Redd for å ikke få barn

[Gjest Anonym nå..]

Nå er det over to år siden første gang jeg var her inne.. Jeg kom over nettsiden til Kvinneguiden da jeg lette etter informasjon om barn og graviditet. Jeg ønsket meg sååå sterkt at min kjære og jeg skulle få barn. Han var nølende og ønsket helst at jeg skulle ta ferdig utdannelsen først. Mye har skjedd siden den gang..

Det er så rart å nå lese om de som da ønsket seg barn og skrev masse innlegg rundt det, nå har barn (noen også gravid med nr 2!!), men jeg har ikke kommet så mye som ett skritt videre.. Jeg er riktig nok snart ferdig med utdannelsen, men angående planleggingen av barn er jeg på samme sted som før. Kanskje faktisk noen skritt tilbake.

Problemet er at han liker ikke at jeg snakker om barn. Han har sagt at han har følt seg presset osv. Derfor har jeg sluttet med det, men jeg synes at det er ganske leit. Burde det ikke gå an å snakke om giftemål og barn etter 5 år?! Jeg forstår liksom ikke.. Jeg VET jo at han ikke vil ha noen andre enn meg og at han er sikker på det. Jeg lurer faktisk nå på om det noen gang, kommer til å bli noe ut av forholdet? Mitt aller største ønske i livet er faktisk å få barn. Det høres sikkert patetisk ut, men det er sant. Det er absolutt ingenting jeg ønsker mer. Jeg er nå derfor livredd for at min partner aldri kommer til å ville gi meg dette. Jeg mener at dersom man skal få barn, må begge parter ønske det like mye. Han har et barn fra før, og jeg lurer faktisk på om det holder for han.. Han er en fantastisk far. Stiller alltid 100% opp for barnet. Han er snill og omsorgsfull. Men jeg har en viss følelse av at han ikke ønsker flere. Han sier ikke det direkte, men jeg føler det likevel. Det er mulig at han ikke tør å si det fordi han vet hvor viktig dette er for meg. Jeg tror ikke jeg orker å leve et helt liv uten å få egne barn. Uansett hvor glad jeg er i mannen min, så vet jeg ikke om jeg klarer å leve med at han "nekter" meg det.. Og akkurat det tror jeg han også forstår.. Jeg er derfor redd for at det er derfor at han ikke vil snakke om det.. Han vil ikke miste meg.

Jeg er redd for at jeg skal leve livet sammen med mannen min og når det er for sent å få barn eller at jeg en dag ligger døende, erger meg over at jeg ikke har fått oppfylt mitt livs ønske, når jeg vet at det er et ønske som jeg ved å ha tatt noen andre valg i livet, godt kunne ha oppfylt.

Huff dette ble et skikkelig langt, og sikkert veldig fjollete brev, men jeg måtte bare få det ut.

[Lassie]

[Holly Hobbie]

Jeg synes ikke det var fjollete. Men du maa nok ta deg en skikkelig prat med ham. Legge kortene paa bordet og be ham gjoere det samme. Det er ikke rettferdig at han lar deg gaa "paa gress" i dine beste av dine fruktbare aar...Hvis dere har vaert sammen saapass lenge synes jeg det er paa tide aa vite hva man vil - hvis han ikke vil hverken gifte seg eller faa barn med deg naa, saa er det vel ikke saa veldig sannsynlig at han vil skifte mening? Tror det beste er aa snakke med ham og be han vaere 100% aerlig. Det er dere begge tjent med.

Oensker deg lykke til!

[Gjest Izobel]

Nå vet jeg jo hvor gammel dere er men han er vel voksen nok til og gi et svar om han vil ha flere barn.

Jeg var 23 og min sambo 30 da vi flyttet sammen. Etter noen år ville jeg ha barn men jeg fikk aldri skikkelig svar annet enn at han ikke var klar eller andre unnskyldninger. Da jeg var 32 satte jeg foten ned og forlangte et skikkelig svar, NEI han ville ikke ha og hadde aldri hatt lyst på heller. Jeg følte meg skikkelig lurt. Jeg gjorde det slutt. Nå er jeg 40 og det ble aldri familie på meg. Hvis typen år etter år har tusen unnskyldinger for ikke og ha familie hvis du ønsker det beste er og gjør det slutt og komme videre. Jeg ventet for lenge og nå sitter jeg her. Til historien kan jeg fortelle at han flyttet inn til en annen og nå har han 3 stk.!!

[Gjest Gjest]

Du er ikke fjollete!

Dere MÅ ta en skikkelig prat om dette. Sett av tid, og legg alle kortene på bordet. Sett av et tidspnkt da dere begge har tid til å gå gjennom dette skikkelig.

Du kan ikke kreve at han skal få barn med deg, men du kan (og bør) kreve å få et konkret svar. Vil han i det hele tatt "bli med" på å få flere barn, vil han vente (og i såfall hvorfor og HVOR LENGE) osv. Du har rett til å få vite dette, for å få vite hva du har å velge mellom.

Vil han ikke ha flere barn, er valget opp til deg; fortsette forholdet uten barn eller oppgi forholdet. Det blir et vannvittig stort offer for deg å bli i forholdet dersom det innebærer at du må gi opp drømmen om barn (i og med at du har såpass stort barneønske). Tenk over om du kan "tilgi" han dette over tid... når den biologiske klokken har slått sitt siste slag osv... Det er stor sjanse for at bitterheten vil vokse, og det er jo heller ikke bra for forholdet.

Vil han ha barn, men vil vente, bør dere kunne bli enige (konkret) om når dere skal begynne å prøve. Tidspunktet bør være et kompromiss mellom dere - det er da ikke bare han som skal bestemme? I mellomtiden synes jeg det er naturlig at han sørger for prevansjon.

Ikke stå med lua i hånda!

Lykke til!

PS: Vi vil gjerne vite hvordan det går...

[Gjest Anonym nå..]

Nå vet jeg jo hvor gammel dere er men han er vel voksen nok til og gi et svar om han vil ha flere barn.

Jeg var 23 og min sambo 30 da vi flyttet sammen. Etter noen år ville jeg ha barn men jeg fikk aldri skikkelig svar annet enn at han ikke var klar eller andre unnskyldninger. Da jeg var 32 satte jeg foten ned og forlangte et skikkelig svar, NEI han ville ikke ha og hadde aldri hatt lyst på heller. Jeg følte meg skikkelig lurt.  Jeg gjorde det slutt. Nå er jeg 40 og det ble aldri familie på meg. Hvis typen år etter år har tusen unnskyldinger for ikke og ha familie hvis du ønsker det beste er og gjør det slutt og komme videre. Jeg ventet for lenge og nå sitter jeg her. Til historien kan jeg fortelle at han flyttet inn til en annen og nå har han 3 stk.!! 

←

Det er dette jeg er redd for at skjer! Det må være noe av det verste jeg kan forestille meg. Det må ha vært vanskelig for deg. Men dersom du fortsatt ønsker deg barn er det jo ikke for sent! Om du ikke kan bli gravid, så er jo adopsjon en mulighet.

Jeg er veldig glad i gutten min og siden jeg er ung, så kan jeg nok ta tiden til hjelp og se om han kanskje "ombestemmer" seg med tiden. Jeg er snart 23 år og han er 31. Jeg er ferdig med utdannelsen min neste høst og jeg er enig med han i at det sikkert er best å vente til jeg er godt etablert både økomomisk og i jobb. Men vente tiden er bare så tung. Spesielt føles det sånn ut siden jeg ikke er helt sikker på at det blir noe i det hele tatt en gang...

Takker så mye for kloke ord fra dere! Godt å høre at det ikke bare er jeg som er vanskelig.

Jeg tror aldersforskjellen mellom oss bidrar til at han tviler på meg. Han får stadig høre at han er så heldig osv. men at det ikke kan vare. Men at jeg har holdt meg til han i snart 5 år burde da være et bevis på min oppriktighet?

Må bare fortelle et sitat fra i går "Du vil bli en god kone jenta mi". Det var etter en liten diskusjon rundt det vi ønsker av fremtiden. Da uttrykte han at han vet godt hva jeg ønsker. Han hverken bekreftet eller avkreftet om det stemmer med hans drømmer. For å være helt ærlig tror jeg ikke at han ikke vil gifte seg med meg, men at det er det med barn han er usikker på eller ikke vil.. Huff!

Jeg skal holde dere oppdaterte. Jeg tror ikke det blir noen stor oppvask rundt det akkurat nå med det første, for jeg er ganske redd for utfallet.. Kanskje vi tar det opp etter jul. Da må jeg begynne å søke på jobb osv. og hvis ikke dette forholdet vil gi meg det jeg ønsker meg mest, vil jeg kanskje være mer åpen for jobber som innebærer eks. en del reising eller flytting. Jeg kan ikke si sikkert at jeg vil forlate han for jeg tviler på at jeg klarer det, men da kan jeg hvertfall vurdere mulighetene.

Må nevne at det er jeg som står for prevensjonen dvs. minipille eller p-piller. Han er fullt klar over at det er usikkert og han vet hva som skjer dersom jeg blir gravid. Det ville aldri falle meg inn å bevisst slurve prevensjonen. Det å "påtvinge" noen barn, ser jeg på som omtrent like ille som å "nekte" noen å få det. Nå skal det sies at det barnet han har, var ikke planlagt og at han den gangen heller ikke ønsket seg barn. Han hevder at eksen ble gravid med vilje fordi alle venninnene var det. Jeg har ikke tatt noen side i den saken. Det kan stemme, men det vet isåfall bare moren til barnet. Uhell skjer...

Det var alt for nå tror jeg..

[Gjest Anonym nå..]

Jeg får jo ikke endret på innlegget når jeg ikke er logget inn.. Så skriver et til.

Etter litt nøyere ettertanke er det å påtvinge noen farskap (ved å bevisst bli gravid mot hans vilje) er verre enn at kjæresten ikke vil gi deg barn. Mye verre.. Formuleringen min kunne kanskje misforstås.

Tenkte meg ikke om når jeg skrev det. Dersom man ufrivillig blir gravid skaper det en ganske kinkig situasjon. Da blir det feil uansett. Den diskusjonen vil jeg ikke ta her for det er helt utenfor temaet.

Ellers må jeg ta med et sitat til fra i går:

Han sier: "Kom da jenta mi, så skal vi lage barn"

Jeg svarte da: "Men du vil jo ikke ha barn!"

Og da sa han bare tilbake: "La oss øve hvertfall da."

Men jeg må ikke lese så mye inn i sånn tulleprat.. Det er ganske at jeg har gjort det tidligere som har gjort at jeg ikke har gitt opp håpet. Ikke vet jeg.. Kanskje jeg bare ønsker det så mye at jeg ikke vil innse at det ikke vil skje?

[Gjest Anonym nå..]

Det med å fastsette en viss tid til man skal begynne å prøve var en god idè. Takk!

[Gjest Oppdatering :)]

Hei hei! Liten oppdatering fra i stad:

Han ringte meg nettopp og sa følgende:

"Jeg er veldig glad i deg og savner deg mye. Jeg har vel egentlig innsett en ting nå... " og så husker jeg ikke helt og så "..at jeg bør kanskje slå meg til ro og sånt. Sammen med deg. Hvis du skjønner hva jeg mener.."

Og så sa jeg, siden vi ikke bor sammen akkurat nå.. ".. at du vil at vi skal flytte sammen igjen..?"

Og da sier han "nja eller at hvis jeg skal gifte meg og sånt så blir det deg liksom.. Hvis du skjønner.."

Det var en litt merkelig samtale og nå ble jeg litt satt ut av hele alt og husker ikke ordrett, men det minnet jo nesten om et frieri.. !

Dette er IKKE noe jeg har presset frem. Vi snakket lett om det i går. Det var faktisk han som tok det opp og IKKE jeg. Jeg sa jo omtrent ikke noe engang. Han bare siterte det han trodde jeg ønsket med livet og jeg nikket erkjennende. Ikke noe mer!

PS! Grunnen til at vi ikke har bodd sammen nå i det siste har vært av flere praktiske årsaker. Så jeg trodde kanskje at han mente at vi skulle gjøre en innsats for å finne noe litt større sammen. For det har jo vært diskutert frem og tilbake, men vi har vært litt uenige om hvor og hvordan..

[Holly Hobbie]

Synes han hoeres ut som et ganske typisk mannfolk - de er litt senere paa aa innse at de vil slaa seg til ro (ikke alltid da) - og naa er han paa gli! Det er jo bra!!

[Gjest Gjest]

Hei igjen!

Det blir mange "uregistrerte" nå, men jeg ar altså hun som foreslo at dere burde bli enige om et konkret "starttidspunkt"

Du er jo ung enda, så det gjør vel ikke så mye om det ligger litt frem i tid - bare du vet at han engang (f.eks om 1år, 2år 3år...) vil ha barn (med deg)?

Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er uaktuelt å "lure han" eller slurve med vilje. Det er dårlig gjort, ikke bare ovenfor han, men ovenfor det eventuelle barnet.

Men jeg synes likevel det er den som vil vente/ikke ha barn som bør ta ansvar for prevansjonen. Så lenge det er "saklige" grunner, som at du bør bli ferdig med utdannelsen og skaffe deg jobb først (og det har du jo god tid til, siden du er såpass ung) er det jo helt ok at du tar ansvaret. Etter det kan du jo si at nå er det hans tur å passe på. Vil han virkelig ikke ha barn, klarer han nok det, men så finner han kanskje ut at det ikke var så farlig likevel... Det er jo veldig lettvint for han slik det er nå - og atpåtil risikerer du å bli mistenkeliggjort dersom det faktisk skulle skje en glipp.

Jeg synes ikke det høres ut som han ikke vil ha barn, jeg, men mer som om han ikke klarer å ta det store steget det er å ta beslutningen. Og så er det jo ikke så rart at han er litt skremt av sin fortid (selv om barnet sikkert er det beste som har hendt han...)

Tror nok dette ordner seg:)