivet med stormskritt, de har vel godt av å møte livets realiteter selv om det kan være litt vanskelig og vondt? Skjønner ikke hvorfor så mange her mener at vennene skal "skjermes" for din datters problemer, vi snakker jo ikke om en smittsom sykdom her. Regner med du ikke har forventninger om at de skal henge hos dere daglig for det er naturlig at det blir mindre kontakt, men noen fine tekstmeldinger og et besøk i ny og ne er IKKE for mye å forlange. 

Hadde det vært min datters venninne hadde jeg satt meg ned og forklart ordentlig, jeg hadde også forventet at hun viste en form for omsorg. Kanskje kjøpt inn en god dose godis, en passende bok el. og sendt henne over på besøk. Jeg hadde ikke tvunget henne til å gjenta dette i all evighet om det ble for ubehagelig, men jeg hadde i allefall foreslått at hun sendte tekstmeldinger. "håper du føler deg bedre snart ❤️", "jeg er glad i deg" osv. Jeg er riktig nok enig med de som sier at åpenhet rundt depresjonen og alvoret er viktig for at både vennene og foreldrene skal takle det på best mulig måte. 

Sist vil jeg si at jeg forstår veldig, veldig godt at du er skuffa. Og masse god bedring til jenta di ❤️

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Mitt barn er 14 år. 
Hele barndommen har vi hatt åpent hus for vennene til barna. De har overnattet, vært her, blitt med oss på turer og parker gjennom alle år. 
Nå er 14 åringen vår rammet av en depresjon og hun opplever at venner trekker seg unna. 
Jeg har vært i dialog med foreldre til jentene for å kople på jentene og at de skal ta kontakt og komme på besøk. Men det er stille. 
Etter alle de årene jeg har gjort alt for disse jentene og foreldrene og stilt opp i tykt og tynt.. nå når vår datter ligger på rommet med depresjon er det stille. 
Jeg er så skuffet og lei meg 

Anonymkode: 309b4...cb0

 

11 hours ago, AnonymBruker said:

Hun ligger ikke hele tiden. Hun er oppe også. Men de er såpass stor nå at det går an å vise omtanke. Også foreldrene. 
jentene vet ikke at hun er deprimert, de vet bare at hun har det vanskelig og ikke er på skolen 

Anonymkode: 309b4...cb0

Hva forventer du egentlig av 14 år gamle jenter her? 

Jeg har jobbet med mennesker som er innlagt ofq, depresjon. De er ikke akkurat enkle å prate med. De skyver folk unna. Noen sier utrolig stygge og avvisende ting til de menneskene de trenger som mest. 

Jeg er voksen. Har erfaring med temaet. Har en del kunnskap om det. JEG blir utmattet og oppbrukt av venner som har, depresjon. 

Her forventer du at barn som du faktisk fører bak lyset (ikke fortelle om sykdommen), skal håndtere og stille opp for en sykdom selv vi hardbarka miljøterapeuter sliter med? 

Hvordan tenker du at de skal håndtere dette? Du har ikke informert dem om hva det er de skal håndtere engang. 

Jeg synes sengeliggende deprimerte er tyngre og vanskeligere å jobbe med enn psykose. Man blir liksom sliten på en helt annerledes måte. 

De gangene jeg har opplevd at venner har depresjon har jeg også blitt utslitt. Jeg som voksen og erfaren sliter med å finne bslensen mellom å stille opp og bli fullstendig utmattet. 

Jeg er 40, har verktøyene, kunnskapen og erfaringen. Barna du prater om har ikke det. 

Justér forventningene dine noen hakk, og prøv igjen. 

Anonymkode: 733b7...af0

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare invitere dem på besøk, konkret én og én, eller sammen, en dag det passer, og passer det ikke dem, avtaler dere konkret annen dag? 

Anonymkode: 51454...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 

Hva forventer du egentlig av 14 år gamle jenter her? 

Jeg har jobbet med mennesker som er innlagt ofq, depresjon. De er ikke akkurat enkle å prate med. De skyver folk unna. Noen sier utrolig stygge og avvisende ting til de menneskene de trenger som mest. 

Jeg er voksen. Har erfaring med temaet. Har en del kunnskap om det. JEG blir utmattet og oppbrukt av venner som har, depresjon. 

Her forventer du at barn som du faktisk fører bak lyset (ikke fortelle om sykdommen), skal håndtere og stille opp for en sykdom selv vi hardbarka miljøterapeuter sliter med? 

Hvordan tenker du at de skal håndtere dette? Du har ikke informert dem om hva det er de skal håndtere engang. 

Jeg synes sengeliggende deprimerte er tyngre og vanskeligere å jobbe med enn psykose. Man blir liksom sliten på en helt annerledes måte. 

De gangene jeg har opplevd at venner har depresjon har jeg også blitt utslitt. Jeg som voksen og erfaren sliter med å finne bslensen mellom å stille opp og bli fullstendig utmattet. 

Jeg er 40, har verktøyene, kunnskapen og erfaringen. Barna du prater om har ikke det. 

Justér forventningene dine noen hakk, og prøv igjen. 

Anonymkode: 733b7...af0

Hun ligger ikke i senga hele dagen. Hun gjør det innimellom. I dag har hun hatt en fin dag. Vi har shoppet, vært på sykkeltur, hatt besøk av mormor og morfar og laget vafler. Vi har sett tv og ledd mye. 
hun har alltid vært ei sprudlende jente, populær og hatt masse venner rundt seg. god i håndball og godtatt blant gjengen. 
De få gangene hun har hatt besøk lyser hun opp og de har det fint. 
Det er venner sol trekker henne opp Ibsen situasjonen her. 
Hvis dere tenker at ungdommer på 14 år kan ta skade av å besøke venninnen sin som har det tungt? lurer jeg virkelig på hvilke generasjon som vokser opp nå.. en gjeng veike folk som ender opp som egoistiske drittsekker. 
Mine barn har vært på sykehjemmet og besøkt oldemor som var syk. Jeg fikk beskjed i pårørende samtalen at jeg ikke skal skjerme barna fra dette. 
Er glad barna fikk ta del av slutten av livet til oldemor, og fikk sagt farvel. De var ikke tilstede under den terminale fasen. 
Hvis en 14 åring ikke tåler å besøke venninnen sin som har tunge dager (som flere her mener) håper jeg virkelig ikke at deres tenåringer får kjærlighetssorg, blir deppa, eller sliter med noe.. 

 

 

Anonymkode: 309b4...cb0

[AnonymBruker]

FrøkenMånestråle skrev (15 timer siden):

Man kan ikke tvinge noen til å stille opp og det er jo i slike tider man ser hvem som faktisk stiller opp for en.

Synes det er rart at det er så mange her som mener dette er naturlig for de er så unge, har ting endret seg så mye? Vi hadde jo jenter i "gjengen" som sleit når vi var unge og da stilte vi opp, enten det var besøk på psyk etter et selvmordsforsøk eller om det var at de sleit med andre ting. Var ikke alltid man var så nære heller men vi stilte opp når noen ikke hadde det bra.

Er selvsagt enig i at disse venninnen ikke kan ta noe "ansvar" for din datters psykiske helse men hadde hun havnet på sykehus med kreft så hadde det jo ikke vært samme diskusjon. Ja, det er en forskjell på psykisk helse og fysisk men en på 14 skal da kunne besøke venninna si som ikke har det så bra for tiden uansett hva hun feiler.

Enig! 
hun har hverken selvmordstanker eller har skadet seg selv, hun er bare tung. 
Vi lever i et kaldt samfunn. Om noen sliter skal staten ta seg av de, og venner skal man kontakte om man vil le og ha det hyggelig. Er det rart mennesker blir mer og mer egoistiske? 
Jeg hadde forresten venninnen hennes boende her i ei uke i sommer, da hennes mor mistet faren sin og var i sorg.
Da stilte vi opp og de var med oss på ferie. Klart vi gjør det. 
Men jeg er oppvokst i en omsorgsfull familie, der vi tar vare på de rundt oss. Men ser jo at folk er forskjellig og kommer fra ulike hjem. 
Har heller ikke skrevet at venninnene hennes skal fikse henne og ta ansvar for noe som helst. 
men trenger venner rundt seg som et ledd i tilfriskningen 

Anonymkode: 309b4...cb0

[AnonymBruker]

Så de vil ikke. Det er dritt. Si det, jeg hadde forventet mer støtte. Og så gjør du jobben. Lys opp livet til din datter.

Anonymkode: e95e3...d7f

[AnonymBruker]

Det er "skummelt" med psykisk sykdom, folk flest er kjemperedde for å gjøre noe feil, gjøre ting verre, eller å bli involvert i for stor grad i mennesker som er "ustabile". Det er veldig leit at det er sånn, men jeg tror mest av alt at det bunner i frykten for det ukjente. Og kanskje er man som forelder litt redd for at alt dette triste og depressive skal smitte over på ens egen unge... Skulle gjerne hatt et godt råd å gi, men jeg er dessverre helt ukjent med tilstanden.

Anonymkode: 45f11...9c2

[AnonymBruker]

Lett å tenke at om hun er hjemme fordi noe er vanskelig så vil det være riktig å gi henne space. Ikke alle som har det vanskelig vil ha besøk. Dette må du opplyse om. 

14 åringer vet heller ikke hvordan snakke med en deprimert person. Hva skal de si og gjøre liksom? 

Anonymkode: 6ed51...073

[Ulrikke]

AnonymBruker skrev (På 3/29/2022 den 23.46):

Utredet ja. Er under behandling på bup 

Hun ligger ikke hele tiden. Hun er oppe også. Men de er såpass stor nå at det går an å vise omtanke. Også foreldrene. 
jentene vet ikke at hun er deprimert, de vet bare at hun har det vanskelig og ikke er på skolen 

Anonymkode: 309b4...cb0

Ville, i samråd med jenta så klart, vært ærlig med venninner og deres foreldre. At hun "har det vanskelig" blir veldig lite håndfast for en 14-åring.

Fortell dem hva som pågår, og fortell dem hva hun ville synes var hyggelig. Sett ord på at dette med depresjon ikke betyr at hun er trist hele tiden, det kan godt hende en 14-åring ikke har oversikt over det!

Min datter som nå er 16 opplevde at ei av jentene plutselig bare ble mer og mer borte for et par-tre år siden. Hun var nesten aldri på skolen, men det hendte hun var ute med dem om ettermiddagen. Det foreldrene gjorde feil var å overhodet ikke si noe. Selv ikke til oss foreldre. Etter en god stund fikk jeg vite via via at jenta har ME (hvilket jeg hadde vært innom i tankene). Jeg snakket hele veien med min datter om at alle har ting man ikke vet om osv, og hun hadde forståelse for det, men syntes allikevel det var vanskelig når det var så tabu. Læreren hadde fått munnkurv feks, og foreldrene sa ingenting til oss andre foreldre.

Jeg sier ikke at dere er så strikte, men prinsippet om at konkret info og direkte forslag må ut, det står jeg ved.

Endret 31. mars 2022 av Ulrikke

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke 14 åringer helt forstår. Og det er ikke alle 14 åringer som er opptatt av sånne "gjennom tykt og tynt"-vennskap. 

Jeg er 32 og har ei venninne som har psykiske problemer og har prøvd å ta livet sitt. Jeg holder ut med henne selv om det kan være rimelig slitsomt til tider. Jeg sender jevnlig meldinger, inkluderer henne alltid osv. Men jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjort det samme msom 14 åring. Da var jeg mer opptatt av andre ting. 

Og venner kommer og går i den alderen. En periode henger man med noen jenter, og en annen periode henger man med noen andre. Og man tenker ikke så mye på de man pleide å være med før.

Kanskje der likevel kan funke å være åpen om ting til disse venninnene? Fortelle hva som skjer, og hvorfor dattera di bare er hjemme. 

Anonymkode: 902ae...228

[AnonymBruker]

Det er flere ting jeg tenker på her:

1. Du vektlegger hva du har gjort for andre, og hvilket forventninger du har tilbake. Beklager, men slik fungerer det ikke. Det vil alltid være mennesker som stiller opp mer enn andre, og der og da er de som det blir stilt opp for glade for det. Men man stiller opp frivillig, og kan ikke forvente takknemlighet i lang tid etter. Det er dessverre ikke slik det fungerer, fordi de fleste har nok med sitt og tar din hjelp mer som en avlastning i hverdagen, enn som en tjeneste som skal gjennytes.

2. Din datter er ung og syk, og du er bekymret. Det forstår jeg veldig godt. Har selv opplevd dette, og som mor gjør vi alt vi kan for vårt barn og blir kanskje noe ensporet på dette? Hvis jeg bekymrer meg, hvorfor gjør ikke alle andre det? Igjen, du kan ikke forvente det. Det ville være veldig godt om det var slik, men særlig psykisk sykdom er vanskelig å takle for de fleste, og 14-åringer har helt andre ting de ønsker å bruke tiden på enn en som er tung, deppa og lite gøy å være sammen.

3. Depresjon kan være en veldig selvoppslukende sykdom. Den som er deprimert blir innadrettet, bryr seg lite om det andre forteller om og bruker gjerne lang tid både på å svare og gjøre ting. Det krever en enorm tålmodighet og vilje å holde ut sammen med noen som er deprimert. Du holder ut fordi du er hennes mor. Du kan ikke forvente at hverken hennes venninner eller foreldre skal gjøre det samme. Dessverre, utifra egen erfaring, det er slik det er.

4. Prioriter å få henne tilbake på skolen. Det er veldig viktig at hun fortsetter å være en del av det sosiale fellesskapet skolen og en klasse medfører. At hun ikke faller enda mer utenfor. Det blir veldig tungt for henne å komme tilbake. Jeg opplevde dette selv på hennes alder. Da jeg kom tilbake, hadde min beste venn funnet seg en ny beste venn. Det hadde skjedd ting jeg ikke visste om, relasjoner var dannet som jeg ikke var en del av. Jeg falt ikke utenfor bare da, men det fulgte meg hele ungdomstiden, fordi jeg ikke var tilstede og ble en på utsiden. 

Anonymkode: 164ce...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.3.2022 den 23.53):

har det vanskelig og er ikke på skolen??? Hvorfor vet de ikke??

 

Hadde en jeg kjente i den alderen "hatt det vanskelig og ikke vært på skolen" hadde jeg tenkt mensensmerter, ellet kanskje"Heldige hun som får være hjemme å ha det dritt. Jeg har det også dritt, men jeg må gå på skolen hber dag!! Urettferdig" Dette må forklares nøye hvis de skal forstå alvoret!! Vær ærlige!

Anonymkode: 807c1...a13

Det er ikke alle på 14 år eller 40 år som ønsker å være åpne. Om 14 åringen ikke ønsker å snake med vennen om depresjon så er det ikke greit å si det til dem! Jeg synes også det ikke burde være nødvendig, har man det så dårlig at man er vekke fra skolen forstår de fleste tenåringer at man har det dårlig. 

TS er du sikker på at jenten din inviterer å holder kontakt med vennene sinne da? Jeg hadde ei jente i vennegjengen i den alderen som ble deprimert og senere har fortalt at hun mener vi slutet å ta kontakt, men det er ikke slik jeg husker det. Vi var mange som forsøkte å sende meldinger å spør hvordan det gikk og vi inviterte lenge etter at hun sluttet å komme. På slutten av vennskapet vårt sluttet hun totalt å svare på meldingene minne men jeg forsøkte lenge etter det fordi jeg viste hun hadde det «vanskelig». For oss opplevdes det også som om hun prioriterte å gjøre andre ting og møte andre men ikke svarte oss på meldinger en gang, men hun har  opplevd at vi brøt kontakten med henne. Så det er ikke alltid så lett å håndtere deprimerte venner heller, spesielt ikke når man er så ung. 

 

Anonymkode: 764cb...b30

[AnonymBruker]

Skjønner skuffelsen. Jeg synes det er viktig at vi som foreldre forklarer viktigheten av å være til stede som venn når folk har det vanskelig.  Å være venn betyr ikke å bære psykolog, men vise at man tenker på hverandre og spørre om det er noe man kan gjøre for denne personen. 
 

Anonymkode: e8f75...d14

[AnonymBruker]

De er 14 år, du forventer for mye av både dem og foreldrene så lenge dere ikke er åpen om hva det er.

Datteren min hadde det sånn med en i klassen. I starten prøvde de å holde kontakten. Med lite respons og mye som skjer hos dem ble det vanskelig. Hun falt til slutt helt ut etter å ha vært så lenge borte at terskelen for å komme tilbake til skolen ble kjempehøy. Og tenåringenes liv gikk videre.
 

Det vikigste du kan gjøre er å få henne til å gå på skolen de dagene hun er frisk nok. Klarer hun å shoppe, dra på sykkeltur etc  er det fullt mulig at andre ikke ser hvor alvorlig dette er.

Hvis dere ikke ønsker å dele så er jo det greit, men da kan dere heller ikke forvente at folk forstår.

Det er krevende nok å ha psykisk syke i nær familie og klare å stille opp på en god måte, enda verre for venner.

At dere har stilt opp er jo fint, dere visste årsaken til at folk hadde det tungt.

Du forventer alt for mye.

Anonymkode: 6f4e2...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.3.2022 den 23.53):

Hun ligger ikke hele tiden. Hun er oppe også. Men de er såpass stor nå at det går an å vise omtanke. Også foreldrene. 
jentene vet ikke at hun er deprimert, de vet bare at hun har det vanskelig og ikke er på skolen 

 

Går hun ikke på skolen i det hele tatt? Ikke engang til storefri eller til Kunst og håndverk, sløyd, musikk eller andre kosetimer? Det er viktig at hun ikke forsvinner helt fra sitt sosiale miljø. Selv om de tyngre skolefagene blir for mye for henne nå bør hun prioritere å henge med sosialt. Som et minimum bør hun møte på skolen til storefri for å få en daglig dose sosial omgang, og for at ikke medelevene skal "glemme" henne. (Ute av syne, ute av sinn)

Anonymkode: 8d06f...11a

[AnonymBruker]

Jeg synes også du forventer mye av tenåringsjenter. Selv voksne vet ikke helt hva de skal gjøre i slike situasjoner. De er heller ikke tankelesere så du må være tydeligere og ikke bare hinte og forvente at de skal ta opp tråden på egen hånd. Du kan ikke forvente at andre forstår hvordan det er eller automatisk vet hva man har behov for når dere ikke er åpne om hva som er galt og hva dere trenger.

Jeg synes du skal invitere dem hjem til dere, lag en hyggelig stund med god mat og sammen med datteren din forklare ting akkurat slik de er og også gi klart uttrykk for hva datteren din ønsker og har behov for fra sine venner. Vær ærlige med at hun er deprimert, si også tydelig at hun ønsker at de ber henne med på ting og kommer på besøk (og at de ikke må bli lei seg eller slutte å invitere/komme på besøk hvis hun noen ganger sier nei fordi hun sliter den dagen).

Vær også klar over at skolen er store deler av livet, også det sosiale livet, til ungdom og at datteren din vil få veldig mye igjen sosialt av å være på skolen så mye hun orker, om det så bare er halve dagen en gang eller to i uken eller at hun kommer og spise lunsj med dem i storefri. Hun må selv hekte seg på det sosiale nettverket sitt.

Anonymkode: fd09d...1e7