Vennskap i gode og onde dager.

[Othea]

Hvordan får man vennskap vare i gode og onde dager? Jeg var veldig dårlig psykisk etter at jeg tok tre operasjoner som ikke gikk noe bra og jeg var ofte på sykehuset i en lang periode. Dette var en operasjon som var frivillig og jeg angrer meg ennå på at jeg lot meg ta akkurat den operasjonen. Jeg skriver ikke hvilken operasjon her i frykt for at folk kjenner meg igjen. Jeg er så redd for å bli gjenkjent. Siden jeg angrer sånn så gikk det veldig innpå meg psykisk sett. Jeg var veldig dårlig lenge etter dette.

Ett til to år etter siste operasjon så forsvant alle vennene mine samtidig. Dessverre. Jeg vet ikke hvorfor og jeg aner ikke hva jeg har gjort noe galt. Jeg var bare veldig psykisk dårlig etterpå. Er det vanlig at venner ikke er der i gode og onde dager? Jeg trodde ekte vennskap var noe helt annet men jeg tok helt feil igjen. Jeg tar alltid feil av folk. Jeg tror folk er sånn og sånn også opplever jeg at venner ikke var sånn som jeg trodde.

Etter dette så stoler jeg ikke på noen mere. Jeg klarer det bare ikke. Det skjedde også mye annet som jeg ikke kan skrive her fordi det egner seg ikke på trykk fordi jeg er redd folk skal kjenne meg igjen. Jeg skammer meg sånn og denne skammen er så grusom å ha. Jeg føler jeg ble lurt. Jeg kan ikke ha venner mere siden jeg ikke er sterk nok psykisk når venner bare vender meg ryggen til og går sin vei. Den psykiske helsa mi er ikke frisk nok så jeg kan aldri ha noen venner mere. Jeg tør bare ikke. Jeg har opplevd så mye mobbing i hele livet og utestenging og baksnakking og utfrysning opp gjennom årene. At jeg ikke stoler på noen mennesker mer. Venner bare går sin vei. Derfor må jeg være alene.

Hvordan takler dere andre ensomhet? Hvordan klarer dere å leve helt uten venner? Jeg er så alene og ensom men det er min egen skyld. Jeg gjør bare alt galt og jeg er så klossete og jeg er gal. Jeg er ikke riktig skrudd sammen. Jeg er en sosial kløne. 

[AnonymBruker]

Så synd å høre. 

Men har du forsøkt å ta kontakt med dem? Jeg har noen veldig langvarige vennskapsforhold, og vi er der for hverandre alltid... Men vi lever alle i tidsklemma så det kan gå lange tider uten så mye kontakt. Men trenger vi hverandre så ringer vi, og når vi møtes er det alltid koselig. 

En av vennene mine sliter mye psykisk og det tærer av og til på. Det fører til at jeg av og til må ha en "pause" fra det siden jeg hverken er utdannet psykolog eller klarer å bare snakke om elendighet. Men like glad i personen for det altså. Men noen ganger må jeg ta et skritt tilbake. 

Anonymkode: 7cde6...ede

[Othea]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Så synd å høre. 

Men har du forsøkt å ta kontakt med dem? Jeg har noen veldig langvarige vennskapsforhold, og vi er der for hverandre alltid... Men vi lever alle i tidsklemma så det kan gå lange tider uten så mye kontakt. Men trenger vi hverandre så ringer vi, og når vi møtes er det alltid koselig. 

En av vennene mine sliter mye psykisk og det tærer av og til på. Det fører til at jeg av og til må ha en "pause" fra det siden jeg hverken er utdannet psykolog eller klarer å bare snakke om elendighet. Men like glad i personen for det altså. Men noen ganger må jeg ta et skritt tilbake. 

Anonymkode: 7cde6...ede

Jeg holder det psykiske for meg selv. Sjeldent jeg snakka om hvordan jeg hadde det. Vil ikke plage andre med livet mitt. Også skammer jeg meg sånn. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen på en måte. Jeg ble fysisk syk etter en operasjon som ikke gikk som den skulle. 

De jeg trodde skulle være der forsvant. Har et par venner igjen, og de har vært fantastiske å ha, og helt uventet at de holdt kontakten siden de bor et stykke unna.

Man vet aldri hvem som er der når livet skjer er min erfaring. Det er veldig kjipt, spesielt når en selv har vært der for andre. Har hjulpet både praktisk og støttet psykisk, men virker som de tror jeg ikke trenger det selv eller har glemt det.

Anonymkode: 9d389...e71

[AnonymBruker]

Det enkle svaret er at en del syke folk sliter ut vennene sine, enkelte såpass mye at man tilslutt må trekke seg unna for sin egen helses del. 

Anonymkode: 83413...393

[AnonymBruker]

Har noen gode vennskap som er der for meg uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi har kontakt. Det er vennskap jeg setter veldig høyt!

Og så har jeg desverre opplevd i voksen alder at venner jeg har hatt i årevis plutselig svikter. At de har baksnakket meg og familien min på det groveste. Hadde aldri trodd jeg skulle oppleve det i 40årene. Trodde det hørte til ungdomstiden, men her er vi.

Siste episode har gjort at jeg har blitt usikker og engstelig for å stole for mye på venner. Men samtidig kan man ikke dømme alle ut i fra hva enkeltpersoner har gjort.

Anonymkode: 0e472...68e

[AnonymBruker]

Jeg er sikkert mye eldre enn deg. Ble syk som 40-åring. Ikke psykisk. Kan ikke lenger delta på så mye. Selskap, shopping, kafé osv fungerer ikke. Venner og bekjente forsvant sakte men sikkert. Kan ikke jobve, så mistet det sosiale via jobb også. Sitter igjen med en bestevenninne, og hun er god som gull. Hun sliter med sykdom selv, så vi forstår hverandre. Begge skjønner om besøk plutselig må avlyses. Og jeg har IKKE vært en sånn som har pratet om sykdom. Ville bare ha det koselig når jeg traff venner. 

Anonymkode: a574f...955

[AnonymBruker]

Tror ikke det finnes noe konkret svar på det du lurer på, da det er mange variabler inne i bildet. Anser vennene dine deg som en like god venn som du gjør med dem? Er vennskapene noenlunde balanserte, altså tar begge parter kontakt, initiativ og viser gjensidig interesse for hverandre? Er dere i omtrent samme livssituasjon, med tanke på alder, interesser, familie, barn osv? Er det snakk om langvarige vennskap?

Jeg har to venner som jeg har kjent i ca 40 år, vi har vokst opp sammen og fulgt hverandre gjennom tykt og tynt. Vi stiller opp for hverandre, uansett. 

Anonymkode: c1c20...705