Pårørende til langtidssykmeldt

[AnonymBruker]

Gift med e* som er langtidssykmeldt og kjenner det begynner å tære på. Grunnen for Sykmelding er at h*n har møtt veggen, det har skjedd før men denne gangen ut av det blå så h*n vet rett og slett ikke hvordan fikse det. Jeg Har klart å være positiv og vist forståelse hele veien, men kjenner nå at tålmodigheten og psyken begynner å tynes. Det er null bedring på 7 måneder. 

Jeg er flink til å ta vare på Meg selv, er forholdsvis strukturert etc og kjenner at prioriteringene til vedkommende ofte irriterer meg. Kan bruke 25 minutter på å lage en middag jeg bruker maks 15 minutter på. «Soser» veldig mye før h*n f eks kommer seg ut på trening. Jeg planlegger alltid uken min på forhånd, innvolverer familien og planlegger måltider, ungene sine aktiviteter etc rundt dette slik at jeg er sikker på å klare å gjennomføre nødvendige treningsøkter, møter og egentid mens samboer tar det fra dag til dag og nesten fra time til time. Dette gjør jo selvsagt at mange treningsøkter utgår eller blir seint på kveld når energitanken til vedkommende er tom. Prøver å si det på En fin måte men det er ikke så enkelt.. 
Sier jeg noe blir jeg hogd hodet av, men jeg kjenner jeg begynner å bekymre meg for fremtiden. 
kommer h*n noen gang tilbake til jobb 100%? Er h*n strukturert nok til å klare å leve med dette? Hva skjer med økonomien vår?

jeg står tidlig opp hver morgen. Lager frokost og matpakker til alle, legger frem klær i gjør Alt klart. H*n står opp når jeg må dra (jeg kommer alltid for seint fordi jeg må legge til rette alt) og får ungene ut døra, lager middag og thats it. 
Jeg tar nattevakten når ungdommen er ute (alltid vært meg..), tar på meg verv og drar på møter. I tillegg har jeg lederstilling og jobber mye og er alltid tilgjengelig på jobb. H*n har tatt på seg litt verv før sykmeldingen, men verv som vi nå blir påtvunget som f eks FaU hbor det er loddtrekning, faller på meg fordi h*n er sykmeldt. 
H*n er veldig flink med det Minste barnet men ungdommen i huset forholder seg nå nesten bare til Meg. 
det er selvsagt tabu at jeg klager når det er h*n som er sykmeldt og har det mye verre enn meg..

hvordan gjør dere det når  en av dere er nede for telling i så lang tid? Hvordan holder dere ut og hva gjør dere for å sikre fremtiden? 
 

hilsen fortvilet og lei

Anonymkode: 8a54c...dc0

[AnonymBruker]

Altså... 

Du trenger ikke legge frem klær til barn med mindre de er handikappet eller i barnehagen. Det klarer de selv. 

Og du MÅ ikke ta på deg verv; at du ikke klarer å si nei, eller bare syntes du må, får du ta på egen kappe. Nattevakten likeså. At du alltid er tilgjengelig på jobb kan du sette noen grenser for. 

Planlegge måltider og handling er jeg helt sikker på at mannen kan gjøre. Om han tar seg sammen. Du kan ikke forvente mye, men du kan helt klart forvente noe fra ham. 

Hadde du vært aleneforelder så hadde du måttet gjøre alt dette alene. Har du en lederstilling så kan du brødfø familien selv om dere da kanskje må senke standarden eller kjøpe billigere hus. Eller om du vil skilles. Mannen kommer ikke til å ha kr 0 i inntekt. Enten er han sykmeldt, jobber, får aap eller ufør. Med mindre han overhodet ikke gidder å ta tak i noe som helst, men da får du la ham gå så han må ta grep. 

Om han bruker dobbelt så lang tid på maten får du godta. Lager han den så vær fornøyd med det. Da har han gjort en ting. Å handle og planlegge måltider bør du også forvente. 

Beklager om det hørtes krasst ut men spør man så får man svar, og dette er min mening. 

Var jeg i dine sko så hadde jeg nok bedt om skilsmisse. Å bli hogd hodet av når man gjør alt er uaktuelt og et minste minimum må man kunne forvente. 

Anonymkode: 6a761...de4

[AnonymBruker]

For det første ville jeg begynt med at barna (over barnehagealder) smører egne matpakker, lager egen frokost og finner fram egne klær. Også drar du i tide til å rekke jobb. Hvor mange verv har du egentlig blitt loddtrukket til dette halvåret?

Noen er alene med barna sine 100% og klarer seg ganske greit likevel. Du har en partner som hjelper familien ut døra og lager middag. At du er veldig strukturert og effektiv er fint for deg, men når man er utbrent blir kognitive funksjoner rammet - planlegging, mulitasking og motivasjon for å neve noe.

At du irriterer deg bidrar absolutt ikke i positiv retning. Ikke vet dere hvorfor partneren din er blitt så satt ut av spill heller. Hadde du vært like irritert om det var ME eller ettervirkninger av kreft?

Selvfølgelig går det ut over deg når partneren din er syk. Og du kan gjerne være frustrert over situasjonen din. I tillegg kan du si fra deg verv, jobbe mindre, være mindre tilgjengelig for jobben og øve på å si nei til ting. På de fleste arbeidsplasser vil du få mer fornøyde ansatte ved å være tydelig på at det er viktig å logge av fra jobb utenom arbeidstid. Hvis det er reelt behov på arbeidsplassen får du skaffe deg en medansvarlig, slik at du ikke trenger å være tilgjengelig 100%.

Anonymkode: 64fb8...a3c

[AnonymBruker]

Jeg har all forståelse for at det er tøft å være pårørende.

Men dine forventninger og de tingene du bemerker deg er ganske drøye?

Personen bruker 25 min på p lage en middag du bruker 15 min på? Virkelig? Er det et problem? Jeg skjønte ingenting av det med treningen. 

Du trenger ikke si ja til FAU. Du kan sette mer grenser på jobb. Du kan også få ungene til å bidra mer selv.

For å snu på det:

Hva sier mannen din at han kan gjøre i hjemmet? Har du spurt åpent om hva han tenker kapasiteten er rent konkret hjemme? 

Anonymkode: 34a1f...a70

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må tenke på deg selv og på barna. Viktig at de ikke får to utslitte foreldre. Start med og sette grenser for deg selv. "jeg kan ikke gjøre dette akkurat nå fordi----". 

Og så tenker jeg at det er viktig om ektefellen går til noen behandling og tar på seg ansvar for å bli frisk. Kanskje burde dere også som par gå på terapi, for og finne ut av det sammen også. 

Lag små mål for deg selv, slik at ikke alt blir bare jobb, hjem og barn. Om ikke anna så gå en liten tur, ta en kaffe på kafe, hør på musikk, se en film. Prøv og gjøre positive ting for deg selv.

Også må du tenke om dette er noe du orker å stå i lenge??? 

Lykke til

Anonymkode: e219b...d20