Tråden for oss damer med ADHD

[AnonymBruker]

Ser mange av dere andre også sliter sosialt. Er det da med uoppmerksom type (tidligere kalt ADD)?

Får inntrykk av at de hyperaktive ofte er veldig sosiale og godt likte utad. Men at mange kanskje sliter med nære og gode venner?

Selv er jeg av typen som har følt jeg ‘aldri har passet inn’. Og alltid vært usikker sosialt. Har alltid tenkt det er pga sosial angst og sjenerthet. Men nå innser jeg at det nok handler om flere ting.

Tror derimot ikke det er uvanlig å slite med angst, depresjon og flere andre psykiatriske diagnoser samtidig. Så det er nok maaange varianter av oss tross felles adhd diagnose😌

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Hva er deres beste råd/tips for å klare å gjennomføre en hverdag med minst mulig utsettelser og klare å beregne tiden nest mulig?

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne gått ut dørene uten å måtte snu i døra (eller gå tilbake) for å lete etter noe for en gang skyld! 

Jeg er forresten ett nattmenneske. Både fordi jeg har mest ro i hodet om kvelden/natten og fordi jeg slipper å forholde meg til så mange folk samtidig . Har av samme grunn nattjobb, som i tillegg gir meg mer forutsigbare arbeidsoppgaver og rutiner.

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fikk påvist adhd for få år siden, etter at to av mine barn fikk diagnosen. De har ulike fedre, så da ble det jo litt opplagt hvem det kom fra. 

Helt ærlig mistenkte jeg aldri adhd hos meg selv før begge gutta fikk påvist, selv om jeg alltid har vært ekstrem på å ha mange baller i lufta, og dessuten kan være svært impulsiv. Dette fordi jeg også har veldig selvkontroll, aldri har hatt sosiale utfordringer, elsker å lese og absolutt ikke har problemer med å verken sette i gang med ting eller å fullføre ting. Jeg er tvert imot svært flink til både å gå i gang med ting og å fullføre. Problemet har vært mer at jeg brenner lyset i begge ender, og på midten. Jeg har så mange planer og så mye jeg vil ha gjort, og mangler bremser. Jeg har bokstavelig talt krøpet over gulvet for å gjøre ferdig ting. Så utslitt og full av smerter av å stå på kontinuerlig at jeg ikke klarte å reise meg opp og gå skikkelig, men fullføre skulle jeg likevel. Fikk jeg senebetennelse i høyre hånd fortsatte jeg med venstre hånd, til den ikke fungerte heller, og da holdt jeg på å gå på veggene av frustrasjon over at jeg ikke klarte å gjøre noe. 

Heldigvis fikk jeg diagnosen før kroppen min kollapset helt, for adhd ble egentlig ikke et problem for meg før jeg ikke lenger klarte å stå på som før. Fordi jeg har kjørt kroppen så hardt i så mange år at den streiket. Jeg ble rett og slett syk av hardkjøret. Da var det heldig at jeg hadde fått diagnosen, så jeg kunne få ritalin, for når jeg ikke lenger hadde mulighet til å ta energien ut i prosjekter ble det fullstendig kaos innvendig. Nå er det nødvendig med medisinering, for jeg kan ikke være propell lenger. Helt rolig blir jeg likevel ikke, bare mer normal enn før. Jeg har fremdeles flere baller i lufta enn de fleste. Synes fremdeles det er vanskelig å ta hensyn til helsa, men jeg klarer bedre å bremse litt. Iallefall sakke ned litt. 

Alt i alt vil jeg likevel si at for min del har adhd mest vært å ha en ekstra indre motor. Joda, adhd er nok årsaken til at jeg slet kroppen ut, og det ble en del kjedelige konsekvenser av det, men jeg klarer ikke å angre på alt jeg gjorde heller, for jeg har oppnådd så mye. Alt jeg gjorde på grunn av at jeg hadde en slik ekstra motor er noe jeg nyter godt av i dag. Jeg hadde ikke hatt samme økonomi nå uten å stå slik på, og uten adhd hadde jeg nok hatt normale bremser. Ikke klart like mye.

For min del ville jeg ikke vært foruten adhd, men jeg har trolig vært heldig i hvilke utfordringer det har gitt meg, og ikke. 

Anonymkode: 431fc...3b4

Kan jeg spørre hvor gammel du er ?

jeg er 31. har ikke diagnosen på papir men er ikke i tvil og HVERTFALL ikke etter ditt innlegg. 110% identisk og slik har det vært så lenge jeg kan huske.. 

noen folk tror jeg ikke forbinder meg med diagnosen P.g.a indre motor og store indre smerter i kroppen som andre heller ikke kan se. Jeg har ingen grenser . Jeg stuper ! Kryper til slutt som du åsså sier og brenner meg heeelt ut til kroppen ikke klarer mer. Da sitter jeg i ro men sliter Max å prøver å ‘’helbredes /rehabiliteres fortest mulig så jeg kan fortsette…og jeg har 1000 prosjekter på gang og gjør alt for å komme i mål ! Koste hva det koste vil. Mange tror jeg misbruker amfetamin fordi jeg styrer så mye. 
 

Har samtidig fått til de utroligste ting og stått i svært tøffe situasjoner. Da hjelper det meg ofte samtidig som jeg noen dager vil gråte fordi jeg er så sliten av meg selv. Ender heller opp med sinnsyke sinne utbrudd hvor jeg hyler , roper, skriker og gråter om hverandre. Sliter med mye dårlig samvittighet for de rundt meg. Har unngått å bli mamma grunnet dette åsså. 
 

med en gang psykologen begynte å prate om at det kunne hende det var adhd MEN det kunne åsså være boarderline eller hva det heter , så snappa det i hodet på meg. Fant ut at jeg ikke ville ha noen utredning. Hvis de hadde kommet fram til til boarderline og ikke adhd så hadde det kokt helt over for meg siden jeg bare rett og slett VET at det er adhd jeg har.

både folk med diagnosen og folk uten den sier at jeg minner om En med typiske adhd trekk. Har en tøff bakgrunn og oppvekst så vedder på at de hadde hengt alle traumene mine på knagger og funnet ut at det var boarderline….og siden jeg ikke er impulsiv på alt mellom himmel og jord så virker det som de automatisk tenker at det ikke er adhd. Alle psykologer jeg har vært i kontakt med prater så mye om impulser. Jeg skjønner at det er en del av utredning men som sakt…er ikke det jeg sliter mest Med. 
 

Klarer heller ikke sittte i ro. Klarer ikke vente , klarer ikke sove om natta, har dyskalkuli, spiseforstyrrelser, depresjoner og mani/tvangstanker i store og små grader.. noe verre enn det andre men uansett så er det lett å få tileggsvansker når man har adhd.

jeg har alltid mistet ting som nøkler og vesker og bank kort og sol briller og busskort i både barndom og voksen alder ..ENDA er det sånn. Kanskje det har noe med uoppmerksom type eller dårlig konsentrasjon …? Vet ikke.

alle tror faren min har adhd åsså. Jeg tviler ikke.

Ikke klart å fullføre skole heller. Ikke jobber jeg og ble uføre for 4 år siden.

er svært utalmodig og føler meg eksternt fort dum hvis jeg ikke fikser ting med en eneste gang. Jeg elsker å lese btw men jeg husker ikke det jeg har lest så blir sint.

sorry ‘’utbruddet’’ 😂😂 skulle egentlig bare spørre deg om hvor gammel du er🤣 ? 
 

Anonymkode: e913c...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hva er deres beste råd/tips for å klare å gjennomføre en hverdag med minst mulig utsettelser og klare å beregne tiden nest mulig?

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne gått ut dørene uten å måtte snu i døra (eller gå tilbake) for å lete etter noe for en gang skyld! 

Jeg er forresten ett nattmenneske. Både fordi jeg har mest ro i hodet om kvelden/natten og fordi jeg slipper å forholde meg til så mange folk samtidig . Har av samme grunn nattjobb, som i tillegg gir meg mer forutsigbare arbeidsoppgaver og rutiner.

Anonymkode: 0b5af...edb

Alt må ha sin faste plass, og om det er noe spesielt du skal ha med på jobben, -legg det i bilen dagen før! 

Rutiner, -slik at du slipper å tenkte, -evt huskeliste ved døren.

Alt blir bedre når ungene flytter ut! (Små barn som ikke vil kle på seg/spise/høre etter er et mareritt!)

 

Anonymkode: d74f3...347

[Gjest AnomynBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hva er deres beste råd/tips for å klare å gjennomføre en hverdag med minst mulig utsettelser og klare å beregne tiden nest mulig?

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne gått ut dørene uten å måtte snu i døra (eller gå tilbake) for å lete etter noe for en gang skyld! 

Jeg er forresten ett nattmenneske. Både fordi jeg har mest ro i hodet om kvelden/natten og fordi jeg slipper å forholde meg til så mange folk samtidig . Har av samme grunn nattjobb, som i tillegg gir meg mer forutsigbare arbeidsoppgaver og rutiner.

Anonymkode: 0b5af...edb

Jeg kan fortelle hva jeg gjør. 

På innsiden av dørene på klesskapet har jeg lister. Ei for innhold i jobbkoffert. Ei for feriekoffert. By- eller kaffebesøk. En for styrketrening. En for yogatrening. 

Disse listene passer sammen med hver sin koffert eller veske. 

Så pakker jeg dagen før. Jeg sier høyt hva jeg legger i de. Så dobbelt og trippelsjekker jeg. 

Når jeg står opp sier jeg høyt: mobil, kort, mobil, kort, mobil, kort. Har jeg disse to tingene ordner det meste seg. 

Men jeg har ei veske i gangen jeg bare kan raske med meg også, med et ekstra VISA-kort i. 

Nøklene henger på fast plass i gangen. Det ligger munnbind i ALLE jakker. Og tamponger. Jeg har strødd tamponger over alt (jeg vet da vel ikke noe om når jeg skal ha mensen😂). 

PS: jeg er ikke AB selv om det ser sånn ut😅 jeg har bare et brukernavn og et bilde som ikke er så enkelt å legge merke til. 

PS2: om denne tråden blir lang tenker jeg at jeg må velge meg et nick. Jeg velger "50", for jeg var ho voksne på snart 50 som skrev tidligere. 

50

Endret 8. februar 2022 av AnomynBruker

[Gjest AnomynBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kan jeg spørre hvor gammel du er ?

jeg er 31. har ikke diagnosen på papir men er ikke i tvil og HVERTFALL ikke etter ditt innlegg. 110% identisk og slik har det vært så lenge jeg kan huske.. 

noen folk tror jeg ikke forbinder meg med diagnosen P.g.a indre motor og store indre smerter i kroppen som andre heller ikke kan se. Jeg har ingen grenser . Jeg stuper ! Kryper til slutt som du åsså sier og brenner meg heeelt ut til kroppen ikke klarer mer. Da sitter jeg i ro men sliter Max å prøver å ‘’helbredes /rehabiliteres fortest mulig så jeg kan fortsette…og jeg har 1000 prosjekter på gang og gjør alt for å komme i mål ! Koste hva det koste vil. Mange tror jeg misbruker amfetamin fordi jeg styrer så mye. 
 

Har samtidig fått til de utroligste ting og stått i svært tøffe situasjoner. Da hjelper det meg ofte samtidig som jeg noen dager vil gråte fordi jeg er så sliten av meg selv. Ender heller opp med sinnsyke sinne utbrudd hvor jeg hyler , roper, skriker og gråter om hverandre. Sliter med mye dårlig samvittighet for de rundt meg. Har unngått å bli mamma grunnet dette åsså. 
 

med en gang psykologen begynte å prate om at det kunne hende det var adhd MEN det kunne åsså være boarderline eller hva det heter , så snappa det i hodet på meg. Fant ut at jeg ikke ville ha noen utredning. Hvis de hadde kommet fram til til boarderline og ikke adhd så hadde det kokt helt over for meg siden jeg bare rett og slett VET at det er adhd jeg har.

både folk med diagnosen og folk uten den sier at jeg minner om En med typiske adhd trekk. Har en tøff bakgrunn og oppvekst så vedder på at de hadde hengt alle traumene mine på knagger og funnet ut at det var boarderline….og siden jeg ikke er impulsiv på alt mellom himmel og jord så virker det som de automatisk tenker at det ikke er adhd. Alle psykologer jeg har vært i kontakt med prater så mye om impulser. Jeg skjønner at det er en del av utredning men som sakt…er ikke det jeg sliter mest Med. 
 

Klarer heller ikke sittte i ro. Klarer ikke vente , klarer ikke sove om natta, har dyskalkuli, spiseforstyrrelser, depresjoner og mani/tvangstanker i store og små grader.. noe verre enn det andre men uansett så er det lett å få tileggsvansker når man har adhd.

jeg har alltid mistet ting som nøkler og vesker og bank kort og sol briller og busskort i både barndom og voksen alder ..ENDA er det sånn. Kanskje det har noe med uoppmerksom type eller dårlig konsentrasjon …? Vet ikke.

alle tror faren min har adhd åsså. Jeg tviler ikke.

Ikke klart å fullføre skole heller. Ikke jobber jeg og ble uføre for 4 år siden.

er svært utalmodig og føler meg eksternt fort dum hvis jeg ikke fikser ting med en eneste gang. Jeg elsker å lese btw men jeg husker ikke det jeg har lest så blir sint.

sorry ‘’utbruddet’’ 😂😂 skulle egentlig bare spørre deg om hvor gammel du er🤣 ? 
 

Anonymkode: e913c...f56

Det var ikke meg du siterte, men jeg vil gjerne svare deg. 

Da jeg var ung satte en psykolog diagnosen borderline og PTSD på meg. Jeg visste med hele meg at det ikke stemte. Jeg ble dritforbanna og avslutta terapien. 

Og fastlegen ga seg jo heller ikke: - det er jo typisk borderline å stikke av fra terapi da.

Jeg satt vel bare der å stirra stygt på han. 

Men etter 15 år (!!!) hadde denne legen blitt klokere. Han spurte ut av det blå om jeg ville ha ADHD-utredning. - Ja, det vil jeg, sa jeg. 

Etter 6 mnd var diagnosene satt. ADHD og bipolar 2. Jeg får Lamictal og jeg føler meg som en optimistisk tenåring igjen. 

Drit i denne psykologen. Han irriterer deg. Stol på magen. Så ber du fastlegen søke deg til utredning. Om du har penger kan du søke deg inn privat. Og orker du slettes ikke, skoler deg selv. Meld deg inn i ADHD Norge og les en haug med bøker om tema. 

DU bestemmer hva som fungerer for deg. Og du er ikke dum. Slettes ikke. 

Jeg nevnte denne boken av Leer. Hun sier vi med ADHD hadde vår naturlige plass som urmennesker. Vi er de modige! Vi er de som kan titte utenfor stupet. Vi kunne sjekke hulen for rovdyr. Eller motivere resten av stammen til å gå på jakt: - Kom igjen da! Nå drar vi å finner og dreper denne mamuten! Kjør! Kjør! Og så gir vi oss ikke før vi har felt den.

Og de med dysleksi var stifinnerne (de er flinke til å tenke i 3D) de med autisme var de som satte seg godt inn i nye ting, som var nyttige for stammen. 

Men en moderne verden får oss til å føle oss syke, og vi blir sett på som syke. Men vi er ikke det. Vi har superflotte egenskaper! 

Og så var det ingen lommebøker, mobiler, nøkler og munnbind å rote bort i urtiden. Det var heller ikke masse støy og alt for mye lys som gjorde oss slitne. Vi hadde neppe angst og depresjoner. Vi hadde en viktig rolle og den ble nok satt stor pris på. Vi var de tøffe og modige med sykt mye driv. 

Og når vi var ferdig med jobben vår kunne vi sitte der å sløve foran leirbålet. Slappe av. 

Jeg synes det er fint å tenke slik. Les boken til Kristin Leer. Den er så god!!! 

Stor klem til deg❤️

50

Endret 8. februar 2022 av AnomynBruker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Alt må ha sin faste plass, og om det er noe spesielt du skal ha med på jobben, -legg det i bilen dagen før! 

Rutiner, -slik at du slipper å tenkte, -evt huskeliste ved døren.

Alt blir bedre når ungene flytter ut! (Små barn som ikke vil kle på seg/spise/høre etter er et mareritt!)

 

Anonymkode: d74f3...347

Hadde jeg bare klart å beholde de faste plassene og ikke stadig glemt å lese huskelistene ( ikke minst lese dem med konsentrasjon)😅

Men takk for supre tips! Særlig det med legge ting ut i bilen kvelden før var veldig smart, og notert;)

De stakkars barna ja. Kjenner meg ekstremt igjen i 5 åringen min som (altfor) ofte er ‘helt andre steder’ når vi snakker til henne. Og han gir altfor lett opp i stor frustrasjon når han skal prøve å lære noe. Er redd han sliter med det samme som meg. Men kanskje tidlig å si, fordi det er vanlig med vims og uoppmerksomhet i den alderen?

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde jeg bare klart å beholde de faste plassene og ikke stadig glemt å lese huskelistene ( ikke minst lese dem med konsentrasjon)😅

Men takk for supre tips! Særlig det med legge ting ut i bilen kvelden før var veldig smart, og notert;)

De stakkars barna ja. Kjenner meg ekstremt igjen i 5 åringen min som (altfor) ofte er ‘helt andre steder’ når vi snakker til henne. Og han gir altfor lett opp i stor frustrasjon når han skal prøve å lære noe. Er redd han sliter med det samme som meg. Men kanskje tidlig å si, fordi det er vanlig med vims og uoppmerksomhet i den alderen?

Anonymkode: 0b5af...edb

Ser dette ble et mislykket forsøk på å anonymisere barna litt. Typisk ukonsentrert adhd hode😂 Snart glemmer jeg nok å luke av for ‘anonym’ også.  Jaja.

Syns egentlig det er dumt jeg ikke tørr står frem med nick. Men fakta er at jeg er redd innleggene mine ikke blir tatt like seriøst fordi jeg blir stigmatisert og folk forbinder meg med denne tråden hvor jeg står frem som et ‘svimehode’😞😌

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Heisann! Nå har jeg ikke lest alle svarene enda, men skal prøve meg på det etterpå! 😅

Jeg fikk ADHD diagnosen for noen år siden og har innsett at jeg er veldig ADD, i forhold til mange andre. Er innadvendt og er veldig "stuck" i hodet mitt. Så jeg har masse ideer og vil så mye men kommer ofte aldri i gang. Jeg tror jeg sikkert er den siste personen folk ville trodd har ADHD fordi jeg ofte er rolig sosialt, men jeg har typisk den "jente ADHDen" hun som dagdrømmer og stirrer ut av vinduet og ikke klarer å konsentrerer seg og bare mister tråden.

Er ikke på medisiner nå, men jobber for å komme på medisiner igjen, for jeg tror jeg ville fått mer ut av dagen da. 

Anonymkode: 9c210...4ab

[AnonymBruker]

AnomynBruker skrev (6 timer siden):

Det var ikke meg du siterte, men jeg vil gjerne svare deg. 

Da jeg var ung satte en psykolog diagnosen borderline og PTSD på meg. Jeg visste med hele meg at det ikke stemte. Jeg ble dritforbanna og avslutta terapien. 

Og fastlegen ga seg jo heller ikke: - det er jo typisk borderline å stikke av fra terapi da.

Jeg satt vel bare der å stirra stygt på han. 

Men etter 15 år (!!!) hadde denne legen blitt klokere. Han spurte ut av det blå om jeg ville ha ADHD-utredning. - Ja, det vil jeg, sa jeg. 

Etter 6 mnd var diagnosene satt. ADHD og bipolar 2. Jeg får Lamictal og jeg føler meg som en optimistisk tenåring igjen. 

Drit i denne psykologen. Han irriterer deg. Stol på magen. Så ber du fastlegen søke deg til utredning. Om du har penger kan du søke deg inn privat. Og orker du slettes ikke, skoler deg selv. Meld deg inn i ADHD Norge og les en haug med bøker om tema. 

DU bestemmer hva som fungerer for deg. Og du er ikke dum. Slettes ikke. 

Jeg nevnte denne boken av Leer. Hun sier vi med ADHD hadde vår naturlige plass som urmennesker. Vi er de modige! Vi er de som kan titte utenfor stupet. Vi kunne sjekke hulen for rovdyr. Eller motivere resten av stammen til å gå på jakt: - Kom igjen da! Nå drar vi å finner og dreper denne mamuten! Kjør! Kjør! Og så gir vi oss ikke før vi har felt den.

Og de med dysleksi var stifinnerne (de er flinke til å tenke i 3D) de med autisme var de som satte seg godt inn i nye ting, som var nyttige for stammen. 

Men en moderne verden får oss til å føle oss syke, og vi blir sett på som syke. Men vi er ikke det. Vi har superflotte egenskaper! 

Og så var det ingen lommebøker, mobiler, nøkler og munnbind å rote bort i urtiden. Det var heller ikke masse støy og alt for mye lys som gjorde oss slitne. Vi hadde neppe angst og depresjoner. Vi hadde en viktig rolle og den ble nok satt stor pris på. Vi var de tøffe og modige med sykt mye driv. 

Og når vi var ferdig med jobben vår kunne vi sitte der å sløve foran leirbålet. Slappe av. 

Jeg synes det er fint å tenke slik. Les boken til Kristin Leer. Den er så god!!! 

Stor klem til deg❤️

50

Fikk tårer i øynene. Du kan ikke forstå hvor mye det du skriver betyr for meg. Kommer ikke til å glemme det du skrev🥰 boka skal jeg ordne allerede når jeg får penger. Den hørtes veldig bra ut. Alt føltes litt lettere ut nå😁 Takker deg av hele mitt hjerte❤️ Skal sjekke ut boka og melde meg inn i ADHD Norge. 

Anonymkode: e913c...f56

[Vimsepetra]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser dette ble et mislykket forsøk på å anonymisere barna litt. Typisk ukonsentrert adhd hode😂 Snart glemmer jeg nok å luke av for ‘anonym’ også.  Jaja.

Syns egentlig det er dumt jeg ikke tørr står frem med nick. Men fakta er at jeg er redd innleggene mine ikke blir tatt like seriøst fordi jeg blir stigmatisert og folk forbinder meg med denne tråden hvor jeg står frem som et ‘svimehode’😞😌

Anonymkode: 0b5af...edb

Jeg la faktisk ikke merke til det engang, før du skrev det nå! 🤣

[Gjest AnomynBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fikk tårer i øynene. Du kan ikke forstå hvor mye det du skriver betyr for meg. Kommer ikke til å glemme det du skrev🥰 boka skal jeg ordne allerede når jeg får penger. Den hørtes veldig bra ut. Alt føltes litt lettere ut nå😁 Takker deg av hele mitt hjerte❤️ Skal sjekke ut boka og melde meg inn i ADHD Norge. 

Anonymkode: e913c...f56

Nå ble jeg glad også❤️ tusen takk for gode ord🙏

50

[Jadzia]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Min største utfordringer er at jeg blir så SYYYYKT lei meg når noen klager og kritiserer! 

Jeg tar det bare SÅ innover meg, og går helt i kjelleren. 

Jeg blir også selvsagt fort glad også, -men har jeg først blitt lei meg tar det selvsagt litt lengre tid. 

Er det flere som føler det sånn??

🤗N

Anonymkode: d74f3...347

Har du lest om rejection sensitivity dysphoria? Noe herk som følger med adhd. Er sånn selv og. Ekstremt var for avvisning og kritikk

[AnonymBruker]

Vimsepetra skrev (4 timer siden):

Jeg la faktisk ikke merke til det engang, før du skrev det nå! 🤣

🤣🙃

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Min største utfordringer er at jeg blir så SYYYYKT lei meg når noen klager og kritiserer! 

Jeg tar det bare SÅ innover meg, og går helt i kjelleren. 

Jeg blir også selvsagt fort glad også, -men har jeg først blitt lei meg tar det selvsagt litt lengre tid. 

Er det flere som føler det sånn??

🤗N

Anonymkode: d74f3...347

Kjenner meg igjen. Har derimot tenkt at det er fordi jeg er ekstremt ‘høysensitiv’ i tillegg. Tenker det sikkert ikke er uvanlig for  oss med ‘indre adhd? Både å være høysensitiv og slite med indre uro/angst. Og da også lett nedstemte følelser og tanker.

Dette er ting jeg ser frem til å snakke med terapeut om😌

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Dere som har forsøkt medisiner. Vil dere dele erfaringer? Jeg har som nevnt en følelse av at jeg ikke vil tåle Ritalin så godt fordi jeg lett får angstfølelse av sentralstimulerende midler. Vet dere på hvilke andre måter enn Ritalin de medisinske alternativene fungerer? Hvilke annerledes virkestoffer har de? Mulig det ikke er lov å spørre om slike medisinske her i forumet, men prøver meg likevel, for er så nysgjerrig😌

K35

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen for 2 år siden, som 34-åring. Har ADD, og har slitt veldig hele livet uten å forstå hvorfor.

Aldri klart å lese en bok, så utdannelse var et helvete. Alltid fremstått som veldig sjenert, uten at jeg føler jeg er det. Klarer ikke å være meg selv blant andre folk. Vært deprimert i 12 år, uten noen grunn. Utrolig frustrerende. Har irrasjonell angst for flere ting. Er veldig sensitiv for kritikk, og tar til tårene bare folk spør "hvorfor det?" etter at jeg har sagt noe. Føler at jeg må forsvare meg.

Utsetter alt som skal gjøres, og dropper det ofte helt. Oppleves nok som veldig lat, og har alltid trodd at jeg er det selv også. 

Kan sitte 8 timer på jobb, og stirre ut i luften, mens stresset bygger seg opp innvendig pga jeg vet hvor mye jeg har å gjøre. Får jeg en lang mail skumleser jeg den, og snapper opp et par ord. Har mange ganger misset poenget, og ikke gjort det jeg skal.

Var lettet en liten stund etter at jeg fikk diagnosen, men etter mislykket medisinutprøving har jeg mistet håpet helt. Jeg blir ikke bedre, og får ikke orden på livet. 

Skal på Pegasus-kurs neste uke. Er det noen her som har erfaring med det? Var det nyttig? Er selv veldig skeptisk, da jeg forventer å lære ting jeg allerede kan.. 

Anonymkode: 48f2b...3d5

[Smugleseren]

Jeg likte så godt den delen med de uredde som gikk først inn i hulen på jakt!  

 Den skal jeg gjenfortelle til en jeg er glad i! 

[AnonymBruker]

Ville bare virkelig takke dere for denne tråden og at dere deler. Det beskriver veldig mye min venninne som er til utredning nå, og det hjelper meg å forstå henne. Samt at jeg har noen tegn selv.. 

Anonymkode: 0bcf8...dad

[AnonymBruker]

AnomynBruker skrev (23 timer siden):

Jeg kan fortelle hva jeg gjør. 

På innsiden av dørene på klesskapet har jeg lister. Ei for innhold i jobbkoffert. Ei for feriekoffert. By- eller kaffebesøk. En for styrketrening. En for yogatrening. 

Disse listene passer sammen med hver sin koffert eller veske. 

Så pakker jeg dagen før. Jeg sier høyt hva jeg legger i de. Så dobbelt og trippelsjekker jeg. 

Når jeg står opp sier jeg høyt: mobil, kort, mobil, kort, mobil, kort. Har jeg disse to tingene ordner det meste seg. 

Men jeg har ei veske i gangen jeg bare kan raske med meg også, med et ekstra VISA-kort i. 

Nøklene henger på fast plass i gangen. Det ligger munnbind i ALLE jakker. Og tamponger. Jeg har strødd tamponger over alt (jeg vet da vel ikke noe om når jeg skal ha mensen😂). 

PS: jeg er ikke AB selv om det ser sånn ut😅 jeg har bare et brukernavn og et bilde som ikke er så enkelt å legge merke til. 

PS2: om denne tråden blir lang tenker jeg at jeg må velge meg et nick. Jeg velger "50", for jeg var ho voksne på snart 50 som skrev tidligere. 

50

Takk for tipset om faste ‘pakkelister’! Pleier å skrive sånne før ferie og når barna skal på overnatting/tur med skolen o.l, men glemmer ofte å skrive viktige ting på lista, så SELVFØLGELIG burde det være en fast liste hengende i skapet! 
 

Ellers var jeg tidlig ute med å skaffe ekstra reserve nøkler, kort osv og ikke mins et reserve sted å legge et sett på, til nøds. Problemet er at de forsvinner likevel😳 Hadde feks 4 bilnøkler for 2 år siden. Nå har jeg kun EN nøkkel🥴  

Du skrev tidligere at du syns det var greit med diagnose, som en forklaring på hvorfor folk syns du ‘er rar’. Slik tenker jeg også. Ser på en måte frem til den endelige diagnosen, slik at jeg kan si til foreldrene mine ‘ nå skjønner dere kanskje hvorfor dere hadde så store utfordringer med meg rundt leksearbeidet alle årene hjemme. Og hvorfor de forsøkte å overtale meg til å ha nøkkel i snor rundt halsen frem til utover ungdomskolen😆 Samtidig som de forsøkte å prakke på meg belteveske og påstå det var kult på 90-og starten av 2000-tallet😝  Hvorfor mamma stadig følte hun måtte forsikre meg om at jeg IKKE var dum, bare ukonsentrert. Og viste til diverse intelligens tester jeg hadde  mestret med glans i oppveksten.. 

Og så alle de sosiale utfordringene. Alltid føle seg annerledes. Føle at venner ser på meg som rar. Vanskelig for å slippe folk inn på meg i frykt for at jeg er for merkelig. Da er det tryggest at de bare kjenner meg litt, slik at de slipper å bli kjent med utfordringene mine.

Og de jeg har turt å slipp nærere…men hvor vi likevel ‘vokste fra hverandre’… Kanskje det kunne vært fint å finne en anledning til å gi dem en mulig forklaring hvorfor..? At nei, kanskje jeg nok ikke var så lett å dra på utenlandsferier sammen med oppi alt vimset mitt. Og ja at det faktisk VAR sykt… at jeg klarte å stå på flyplassen med passet mitt liggende igjen på hotellrommet til tross for at jeg hadde lagt det på ‘et lurt’ sted slik at jeg ikke skulle glemme det..

At jeg nok har hatt mange merkelige vaner opp i gjennom årene…men at det egentlig bare handlet om sterkt behov for egne rutiner for å unngå å glemme ting og holde hode skjerpet..

Nå vil kanskje ting falle på plass for mine nærmeste også..har jeg tenkt.

Samtidig skremmer det meg litt om jeg nå får den endelige diagnosen. Tanken på at jeg kunne fått hjelp med dette lenge før. Hjelp til å sette ting på plass i hodet og kanskje ha fantastisk utbytte av medisinsk hjelp som kan gi meg en ro i hodet jeg ikke trodde var mulig å oppnå? 
 

Syns derimot det er tøft av deg på snart 50 og ta valget om å takke nei til hjelp, inkl medisinsk hjelp. At du er så trygg på deg selv som person tross alt. At du har funnet dine metoder og måter å leve godt med din adhd. Ikke minst funnet en samboer som syns diagnosen kler deg☺️

Det kommer aldri til å skje fra samboeren min😆 Samtidig har han jo holdt ut med meg i snart 8 år da, og turt å få flere barn med meg. Noe som jo er en god bekreftelse i seg selv❤️ 

Føler likevel jeg skylder ham et forsøk på ordentlig utredning og hjelp. Slik at hverdagen kan bli litt mer smertefri, både for meg, ham og barna😌
 

Anonymkode: 0b5af...edb