Slik er det å ha OCD

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen i fjor, 29 år gammel. Trekkene var der allerede i barndommen, men ikke nok til at det ble mistanke og det var ikke så synlig siden når jeg var på skole osv så var det ting å holde seg opptatt med. Så vokser man opp og får inn masse inntrykk. 

Jeg ble så utmattet og ble konstant aggressiv etter hvert. Til slutt sa de rundt meg at jeg måtte oppsøke hjelp fordi jeg ble et helvete. Det kunne være forskjellige ting som opptok meg, men jeg fikk aldri fred og måtte alltid dobbeltsjekke ting og var kjempe streng med meg selv på alt.

En periode i 2015 så var tvangen å ikke bruke penger. Jeg skulle holde tilbake hver eneste krone jeg kunne. Så glemte jeg å ta med mat jobben eller noe på tur mellom jobb og hjemme så sultet jeg meg i stedet som en straff for å glemme. Og glemte jeg det og var ferdig på jobb sent så hadde jeg lest og hørt mye om at man ikke skal spise etter 20. Så da la jeg meg heller skrubbsulten og fikk dårlig søvn og var utslitt dagen etterpå og.Handlet ikke om vekt, men enkelt og greit selvdisiplin og straff.
 

Jeg ble kleptoman også. Tok penn fra jobb, tok mat som skulle kastes med meg hjem og det ble ensporet kost. Spiste jo det tilfeldigheten ga meg. Å ikke like maten var ingen unnskyldning, for det er folk i verden som ikke har mat. Tok dopapir fra jobb, brukte av sjampoen og såpa til noen jeg bodde i kollektiv med. 

Så kunne det være å ungå matvarer. Leste etiketten i evigheter for å få minst mulig karbo, gluten, laktose, sukker, salt. Har ingen allergi, bare trodde alt dette var farlig pga media.

Så var det å bli miljøvennelig. Skulle bare ha vegansk. Det ble dyrt. Men følte jeg var verdens verste menneske siden jeg hadde spist kjøtt og animalsk.

Når jeg fikk kaffe gratis på jobb så brukte jeg takeaway koppen flere ganger før jeg kastet. Den ble jo våt og ekkel og det rant kaffe nedover armene mine. 
 

Så dusje så sjelden som mulig for å ikke belaste miljøet og bruke mer produkter enn vanlig. Kattvask i stedet.

Så var det utdannelse. Følte jeg var lat og ubrukelig og dum som jobbet i kafe. Mens mange venner tok profesjon osv. Følte meg ingenting verdt og mente jeg fortjente en plass lengst bak i kø pga dette. Jeg var et svakt dumt individ og det gjaldt å kjenne sin plass. 
 

Så var det bruk av produkter. Måtte ha fritt for det ene og det andre. Så skulle alt være svanemerket. 
 

Hvilke klær jeg mikset. Kunne ikke bruke samme klær x antal ganger fordi da kunne folk tro jeg var uhygienisk. Og brukte alltid samme bukse og topp fordi det passet sammen.

Ikke bruke noe som helst unødvendig. Aldri sminke, hårspray, parfyme osv. 
 

Alltid sjekke i evigheter at døren var låst når jeg gikk hjemmefra, stirre ihjel komfyren for å være sikker på at alle platene var av, kaffetrakteren og vannkokeren og. 
Alltid sjekke i veska at mobilen var der selv om jeg visste den var der.
 

På jobb godtok jeg å jobbe overtid uten ekstratillegg fordi jeg tenkte på de i fattige land som tjener mye mindre og at jeg ikke ville synke ned på nivået til nordmenn som klager. 

I voksen alder var jeg arbeidsledig pga pandemien og psykisk sykdom. Jeg kjeftet på meg selv fra jeg stod opp til jeg la meg fordi jeg syntes jeg var ubrukelig som ikke klarte å være i jobb slik som før. Syntes jeg fortjente å sitte på gata og fikk aldri fred fra dette. Følte alle hatet meg og så ned på meg. Så jeg turte ikke gå ut i dagslys, ville bare at folk skulle glemme min eksistens. 
 

På fridagene mine i fjor så syntes jeg at jeg skulle ut og rydde søppel, spørre om noen trengte hjelp eller satse på utdannelse innen helse fordi det er noe av det mest nyttige. Alltid måtte jeg være nyttig. Var bare sløvt å slappe av. Og tenk på alle stakkars menneskene rundt om som satt i flyktningleirer eller jobbet som slaver og her satt jeg, heldig som er født i Norge og har nav i bakhånd. Følte meg så feig og syntes nesten jeg burdte ta mitt liv slik at mer nyttige kunne ta plassen.

Hele tiden «du må!!» du må du må!! 

Nå kan jeg endelig ha en dag fri uten at jeg kjefter på meg selv. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller om det er medisinen, men det er deilig.  

Beklager om innlegget var uinteressant, ville bare gi et innblikk i hvordan sykdommen er.

Anonymkode: e5301...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg fikk diagnosen i fjor, 29 år gammel. Trekkene var der allerede i barndommen, men ikke nok til at det ble mistanke og det var ikke så synlig siden når jeg var på skole osv så var det ting å holde seg opptatt med. Så vokser man opp og får inn masse inntrykk. 

Jeg ble så utmattet og ble konstant aggressiv etter hvert. Til slutt sa de rundt meg at jeg måtte oppsøke hjelp fordi jeg ble et helvete. Det kunne være forskjellige ting som opptok meg, men jeg fikk aldri fred og måtte alltid dobbeltsjekke ting og var kjempe streng med meg selv på alt.

En periode i 2015 så var tvangen å ikke bruke penger. Jeg skulle holde tilbake hver eneste krone jeg kunne. Så glemte jeg å ta med mat jobben eller noe på tur mellom jobb og hjemme så sultet jeg meg i stedet som en straff for å glemme. Og glemte jeg det og var ferdig på jobb sent så hadde jeg lest og hørt mye om at man ikke skal spise etter 20. Så da la jeg meg heller skrubbsulten og fikk dårlig søvn og var utslitt dagen etterpå og.Handlet ikke om vekt, men enkelt og greit selvdisiplin og straff.
 

Jeg ble kleptoman også. Tok penn fra jobb, tok mat som skulle kastes med meg hjem og det ble ensporet kost. Spiste jo det tilfeldigheten ga meg. Å ikke like maten var ingen unnskyldning, for det er folk i verden som ikke har mat. Tok dopapir fra jobb, brukte av sjampoen og såpa til noen jeg bodde i kollektiv med. 

Så kunne det være å ungå matvarer. Leste etiketten i evigheter for å få minst mulig karbo, gluten, laktose, sukker, salt. Har ingen allergi, bare trodde alt dette var farlig pga media.

Så var det å bli miljøvennelig. Skulle bare ha vegansk. Det ble dyrt. Men følte jeg var verdens verste menneske siden jeg hadde spist kjøtt og animalsk.

Når jeg fikk kaffe gratis på jobb så brukte jeg takeaway koppen flere ganger før jeg kastet. Den ble jo våt og ekkel og det rant kaffe nedover armene mine. 
 

Så dusje så sjelden som mulig for å ikke belaste miljøet og bruke mer produkter enn vanlig. Kattvask i stedet.

Så var det utdannelse. Følte jeg var lat og ubrukelig og dum som jobbet i kafe. Mens mange venner tok profesjon osv. Følte meg ingenting verdt og mente jeg fortjente en plass lengst bak i kø pga dette. Jeg var et svakt dumt individ og det gjaldt å kjenne sin plass. 
 

Så var det bruk av produkter. Måtte ha fritt for det ene og det andre. Så skulle alt være svanemerket. 
 

Hvilke klær jeg mikset. Kunne ikke bruke samme klær x antal ganger fordi da kunne folk tro jeg var uhygienisk. Og brukte alltid samme bukse og topp fordi det passet sammen.

Ikke bruke noe som helst unødvendig. Aldri sminke, hårspray, parfyme osv. 
 

Alltid sjekke i evigheter at døren var låst når jeg gikk hjemmefra, stirre ihjel komfyren for å være sikker på at alle platene var av, kaffetrakteren og vannkokeren og. 
Alltid sjekke i veska at mobilen var der selv om jeg visste den var der.
 

På jobb godtok jeg å jobbe overtid uten ekstratillegg fordi jeg tenkte på de i fattige land som tjener mye mindre og at jeg ikke ville synke ned på nivået til nordmenn som klager. 

I voksen alder var jeg arbeidsledig pga pandemien og psykisk sykdom. Jeg kjeftet på meg selv fra jeg stod opp til jeg la meg fordi jeg syntes jeg var ubrukelig som ikke klarte å være i jobb slik som før. Syntes jeg fortjente å sitte på gata og fikk aldri fred fra dette. Følte alle hatet meg og så ned på meg. Så jeg turte ikke gå ut i dagslys, ville bare at folk skulle glemme min eksistens. 
 

På fridagene mine i fjor så syntes jeg at jeg skulle ut og rydde søppel, spørre om noen trengte hjelp eller satse på utdannelse innen helse fordi det er noe av det mest nyttige. Alltid måtte jeg være nyttig. Var bare sløvt å slappe av. Og tenk på alle stakkars menneskene rundt om som satt i flyktningleirer eller jobbet som slaver og her satt jeg, heldig som er født i Norge og har nav i bakhånd. Følte meg så feig og syntes nesten jeg burdte ta mitt liv slik at mer nyttige kunne ta plassen.

Hele tiden «du må!!» du må du må!! 

Nå kan jeg endelig ha en dag fri uten at jeg kjefter på meg selv. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller om det er medisinen, men det er deilig.  

Beklager om innlegget var uinteressant, ville bare gi et innblikk i hvordan sykdommen er.

Anonymkode: e5301...eed

Sånn er din ocd! 

Anonymkode: 10b82...d60

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Sånn er din ocd! 

Anonymkode: 10b82...d60

Ble du virkelig krenket av dette...?

Takk for at du deler, TS! Interessant å lese om! Glad for at du har det bedre  

Anonymkode: 6ca38...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sånn er din ocd! 

Anonymkode: 10b82...d60

Tragisk. Alltid er det første svaret her inne enten «Ok» eller noe annet slik meningsløst. Tror du er den eneste som går inn her og tror jeg skriver for alle med ocd. Jeg har ikke fått de vaskegreiene, som mange med ocd har. 

Anonymkode: e5301...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ble du virkelig krenket av dette...?

Takk for at du deler, TS! Interessant å lese om! Glad for at du har det bedre  

Anonymkode: 6ca38...3e1

Og ja så fordi man poengterer at ingen er like så er man krenket? Hjelpes 

Anonymkode: 10b82...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tragisk. Alltid er det første svaret her inne enten «Ok» eller noe annet slik meningsløst. Tror du er den eneste som går inn her og tror jeg skriver for alle med ocd. Jeg har ikke fått de vaskegreiene, som mange med ocd har. 

Anonymkode: e5301...eed

Trådtittel indikerer det ja! 

Anonymkode: 10b82...d60

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Og ja så fordi man poengterer at ingen er like så er man krenket? Hjelpes 

Anonymkode: 10b82...d60

Alle normalt oppegående mennesker vet at ingen er like. At du kommer inn hit for å surt påpeke det, når TS deler sin historie, sier mer om deg enn noen ting annet. 

Hvis du vil kan jeg snekre en fin krenkekrakk til deg. 

Anonymkode: 6ca38...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Alle normalt oppegående mennesker vet at ingen er like. At du kommer inn hit for å surt påpeke det, når TS deler sin historie, sier mer om deg enn noen ting annet. 

Hvis du vil kan jeg snekre en fin krenkekrakk til deg. 

Anonymkode: 6ca38...3e1

Hvem er krenka ?  

Anonymkode: 10b82...d60

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvem er krenka ?  

Anonymkode: 10b82...d60

Du. Jeg er bare oppgitt. 

Anonymkode: 6ca38...3e1

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Og ja så fordi man poengterer at ingen er like så er man krenket? Hjelpes 

Anonymkode: 10b82...d60

La heller være å skrive noe enn å kun legge igjen en ufin og åpenbar (og dermed fullstendig unødvendig) beskjed når noen deler noe personlig.

Anonymkode: 98be9...adf

[AnonymBruker]

Jeg har også ocd, ikke så ille som deg virker det som. Jeg mp sjekke meg i hjel, komfyr, plater, kaffetrakter, kontakter til annet jeg hsr brukt, låsen på ytterdøra. Vekkerklokka før jeg legger meg, herregud den er grusom, at jeg har satt den på, at lyden er på. Ellers får det i tall og telling 🙈Vet ikke når elle hvorfor jeg er sånn. Kan ikke huske om jeg var sånn som barn 

Anonymkode: 793f1...4fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg fikk diagnosen i fjor, 29 år gammel. Trekkene var der allerede i barndommen, men ikke nok til at det ble mistanke og det var ikke så synlig siden når jeg var på skole osv så var det ting å holde seg opptatt med. Så vokser man opp og får inn masse inntrykk. 

Jeg ble så utmattet og ble konstant aggressiv etter hvert. Til slutt sa de rundt meg at jeg måtte oppsøke hjelp fordi jeg ble et helvete. Det kunne være forskjellige ting som opptok meg, men jeg fikk aldri fred og måtte alltid dobbeltsjekke ting og var kjempe streng med meg selv på alt.

En periode i 2015 så var tvangen å ikke bruke penger. Jeg skulle holde tilbake hver eneste krone jeg kunne. Så glemte jeg å ta med mat jobben eller noe på tur mellom jobb og hjemme så sultet jeg meg i stedet som en straff for å glemme. Og glemte jeg det og var ferdig på jobb sent så hadde jeg lest og hørt mye om at man ikke skal spise etter 20. Så da la jeg meg heller skrubbsulten og fikk dårlig søvn og var utslitt dagen etterpå og.Handlet ikke om vekt, men enkelt og greit selvdisiplin og straff.
 

Jeg ble kleptoman også. Tok penn fra jobb, tok mat som skulle kastes med meg hjem og det ble ensporet kost. Spiste jo det tilfeldigheten ga meg. Å ikke like maten var ingen unnskyldning, for det er folk i verden som ikke har mat. Tok dopapir fra jobb, brukte av sjampoen og såpa til noen jeg bodde i kollektiv med. 

Så kunne det være å ungå matvarer. Leste etiketten i evigheter for å få minst mulig karbo, gluten, laktose, sukker, salt. Har ingen allergi, bare trodde alt dette var farlig pga media.

Så var det å bli miljøvennelig. Skulle bare ha vegansk. Det ble dyrt. Men følte jeg var verdens verste menneske siden jeg hadde spist kjøtt og animalsk.

Når jeg fikk kaffe gratis på jobb så brukte jeg takeaway koppen flere ganger før jeg kastet. Den ble jo våt og ekkel og det rant kaffe nedover armene mine. 
 

Så dusje så sjelden som mulig for å ikke belaste miljøet og bruke mer produkter enn vanlig. Kattvask i stedet.

Så var det utdannelse. Følte jeg var lat og ubrukelig og dum som jobbet i kafe. Mens mange venner tok profesjon osv. Følte meg ingenting verdt og mente jeg fortjente en plass lengst bak i kø pga dette. Jeg var et svakt dumt individ og det gjaldt å kjenne sin plass. 
 

Så var det bruk av produkter. Måtte ha fritt for det ene og det andre. Så skulle alt være svanemerket. 
 

Hvilke klær jeg mikset. Kunne ikke bruke samme klær x antal ganger fordi da kunne folk tro jeg var uhygienisk. Og brukte alltid samme bukse og topp fordi det passet sammen.

Ikke bruke noe som helst unødvendig. Aldri sminke, hårspray, parfyme osv. 
 

Alltid sjekke i evigheter at døren var låst når jeg gikk hjemmefra, stirre ihjel komfyren for å være sikker på at alle platene var av, kaffetrakteren og vannkokeren og. 
Alltid sjekke i veska at mobilen var der selv om jeg visste den var der.
 

På jobb godtok jeg å jobbe overtid uten ekstratillegg fordi jeg tenkte på de i fattige land som tjener mye mindre og at jeg ikke ville synke ned på nivået til nordmenn som klager. 

I voksen alder var jeg arbeidsledig pga pandemien og psykisk sykdom. Jeg kjeftet på meg selv fra jeg stod opp til jeg la meg fordi jeg syntes jeg var ubrukelig som ikke klarte å være i jobb slik som før. Syntes jeg fortjente å sitte på gata og fikk aldri fred fra dette. Følte alle hatet meg og så ned på meg. Så jeg turte ikke gå ut i dagslys, ville bare at folk skulle glemme min eksistens. 
 

På fridagene mine i fjor så syntes jeg at jeg skulle ut og rydde søppel, spørre om noen trengte hjelp eller satse på utdannelse innen helse fordi det er noe av det mest nyttige. Alltid måtte jeg være nyttig. Var bare sløvt å slappe av. Og tenk på alle stakkars menneskene rundt om som satt i flyktningleirer eller jobbet som slaver og her satt jeg, heldig som er født i Norge og har nav i bakhånd. Følte meg så feig og syntes nesten jeg burdte ta mitt liv slik at mer nyttige kunne ta plassen.

Hele tiden «du må!!» du må du må!! 

Nå kan jeg endelig ha en dag fri uten at jeg kjefter på meg selv. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller om det er medisinen, men det er deilig.  

Beklager om innlegget var uinteressant, ville bare gi et innblikk i hvordan sykdommen er.

Anonymkode: e5301...eed

Alt det der er ikke OCD.  Just saying.

Anonymkode: cef77...3e5

[AnonymBruker]

Fint for deg at du deler, men det representerer ikke OCD. OCD er forskjellig fra person til person, til en viss grad. Det er ingen selvfølge å ha sjekke rutiner eller problemer rundt hygiene, det er stereotypisk. Har selv gått i gruppeterapi med andre med OCD og vi var forskjellige og like, men ingen var i nærheten av det du beskriver. Det meste du beskriver er mer asperger enn OCD. Det å ha OCD og asperger/autisme samtidig er ikke uvanlig. 

Anonymkode: c4b16...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Alt det der er ikke OCD.  Just saying.

Anonymkode: cef77...3e5

 

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Fint for deg at du deler, men det representerer ikke OCD. OCD er forskjellig fra person til person, til en viss grad. Det er ingen selvfølge å ha sjekke rutiner eller problemer rundt hygiene, det er stereotypisk. Har selv gått i gruppeterapi med andre med OCD og vi var forskjellige og like, men ingen var i nærheten av det du beskriver. Det meste du beskriver er mer asperger enn OCD. Det å ha OCD og asperger/autisme samtidig er ikke uvanlig. 

Anonymkode: c4b16...bbd

Så enig!

Anonymkode: 10b82...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Fint for deg at du deler, men det representerer ikke OCD. OCD er forskjellig fra person til person, til en viss grad. Det er ingen selvfølge å ha sjekke rutiner eller problemer rundt hygiene, det er stereotypisk. Har selv gått i gruppeterapi med andre med OCD og vi var forskjellige og like, men ingen var i nærheten av det du beskriver. Det meste du beskriver er mer asperger enn OCD. Det å ha OCD og asperger/autisme samtidig er ikke uvanlig. 

Anonymkode: c4b16...bbd

Hva er det som minner om Asperger? 

Anonymkode: e5301...eed

[AnonymBruker]

Jeg ble diagnostisert med det for 2 år siden. Er 24, og har i følge psykologen hatt dette siden jeg var småbarn, mtp hva jeg har fortalt han av barndommen min.

Uansett.. Har mye av det du beskriver, men jeg er også sånn at jeg har tvangstanker om at hvis jeg ikke tar av og på jakka minst 2 ganger før jeg går ut, kommer noen jeg er glad i til å dø. Eller for eksempel hvis jeg ikke pusser tennene i minst 2 minutter, kommer jeg til å krasje på vei til jobb.

Eller min personlige "favoritt" som jeg har hatt siden jeg var barn, hvor jeg holder en kniv i hånden og føler en trang for å dytte den i halsen min, eller inn i kroppen til nærmeste familie. Akkurat den er såpass ille at jeg har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger fordi jeg hatet meg selv for det. Har også tvangstanker som var seksuelle ovenfor folk jeg overhodet ikke føler noen form for attraksjon til. Kan være hvem som helst nesten. 

For å si det sånn da, det er en helvetes diagnose å leve med, og jeg unner ingen å gå gjennom det. Alle sin opplevelse er forskjellig, fordi ALLE mennesker ER forskjellig! 

Anonymkode: 639a4...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ble diagnostisert med det for 2 år siden. Er 24, og har i følge psykologen hatt dette siden jeg var småbarn, mtp hva jeg har fortalt han av barndommen min.

Uansett.. Har mye av det du beskriver, men jeg er også sånn at jeg har tvangstanker om at hvis jeg ikke tar av og på jakka minst 2 ganger før jeg går ut, kommer noen jeg er glad i til å dø. Eller for eksempel hvis jeg ikke pusser tennene i minst 2 minutter, kommer jeg til å krasje på vei til jobb.

Eller min personlige "favoritt" som jeg har hatt siden jeg var barn, hvor jeg holder en kniv i hånden og føler en trang for å dytte den i halsen min, eller inn i kroppen til nærmeste familie. Akkurat den er såpass ille at jeg har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger fordi jeg hatet meg selv for det. Har også tvangstanker som var seksuelle ovenfor folk jeg overhodet ikke føler noen form for attraksjon til. Kan være hvem som helst nesten. 

For å si det sånn da, det er en helvetes diagnose å leve med, og jeg unner ingen å gå gjennom det. Alle sin opplevelse er forskjellig, fordi ALLE mennesker ER forskjellig! 

Anonymkode: 639a4...18c

Herregud det må være forferdelig å måtte leve sånn! Stakkars deg ❤️ Sender en varm klem din vei

Anonymkode: 24cc2...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg fikk diagnosen i fjor, 29 år gammel. Trekkene var der allerede i barndommen, men ikke nok til at det ble mistanke og det var ikke så synlig siden når jeg var på skole osv så var det ting å holde seg opptatt med. Så vokser man opp og får inn masse inntrykk. 

Jeg ble så utmattet og ble konstant aggressiv etter hvert. Til slutt sa de rundt meg at jeg måtte oppsøke hjelp fordi jeg ble et helvete. Det kunne være forskjellige ting som opptok meg, men jeg fikk aldri fred og måtte alltid dobbeltsjekke ting og var kjempe streng med meg selv på alt.

En periode i 2015 så var tvangen å ikke bruke penger. Jeg skulle holde tilbake hver eneste krone jeg kunne. Så glemte jeg å ta med mat jobben eller noe på tur mellom jobb og hjemme så sultet jeg meg i stedet som en straff for å glemme. Og glemte jeg det og var ferdig på jobb sent så hadde jeg lest og hørt mye om at man ikke skal spise etter 20. Så da la jeg meg heller skrubbsulten og fikk dårlig søvn og var utslitt dagen etterpå og.Handlet ikke om vekt, men enkelt og greit selvdisiplin og straff.
 

Jeg ble kleptoman også. Tok penn fra jobb, tok mat som skulle kastes med meg hjem og det ble ensporet kost. Spiste jo det tilfeldigheten ga meg. Å ikke like maten var ingen unnskyldning, for det er folk i verden som ikke har mat. Tok dopapir fra jobb, brukte av sjampoen og såpa til noen jeg bodde i kollektiv med. 

Så kunne det være å ungå matvarer. Leste etiketten i evigheter for å få minst mulig karbo, gluten, laktose, sukker, salt. Har ingen allergi, bare trodde alt dette var farlig pga media.

Så var det å bli miljøvennelig. Skulle bare ha vegansk. Det ble dyrt. Men følte jeg var verdens verste menneske siden jeg hadde spist kjøtt og animalsk.

Når jeg fikk kaffe gratis på jobb så brukte jeg takeaway koppen flere ganger før jeg kastet. Den ble jo våt og ekkel og det rant kaffe nedover armene mine. 
 

Så dusje så sjelden som mulig for å ikke belaste miljøet og bruke mer produkter enn vanlig. Kattvask i stedet.

Så var det utdannelse. Følte jeg var lat og ubrukelig og dum som jobbet i kafe. Mens mange venner tok profesjon osv. Følte meg ingenting verdt og mente jeg fortjente en plass lengst bak i kø pga dette. Jeg var et svakt dumt individ og det gjaldt å kjenne sin plass. 
 

Så var det bruk av produkter. Måtte ha fritt for det ene og det andre. Så skulle alt være svanemerket. 
 

Hvilke klær jeg mikset. Kunne ikke bruke samme klær x antal ganger fordi da kunne folk tro jeg var uhygienisk. Og brukte alltid samme bukse og topp fordi det passet sammen.

Ikke bruke noe som helst unødvendig. Aldri sminke, hårspray, parfyme osv. 
 

Alltid sjekke i evigheter at døren var låst når jeg gikk hjemmefra, stirre ihjel komfyren for å være sikker på at alle platene var av, kaffetrakteren og vannkokeren og. 
Alltid sjekke i veska at mobilen var der selv om jeg visste den var der.
 

På jobb godtok jeg å jobbe overtid uten ekstratillegg fordi jeg tenkte på de i fattige land som tjener mye mindre og at jeg ikke ville synke ned på nivået til nordmenn som klager. 

I voksen alder var jeg arbeidsledig pga pandemien og psykisk sykdom. Jeg kjeftet på meg selv fra jeg stod opp til jeg la meg fordi jeg syntes jeg var ubrukelig som ikke klarte å være i jobb slik som før. Syntes jeg fortjente å sitte på gata og fikk aldri fred fra dette. Følte alle hatet meg og så ned på meg. Så jeg turte ikke gå ut i dagslys, ville bare at folk skulle glemme min eksistens. 
 

På fridagene mine i fjor så syntes jeg at jeg skulle ut og rydde søppel, spørre om noen trengte hjelp eller satse på utdannelse innen helse fordi det er noe av det mest nyttige. Alltid måtte jeg være nyttig. Var bare sløvt å slappe av. Og tenk på alle stakkars menneskene rundt om som satt i flyktningleirer eller jobbet som slaver og her satt jeg, heldig som er født i Norge og har nav i bakhånd. Følte meg så feig og syntes nesten jeg burdte ta mitt liv slik at mer nyttige kunne ta plassen.

Hele tiden «du må!!» du må du må!! 

Nå kan jeg endelig ha en dag fri uten at jeg kjefter på meg selv. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller om det er medisinen, men det er deilig.  

Beklager om innlegget var uinteressant, ville bare gi et innblikk i hvordan sykdommen er.

Anonymkode: e5301...eed

Så utrolig godt å høre at du føler deg bedre nå. Håper det varer livet ut, og at du aldri må føle deg sånn igjen ❤️ 

Anonymkode: 24cc2...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg ble diagnostisert med det for 2 år siden. Er 24, og har i følge psykologen hatt dette siden jeg var småbarn, mtp hva jeg har fortalt han av barndommen min.

Uansett.. Har mye av det du beskriver, men jeg er også sånn at jeg har tvangstanker om at hvis jeg ikke tar av og på jakka minst 2 ganger før jeg går ut, kommer noen jeg er glad i til å dø. Eller for eksempel hvis jeg ikke pusser tennene i minst 2 minutter, kommer jeg til å krasje på vei til jobb.

Eller min personlige "favoritt" som jeg har hatt siden jeg var barn, hvor jeg holder en kniv i hånden og føler en trang for å dytte den i halsen min, eller inn i kroppen til nærmeste familie. Akkurat den er såpass ille at jeg har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger fordi jeg hatet meg selv for det. Har også tvangstanker som var seksuelle ovenfor folk jeg overhodet ikke føler noen form for attraksjon til. Kan være hvem som helst nesten. 

Anonymkode: 639a4...18c

Har hatt det slik med hvilken fot jeg tråkker på først. At hvis jeg tråkket med feil først så kom det til å skje meg en ulykke, eller han jeg liker kommer til å få seg dame osv osv. 
Har også hatt det slik med å bite meg selv på steder folk ikke kan se. Jeg måtte føle en viss smerte fordi hvis jeg ikke klarte å holde ut smerten så og så lenge så var jeg en taper. Så på det som selvdisiplin. Skrev en lapp til slutt om at jeg mestret det, for å minne meg på det når jeg begynte igjen. Funket bra! Men så bare plutselig var det i gang igjen.

Hatt tvangstrening også. Stod plutselig opp 7, rett ut og løp og trente. Fordi trente man ikke var man lat. 
 

Utmattende alt sammen. 
Jeg har også ødelagt kjærligheten to ganger. Var forelsket, han ene feks gikk psykologi profesjon og vi brukte mye tid sammen og han viste mer og mer interesse. Men siden jeg jobbet i kafe så avviste jeg han fordi jeg tenkte at et par måtte matche karrieremessig også. Hva skulle en psykolog med ei som jobber i kafe? Jeg ville ikke være den som ødela genene til hans avkom. Jeg så på det som å kjenne sin plass, at jeg ikke kunne gå for følelser, men følge naturens regler.

Lignende var det med neste jeg forelsket meg i. Var han som tok kontakt og viste meg interesse og så fikk jeg bare følelser. Avviste han også fordi jeg var rede for å bli såret. Tenkte bare stygge ting om meg selv og at jeg garantert ville bli dumpet for annen dame som hadde bedre karriere og sikkert penere. Hadde kjærlighetssorg i 4 år av det! Fordi jeg kjempet mot følelsene. Jeg så nok en gang på det som selvdisiplin. 
 

Anonymkode: e5301...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også ocd, ikke så ille som deg virker det som. Jeg mp sjekke meg i hjel, komfyr, plater, kaffetrakter, kontakter til annet jeg hsr brukt, låsen på ytterdøra. Vekkerklokka før jeg legger meg, herregud den er grusom, at jeg har satt den på, at lyden er på. Ellers får det i tall og telling 🙈Vet ikke når elle hvorfor jeg er sånn. Kan ikke huske om jeg var sånn som barn 

Anonymkode: 793f1...4fd

Jeg har også ocd med sånn ekstrem kontrolltvang. Må sjekke meg ihjel på komfyr, plater, kaffemaskin, vannkoker, ytterdør osv hver gang jeg skal ut og når jeg skal legge meg jeg også og må alltid blåse/tørke støv av ovnen selv om det aldri er noe støv på den siden den blåses/tørkes på mange ganger daglig. Vekkerklokka også, ja, må sjekke x antall ganger at den er påslått og lyden er på. Jeg har i tillegg hester og må sjekke boksdørene 100 ganger at de er ordentlig lukket og samme med utstyrsrommet. Der står det også en ovn jeg må sjekke og blåse støv som ikke er der 100 ganger. Pga det bruker jeg 3 ganger så lang tid på kveldsfôringen som jeg ville gjort uten den tvangen. Jeg må også ha partall på lyden på TV-en og stereoanlegget og kan ikke reise meg når kl er 1313, prøver alt jeg kan å unngå det klokkeslettet. Er så stressende å ha det sånn. Var ikke sånn da jeg var barn jeg heller. 

Anonymkode: dd4f6...3e7