Gjest Lizzi Skrevet 28. oktober 2005 #1 Skrevet 28. oktober 2005 Jeg lurer på hvor vanlig det er at barn har angst og sliter i perioder? Min gutt på 10 år er for tiden veldig opp og ned i humøret, og kan bli veldig lei seg uten at vi skjønner hvorfor. Han bekymrer seg for alt vondt i verden, er redd sykdommer, tar seg veldig nær av ting og det skal ikke store kommentaren til før han mister matlysten...Tv og nyheter ser vi nesten ikke på lenger. Jeg begynner å bli ganske bekymret nå - men samtidig så er han innimellom den glade gutten han vanligvis er... Er litt vanskelig det her Noen som har råd å komme med til meg?
pinnestol Skrevet 28. oktober 2005 #2 Skrevet 28. oktober 2005 (endret) Det er ikke uvanlig at barn har angst og sliter med depresjon desverre. Har du snakket med han og spurt om alt er bra på skolen? Kan jo være at det er noe han sliter med. Ville også tatt det opp med læreren om dette ikke er av forbigående art. Synes det er viktig at dere finner ut av hva han sliter med, slik at dere kan ta tak i det. Er nok lurt at han ikke får meg seg alle nyhetene også, det er ganske mye elendighet i verden, og slett ikke lett for voksne heller å ta dette innover seg, men for en 10 åring kan all verdens elendighet bli sterk kost.. Jeg satt og hørte på nyhetene på radioen i bilen her om dagen, og da var det snakk om noen som var blitt avslørt for salg av små barn, (i Frankrike tror jeg det var). Hvorpå min datter på 6 ble ganske blek om nebbet og lurte på om vi hadde tenkt å selge henne hvis vi fikk litt lite penger... Endret 28. oktober 2005 av pinnestol
Gjest Gjest Skrevet 28. oktober 2005 #3 Skrevet 28. oktober 2005 Ja, barn kan ha både angst og depresjon. Det er viktig at de føler at de blir tatt på alvor ang dette. Føle at de blir hørt og at ikke problemene deres blir bagatellisert. Selv hadde jeg angst fra 12 års alder. Mine foreldre skjønte så abs ikke dette. Særlig siden jeg i trygge omgivelser fortsatt kunne være det glade barnet som de fra før kjente. Men jeg hadde en knugende smerte inne i meg, som gjorde at jeg til tider var stygg mot de andre familiemedlemmene (for jeg ville bare ha fred for de andre familiemedlemmene for å være alene med angsten min). Så det er viktig at du ikke lar sønnen din bli helt innadvendt heller. Jeg sliter fortsatt i dag. Jeg klandrer ikke mine foreldre for ikke å ha tatt tak i problemene, men håper andre kan lære av det når jeg fortelelr det.
Gjest Miloine Skrevet 3. november 2005 #4 Skrevet 3. november 2005 (endret) Hei Lizzi det er ike uvanlig at barn allerede i 10 års alderen har angst eller er veldig bekymret for veldig mye! Det er som både "gjest" og "pinnestol" sier at det er viktig å ikke bagatelisere hans meninger og synspunkter! Det er ikke sikkert han har angst, men dårlig selvtillit! Husk at nå er gutten din stor nok til å ha egne meninger, og da er det viktig å ikke "blåse" disse bort! La han få rett der du sier nei, dersom han kan begrunne sitt synspunkt på saken. Ved å gjøre dette vil selvtilliten vokse, da han skjønner at du kan føye deg, men kun dersom han har en god begrunnelse for at du skal svare ja, (der du først sa nei) (Jeg er nemlig ingen tilhenger av at NEI er NEI!!!!!!!!!!! - jo, når barnet er veldig lite(grensesetting), men ikke så lenge barnet er stor nok til å ha egne meninger som kan være fornuftige meninger) Veldig bra måte å få han til å tørre å tro på at hans meninger faktisk er rette - dette vil han ha bruk for resten av livet, tørre å gå i mot andres meninger! Dette vil gi han SELVTILLIT, som er grunnlag for veldig, veldig mye! Kjeft minst mulig, men prat og forklar! (telll til 10 inni deg dersom du føler for det) Han får mer respekt for deg/dere den dagen dere virkelig kjefter! Da vil han høre etter, men ikke dersom han stadig blir kjeftet eller hakket på! Ikke avbryt han når han prater, da vil han føle at hans meninger eller opplevelser ikke er noe å ta alvorlig! Det kan være at han er meget bekymret for at dere skal dø fra han, at alt det grusomme som kommer fram på nyhetene skal ramme han selv og dere som han er glad i! Her er det viktig å være ærlige og forklare for han! Det som også er viktig er å ta opp spørsmål som dere tror han lurer på, men som han ikke tørr å spørre om fordi han syntes det er flaut! Kanskje han eks. har vondt i tissen, eller tror det er noe galt med den! Kanskje han har en eks.vorte et sted på kroppen, og syntes det er flaut å spørre dere om det! Det er mulig han da eks. tror det er noe farlig han har fått, som dere som forelder kan avkrefte. Det kan være at han er forelsket, eller håpløst forelsket. På glade dager har han kanskje pratet med jenta, og på "lei seg dager" har han opplevd hva det vil si å være sjalu. Kanskje han blir ertet på skolen for noe, og ikke vil si dette til værken lærer eller til dere! Har han venner, eller er han mest for seg selv? Er han med i noen form for aktivitet? Kanskje han er med i en aktivitet han ikke liker, men ikke tør å si det til dere? Uansett, snakk med gutten din, men også forhør deg med læreren hans! Jeg har selv en gutt på 14 år! Lykke til! Miloine 1970 mod. Endret 3. november 2005 av Miloine
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå