Mistet mamma da jeg var 14 år

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min da jeg var 14 år gammel. Jeg har gått til psykolog siden og vært der i 7 år nå, jeg har hatt vanskeligheter med å akseptert bortfallet til mamma. Jeg savner henne hverdag, selvom det har blitt litt lettere for meg i hverdagen så er det veldig vanskelig og tungt. Jeg føler meg så dum som fortsatt går til psykolog enda for å bearbeide tapet. 

Anonymkode: 46d2f...63a

[AnonymBruker]

Du er på ingen måte dum ❤️ Du har opplevd noe traumatisk og det er bra du får hjelp til å håndtere sorgen og finne en måte å leve videre på. Stor klem  

Anonymkode: 27d66...ce1

[AnonymBruker]

Dum er du ikke! Du er smart og klok som går til psykolog. En psykolog er bare en god person du kan snakke med om det du har inni deg. 
å miste mammaen sin midt i puberteten må ha vært fryktelig vanskelig og tungt for deg. Savnet og sorgen er helt normalt! 
Jeg er 40 og er voksen. Min mor er pensjonist. Hadde jeg mistet mamma hadde jeg sunket inn i et svart hull. Mamma er alt for meg, selv om jeg er voksen. 
du er fortsatt ung, og det er mye følelser og tanker. 
ei mamma er den nærmeste du hadde, du var et barn og hun din omsorgsperson. Det er ikke rart i det hele tatt at dette er tungt. De fleste som opplever dette har det tungt og vanskelig lenge. 
utenpå er du nok ei livlig jente der folk tenker at du har kommet videre. Det har du også på din måte. Men inni deg gjør det vondt. 
mamma tenker på mormor hver eneste dag, selv om det er 30 år siden hun døde. 
Med årene blir det bedre ❤️
 

Anonymkode: 810a3...59d

[AnonymBruker]

Du er ikke dum, du er smart.

Å prate med noen er aldri feil. Sorgen etter moren din blir aldri borte, men du lærer deg å leve med den. Tenk på så glad du er i moren din og alle minnene du har om henne. Livet består dessverre av mange tap, det er sånn for oss alle, og alle takler det på sin måte. Du gjør det som er riktig for deg, og det skal du være stolt over.

Jeg har mistet begge foreldrene mine, og jeg kan godt sitte og grine over dette selv om det nå er noen år siden. Finnes ikke flau over det. Jeg er ofte på kirkegården, passer på graven sammen med søsknene mine. Det er terapi i det også.

Anonymkode: 87c1b...846

[AnonymBruker]

Det som gjør sorg lettere for meg er å ha en åndelig tro på at de vi er glade i, blir ikke helt borte. De eksisterer i åndeverden og vi møter dem en gang igjen. Det kan hende moren din er med deg og rundt deg som en ånd og passer på deg.

Anonymkode: ad900...1c8

[AnonymBruker]

Du er heldig som kan gå til psykolog og får snakket om og bearbeidet sorgen. Jeg mistet min far da jeg var 15. Han fikk kreftsvulst i hjernen så det gikk veldig fort. På den tiden var det ingen tilbud om psykolog og jeg hadde ingen jeg kunne snakke med. Jeg fortrengte alt og fortsatte som før. Dette har ført til traumer og depresjoner senere i livet. Så det at du trenger tid for å bearbeide det og du gjør noe med det, er så viktig. 

Anonymkode: fb8b3...6d0