Alt for knyttet til psykologen

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog i 1 år nå og merker jeg har begynt å bli for knyttet. Bruker mye tid på å tenke på samtalene våre. På det jeg tenker snakke med henne om og det jeg tenker at hun kom til å svare. Noen som har noen gode tips til hvordan man kan unngå å bli så knyttet?

Anonymkode: dfeca...24a

[AnonymBruker]

Går dit en gang i uken og kan til tider tenke på det hver dag... 

Anonymkode: dfeca...24a

[AnonymBruker]

Har du snakket med psykologen om problemstillingen? Kjenner den igjen, men da etter vesentlig lenger behandler-pasient-forhold.

Jeg vil råde deg til å gå "i strupen" på problemet, og ta det opp med behandleren. Da vil du både få råd, men også kunne diskutere det hele med den aktuelle personen. Vedkommende vil da også bli oppmerksom på utfordringen, og kan hjelpe til med å passe på.

Skummelt - jeg vet, men jeg tror det er den beste løsningen.

Anonymkode: 4d1e1...5a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du snakket med psykologen om problemstillingen? Kjenner den igjen, men da etter vesentlig lenger behandler-pasient-forhold.

Jeg vil råde deg til å gå "i strupen" på problemet, og ta det opp med behandleren. Da vil du både få råd, men også kunne diskutere det hele med den aktuelle personen. Vedkommende vil da også bli oppmerksom på utfordringen, og kan hjelpe til med å passe på.

Skummelt - jeg vet, men jeg tror det er den beste løsningen.

Anonymkode: 4d1e1...5a9

Har ikke snakket med psykologen om det, nei. Har vert litt tilbakeholden på det, og har vert usikker på om jeg skulle ta det opp. Er usikker på hvilken respons jeg får liksom. 

Anonymkode: dfeca...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Bruker mye tid på å tenke på samtalene våre.

Jeg tolker dette slik som du ikke forteller alt du burde fortelle i timene med behandleren, slik hen kan hjelpe deg mest mulig. 

Har samboer som gjør dette også. Ligger noe i underbesviheten som er sperret fra å komme ut - og vil ikke ut pga. hjernens defensmekanisme om å innrømme sannheten.

Sier meg enig i det andre sier, ta den problemstillegen opp med behandleren din. 

Lykke til

 

Anonymkode: 5a987...dc3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Har ikke snakket med psykologen om det, nei. Har vert litt tilbakeholden på det, og har vert usikker på om jeg skulle ta det opp. Er usikker på hvilken respons jeg får liksom. 

Anonymkode: dfeca...24a

Nei, det er jo alltid en usikkerhet, som egentlig kan gjelde uansett så lenge man skal ha en relasjon til noen. Man vet ikke hvilken respons man får - men then again, hadde man visst responsen, så hadde det jo ikke vært noe vits å ta det opp.

Anonymkode: 4d1e1...5a9

[AnonymBruker]

Det er jo bra. Overføring kalles det.  

Anonymkode: 28e5f...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er jo bra. Overføring kalles det.  

Anonymkode: 28e5f...088

Hadde trodd det ikke var bra? Hva er det som er bra med det? 

Anonymkode: dfeca...24a

[AnonymBruker]

Jeg også er altfor knytta til psykologen. Han er jevnaldrende med meg og kunne vært en kompis i en annen sammenheng. I tillegg er han modellkjekk og supersympatisk. Ikke høy på seg selv i det hele tatt. Dama hans finnes ikke søt engang. Tar meg selv i å dagdrømme.... Men ikkeno vits. Han er bare psykologen min - ikke venn, slektning, kjæreste eller noe.

Anonymkode: 0f443...321