Kreftdiagnose og omgivelser

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått en kreftdiagnose. Pr nå har jeg kun fortalt det til mannen min, og jeg gruer meg til å fortelle det til andre. Jeg forstår jo at jeg må, men jeg skulle så inderlig ønske at jeg slapp.

Hovedgrunnen er at jeg liker å trekke meg inn i eget skall når jeg er syk. Omsorg og sykdomsfokus fra andre oppleves så slitsomt. Men selv om jeg har veldig gode prognoser så kommer det til å påvirke hverdagen min/vår såpass at det kommer til å bli tydelig for familie, venner og kolleger. 

Dere som har vært gjennom dette, hvilke råd har dere? Hva er en bra måte å fortelle det på, som ikke gjør folk unødig bekymret? Noen går jo fullstendig i krisemodus hver gang noe skjer. Hva oppdaget dere etterhvert at fungerte bra? Hva kan være lurt å "bruke" omgangskretsen til (dersom noen f.eks i nær familie har stort behov for å "hjelpe")? Ønsker ikke å virke for avvisende, jeg forstår at det er omsorg som noen har behov for å gi. Kanskje spesielt mine foreldre og søsken. Ser for meg at de vil føle seg maktesløse og med et stort behov for å hjelpe meg. Vi har ikke så små barn at vi trenger hjelp til å passe dem. 

Jeg har lest litt råd man ofte gir til pårørende, men mistenker at de ikke alltid er samkjørt med det pasienten faktisk ønsker og trenger? Så dere som har erfaring fra pasient-siden, hva er ditt beste råd? 

Anonymkode: 9acb0...ea2

[Minya]

Jeg fortalte naturligvis mannen min, og mamma var med inn da jeg fikk diagnosen fordi jeg hadde fortalt om undersøkelsene før diagnoseringen og hun er gammel sykepleier så hun ville være med og støtte.
Nærmeste familie, ut til tanter og onkler (og svigerfamilie) ble underrettet via sms, kjernefamilien (far og søsken) ringte jeg til.

Jeg fortalte øvrig familie og venner først når fikk første runde cellegift, ved å legge ut bilde med forklaring på facebook, så det var vel en liten måned (tre-fire uker) fra diagnose til behandlingstart, mye fordi jeg måtte gjennom en del undersøkelser og kartlegging og slikt før behandlingen var skreddersydd til mitt tilfelle.

I mellomtiden hadde jeg gått gjennom hele spekteret fra panikkangst til sorg til sinne og aksept, og jeg tror det gjør noe med deg slik at det blir enklere å dele sykdommen med andre, i motsetning til å bare koble helt ut.
Fordelen med å dele det med andre er at du kan få input fra andre som har vært i samme situasjon. Jeg har en del folk på vennelista på facebook som har vært gjennom mer eller mindre alvorlige kreftløp selv, så jeg fikk tips og gode forslag til hvordan man kan gjøre hverdagen noe bedre for seg selv.
I tillegg hadde mannen min veldig mye god hjelp fra sin sjef. Siden han måtte kjøre meg til behandling, måtte vi naturlig nok fortelle sjefen for å kunne få muligheten til å ta mannen min fra jobb i en times tid hver dag. Siden både sjefen og kona hadde vært gjennom kreftbehandling tidligere, kunne de gi tips og råd om hvordan være en god pårørende, og de kunne også gi beroligende råd når mannen min var stresset over hele situasjonen.

Jeg fikk også både snacks, mat og ting som kunne hjelpe under behandlingsperioden og etter behandling, fra venner og bekjente som ville hjelpe, så det er mange måter folk finner på å hjelpe på, ikke bare masse ubrukelige blomster og ord.
Det er hundre ganger enklere å komme seg gjennom en så tung periode MED folk rundt deg, og da mener jeg ikke at du skal ha folk på besøk, men at du har folk du kan snakke med de dagene du orker.

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp vært igjennom Hodgkins lymfom og cellegift. Vil også anbefale deg å trå litt varsomt om hvordan du tror du vil ha det under behandling, for det kan godt være at dine behov forandrer seg når behandlingen starter.

Har dere barn, er min personlige erfaring at den beste hjelpen jeg mottok, var at de nærmeste var med dem og opprettholdt en god hverdag. 

Livet ditt vil for noen måneder bli fysisk og psykisk tøft nå, så igjen; vær litt forsiktig med å formidle at du ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette fremover. 
 

Lykke til, kjære deg ❤️

Anonymkode: 538c7...656

[AnonymBruker]

Selv om barna deres ikke er små, vil dette i aller høyeste grad likevel påvirke dem! Fint med en familie som stiller opp for dem i sommer. 
 

Ønsker du kontakt med meg? Har nylig vært igjennom kreft…

Anonymkode: 538c7...656

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at jeg hadde et stort nettverk som jeg ikke var klar over at jeg hadde. Det var utrolig fint. Mine 3 barn gikk på mellomtrinnet og trengte heller ikke pass, men de ble i stor grad invitert hjem til venner og fikk tilbud om skyss til og fra aktiviteter. 

Jeg sa selv fra til mannen min, mamma, barna mine, bestevenninnen min og min arbeidsgiver. I tillegg skrev jeg til barnas lærere sånn at de ble møtt på sine følelser på skola. Mamma ringte resten av familien,  mannen ringte svigerfamilien og venner.

Jeg orket ikke å dele noe i sosiale medier.

Jeg ønsker deg lykke til og god bedring! 🌼

Anonymkode: 9adac...bee

[Wenda]

Si det rett ut og samtidig sier du litt om hva du forventer av av omgivelsene. 
Min venninne fikk kreft og fortalte meg samtidig at hun ikke ville behandles noe annerledes med mindre hun begynte å snakke om det. Da respekterte vi det. Vi avtalte også at mannen hennes kunne informere om eventuelle forandringer eller ønske om hjelp slik at hun bare kunne fokusere på seg selv. Som når det stod på som verst, hun fikk en av de hardeste cellegiftbehandlingene, så kunne jeg sende melding til mannen hennes for å avtale at jeg kunne stikke innom og ta med bikkjene på en langtur eller avtalte henting av barna deres dersom han måtte kjøre henne til/fra sykehuset så jeg lagde middag til dem eller tok de med i skogen eller parken. 
For har du gode venner så vil de hjelpe til, men det skal gå på den som er syk sine premisser slik at den syke ikke skal føle at livet blir snudd opp ned på absolutt alle plan. 

Du vet hva du har behov for og hvordan du vil behandles, så si klart ifra om det til de rundt deg slik at de vet hvordan de skal forholde seg til deg og situasjonen. Ellers blir det vanskelig for andre å vite hvordan de skal forholde seg til det

[Havbris]

Jeg fortalte det selv til mannen min og våre barn som da var unge voksne, og ringte rundt til de i familien som jeg mente trengte å vite det. Snakket selvsagt mye med mann og barn under hele prosessen. Dro selv på besøk på jobben og fortalte det - og mine kolleger ble gode supportere underveis. Så opprettet jeg en lukket gruppe på Facebook for nærmeste familie, venner og kolleger der jeg oppdaterte jevnlig - veldig åpent og ærlig. Jeg hadde et stort behov for å eie min egen historie og i FB gruppen kunne jeg formidle informasjon og opplevelser på min egen måte - og de som var med i gruppen fikk samme informasjon - formidlet av meg og ikke via andre. Denne måten å kommunisere med andre på gjorde også at jeg slapp en masse telefoner - og jeg slapp å gjenta det samme gang på gang (er ikke så glad i å snakke i telefon). Og gruppen ble en kjempeviktig heiagjeng for meg - og jeg kunne selv bestemme når jeg ønsket å dele noe eller lese alle støttemeldinger. Åpenheten min ble en styrke i denne prosessen og jeg hadde da også muligheter til å formidle egne ønsker.

Mange blir litt hjelpeløse i møte med en som har kreft og står i en behandlingsprosess. Noen trekker seg litt unna, og andre blir for pågående i ønsket om å hjelpe. FB gruppen løste dette veldig greit - her kunne alle bidra på sin måte og det gjorde meg veldig godt. Det er sikkert ikke en løsning for alle, men for meg var det godt å ha denne gruppen samtidig som jeg selv hadde styringen på hva som ble formidlet av informasjon. Jeg ble også aktiv på en FB gruppe for folk med samme kreftdiagnose.

Endret 15. mars 2022 av Havbris

[AnonymBruker]

Åh, dere er fine! ❤️

Takk for fornuftige og gjennomtenkte svar. Det er nøyaktig sånne ting jeg trenger å høre. For eksempel at det jeg nå føler jeg kommer til å trenge, ikke nødvendigvis er det jeg kommer til å trenger om en stund, når ting står på. 

Å opprette en lukket gruppe på fb er en god ide. Jeg har et stort nettverk, og selv om ikke alle er nære, så kan det være fint å ha et sted å dele informasjon og kommunisere med folk. Og selv om jeg instinktivt lukker meg når ting er vanskelige, så ønsker jeg ikke å støte bort folk jeg er glad i. Det er mye sant i at vi trenger folk rundt oss, spesielt i tøffe perioder.

Siden jeg nå har et par uker der jeg kan tenke gjennom disse tingene, og gjøre det på mine premisser, så føler jeg at jeg har kontroll (så langt man kan). 

Anonymkode: 9acb0...ea2

[Blåjojo]

Vet ikke om noen av de andre har nevnt det. Men kan være lurt å fortelle dine nærmeste som du tenker kan stille opp med type middag, husvask, støvsuging, hagearbeid, lufting av bikkjer, og andre praktiske ting.. At bare gjør det! For når man er midt oppi det, så er det tungt å "måtte" be om hjelp. Da er det bedre at du/dere har noen rundt deg som bare kommer og gjør det.

 

[AnonymBruker]

Jeg fikk akutt leukemi, og jeg rakk å bli veldig syk før det ble oppdaget. Derfor gikk det bare to timer fra kreften ble oppdaget på et privat legekontor til jeg var i gang med behandling. Det påvirket nok i stor grad hvordan jeg opplevde det, jeg måtte jo ringe sjefen og si i fra at jeg ble borte fra jobb to dager etterpå (fikk diagnosen en fredag kveld), og alle andre måtte også informeres mens vi fremdeles var i sjokk-fasen. 

Rådet om at det du føler nå ikke nødvendigvis vil vare, er veldig godt. For meg har det vært en berg og dalbane og jeg har hatt ulike behov gjennom forløpet. 

For meg var det viktig å være åpen om det. Jeg ba sjefen min sørge for at alle kolleger viste det, og ble både overrasket og rørt over omsorgen jeg fikk av kolleger jeg trodde ikke var så nære. Med akutt leukemi er man innlagt på sykehus i tre-fire uker mens man får behandling i flere runder, og det viktigste familie og venner har bidratt med har vært å gi barna en normal hverdag og praktisk hjelp til mannen min. Feks komme innom han med middag som han bare kan varme opp og å ta med ungene på aktiviteter. 

En lege på sykehuset sa også at selv om det er jeg som har kreftceller, har hele familien kreft. For oss har det vært veldig sant, det har påvirket familie langt utover kjernefamilien. Vi var i forkant og sørget for at barnas skole og bhg var informert, og at ungene fikk snakke med både kreftsykepleier og helsesykepleier på skolen. Det tror jeg har vært veldig lurt.

Anonymkode: 26804...7c7