Feilet som mor

[AnonymBruker]

Føler jeg har feilet som mor, mine voksne barn tar lite kontakt. Opptatt med sine liv og virker ikke som de bryr seg om meg. 

Oftest jeg som tar kontakt noen ganger hver måned, viser interesse og min drøm om gode familiebånd virker urealistiske nå.

siden de flyttet ut så sitter jeg her alene, deprimert og ser ikke meningen med livet lenger. 

Følgte de opp så godt jeg kunne, med lekser, fritidsaktiviteter, sørget for at de aldri manglet noe. Nå er jeg brukt opp og kastet vekk, slik føles det ja. 

Anonymkode: bace4...505

[AnonymBruker]

Om du har voksne barn kan du være mer venn nå tenker jeg. Invitere de på ting de faktisk syns er gøy (feks så har jeg og mamma vinkvelder eller fjellturer). Når de selv får barn trekker de uansett tilbake. Det er fantastisk å være sammen med familien når en har barn. Mamma hjelper også med å ta barnet en gang i uka, hele dagen med overnatting. Hun får jo et veldig tett bånd med barnebarn og såklart oss.

Anonymkode: 7d5b0...c06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler jeg har feilet som mor, mine voksne barn tar lite kontakt. Opptatt med sine liv og virker ikke som de bryr seg om meg. 

Oftest jeg som tar kontakt noen ganger hver måned, viser interesse og min drøm om gode familiebånd virker urealistiske nå.

siden de flyttet ut så sitter jeg her alene, deprimert og ser ikke meningen med livet lenger. 

Følgte de opp så godt jeg kunne, med lekser, fritidsaktiviteter, sørget for at de aldri manglet noe. Nå er jeg brukt opp og kastet vekk, slik føles det ja. 

Anonymkode: bace4...505

Du sier jo grunnen selv i andre setning. "Opptatt med sine liv". Du selv tar kontakt noen ganger pr måned, selv om du sitter alene og deprimert. 

Beklager at jeg er krass, har foreldre som er slik som du, å vi søsken får null hjelp eller interesse i dagliglivet med jobb, hus og barn. Så fra meg, får du ikke noe medynk 

Anonymkode: 73233...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Føler jeg har feilet som mor, mine voksne barn tar lite kontakt. Opptatt med sine liv og virker ikke som de bryr seg om meg. 

Oftest jeg som tar kontakt noen ganger hver måned, viser interesse og min drøm om gode familiebånd virker urealistiske nå.

siden de flyttet ut så sitter jeg her alene, deprimert og ser ikke meningen med livet lenger. 

Følgte de opp så godt jeg kunne, med lekser, fritidsaktiviteter, sørget for at de aldri manglet noe. Nå er jeg brukt opp og kastet vekk, slik føles det ja. 

Anonymkode: bace4...505

Kan det være grunner til dette? Vet min mor tror hun var verdens flinkeste mor. Vokste opp med en gal far som drakk og slo. Hver dag. Hun gjorde ikke noe for å få oss vekk derfra. Jeg måtte ta det meste av ansvar for meg og søsken..Men fremdeles gjorde hun selvfølgelig verdens beste jobb som mor..

Anonymkode: 05d49...afa

[AnonymBruker]

Hvor gamle er de? I fasen der de er på vei ut av redet, og frem til de får barn selv, er det helt naturlig at de tar litt lite kontakt. De skal jo bygge seg et liv selv. Prøv å finn på noe kjekt for dem. Lag middag, bak boller, si du savner dem 😊

Når/ hvis barnebarna kommer vil de trenge deg igjen. Og de vil søke deg. Så sant du har vært en god mor for dem. 

Anonymkode: 9ba3c...9e4

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Føler jeg har feilet som mor, mine voksne barn tar lite kontakt. Opptatt med sine liv og virker ikke som de bryr seg om meg. 

Oftest jeg som tar kontakt noen ganger hver måned, viser interesse og min drøm om gode familiebånd virker urealistiske nå.

siden de flyttet ut så sitter jeg her alene, deprimert og ser ikke meningen med livet lenger. 

Følgte de opp så godt jeg kunne, med lekser, fritidsaktiviteter, sørget for at de aldri manglet noe. Nå er jeg brukt opp og kastet vekk, slik føles det ja. 

Anonymkode: bace4...505

Siden de flyttet ut sier du. Så det er kanskje ikke så mange år siden? Og det er netopp det at de nå lever sine liv. De har fløyet ut av redet og er opptatt med å oppleve verden. Når de selv får barn så blir de nok ivrigere på kontakt fordi de er mer i eget rede og får fokus på familieliv igjen. Du er ikke glemt, og heller ikke det de har gjort, de er bare opptatt med verden en stund fremover. De vil komme tilbake. Ikke for å bo men på besøk. 

Google empty nest syndrome og se om du drar kjensel på noe. 

[AnonymBruker]

Ja, det var mitt spørsmål også - hvor gamle er de?

Om de er studenter f.eks, så er det ikke unaturlig at det er veldig fulle dager i den perioden av livet. 

Hadde lite jevnlig kontakt med de der hjemme de årene, mens det igjen forandra seg når jeg skulle over i arbeidslivet og etablere meg som voksen.

Anonymkode: 98541...21e

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Føler jeg har feilet som mor, mine voksne barn tar lite kontakt. Opptatt med sine liv og virker ikke som de bryr seg om meg. 

Oftest jeg som tar kontakt noen ganger hver måned, viser interesse og min drøm om gode familiebånd virker urealistiske nå.

siden de flyttet ut så sitter jeg her alene, deprimert og ser ikke meningen med livet lenger. 

Følgte de opp så godt jeg kunne, med lekser, fritidsaktiviteter, sørget for at de aldri manglet noe. Nå er jeg brukt opp og kastet vekk, slik føles det ja. 

Anonymkode: bace4...505

Din oppgave som mor er jo å være en forsørger for barna frem til de flytter ut, hvilket forhold man får når barna er voksne kommer veldig an på.. Hvordan ser hverdagen din ut? Sitter du bare hjemme? Du dater ikke, jobber ikke og har ingen interesser, eller? Hvor gamle er de? 
 

Kan du ikke invitere datter/sønn på tur, middag eller noe annet? Når man er voksen har man et vennskapsforhold med foreldre, og når barnebarna kommer blir det som regel tettere igjen. (Jeg er 29 år og har et veldig tett forhold med min pappa) Det kan jo også hende at barna dine har en helt annen oppfatning av barndommen sin, og derfor virker uinteressert i deg for å ta avstand. Kanskje de tar avstand fordi du klager mye o.l. Dette vet ikke jeg, men prøv å gå inn i deg selv. Og uten noe mer informasjon fra deg er det vanskelig å komme med råd. 

Endret 6. mars 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

En ting er at du er litt ensom og savner dem, ønsker mer og tettere kontakt.

Noe helt annet er om du har «feilet som mor». Det kan vel være du har gjort det motsatte, det beste som mor, hvis barna er trygge selvstendige voksne som er opptatt med eget liv og ikke kjenner på savn og ikke trenger hjelp og ikke føler de må legge noen innsats i relasjonen til deg, for deg er de trygg på, de vet du er glad i dem alltid og bryr deg og ønsker dem alt vel, så de tenker ikke mer over det. Du ringer jo, du kontakter dem, de vet hvor de har deg og det er godt nok for dem nå. Det er veldig vanlig, ikke la det trykke deg ned, skap et selvstendig luv utover familie, med venner og kollegaer og interesser, og hit at barna er glad i deg. Livet, også familielivet, går i faser, og akkurat nå er dere i denne fasen.

Anonymkode: 3cb38...dd6

[AnonymBruker]

Min mor var/er fantastisk og er utrolig glad i henne, men jeg har også lite kontakt nå (er 21). Bor i en annen by og er opptatt med meg og mitt, og jeg tar kontakt hvis jeg trenger hjelp med noe eller hvis noe har skjedd men ser ikke meninga med å ringe bare for å ringe. Det gjør jeg ikke med venner heller. Kommer vel mer an på personligheten til barna dine enn at du skulle ha feila som mor tror jeg. 

Anonymkode: 9e30b...b9c

[Mooza]

Hvis ungene dine er selvstendige individ som greier seg selv, og er opptatt av sine liv- så vil jeg jo si at du har lykkes. Barndommen og ungdomstiden handler om å gjøre dem til selvstendige voksne., 

Så er det ikke noe særlig kjekt for barna hvis mor er deprimert og synes synd på seg selv. Du må faktisk skaffe deg et eget liv nå, og gå videre, sånn at når de ringer en gang og kommer hjem, så er det overskudd hos deg. Jeg hadde en periode der jeg tok lite kontakt med mine foreldre, for så å komme tilbake til dem. Det er noe med løsrivelse og at når du er ung som er du så opptatt av deg selv og de rundt deg. 

Good job! Dette morsansvaret handlet aldri om deg... det handlet om dem, og det er ikke en takknemlig jobb. 

[AnonymBruker]

Du har gjort en god jobb og oppdratt dine barn slik at de står på egne bein og har sine liv. 
hvis du er der at du ikke ser meningen med livet og er deppa kan det føles slitsomt for barna dine å snakke med deg. Du gir de kanskje dårlig samvittighet? 
skaff deg venner og vær aktiv med dine ting, fortell de hyggelige ting og vær behjelpelig. Samtidig la de få leve sine liv. 

Anonymkode: f73df...fd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du sier jo grunnen selv i andre setning. "Opptatt med sine liv". Du selv tar kontakt noen ganger pr måned, selv om du sitter alene og deprimert. 

Beklager at jeg er krass, har foreldre som er slik som du, å vi søsken får null hjelp eller interesse i dagliglivet med jobb, hus og barn. Så fra meg, får du ikke noe medynk 

Anonymkode: 73233...374

Hva er det du snakker om? Dama ønsker mer kontakt med barna sine. Det står ingenting om at det er barnebarn i bildet. 
dette er ei dame som ønsker tette familiebånd men som ikke får det. 
 

Anonymkode: f73df...fd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er det du snakker om? Dama ønsker mer kontakt med barna sine. Det står ingenting om at det er barnebarn i bildet. 
dette er ei dame som ønsker tette familiebånd men som ikke får det. 
 

 

Og jeg nevner at hun oppgir grunnen til dette selv. De er opptatt med egne liv.

Vi andre aner jo ingenting om grunnen til dette. Jeg la bare ved en referanse til eget liv, og mine venners, som heller ikke har kontakt med foreldre, og grunnen til dette. Om det treffer ts eller ikke kan ikke jeg vite.

Anonymkode: 73233...374

[AnonymBruker]

Det kunne vært min mor som skrev dette, TS. Hun har fulgt opp da jeg var liten og passet på at vi hadde det vi trengte, men jeg føler samtidig ikke at hun kjenner meg. Min mor er slitsom, opptatt av fasade, tror hun er bedre enn de fleste og ser ikke andres behov (manglende empatiske evner?). Vi har behov for mye rom, og hun sliter veldig med å respektere det. Når jeg sier at hun kan komme på et kort besøk (og vi avtaler tidspunktet hun skal dra), kan hun finne på å bli 2-3 timer lenger. Hver gang vi møtes, vil hun avtale neste gang vi skal møtes. Det er aldri mulig å få en pustepause. Resultatet er at vi trekker oss enda lenger unna.

Kunne ha skrevet mye mer også. Det kommer aldri til å bli noe venninne-forhold mellom oss 

 Jeg gleder meg aldri til vi skal møtes, og blir stressa hver gang jeg tenker på henne. Har samtidig dårlig samvittighet fordi jeg vet hun ikke har andre, men jeg føler meg helt kvalt. 

 

Anonymkode: 94c49...998

[AnonymBruker]

Min mann ønsker lite kontakt med sin mor. Hun skjønner selvfølgelig ingenting av det og skylder på meg. For det er jo enklere for henne å skylde på noen andre enn å ta ansvar for sin egen oppførsel. Mat på bordet og lekser kompenserer liksom ikke for hvordan hun har oppført seg, også etter han ble voksen. Men, det er null selvinnsikt å spore.

Anonymkode: 200ce...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det kunne vært min mor som skrev dette, TS. Hun har fulgt opp da jeg var liten og passet på at vi hadde det vi trengte, men jeg føler samtidig ikke at hun kjenner meg. Min mor er slitsom, opptatt av fasade, tror hun er bedre enn de fleste og ser ikke andres behov (manglende empatiske evner?). Vi har behov for mye rom, og hun sliter veldig med å respektere det. Når jeg sier at hun kan komme på et kort besøk (og vi avtaler tidspunktet hun skal dra), kan hun finne på å bli 2-3 timer lenger. Hver gang vi møtes, vil hun avtale neste gang vi skal møtes. Det er aldri mulig å få en pustepause. Resultatet er at vi trekker oss enda lenger unna.

Kunne ha skrevet mye mer også. Det kommer aldri til å bli noe venninne-forhold mellom oss 

 Jeg gleder meg aldri til vi skal møtes, og blir stressa hver gang jeg tenker på henne. Har samtidig dårlig samvittighet fordi jeg vet hun ikke har andre, men jeg føler meg helt kvalt. 

 

Anonymkode: 94c49...998

Samme her. Jeg fikk alt jeg trengte (selvfølgelig, foreldrene skal jo forsørge barna) men relasjonen mellom oss har aldri vært noe særlig mer enn det. Ville vært veldig rart om hun plutselig forventet et venninneforhold dagen jeg flyttet ut, men ikke aktivt hadde prøvd å skape eller pleie dette forhold mens jeg fremdeles bodde hjemme hos dem. 

Familien min er slitsom, men jeg ser dem til et par høytider og om de f.eks. trenger hjelp med noe fysisk tung arbeid når jeg har ferie. Å snakke om løst og fast timesvis i telefonen og besøke hverandre for å dra på shopping eller lignende ville bare vært rart. 

Anonymkode: 4dcd4...9db

[AnonymBruker]

Jeg er også en av de som har fått det jeg trengte av mat og klær og praktisk oppfølging av foreldrene mine, men ikke mer. Det har resultert i at jeg er ganske kald overfor henne. Ikke for å være slen, men jeg har aldri fått en nær personlig relasjon. Jeg har følt at oppdragelsen min har vært en oppgave som moren min skulle gjøre.

Still deg selv noen spørsmål: 

Hva skal være grunnen til at de skal ønske å besøke deg? Føler de seg elsket? Er dere interessert i hverandre som mennesker? Liker de deg? Trives de i ditt selskap? Ønsker du at de skal komme av pliktfølelse, siden du er moren? Ville de besøkt der om du ikke var i slekt med dem?

Hva kan være grunnen til at de ikke kommer? Mangler de en personlig relasjon med deg? Har de vonde følelser fra barndommen? Har de en travel hverdag? 

I noen perioder er det viktig for unge voksne å blomstre på egenhånd, og ikke være så knyttet til omsorgspersonene sine. 

Anonymkode: babf3...ac5

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for at mine foreldre lot meg leve livet som ung voksen. Jeg tenkte ikke så mye over det da, men som mor selv kan jeg skjønne det må ha vært sårt. Jeg håper jeg vil klare det samme selv.. 

PS, som voksen og med barn har vi igjen MYE kontakt 

Anonymkode: 10d9a...21c

[Gjest WhisperingWind]

Du er mor. Barna skylder deg INGENTING. 

At du har selvstendige barn som lever et liv er det alle foreldre ønsker for barna sine. 

Du trenger et eget liv. Skaff deg en hobby.