Sorg og trøst / kroppskontakt familie

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har vokst opp i en familie hvor jeg hadde det BRA , men foreldrene mine var ikke så opptatt av å trøste, ha meg på fanget, si de var glad i meg, og slike ting. Det var sjelden vi klemmet hverandre f.eks, og det føltes unaturlig når det først skjedde. 

Når jeg ble voksen selv så var det viktig for meg at mine barn vokste opp med det motsatte, fordi at selv om det har gått fint med meg så savnet jeg å kunne få sitte på fanget og få ordentlig trøst når jeg var lei meg. Jeg var misunnelig på venninnene mine som fikk "glad i deg" fra foreldrene sine.

Derfor, når jrg flyttet for meg selv som ungdom lærte jeg meg å klemme, og gi kroppskontakt. Lærte meg å si til de som betydde noe for meg, at jeg var glad i de osv. Slik fortsatte jeg, og er i dag gift og har barn som får mer enn nok klemmer og kjærlighet som jeg sier/viser/gir hver eneste dag 🥰

Mine foreldre har alltid vært mer sånn at de ønsker å vise omsorg ved handlinger. F.eks bidra økonomisk når det skal kjøpes hus osv. 

Så til saken. Et dødsfall i familien. Selb om jeg elsker å klemme på mennesker i dag - mine foreldre og mitt søsken har jeg store problemer med å være sånn med, antagelig på grunn av oppveksten. Jeg har virkelig ikke noe lyst til å klemme og holde rundt mine foreldre. Jeg trøster de selvfølgelig med ord og bare det å være der for de, hjelpe de. Men det å stå å holde rundt de som jeg ser andre gjøre i lignende situasjoner synes jeg er vanskelig. De gir heller ikke noe signal til at de ønsker det, bare så det er sagt. Jeg tror det bunner i at de er mine foreldre og de klemmet meg aldri, det var aldri noe trøst der hvor de andre barna fikk et fang og beskyttende armer rundt seg, så fikk jeg kun kjærlighet på avstand. 

 Bare gruer meg til begravelsen og er redd noen skal legge merke til det og se på meg som kald. Noen som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: b8d87...358

[Sheik]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, forskjellen er at jeg derimot ikke er glad i klemmer. Når det kommer til barnet mitt er jeg motsatt, der er jeg veldig obs på å gi klemmer og trøst når det trengs og sier daglig hvor glad jeg er i henne. 

Å klemme foreldrene mine og familie er svært vanskelig, det føles så kunstig. Hadde også nylig dødsfall i familien og den eneste jeg klemte var bestemor som trengte det. Selv det føltes kunstig. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg har vokst opp i en familie hvor jeg hadde det BRA , men foreldrene mine var ikke så opptatt av å trøste, ha meg på fanget, si de var glad i meg, og slike ting. Det var sjelden vi klemmet hverandre f.eks, og det føltes unaturlig når det først skjedde. 

Når jeg ble voksen selv så var det viktig for meg at mine barn vokste opp med det motsatte, fordi at selv om det har gått fint med meg så savnet jeg å kunne få sitte på fanget og få ordentlig trøst når jeg var lei meg. Jeg var misunnelig på venninnene mine som fikk "glad i deg" fra foreldrene sine.

Derfor, når jrg flyttet for meg selv som ungdom lærte jeg meg å klemme, og gi kroppskontakt. Lærte meg å si til de som betydde noe for meg, at jeg var glad i de osv. Slik fortsatte jeg, og er i dag gift og har barn som får mer enn nok klemmer og kjærlighet som jeg sier/viser/gir hver eneste dag 🥰

Mine foreldre har alltid vært mer sånn at de ønsker å vise omsorg ved handlinger. F.eks bidra økonomisk når det skal kjøpes hus osv. 

Så til saken. Et dødsfall i familien. Selb om jeg elsker å klemme på mennesker i dag - mine foreldre og mitt søsken har jeg store problemer med å være sånn med, antagelig på grunn av oppveksten. Jeg har virkelig ikke noe lyst til å klemme og holde rundt mine foreldre. Jeg trøster de selvfølgelig med ord og bare det å være der for de, hjelpe de. Men det å stå å holde rundt de som jeg ser andre gjøre i lignende situasjoner synes jeg er vanskelig. De gir heller ikke noe signal til at de ønsker det, bare så det er sagt. Jeg tror det bunner i at de er mine foreldre og de klemmet meg aldri, det var aldri noe trøst der hvor de andre barna fikk et fang og beskyttende armer rundt seg, så fikk jeg kun kjærlighet på avstand. 

 Bare gruer meg til begravelsen og er redd noen skal legge merke til det og se på meg som kald. Noen som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: b8d87...358

Du kan jo trøste forelderen med et klapp på ryggen og fine ord?  Du trenger jo ikke omfavne de om de faktisk ikke ønsker det selv heller. Forstår deg godt, forresten. Men de kan være de og er "merket" fra barndommen av med foreldre som ikke vil klemme. Kansje de bare trenger at du lager en ny tradisjon. 

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg utrolig godt igjen i. Voks opp uten kroppskontakt som trøst. Det er noe jeg har savnet i det voksne liv. For en del år siden begynte jeg å gråte, og ga en klem til min mor. Ønsket å få trøst, bli strøket på håret og lignende. Hun var tydelig ukomfortabel med at jeg gråt på skulderen hennes, så jeg trakk meg tilbake. 

Jeg ville ikke brydd meg så mye om hva andre tenker. Det er jo ikke du som er "den kalde" her. Folk takler sorg og det å være lei seg ulikt, ikke alle vil ha klemmer og fysisk trøst. Men noen liker det. 

Anonymkode: b96b5...6a2

[AnonymBruker]

Ingen i min familie er kroppskontakt-mennesker. Det har vært flere dødsfall i min familie, men ingen av oss som har drevet og klemt i den anledning. 

Jeg har ikke tenkt tanken engang at noen skulle ha reagert på at de ikke kunne se meg stå og klemme i begravelsen. 

Det er nok ingen som står og tenker på slikt. 

Anonymkode: 8ffa1...97b

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2022 den 16.09):

Bare gruer meg til begravelsen og er redd noen skal legge merke til det og se på meg som kald. Noen som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: b8d87...358

Jeg tror ikke du skal tenke så mye på hva andre tenker, og slik jeg ser det er det snakk om å respektere andre sine grenser. Jeg var nylig i begravelse og ga klem, men merket at det var enkelte som ved kroppsspråket ikke ønsket det. Med tanke på korona så er det også helt vanlig å holde på 1 meteren.. spesielt i store samlinger.

Mitt råd er at det finnes en mellomting mellom klem og avstand.
 

Stryk på overarm, eventuelt legg armen din rundt ryggen og «hold rundt», eller hold i hånden til vedkommende en liten stund. Dette er fysisk kroppskontakt som ikke er like «mye» som en klem. 

Kondolerer og lykke til. Hilsen klemmer