Venner som slår

[Gjest Ii nå]

Er det noen her som har barn med venner som slår? Vårt barn har en venn som slår når barna krangler eller er uenige. Jeg er selvsagt klar over at mitt barn ikke er feilfritt og har like mye skyld i krangel, men jeg vil ikke godta at det blir slått, spyttet på, tråkket på tærne osv.

Vi har tatt det opp med foreldrene og lærer, og det ble bedre en periode, men nå er det i gang igjen. Barna går i samme klasse og har mange felles venner, og er derfor mye sammen både på skole, Sfo og når de kommer hjem og er ute her i nabolaget.

Barnet vårt godtar mye for å få være med en felles venn, av disse to, så jeg føler at mye av sakens kjerne ligger her. Barnet vårt og vennen er like sta og hissig, og de er to sterke personligheter begge to. Begge tåler mye, og selv om det gjør vondt når vennen slår ol så er det ikke alltid barnet mitt gråter. Både fordi H*n tåler en del, og fordi h*n ikke gråter så ofte forann andre. Barnet mitt bruker ikke å klage til oss eller læreren heller, det er mer hva vi ser selv, lærer forteller og hva barnet sier når vi setter oss ned og snakker.

Jeg synest hele saken er vansklig, både fordi jeg har allerede tatt det opp flere ganger, og det blir bedre i perioder, og fordi barna er såpass store nå at de bør vite bedre. (10 år)

Jeg har ikke så mye erfaring med dette, og trenger litt råd og tips om hva jeg skal gjøre. Bør jeg nekte barnet mitt å være sammen med vennen?

Hilsen fortvilet mamma

[Gjest Gjest]

Er det ingen som har noen råd

[Mrs. K]

Jeg synes absolutt at du skal ta det opp med skole og foreldre igjen.

Gutten er 10 år. Har dere prøvd å prate med gutten/guttene?

[Gjest Gjest]

Jeg synes absolutt at du skal ta det opp med skole og foreldre igjen.

Gutten er 10 år. Har dere prøvd å prate med gutten/guttene?

←

Ja, det har vi. Både sammen og hver for seg, og vennen nekter for at h*n slår nå, men at h*n gjorde det før. Foreldrene sier de må stole på sitt barn, og at h*n ikke bruker å lyve noe særlig. De sier at vårt barn overdriver, og at deres barn ikke gjør slikt mer. For orden skyld så sier også deres felles venn at h*n har sett at mitt barn har blitt slått, og at også felles venn har blitt slått.

[Gjest Gjest]

Hei

Har ikke noen faglig grunnlag men god synsing fra å ha egene barn og 11 tantebarn.

Det fremstår som om at h*n har kommunikasjonsproblemer eller kanskje føler seg overstyrt av de andre barna. Som et restultat av frustrasjon og mulig mangel av gehør hos de andre barna blir slag utveien.

Min neste komentar her håper jeg ikke fornærmer/sårer deg da det ikke er meningen.

Du sier at ditt barn ikke hver gang kommer å klager/gråter/gir beskjed når noe skjer. Da tenker jeg at muligens ditt barn vet at reaksjonen ble utløst for noe ditt barn selv gjorde/ikke gjorde og har delvis selv skyld.

Har stor forståelse for din frustrasjon overnfor problemet og jeg GODKJENNER IKKE denne typen reaksjon fra barn.

Men opp i det hele må vi huske at det under slaget sikkert er en meget fortvilt sjel som ikke vet eller klarer å finne en annen måte å reagere på. Det er da vårt ansvar som voksen å hjelpe barna å finne løsning på problemene før det er forsent.

Om dette er et problem som også skolen vet om og reagerer på vil jeg jo anbefale kontakt med BUP, Helsesøster eller noen som har kvalifisert kompetanse til å håntere slike problmer.

Jeg vil ikke ha nektet barnet mitt omgang med h*n. For barn er flinke til å selv finne ut "når det er nokk"

Skifte av venner vil gå av seg selv når tiden er moden. Har vi som foreldre kommet gjennom med budskap til våre barn om hva som er de riktige verdiene her i livet og hvordan gå livsveien mest mulig rett vil barna selv kunne ta disse avgjørelsene. Vi er bare med for å veilede.

Håper du ble noe klokere.

MVH

Lille meg

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Nei, jeg blir slett ikke fornærmet. Jeg kjenner barnet mitt, og vet at h*n slett ikke er enkel å ha med å gjøre, og at h*n kan provosere. Men fordi man ikke feks blir enige om hvem sin tur det er til å hoppe på trampolinen, så er ikke det grunn nok til å slå.

[Gjest Gjest]

Hei igjen

Det var bra du ikke ble fornærmet.

Er HELT enig med deg at det er ikke grunn til å slå over en runde på trampolinen.

Har bare en følelse av at det ligger mer i grunnen for h*n.

Når jeg var på den alderen var det en gutt som hadde samme problemene som du forteller om. Vi merket problemene allerede fra han var 4 og utover i ungdommstiden. Noe av problemene vokste han av seg etter at han flyttet hjemmefra men noe henger igjen.

I voksen alder og etter mange avsløringer skjønner fikk vi hvorfor og hva som gjorde og var medvirkende til adverden til denne gutten.

Det er jo ikke sikkert at det er noe i dette tilfelle, men når et barn er blitt 10år og fremdeles reagerer slik en forvente av en 4-5 åring er den jo lovt til å undres på hvorfor.

Håper for denne h*n sin skyld at foreldrene ikke er for blåøyde overfor sine egene barn at dem ikke klarer å se problemet / utfordringen.

Selvfølgelig vil et barn sette seg ned å forsvare seg og benekte i direkte konfrontasjoner - så da kommer de voksnes erfaring og list med inn i bildet for å få et konkret bilde av situasjonen.

Noen blir meget "hårsåre" om det kommer opp saker vedrørende deres egene barn. Vanskelig å nærme seg slike foreldre uten at de legger lokk over saken og går i forsvar uten å være åpen til situasjonen.

Her trenges god "kvinnelist" for å få enkelte med.

MVH

Lille meg

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei Lille Meg

Jeg kan selvsagt ikke si med sikkerhet at jeg vet at det ikke ligger noe bak denne oppførselen. Vi er naboer, og har en del med hverandre å gjøre, og foreldrene virker hygglige og slett ikke blåøyde.

Uansett så er vel alle foreldre litt blåøyde, og vi vil vel alle tro godt om barna våre.

Vi skal sette oss ned i kveld og igjen snakke med barnet vårt i kveld. Vi vil forklare barnet vårt igjen at det aldri er lov til å slå, knipe, lugge, sparke eller spytte. Skjer dette igjen, så må barnet vårt straks si i fra til en voksen, og dette ikke er "sladring"

Vi kommer også til å snakke med foreldrene igjen, og lærer og de på Sfo.

Det er en vansklig og lei situasjon for alle parter, og jeg håper at nå skal det bli slutt på dette en gang for alle. Både for vårt barn sin del, og for vennen som tydligvis sliter med noe.

Det er godt å få "snakket" litt om dette, og lufte følelsene mine.

Tusen takk

[Gjest Gjest]

Bare hyggelig

Det er alltid fortvilende når noe skjer med de vi har kjærest i vårt liv og alltid godt å lufte tanker og følelser.

Synes du/dere håndterer dette på en utmerket måte.

Jeg håper også foredrene til h*n også finner svar for det er sikkert kjempefortvilende for dem også.

Lykke til

MVH

Lille meg

Ps. Skriv hvordan det går.