Tråden for oss damer med ADHD

[NewStart87]

Vet dere om koffein gjør ADD verre? Drikker mye cola uten sukker og en energidrikk hver dag, lurer på om det kanskje gjør meg verre? 

[Caevel]

Laraa skrev (På 9.3.2022 den 17.55):

Jeg kjenner meg igjen i det meste på ADD. Flere av de som står meg nærmest har uavhengig av hverandre spurt meg om jeg kan ha ADD og da jeg leste om det,falt brikkene på plass, MEN legen min nekter å henvise meg videre til utredning. Argumenter med: hva skal du med en belastende diagnose? Du klarer deg så bra. Hva skal du med ENDA flere diagnoser ( jeg har en diagnose som statistisk ofte forekommer sammen med ADD hos kvinner) Du har førerkort,  jobb og samboer. Hvorfor skal samfunnet bruke ressurser på å diagnostisere noen som ikke er dysfunksjonell? Klarer du å fullføre en bok? Jeg: ja. Da svarer legen: da er det ikke sikkert at du har ADHD, for du hadde ikke klart å lese en bok med ADHD. Legen: det viktigste er at barn med spesielle behov blir prioritert og får riktig hjelp tidlig. Og om det er sånn at du har ADD, hva skal du bruke diagnosen til? Det vil bare bli et negativt vedheng og stigmatisering. Hvorfor skal samfunnet prioritere deg? 

Altså, kjære fastlege. Du har null peiling på hvordan en  dag i mitt liv og hode ser ut. Kaoset, prikking av rastløshet som spinner rundt i hodet og tankekjøret, angsten og uroen, Å være så distrahert at folk rundt deg legger merke til det, å mangle evnen til å holde hodet over vannet, mangle fokus, å ha 1000 prosjekter samtidig, og at du konstant blir forstyrret av egne tanker og andres meninger og uttrykk sånn at du ikke får fullført, at du glemmer ting og kompenserer, under kompenserer og overkompenserer, setter deg i situasjoner der plan B er brukt opp og alle energien jeg bruker på å framstå som normalt. At det i grunnen er et under at jeg klarer meg i en jobb ( som riktignok krever alt jeg har av overskudd og konsentrasjon). Kjipt at fastlegen er den som skal holde meg igjen fra en utredning

Høres ut som min gamle fastlege. Jeg gikk til slutt privat og har ikke angret på det. Kostet litt, men la penger til side hver måned.

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen i dag! Kl 22.00 på en fredag 35 år gammel. 

En intens lettelse, selv om jeg var sikker selv. 

Anonymkode: 3f26e...ec0

[AnonymBruker]

Hei. Jeg kaller meg Anne her. Min lege vil heller ikke henvise meg til utredning. Jeg liker å lese, men bare på senga før jeg skal sove. Sliter med angst og depresjoner. Har tusen planer, men blir ofte bare sittende foran pc-en og tror jeg har blitt nettavhengig. Men gjennom nett kan jeg gjøre mye spontant. Kjøpte en eldre campingvogn og angret kjøpet når jeg forsto at det innebærer mye jobb og at den sannsynligvis var fuktskadet, fikk heldigvis opphevet kjøpet. Kjøpte en tre år gammel liten hund på sparket, og den måtte omplasseres fordi den ikke likte menn, den angrep biler og sykler. Jeg fant heldigvis et godt hjem til den, og der spilte igjen bare tilfeldighetene inn. Hvis ikke ville jeg gitt den til Solplassen. Jeg kjøpet en andelshytte og angret året etter. Det føltes mer som å være på et hotell, altså jeg kunne ikke henge opp et bilde der engang. Så jeg solgte den med tap. Jeg var skoleflink og hadde klisterhjerne, noe som førte til at leksene ble gjort av seg selv. Satt og tegnet i margen under hver time. Har ikke tall på hvor mange jobber jeg har hatt, når jeg har vært utlært har jeg gått lei. Jeg fikk diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg ble uføretrygdet fordi jeg også har noe fysisk. 

For mange år siden kjøpte jeg et hus som lå øde til selv om jeg ikke har førerkort. Hadde samboer, og selv om jeg egentlig var redd han pga. vold gikk jeg for den drømmen om å bo på landet. 1,5 år etter rømte jeg derfra og hjem til mine foreldre. Det tok ni mnd. før jeg fikk solgt huset, da med litt tap. Her hjemme hoper ofte husarbeid seg opp. Bruker ofte papptallerken og i perioder blir det fjordland selv om jeg kan lage mat. Søler jeg på gulvet tørker jeg ikke opp flekken, er som jeg går med skylapper. Søler jeg noe hos andre tørker jeg opp. Jeg har også tørket opp når jeg leier hos andre. Men hjemme, er det lite med egenomsorg av og til...

Når jeg var barn ble jeg stemplet som den flinke og snille. Det de ikke visste var at jeg tilbød meg å gå på butikken for da kunne jeg stjele litt, da var jeg 7 år. Hadde alltid meg en bag, der la jeg ting som sminkesaker og ting jeg ikke trengte. 1. skoledag fikk jeg angst og måtte på do akutt. Men det bedret seg. Kanskje takket være en god venninne som var tre år eldre enn meg (en nabo), og hun var smellvakker og superpopulær. Jeg hang litt sammen med de populære på min alder, men de syntes jeg var overfladiske så jeg fant noen andre som var midt-på-treet-populær. Jeg sto ofte og så på når andre hoppet strikk og følte meg utenfor, men av og til ba de ande meg bli med. Likevel var jeg tøff, noe jeg tror min tre år eldre pene venninne gjorde meg ubevisst, for jeg stoppet de som mobbet en ny i klassen og vi gikk alltid sammen til skolen etter det. 

Jeg fikk maset meg til egen ponni når jeg var 11 år. Da hadde maset vart fra jeg var 5-6 år. 12 år gammel rømte jeg hjemmefra fordi jeg ikke fikk ha "fest" uten foreldre tilstede. Jeg tok ut alle sparepengene og tok fly til bestefar. Jeg røyka i smug fra jeg var 10-11 år, men slutta når jeg var 13. Moren til en klassevenninne ga oss røyk, hun jobba i en kiosk. Dette var på 70 tallet. 

Nå har jeg igjen gjort noe som jeg kanskje tror er dumt. Jeg er i gang med salg av boligen min, og har kjøpt et sted omtrent på den andre kanten av landet usett. Den er ikke regulert som helårsbolig, men fritids. Jeg har fått leie i kollektiv, et som er rolig med bare en annen som er mye borte. Mine foreldre og min datter vet at jeg er i gang med salg her og at jeg skal bo i kollektiv til jeg får kjøpt noe annet i nærheten. Resten tør jeg ikke fortelle om enda for planen er å bo i kollektivet og på hytta. Jeg har to gode venninner som bor like i nærheten av hytta, så helt ensom blir jeg ikke, men... Min datter ramset opp alt jeg har gjort impulsivt, hunden, hytta, campingvogna osv. når jeg fortalte at jeg skulle selge her. Jeg er over femti år, og har sikkert gjort mye mer, og noe har jeg ikke lyst å fortelle om engang. 

Jeg vet ikke hva som feiler meg, men helt "normal" er jeg i alle fall ikke. Mistanker add, og legen /psykiateren som ga meg diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse ante ikke engang at jeg hadde fullt ansvar for barn, men visste om alle jobbene, og all utdanning som ikke ble fullført. Når jeg er hos lege eller psykolog fremstiller jeg meg som en glad og aktiv person. Mine depresjoner gjør ikke at jeg gråter, jeg isolerer meg, blir passiv, men ringer noen oppfører jeg meg som om alt går bra. Selv ser jeg på meg selv som både tøff og hard, samtidig som snill, litt naiv, velmenende, optimist, pessimist også. Jeg får resept på beroligende og innsovningstabletter, og misbruker ikke piller. Men er kanskje blitt avhengig av de etter så mange år. Men når jeg merker behovet for å øke så trapper jeg ned, er livredd for å bli pille-narkoman. 

Hvordan jeg har det inni meg? Jeg vet ikke, mye uro, mange planer, tankespinn, bekymringer for ting som neppe skjer osv. Våkner nesten alltid med angst på morgenen, men blir bedre når jeg står opp. Blir også opplagt og våken av "opiater" som paralgin forte. Har prøvd ritalin, fikk av en venn. Og ble avslappet. Vet ikke om dette jeg skriver ligner på add eler adhd? 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

[MiniMjau]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg fikk diagnosen i dag! Kl 22.00 på en fredag 35 år gammel. 

En intens lettelse, selv om jeg var sikker selv. 

Anonymkode: 3f26e...ec0

Så spennende! Kanskje du vil fortelle om hva slags følelser du kjenner på nå de nærmeste dagene?

Jeg har siste utredningstime på dps neste uke, men jeg er veldig usikker på hva de lander på, og OM de greier lande på noe som helst.  Nå føler jeg de spør om alt mulig rart, fra hvor mange glass vin jeg drikker til om jeg har vært rammet av naturkatastrofer.   Behandler har sagt noe om hva svarene mine kan tyde på, men det er jo ikke sikkert. Jeg håper på en måte at det blir et klokkeklart svar, men regner med at det ikke blir det. 

Jeg skjønner de må ha et "system" for å utrede, men hadde ønsket de kanskje snakket mer MED meg, utover å stille meg spørsmål fra skjema. Behandler skal krysse av på JA/NEI og er liksom ikke interessert i å høre så mye på at jeg begrunner eller utdyper.

Men, det gikk vel opp for meg at utredning på DPS er UTREDNING, og ikke direkte terapi/hjelp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg kaller meg Anne her. Min lege vil heller ikke henvise meg til utredning. Jeg liker å lese, men bare på senga før jeg skal sove. Sliter med angst og depresjoner. Har tusen planer, men blir ofte bare sittende foran pc-en og tror jeg har blitt nettavhengig. Men gjennom nett kan jeg gjøre mye spontant. Kjøpte en eldre campingvogn og angret kjøpet når jeg forsto at det innebærer mye jobb og at den sannsynligvis var fuktskadet, fikk heldigvis opphevet kjøpet. Kjøpte en tre år gammel liten hund på sparket, og den måtte omplasseres fordi den ikke likte menn, den angrep biler og sykler. Jeg fant heldigvis et godt hjem til den, og der spilte igjen bare tilfeldighetene inn. Hvis ikke ville jeg gitt den til Solplassen. Jeg kjøpet en andelshytte og angret året etter. Det føltes mer som å være på et hotell, altså jeg kunne ikke henge opp et bilde der engang. Så jeg solgte den med tap. Jeg var skoleflink og hadde klisterhjerne, noe som førte til at leksene ble gjort av seg selv. Satt og tegnet i margen under hver time. Har ikke tall på hvor mange jobber jeg har hatt, når jeg har vært utlært har jeg gått lei. Jeg fikk diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg ble uføretrygdet fordi jeg også har noe fysisk. 

For mange år siden kjøpte jeg et hus som lå øde til selv om jeg ikke har førerkort. Hadde samboer, og selv om jeg egentlig var redd han pga. vold gikk jeg for den drømmen om å bo på landet. 1,5 år etter rømte jeg derfra og hjem til mine foreldre. Det tok ni mnd. før jeg fikk solgt huset, da med litt tap. Her hjemme hoper ofte husarbeid seg opp. Bruker ofte papptallerken og i perioder blir det fjordland selv om jeg kan lage mat. Søler jeg på gulvet tørker jeg ikke opp flekken, er som jeg går med skylapper. Søler jeg noe hos andre tørker jeg opp. Jeg har også tørket opp når jeg leier hos andre. Men hjemme, er det lite med egenomsorg av og til...

Når jeg var barn ble jeg stemplet som den flinke og snille. Det de ikke visste var at jeg tilbød meg å gå på butikken for da kunne jeg stjele litt, da var jeg 7 år. Hadde alltid meg en bag, der la jeg ting som sminkesaker og ting jeg ikke trengte. 1. skoledag fikk jeg angst og måtte på do akutt. Men det bedret seg. Kanskje takket være en god venninne som var tre år eldre enn meg (en nabo), og hun var smellvakker og superpopulær. Jeg hang litt sammen med de populære på min alder, men de syntes jeg var overfladiske så jeg fant noen andre som var midt-på-treet-populær. Jeg sto ofte og så på når andre hoppet strikk og følte meg utenfor, men av og til ba de ande meg bli med. Likevel var jeg tøff, noe jeg tror min tre år eldre pene venninne gjorde meg ubevisst, for jeg stoppet de som mobbet en ny i klassen og vi gikk alltid sammen til skolen etter det. 

Jeg fikk maset meg til egen ponni når jeg var 11 år. Da hadde maset vart fra jeg var 5-6 år. 12 år gammel rømte jeg hjemmefra fordi jeg ikke fikk ha "fest" uten foreldre tilstede. Jeg tok ut alle sparepengene og tok fly til bestefar. Jeg røyka i smug fra jeg var 10-11 år, men slutta når jeg var 13. Moren til en klassevenninne ga oss røyk, hun jobba i en kiosk. Dette var på 70 tallet. 

Nå har jeg igjen gjort noe som jeg kanskje tror er dumt. Jeg er i gang med salg av boligen min, og har kjøpt et sted omtrent på den andre kanten av landet usett. Den er ikke regulert som helårsbolig, men fritids. Jeg har fått leie i kollektiv, et som er rolig med bare en annen som er mye borte. Mine foreldre og min datter vet at jeg er i gang med salg her og at jeg skal bo i kollektiv til jeg får kjøpt noe annet i nærheten. Resten tør jeg ikke fortelle om enda for planen er å bo i kollektivet og på hytta. Jeg har to gode venninner som bor like i nærheten av hytta, så helt ensom blir jeg ikke, men... Min datter ramset opp alt jeg har gjort impulsivt, hunden, hytta, campingvogna osv. når jeg fortalte at jeg skulle selge her. Jeg er over femti år, og har sikkert gjort mye mer, og noe har jeg ikke lyst å fortelle om engang. 

Jeg vet ikke hva som feiler meg, men helt "normal" er jeg i alle fall ikke. Mistanker add, og legen /psykiateren som ga meg diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse ante ikke engang at jeg hadde fullt ansvar for barn, men visste om alle jobbene, og all utdanning som ikke ble fullført. Når jeg er hos lege eller psykolog fremstiller jeg meg som en glad og aktiv person. Mine depresjoner gjør ikke at jeg gråter, jeg isolerer meg, blir passiv, men ringer noen oppfører jeg meg som om alt går bra. Selv ser jeg på meg selv som både tøff og hard, samtidig som snill, litt naiv, velmenende, optimist, pessimist også. Jeg får resept på beroligende og innsovningstabletter, og misbruker ikke piller. Men er kanskje blitt avhengig av de etter så mange år. Men når jeg merker behovet for å øke så trapper jeg ned, er livredd for å bli pille-narkoman. 

Hvordan jeg har det inni meg? Jeg vet ikke, mye uro, mange planer, tankespinn, bekymringer for ting som neppe skjer osv. Våkner nesten alltid med angst på morgenen, men blir bedre når jeg står opp. Blir også opplagt og våken av "opiater" som paralgin forte. Har prøvd ritalin, fikk av en venn. Og ble avslappet. Vet ikke om dette jeg skriver ligner på add eler adhd? 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

Hallo Hallo! 
Sikkert noen andre der ute som kan komme med en konkret mening ,men bare for at du skal vite uavhengig av om det er adhd så finnes det flere der ute som deg  Jeg er selv i 30 årene og mamman min er i 50 årene.

 
Hun har flyttet rundt med meg hele livet og jeg har gått på uttalige skoler fra alder 6-18. Vi snakker ikke mer enn 1 år av gangen på hver plass. Hun har vært selveier uttalige ganger og gått i fella med å selge på de rareste tidspunkt. Kunne gjerne dukke opp flere kjærlighetsdrama i året gjennom mange perioder, men ikke fordi hun er løs på tråden ,men grunnet hennes stadige livlige fantasi? 😂 neida ! Blir feil å si fantasi fordi hun er utrolig kreativ, smart, modig i sine valg, selvstendig når hun må, romantisk og dyp i følelseslivet , sprudlende og håpefull osv . Ikke minst er hun en håpløs romantiker som jeg tror avogtil kan bli forelsket i forelskelsen ? Hvis det høres logisk ut. I begynnelsen av et forhold er alt mer energisk,høytsvevende,imponerende, og mange flere ting som appelerer til det å være lykkelig hele tiden. 
 

Hvis vi snakker om oppveksten til mamma så sier bestemor alltid  : manman din kunne aldri bli god i noen ting siden hun skulle først gå på hesteskolen så kort tid etter skulle hun starte med turn for så å funne ut at et tegnekurs var mye mer i hennes interessefelt. Problemet var ikke mangelen på vilje, latskap eller ønske om å være sosial, men problemer med å alltid ville prøve ut så mye av ren entusiasme 😄 og akkurat det (!) er ikke så negativt heller ,med tanke på hvor langt nysgjerrighet, selvtillit og en god dose energi kan føre hen. Men jeg tenker at når man blir voksen er det ikke like lett å være impulsiv i lange tider uten å støte på problemer til slutt , og det er vel det som åsså skjer med deg i livet ditt. Du virker som du er modig, tøff  og ikke redd for å være impulsiv og spontan ? Du handler åsså tenkes det etterpå? Det kan virke som du er veldig lik min mor fordi hun kan bruke 2 uker på å bestemme seg for noe som en annen ville brukt 2 år og kanskje tilogmed aldri turt å gjøre noe med drømmen sin. Du følger drømmene dine veldig og derfor er du litt uheldig oppi alt. Du føler deg kanskje veldig misforstått som menneske siden andre ikke forstår deg helt eller kan se inn i hodet ditt eller på oppveksten din ect.

Min mamma hadde en periode på 3-4 år hvor hun var ganske sikker på at hun hadde ADD og jeg som hennes datter ADHD. At jeg har adhd er det ingen tvil om selv uten noen utredning. Skal ikke legge ut min bakgrunn åsså nå 😉

mamman min la alle ADD teorier på hylla fordi hun ikke føler legen tar ting seriøst. Jeg som datter er ganske sikker på at det er ADD hun har ,men kan åsså være ADHD. Det som kunne skjedd hvis vi tok utredning begge 2 var at vi muligens var helt motsatt der JEG er den som har ADD og mamma den som har ADHD😂 så feil kan man kanskje ta! Men at en av de 2 diagnosene er inne i livet vårt er helt sikkert. Kan rett og slett ikke tenke meg noe annet selv om jeg fikk generalisert angst og depresjon som ‘’høyest’’ score hos psykolog.  Jeg må ha arvet masse av moren min ,men vi er veldig forskjellige i personlighet så lett å tenke at en av oss har diagnosen men ikke den andre . Tror folk blir helt surrete i hodet av å være med meg og mora mi samtidig😂 

 på skolen var moren min helt lik som deg. Hun er åsså lik deg med å være naiv så det holder  i tilegg til at det står dum - snill i panna hennes!! Hun tror veldig godt om mennesker.

 
 Læreren sa at hun var flink å tegne i boka å pynte den uttpå osv ,men ikke skrive noe i den som var faglig. Når hun hadde det bra kunne hun gjøre det veldig bra karakter messig åsså ,men noe som har vært der å ødelagt for henne uten at man vet helt HVA? kan åsså legge til at min mamma alltid har følt seg anderledes og det gjorde åsså at hun begynte å røyke som 12 åring og fra da var det stjeling og skulking og henging med eldre elever som var tingen. Hun ble veldig fort voksen for alderen og hang med eldre typer åsså. 
rus avhengighet sliter hun med hele tiden men bytter ut periodene sidene med tablett perioden , alkohol perioden, kaffe og te perioden, blandings perioden  og videre og videre.

I barndommen skulle hun alltid rømme så hun pakket mat osv å faren fant henne i garasjen😅

hun er i en søskenflokk på 5 og hun er minst av dem tror jeg. Har foreldre som har vært gift og godt etablert med fint hjem, fast jobb , ikke voldelige forhold osv.

Hun ble oppfattet som veldig snill og ærlig så folk ble sjokkerte hvis hun ‘’viket’’ fra forventningene rundt seg. Men Lise da ???? Hva fikk DEG av alle til å gjøre dette ? Det er jo IKKE likt DEG??! Åsså er det egentlig likt henne men andre kan bare ikke tro hvordan den sympatiske 13 - 14 åringen kunne ha vært involvert i foreksempel stjelinga på kiosken over gata😅 

Hun har ikke vært gift. Kun fått meg så jeg er enebarn. Hun klarer ikke holde på vennskap, men skaffer seg lett venner. Hun bruker beroligende og sovemedisin og det har hun gjort i 15-20 år. 
 

Hun blir ofte brukt av andre fordi hun lever seg så inderlig inn i andres liv helt til hun har glemt sitt eget liv og BARE hjulpet et annet menneske til å komme seg opp og frem, fram til hun selv sitter der i barret og gråter fordi hun ikke kan skjønne hvorfor livet hennes alltid ender med småe og store katastrofer. Fram til hun var 40 år var det alltid suuuuper rent og ryddig overalt i hjemmet vårt men i mitt voksne liv så har hun falt ut av dette så kun hos andre er hun kjempe høflig og har respekt for omgivelsene ,imens hjemme lar hun alt ligge. Det ender med skipper tak hver 3. uke eller 6.uke og da må hun holde på en heel dag for å få det fiksa …som du sier så bare en liten flekk så blir den lille flekken liggende der så lenge at det blir mange. 
 

kunne skrevet i det uendelige. Men tenkte det var fint å se hvor lik et fremmed menneske kan være deg😆 Hun har forresten hatt noen biler åsså men de blir solgt fordi hun i sine angst perioder ikke tør å kjøre. I de periodene hun kan kjøre eller har kjørt bil så ender hun opp med å bruke altfor mye penger noe hun sliter med fordi hun er impulsiv og manisk og trøste shopper alltid grunnet sine problemer og depresjoner.

hun endte opp med en liten hund åsså og masse Problemer med den akkurat som deg. Men hun elsker dyr.

 

jeg har personlig god tro på at både du og henne har add eller adhd .   

Masse lykke til💕

Anonymkode: e913c...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hallo Hallo! 
Sikkert noen andre der ute som kan komme med en konkret mening ,men bare for at du skal vite uavhengig av om det er adhd så finnes det flere der ute som deg  Jeg er selv i 30 årene og mamman min er i 50 årene.

 
Hun har flyttet rundt med meg hele livet og jeg har gått på uttalige skoler fra alder 6-18. Vi snakker ikke mer enn 1 år av gangen på hver plass. Hun har vært selveier uttalige ganger og gått i fella med å selge på de rareste tidspunkt. Kunne gjerne dukke opp flere kjærlighetsdrama i året gjennom mange perioder, men ikke fordi hun er løs på tråden ,men grunnet hennes stadige livlige fantasi? 😂 neida ! Blir feil å si fantasi fordi hun er utrolig kreativ, smart, modig i sine valg, selvstendig når hun må, romantisk og dyp i følelseslivet , sprudlende og håpefull osv . Ikke minst er hun en håpløs romantiker som jeg tror avogtil kan bli forelsket i forelskelsen ? Hvis det høres logisk ut. I begynnelsen av et forhold er alt mer energisk,høytsvevende,imponerende, og mange flere ting som appelerer til det å være lykkelig hele tiden. 
 

Hvis vi snakker om oppveksten til mamma så sier bestemor alltid  : manman din kunne aldri bli god i noen ting siden hun skulle først gå på hesteskolen så kort tid etter skulle hun starte med turn for så å funne ut at et tegnekurs var mye mer i hennes interessefelt. Problemet var ikke mangelen på vilje, latskap eller ønske om å være sosial, men problemer med å alltid ville prøve ut så mye av ren entusiasme 😄 og akkurat det (!) er ikke så negativt heller ,med tanke på hvor langt nysgjerrighet, selvtillit og en god dose energi kan føre hen. Men jeg tenker at når man blir voksen er det ikke like lett å være impulsiv i lange tider uten å støte på problemer til slutt , og det er vel det som åsså skjer med deg i livet ditt. Du virker som du er modig, tøff  og ikke redd for å være impulsiv og spontan ? Du handler åsså tenkes det etterpå? Det kan virke som du er veldig lik min mor fordi hun kan bruke 2 uker på å bestemme seg for noe som en annen ville brukt 2 år og kanskje tilogmed aldri turt å gjøre noe med drømmen sin. Du følger drømmene dine veldig og derfor er du litt uheldig oppi alt. Du føler deg kanskje veldig misforstått som menneske siden andre ikke forstår deg helt eller kan se inn i hodet ditt eller på oppveksten din ect.

Min mamma hadde en periode på 3-4 år hvor hun var ganske sikker på at hun hadde ADD og jeg som hennes datter ADHD. At jeg har adhd er det ingen tvil om selv uten noen utredning. Skal ikke legge ut min bakgrunn åsså nå 😉

mamman min la alle ADD teorier på hylla fordi hun ikke føler legen tar ting seriøst. Jeg som datter er ganske sikker på at det er ADD hun har ,men kan åsså være ADHD. Det som kunne skjedd hvis vi tok utredning begge 2 var at vi muligens var helt motsatt der JEG er den som har ADD og mamma den som har ADHD😂 så feil kan man kanskje ta! Men at en av de 2 diagnosene er inne i livet vårt er helt sikkert. Kan rett og slett ikke tenke meg noe annet selv om jeg fikk generalisert angst og depresjon som ‘’høyest’’ score hos psykolog.  Jeg må ha arvet masse av moren min ,men vi er veldig forskjellige i personlighet så lett å tenke at en av oss har diagnosen men ikke den andre . Tror folk blir helt surrete i hodet av å være med meg og mora mi samtidig😂 

 på skolen var moren min helt lik som deg. Hun er åsså lik deg med å være naiv så det holder  i tilegg til at det står dum - snill i panna hennes!! Hun tror veldig godt om mennesker.

 
 Læreren sa at hun var flink å tegne i boka å pynte den uttpå osv ,men ikke skrive noe i den som var faglig. Når hun hadde det bra kunne hun gjøre det veldig bra karakter messig åsså ,men noe som har vært der å ødelagt for henne uten at man vet helt HVA? kan åsså legge til at min mamma alltid har følt seg anderledes og det gjorde åsså at hun begynte å røyke som 12 åring og fra da var det stjeling og skulking og henging med eldre elever som var tingen. Hun ble veldig fort voksen for alderen og hang med eldre typer åsså. 
rus avhengighet sliter hun med hele tiden men bytter ut periodene sidene med tablett perioden , alkohol perioden, kaffe og te perioden, blandings perioden  og videre og videre.

I barndommen skulle hun alltid rømme så hun pakket mat osv å faren fant henne i garasjen😅

hun er i en søskenflokk på 5 og hun er minst av dem tror jeg. Har foreldre som har vært gift og godt etablert med fint hjem, fast jobb , ikke voldelige forhold osv.

Hun ble oppfattet som veldig snill og ærlig så folk ble sjokkerte hvis hun ‘’viket’’ fra forventningene rundt seg. Men Lise da ???? Hva fikk DEG av alle til å gjøre dette ? Det er jo IKKE likt DEG??! Åsså er det egentlig likt henne men andre kan bare ikke tro hvordan den sympatiske 13 - 14 åringen kunne ha vært involvert i foreksempel stjelinga på kiosken over gata😅 

Hun har ikke vært gift. Kun fått meg så jeg er enebarn. Hun klarer ikke holde på vennskap, men skaffer seg lett venner. Hun bruker beroligende og sovemedisin og det har hun gjort i 15-20 år. 
 

Hun blir ofte brukt av andre fordi hun lever seg så inderlig inn i andres liv helt til hun har glemt sitt eget liv og BARE hjulpet et annet menneske til å komme seg opp og frem, fram til hun selv sitter der i barret og gråter fordi hun ikke kan skjønne hvorfor livet hennes alltid ender med småe og store katastrofer. Fram til hun var 40 år var det alltid suuuuper rent og ryddig overalt i hjemmet vårt men i mitt voksne liv så har hun falt ut av dette så kun hos andre er hun kjempe høflig og har respekt for omgivelsene ,imens hjemme lar hun alt ligge. Det ender med skipper tak hver 3. uke eller 6.uke og da må hun holde på en heel dag for å få det fiksa …som du sier så bare en liten flekk så blir den lille flekken liggende der så lenge at det blir mange. 
 

kunne skrevet i det uendelige. Men tenkte det var fint å se hvor lik et fremmed menneske kan være deg😆 Hun har forresten hatt noen biler åsså men de blir solgt fordi hun i sine angst perioder ikke tør å kjøre. I de periodene hun kan kjøre eller har kjørt bil så ender hun opp med å bruke altfor mye penger noe hun sliter med fordi hun er impulsiv og manisk og trøste shopper alltid grunnet sine problemer og depresjoner.

hun endte opp med en liten hund åsså og masse Problemer med den akkurat som deg. Men hun elsker dyr.

 

jeg har personlig god tro på at både du og henne har add eller adhd .   

Masse lykke til💕

Anonymkode: e913c...f56

Takk. Ja ut i fra det du skriver ligner vi. Men jeg bodde stabilt, helt til jeg fikk en hekt på en kjæreste når datteren min var 16. Da fikk hun valget, bo hos bestemor som bodde like ved, eller flytte ti mil unna. Hun valgte bestemor. 

Vet ikke om en adhd-utredning vil gjøre noen forskjell. På amfetamin som jeg prøvde når jeg var ung, ble jeg rolig. Da kunne jeg sitte i over to timer med en øl på pub. 

Men jeg vil jo ikke ta amfetamin. Guffent stoff. 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.2.2022 den 22.57):

Jeg får masse energi av Tramadol, og får gjort unna såå masse husarbeid! Svetter som en gal også, og får null matlyst, men durer ivei i timesvis likevel 🤷‍♀️

Anonymkode: d3e44...b01

Hva faen jeg å 😅

Anonymkode: 59b32...4d1

[AnonymBruker]

Men er vi så alvorlig skadet? Jeg har følt meg litt annerledes hele livet, men blitt mer «normal» i voksen alder. På jobb (som vanlig) trekkes jeg mest mot de oppgavene som innebærer fysisk aktivitet. Når det kommer til det teoretiske og alt som har med bokstaver og tall får jeg helt hjernteppe. 
Jeg har aldri vært inni noen andre sin kropp så det er vel umulig å sammenligne men jeg føler at hjernen min er vid åpen. Jeg ser mye rundt meg, jeg går fort, jeg går veldig fort gjennom ting som andre bruker lenger tid på å studere. 

Anonymkode: 28c52...b04

[AnonymBruker]

NewStart87 skrev (På 11.3.2022 den 22.32):

Vet dere om koffein gjør ADD verre? Drikker mye cola uten sukker og en energidrikk hver dag, lurer på om det kanskje gjør meg verre? 

Tror koffein skal gjøre deg mer skjerpa. Det er sentralstimulerende- etter hva jeg har hørt, som også ADHD medisiner er. 

Men det er mye annet drit i cola da, selv den som er uten sukker. 

Anonymkode: 9c210...4ab

[AnonymBruker]

Jeg er avhengig av redbull, tror jeg har drukket litt over en liter i dag.

Er ikke glad i kaffe, da blir jeg som regel kvalm.

Jeg orker ikke stå opp før jeg får redbull.

Anonymkode: 59b32...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men er vi så alvorlig skadet? Jeg har følt meg litt annerledes hele livet, men blitt mer «normal» i voksen alder. På jobb (som vanlig) trekkes jeg mest mot de oppgavene som innebærer fysisk aktivitet. Når det kommer til det teoretiske og alt som har med bokstaver og tall får jeg helt hjernteppe. 
Jeg har aldri vært inni noen andre sin kropp så det er vel umulig å sammenligne men jeg føler at hjernen min er vid åpen. Jeg ser mye rundt meg, jeg går fort, jeg går veldig fort gjennom ting som andre bruker lenger tid på å studere. 

Anonymkode: 28c52...b04

Ville ikke kalt det alvorlig skadet, eller jeg vet ikke.. All impulsiviteten min har ikke vært bra for meg, alle dumme valg jeg har tatt. Når også min datter kommenterer at jeg er impulsiv... Og jeg tåler egentlig ikke alkohol, likevel kan jeg gå på polet på autopilot. Etterpå blir jeg skikkelig syk, masse angst og deprimert. De dumme valgene har jeg tatt når jeg er edru. 

Tankesurret kan gjøre at jeg blir sittende foran pc-en, kg, finn, facebook m.flere. og skyver vekk husarbeid helt til jeg må ta skippertak. En annen ting er at jeg aldri har hatt fast jobb, har alltid takket nei når jeg har fått tilbud om det etter å ha vært vikar. Tanken på å binde meg har vært skremmende, men her klarer jeg ikke skille mellom angsten og adhd. Hvis det er add eller adhd jeg har? Kjenner en dame med adhd, men har ikke fått med meg alt hun har sagt, hun har grei jobb og er pedagog. 

Jeg har igjen vært det min datter kaller impulsiv, men vil ikke skrive detaljene her. Hun har nesten kjeftet på meg, eller vært spydig. på kanten av det. Ingen støtte å få derfra, ikke ennå i alle fall. Vet jeg kan google, men hva er de mest typiske tegnene? Jeg avsporer hjernen fra å gruble ved å sitte foran skjermen, multitasker mye, leser før jeg legger meg for å få vekk tankekjør, men ikke alltid jeg husker hva jeg har lest. Jeg bryr meg lite om andres normale retningslinjer, men er høflig og vennlig som regel. Er kjapp i replikken, og får jeg urimelig kjeft møter de motstand (ikke vold). Sliter mye med angst og depresjoner, det siste i perioder. 

Nå har jeg vondt inni meg fordi min datter er bekymret. 

Men hva om legen henviser meg, eller jeg går privat? Tar det lang tid, og vil ritalin gi enda mer angst?

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

[AnonymBruker]

MiniMjau skrev (På 19.3.2022 den 8.48):

Så spennende! Kanskje du vil fortelle om hva slags følelser du kjenner på nå de nærmeste dagene?

Jeg har siste utredningstime på dps neste uke, men jeg er veldig usikker på hva de lander på, og OM de greier lande på noe som helst.  Nå føler jeg de spør om alt mulig rart, fra hvor mange glass vin jeg drikker til om jeg har vært rammet av naturkatastrofer.   Behandler har sagt noe om hva svarene mine kan tyde på, men det er jo ikke sikkert. Jeg håper på en måte at det blir et klokkeklart svar, men regner med at det ikke blir det. 

Jeg skjønner de må ha et "system" for å utrede, men hadde ønsket de kanskje snakket mer MED meg, utover å stille meg spørsmål fra skjema. Behandler skal krysse av på JA/NEI og er liksom ikke interessert i å høre så mye på at jeg begrunner eller utdyper.

Men, det gikk vel opp for meg at utredning på DPS er UTREDNING, og ikke direkte terapi/hjelp. 

Jeg gikk ikke til DPS, men en privat med avtale. 2,5 time kognitiv testing med et kort intervju. DPS kan ikke nok om ADHD og i hvert fall ikke nok om ADHD hos høyt fungerende kvinner. 

Vil anbefale å finne en god terapeut med avtale du kan gå til over tid. 

Jeg kjenner på en ekstrem lettelse blandet med en god dose sorg. Sorgen over hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde fått vite det før.

Det er dessverre sånn at når jeg vokste opp visste man ingenting om ADHD hos jenter. Det er faktisk ikke så sikkert at livet mitt ville blitt noe bedre. Jeg har opparbeidet meg utallige mestringsstrategier som er ekstremt nyttige. 

Det er en lettelse å endelig vite hva det er. Hvorfor jeg impulsivt og modig hopper inn i nye prosjekter, hvorfor jeg fungere best med adrenalin i blodet og hvorfor jeg kjenner så ekstremt sterkt på følelser. 

Jeg har en ekstremt genial terapeut jeg har gått til i to år. Uten denne hjelpen hadde jeg vært ganske lost. Nå kan terapien i tillegg spisses da vi vet om ADHDen. 

ADHD er ekstremt slitsomt å leve med, men det er også en enorm styrke når du får riktig hjelp. 

 

 

Anonymkode: 3f26e...ec0

[AnonymBruker]

Hei flott damer.

Jeg har en datter på 16 som fikk diagnosen ADHD rett før jul. Det jeg lurer på nå er om hun kan ha fått det fra meg, har en del av tegnene på det.

Det jeg lurer på er om det er lettere for meg å få komme til utredning, siden det er arvelig? Hva skal egentlig til for å få en utredning?

Anonymkode: fb697...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2022 den 5.20):

Ville ikke kalt det alvorlig skadet, eller jeg vet ikke.. All impulsiviteten min har ikke vært bra for meg, alle dumme valg jeg har tatt. Når også min datter kommenterer at jeg er impulsiv... Og jeg tåler egentlig ikke alkohol, likevel kan jeg gå på polet på autopilot. Etterpå blir jeg skikkelig syk, masse angst og deprimert. De dumme valgene har jeg tatt når jeg er edru. 

Tankesurret kan gjøre at jeg blir sittende foran pc-en, kg, finn, facebook m.flere. og skyver vekk husarbeid helt til jeg må ta skippertak. En annen ting er at jeg aldri har hatt fast jobb, har alltid takket nei når jeg har fått tilbud om det etter å ha vært vikar. Tanken på å binde meg har vært skremmende, men her klarer jeg ikke skille mellom angsten og adhd. Hvis det er add eller adhd jeg har? Kjenner en dame med adhd, men har ikke fått med meg alt hun har sagt, hun har grei jobb og er pedagog. 

Jeg har igjen vært det min datter kaller impulsiv, men vil ikke skrive detaljene her. Hun har nesten kjeftet på meg, eller vært spydig. på kanten av det. Ingen støtte å få derfra, ikke ennå i alle fall. Vet jeg kan google, men hva er de mest typiske tegnene? Jeg avsporer hjernen fra å gruble ved å sitte foran skjermen, multitasker mye, leser før jeg legger meg for å få vekk tankekjør, men ikke alltid jeg husker hva jeg har lest. Jeg bryr meg lite om andres normale retningslinjer, men er høflig og vennlig som regel. Er kjapp i replikken, og får jeg urimelig kjeft møter de motstand (ikke vold). Sliter mye med angst og depresjoner, det siste i perioder. 

Nå har jeg vondt inni meg fordi min datter er bekymret. 

Men hva om legen henviser meg, eller jeg går privat? Tar det lang tid, og vil ritalin gi enda mer angst?

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

Jeg er også i startfasen av prosessen og har nettopp fått henvisning til DPS av fastlegen. 

Jeg sliter også med angst og får lett depresjonsfølelse. Særlig ifm PMS. Jeg tåler heller ikke alkohol fordi jeg får så sterk angst av det i ettertid. Har også prøvd amfetamin en gang for 15 år siden. Fikk ekstremt angst av det😣 Når man leser om medisinen advares det mot å ta den om man er sårbar for angst. Så her stusser jeg litt. Virker som de er lott ukritiske når det gjelder medisinering. Virker ikke alltid som de tar en individuell vurdering av den enkelte og ser helheten. Før ble jo medisinene nærmest sett på som bekreftelsen om man hadde diagnosen eller ei. Ritalin skulle gjøre en adhd pasient rolig. Punktum. Ved motsatt virkning var det ikke adhd likevel. I dag vet vi mer om hvor varierende virkningen av medisin er. Folk reagerer ulikt på medisiner og det er ofte uavhengig av hvilken diagnose man har. Hvor man er i syklusen kan også spille inn.

Jeg har en sterk magefølelse på at jeg ikke tåler typiske adhd medisiner. Men kan jo ikke vite det helt sikkert. Så tror jeg vil gi det en sjans om den dagen kommer😌

Nå du sier du har angst og depresjon i perioder. Har du sett på om det kan ha sammenheng hormonelt? Kan det feks være verre ifm pms (1-2 uker før mens)?

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Ser mange skiller mellom ADD og ADHD her. Er ikke ADD diagnosen tatt vekk og erstattet med ADHD uoppmerksom type? Eller har jeg misforstått litt her?🤔

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Laraa skrev (På 3/9/2022 den 17.55):

Jeg kjenner meg igjen i det meste på ADD. Flere av de som står meg nærmest har uavhengig av hverandre spurt meg om jeg kan ha ADD og da jeg leste om det,falt brikkene på plass, MEN legen min nekter å henvise meg videre til utredning. Argumenter med: hva skal du med en belastende diagnose? Du klarer deg så bra. Hva skal du med ENDA flere diagnoser ( jeg har en diagnose som statistisk ofte forekommer sammen med ADD hos kvinner) Du har førerkort,  jobb og samboer. Hvorfor skal samfunnet bruke ressurser på å diagnostisere noen som ikke er dysfunksjonell? Klarer du å fullføre en bok? Jeg: ja. Da svarer legen: da er det ikke sikkert at du har ADHD, for du hadde ikke klart å lese en bok med ADHD. Legen: det viktigste er at barn med spesielle behov blir prioritert og får riktig hjelp tidlig. Og om det er sånn at du har ADD, hva skal du bruke diagnosen til? Det vil bare bli et negativt vedheng og stigmatisering. Hvorfor skal samfunnet prioritere deg? 

Altså, kjære fastlege. Du har null peiling på hvordan en  dag i mitt liv og hode ser ut. Kaoset, prikking av rastløshet som spinner rundt i hodet og tankekjøret, angsten og uroen, Å være så distrahert at folk rundt deg legger merke til det, å mangle evnen til å holde hodet over vannet, mangle fokus, å ha 1000 prosjekter samtidig, og at du konstant blir forstyrret av egne tanker og andres meninger og uttrykk sånn at du ikke får fullført, at du glemmer ting og kompenserer, under kompenserer og overkompenserer, setter deg i situasjoner der plan B er brukt opp og alle energien jeg bruker på å framstå som normalt. At det i grunnen er et under at jeg klarer meg i en jobb ( som riktignok krever alt jeg har av overskudd og konsentrasjon). Kjipt at fastlegen er den som skal holde meg igjen fra en utredning

Hahahaha, jeg er veldig adhd, bortsett fra at jeg er en lesehest. Jeg sluker bøker. Lever meg like intenst inn i det som i annet jeg går helt inn i. "Nå får jeg se videre den filmen." kan jeg tenke, og så kommer jeg på at det er bok jeg leser, ikke film jeg ser. 🤣

I veldig rastløse perioder leser jeg gjerne ikke, men kan faktisk også bruke bøker til å roe meg ned til tider. Lurer meg selv til å gjøre det, istedenfor å slite meg ut, når jeg merker at jeg har tynt kroppen for mye. Får jeg først kommet i gang med en bok leser jeg den ut. Klarer fint å sitte i ro og la kroppen hvile, fordi hodet "jobber". 

Legen din har ikke peiling nei. 

Anonymkode: 431fc...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3/19/2022 den 7.15):

Hei. Jeg kaller meg Anne her. Min lege vil heller ikke henvise meg til utredning. Jeg liker å lese, men bare på senga før jeg skal sove. Sliter med angst og depresjoner. Har tusen planer, men blir ofte bare sittende foran pc-en og tror jeg har blitt nettavhengig. Men gjennom nett kan jeg gjøre mye spontant. Kjøpte en eldre campingvogn og angret kjøpet når jeg forsto at det innebærer mye jobb og at den sannsynligvis var fuktskadet, fikk heldigvis opphevet kjøpet. Kjøpte en tre år gammel liten hund på sparket, og den måtte omplasseres fordi den ikke likte menn, den angrep biler og sykler. Jeg fant heldigvis et godt hjem til den, og der spilte igjen bare tilfeldighetene inn. Hvis ikke ville jeg gitt den til Solplassen. Jeg kjøpet en andelshytte og angret året etter. Det føltes mer som å være på et hotell, altså jeg kunne ikke henge opp et bilde der engang. Så jeg solgte den med tap. Jeg var skoleflink og hadde klisterhjerne, noe som førte til at leksene ble gjort av seg selv. Satt og tegnet i margen under hver time. Har ikke tall på hvor mange jobber jeg har hatt, når jeg har vært utlært har jeg gått lei. Jeg fikk diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg ble uføretrygdet fordi jeg også har noe fysisk. 

For mange år siden kjøpte jeg et hus som lå øde til selv om jeg ikke har førerkort. Hadde samboer, og selv om jeg egentlig var redd han pga. vold gikk jeg for den drømmen om å bo på landet. 1,5 år etter rømte jeg derfra og hjem til mine foreldre. Det tok ni mnd. før jeg fikk solgt huset, da med litt tap. Her hjemme hoper ofte husarbeid seg opp. Bruker ofte papptallerken og i perioder blir det fjordland selv om jeg kan lage mat. Søler jeg på gulvet tørker jeg ikke opp flekken, er som jeg går med skylapper. Søler jeg noe hos andre tørker jeg opp. Jeg har også tørket opp når jeg leier hos andre. Men hjemme, er det lite med egenomsorg av og til...

Når jeg var barn ble jeg stemplet som den flinke og snille. Det de ikke visste var at jeg tilbød meg å gå på butikken for da kunne jeg stjele litt, da var jeg 7 år. Hadde alltid meg en bag, der la jeg ting som sminkesaker og ting jeg ikke trengte. 1. skoledag fikk jeg angst og måtte på do akutt. Men det bedret seg. Kanskje takket være en god venninne som var tre år eldre enn meg (en nabo), og hun var smellvakker og superpopulær. Jeg hang litt sammen med de populære på min alder, men de syntes jeg var overfladiske så jeg fant noen andre som var midt-på-treet-populær. Jeg sto ofte og så på når andre hoppet strikk og følte meg utenfor, men av og til ba de ande meg bli med. Likevel var jeg tøff, noe jeg tror min tre år eldre pene venninne gjorde meg ubevisst, for jeg stoppet de som mobbet en ny i klassen og vi gikk alltid sammen til skolen etter det. 

Jeg fikk maset meg til egen ponni når jeg var 11 år. Da hadde maset vart fra jeg var 5-6 år. 12 år gammel rømte jeg hjemmefra fordi jeg ikke fikk ha "fest" uten foreldre tilstede. Jeg tok ut alle sparepengene og tok fly til bestefar. Jeg røyka i smug fra jeg var 10-11 år, men slutta når jeg var 13. Moren til en klassevenninne ga oss røyk, hun jobba i en kiosk. Dette var på 70 tallet. 

Nå har jeg igjen gjort noe som jeg kanskje tror er dumt. Jeg er i gang med salg av boligen min, og har kjøpt et sted omtrent på den andre kanten av landet usett. Den er ikke regulert som helårsbolig, men fritids. Jeg har fått leie i kollektiv, et som er rolig med bare en annen som er mye borte. Mine foreldre og min datter vet at jeg er i gang med salg her og at jeg skal bo i kollektiv til jeg får kjøpt noe annet i nærheten. Resten tør jeg ikke fortelle om enda for planen er å bo i kollektivet og på hytta. Jeg har to gode venninner som bor like i nærheten av hytta, så helt ensom blir jeg ikke, men... Min datter ramset opp alt jeg har gjort impulsivt, hunden, hytta, campingvogna osv. når jeg fortalte at jeg skulle selge her. Jeg er over femti år, og har sikkert gjort mye mer, og noe har jeg ikke lyst å fortelle om engang. 

Jeg vet ikke hva som feiler meg, men helt "normal" er jeg i alle fall ikke. Mistanker add, og legen /psykiateren som ga meg diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse ante ikke engang at jeg hadde fullt ansvar for barn, men visste om alle jobbene, og all utdanning som ikke ble fullført. Når jeg er hos lege eller psykolog fremstiller jeg meg som en glad og aktiv person. Mine depresjoner gjør ikke at jeg gråter, jeg isolerer meg, blir passiv, men ringer noen oppfører jeg meg som om alt går bra. Selv ser jeg på meg selv som både tøff og hard, samtidig som snill, litt naiv, velmenende, optimist, pessimist også. Jeg får resept på beroligende og innsovningstabletter, og misbruker ikke piller. Men er kanskje blitt avhengig av de etter så mange år. Men når jeg merker behovet for å øke så trapper jeg ned, er livredd for å bli pille-narkoman. 

Hvordan jeg har det inni meg? Jeg vet ikke, mye uro, mange planer, tankespinn, bekymringer for ting som neppe skjer osv. Våkner nesten alltid med angst på morgenen, men blir bedre når jeg står opp. Blir også opplagt og våken av "opiater" som paralgin forte. Har prøvd ritalin, fikk av en venn. Og ble avslappet. Vet ikke om dette jeg skriver ligner på add eler adhd? 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

For min del høres det ut som adhd, som jeg har. Du er på en måte mitt alter ego, som jeg hadde vært dersom jeg ikke også har mani på selvkontroll. Jeg kan være like impulsiv, men isåfall blir jeg hyper på å ordne opp i det, og klarer ikke å hvile til jeg har snudd en dårlig beslutning til en fordel. 

Jeg har klart å skjule det meste egentlig, ved å bli hyperbesatt på å snu dårlige impulser med innsats (til jeg stuper) , så jeg ikke taper på det. 

Som jeg skrev tidligere i tråden er jeg flink til å bruke min ashd mot min adhd, ved å bevisst lure meg selv til å få hyperfokus på det som gir konstruktivt utfall. Det er jo bra på mange måter, men jeg sliter meg ut for å "rydde opp" i alle dårlige impulser, så de fremstår som kloke til slutt. Jeg er også hent ekstrem på å ha det rent og ryddig, fordi jeg styrer hyperfokuset på det. Det er dog ingen mellomting. Egentlig er jeg nok som deg, men ved å styre hyperfokuset mot å ha det prikkfritt innebærer det å bli FOR besatt på dette. 

Utreder mente imidlertid at dette var en veldig god evne å ha når man har adhd. Det å klare å manipulere adhd til å motarbeide negative utfall av adhd. Jeg er ikke alltid så sikker på det. Hyperfokuset på de riktige tingene er også ekstremt slitsomt, for både meg og andre. 

Bare som eksempel, jeg er våken nå fordi min mann hadde ti fulle kofferter av ting. Jeg klarte å overse dette i flere år, men da jeg i går bestemte meg for at jeg måtte sortere alt i koffertene, og få det plassert riktige steder i huset, så kan jeg ikke sove før alle er tømt og absolutt alt i dem plassert på riktig sted i huset. 

Det er ikke noe mellom enten eller eller. 😝

Anonymkode: 431fc...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2022 den 5.16):

Bare som eksempel, jeg er våken nå fordi min mann hadde ti fulle kofferter av ting. Jeg klarte å overse dette i flere år, men da jeg i går bestemte meg for at jeg måtte sortere alt i koffertene, og få det plassert riktige steder i huset, så kan jeg ikke sove før alle er tømt og absolutt alt i dem plassert på riktig sted i huset. 

Det er ikke noe mellom enten eller eller. 😝

Huff , denne traff! Kjente meg veldig igjen😅 
 

Er adhd damene i tråden her fortsatt aktive eller har den glidd litt ut? Syns den var så fin og har sett flere innlegg om adhd og jenter/damer siste uken, så tenker den trengs!

Ser K 50 bare står som gjest nå. Håper hun er her i forumet fortsatt❤️

Vil dere som fortsatt følger tråden trykke tommel som respons? Så vet jeg om jeg fortsatt kan stille spørsmål her i tråden rundt tema eller om jeg bør starte ny tråd med spørsmål🙂

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Siste innlegg er fra mars, så det er ikke så lenge siden den var aktiv sist, i hvert fall. 
 

Jeg leser her inne fordi jeg mistenker at jeg har add. Men har ikke fått noe utredning enda. 

Anonymkode: b12b9...27d