Gå til innhold

Flere som sliter med utbrenthet om dagen?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg er i ferd med å gå på en kjempesmell, etter flere vanskelige år. Vanskelig situasjon hjemme med krevende barn med diagnose, vi er skikkelig underbemannet på jobben så arbeidspresset er stort, og så to år med pandemi på toppen. 🤷🏻‍♀️ Og sykmelding nytter ikke, for det går ikke an å finne vikar. 🤷🏻‍♀️ Så jeg håper det vil løse seg, og satser på bedre tider. 

Anonymkode: b783c...e6c

Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i ferd med å gå på en kjempesmell, etter flere vanskelige år. Vanskelig situasjon hjemme med krevende barn med diagnose, vi er skikkelig underbemannet på jobben så arbeidspresset er stort, og så to år med pandemi på toppen. 🤷🏻‍♀️ Og sykmelding nytter ikke, for det går ikke an å finne vikar. 🤷🏻‍♀️ Så jeg håper det vil løse seg, og satser på bedre tider. 

Anonymkode: b783c...e6c

Det er jo ikke ditt problem at de ikke finner vikar. Ingen som takker deg for at du sliter deg ut og risikerer og gå på en kjempesmell og deretter faller av og blir borte leenge... 

Denne dårlige samvittigheten har jeg sluttet med for lengst, etter snart 20 år i arbeidslivet. Det er ikke for jobben man jobber, men for å klare seg selv og familien. Bonusen er at man liker jobben man har. 

Anonymkode: a98e2...642

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i ferd med å gå på en kjempesmell, etter flere vanskelige år. Vanskelig situasjon hjemme med krevende barn med diagnose, vi er skikkelig underbemannet på jobben så arbeidspresset er stort, og så to år med pandemi på toppen. 🤷🏻‍♀️ Og sykmelding nytter ikke, for det går ikke an å finne vikar. 🤷🏻‍♀️ Så jeg håper det vil løse seg, og satser på bedre tider. 

Anonymkode: b783c...e6c

Det er ikke ditt problem at vikar er vanskelig å oppdrive. Du må tenke på egen helse her. Frister det å være sengeliggende et eller to år? For det er hva du risikerer. Da er det ikke mulig å ta alt av tak hjemme heller, så da blir din partner (om du har) den som må gjøre absolutt alt. Ingen blir glade for at du treffer veggen. Jeg er litt streng her, men slutt å være flink pike.

Ikke gå og håp på bedre tider, dra til legen og vær ærlig.

Anonymkode: 48b42...fb2

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Skrevet

Korona, stress på jobb med dårlig ledelse og dødsfall i nær familie sendte meg rett i en 10 mnds sykemelding. Nå har jeg jobba et år og er ute i delvis sykemelding igjen. Dårlig søvn, gruer meg til jobb, stressa, hjertebank, irritabel og dårlig hukommelse  og null konsentrasjon. Legen holder på depresjon men jeg syns det virker mer som utbrent. 

Anonymkode: 47dec...bea

  • Liker 1
Gjest Innsikten
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 3.2.2022 den 22.12):

Jeg har det også sånn, hamsterhjul har virkelig fått overtaket her. 5 mnd siden jeg byttet jobb, og den nye stillingen er naturlig nok krevende. Samtidig har jeg tre barn under 10 år med masse fritidsaktiviteter og minstemor som krever mye. Hele høsten har vært et sykdomshelvete med hjemmekontor med syke barn, null mulighet til hjelp og støtte fra familien og null ro og egentid. Mannen jobber full turnus, så jeg er mye alene med barna, og det tredje skiftet faller 100 % på meg.

Går og drømmer om 2 ukers alenetid på luksushotell et godt og varmt sted eller rett og slett bare flytte på hotell 😅

Forøvrig flyr tiden, trodde seriøst det var tirsdag i dag, men fant ut at det allerede er torsdag 😅😱

Anonymkode: ff124...005

Gud! Du også 😅 Trodde det bare var meg … Jeg fantaserer om 2 uker på femstjerners hotell, uten mann og barn. Her har jeg «bare» 1 barn, men synes det er krevende nok. Tar hatten av for sånne som deg som har flere barn og en krevende jobb. Jeg har også en mann som jobber turnus 

Skrevet

🙋🏻‍♀️

Vi er flere ser jeg 😆 litt trist, men samtidig er det en trøst i det å vite at man ikke er alene.

Jeg er sykepleier og småbarnsmamma. Jeg elsker sykepleiefaget og jeg har verdens beste kollegaer, men jeg er likevel i en prosess med å søke andre jobber nå. Det er en del ulemper med å jobbe turnus - jeg har alltid syntes at fordelene ved yrket har veid opp for det, men nå gjør det ikke det lengre. Jeg må løpe på jobb for å rekke over et minimum av det jeg skal gjøre. Det er ekstremt mye jeg burde gjøre/har lyst til å gjøre som jeg aldri rekker. Tid til refleksjon, kurs osv er bare å glemme. Pasientene lider under vår mangel på ressurser og stadig skiftende vikarer. Jeg blir aldri kvitt stresshormonene som bygger seg opp i løpet av arbeidsdagen, og jeg gråter i bilen på vei hjem flere ganger i uka…

Før jul gikk jeg på en smell og ble sykemeldt i tre uker. Kroppen min føltes som den var et blylodd, hjernen min var som grøt, jeg var på gråten HELE tiden, kunne sove døgnet rundt om jeg hadde mulighet og hadde ofte mareritt om jobben. Nå jobber jeg fullt igjen, men har noe tilrettelegging slik at jeg klarer hverdagen, likevel ser jeg at dette ikke er bærekraftig. Skal jeg ofre jul og ferier med ungene for en jobb som gjør meg syk? Hjertet mitt blør for arbeidsplassen min, alle gjør jo så godt de kan, og for pasientene som er uskyldige midt oppi dette - men det er ikke liv laga for meg.

Alle som kjenner på symptomer på utbrenthet må ta det på alvor. At man har en «enkel» jobb eller at man ikke har barn betyr ikke at man ikke «har lov» til å møte veggen - det kan skje med alle ❤️

Anonymkode: f4613...5a3

  • Liker 2
  • Hjerte 4
Skrevet
42 minutter siden, AnonymBruker said:

Alle som kjenner på symptomer på utbrenthet må ta det på alvor. At man har en «enkel» jobb eller at man ikke har barn betyr ikke at man ikke «har lov» til å møte veggen - det kan skje med alle ❤️

Anonymkode: f4613...5a3

Takk! Dette trengte jeg å lese i dag. ❤️ 

Anonymkode: cf9ab...795

Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er jo ikke ditt problem at de ikke finner vikar. Ingen som takker deg for at du sliter deg ut og risikerer og gå på en kjempesmell og deretter faller av og blir borte leenge... 

Denne dårlige samvittigheten har jeg sluttet med for lengst, etter snart 20 år i arbeidslivet. Det er ikke for jobben man jobber, men for å klare seg selv og familien. Bonusen er at man liker jobben man har. 

Anonymkode: a98e2...642

Jeg vet det er sånn i teorien, men problemet er at det blir mitt problem til slutt likevel, for det er mitt forskningsprosjekt som strander. Og det er mine studenter som står uten undervisning og veiledning. Og når jeg en dag kommer tilbake igjen, er det jeg som må rydde opp i kaoset. 🤷🏻‍♀️ 

Anonymkode: b783c...e6c

Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke ditt problem at vikar er vanskelig å oppdrive. Du må tenke på egen helse her. Frister det å være sengeliggende et eller to år? For det er hva du risikerer. Da er det ikke mulig å ta alt av tak hjemme heller, så da blir din partner (om du har) den som må gjøre absolutt alt. Ingen blir glade for at du treffer veggen. Jeg er litt streng her, men slutt å være flink pike.

Ikke gå og håp på bedre tider, dra til legen og vær ærlig.

Anonymkode: 48b42...fb2

Jeg vet du har rett, men det jeg klamrer meg til, er at tiltakene jeg prøver på (gjøre så lite som mulig) vil hjelpe nok til at jeg aldri når sengeliggende-stadiet. Og det er vår snart, jeg får alltid vinterdepresjon. Jeg vet våren hjelper. Og at flere lyspunkter i livet kommer tilbake når koronaen slipper taket. 

Anonymkode: b783c...e6c

  • Liker 1
Skrevet
Innsikten skrev (4 timer siden):

Gud! Du også 😅 Trodde det bare var meg … Jeg fantaserer om 2 uker på femstjerners hotell, uten mann og barn. Her har jeg «bare» 1 barn, men synes det er krevende nok. Tar hatten av for sånne som deg som har flere barn og en krevende jobb. Jeg har også en mann som jobber turnus 

Jeg også! Jeg har faktisk drømt litt om ti dagers koronakarantene, helt alene. 🤣 Bare kjøleskapet, Netflix og jeg! 

Anonymkode: b783c...e6c

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet det er sånn i teorien, men problemet er at det blir mitt problem til slutt likevel, for det er mitt forskningsprosjekt som strander. Og det er mine studenter som står uten undervisning og veiledning. Og når jeg en dag kommer tilbake igjen, er det jeg som må rydde opp i kaoset. 🤷🏻‍♀️ 

Anonymkode: b783c...e6c

Ok, da skjønner jeg. 

Men du kan gå gradert en stund.. vil tro at alt hjelper på når det står på som verst 🧡

Anonymkode: a98e2...642

Skrevet
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg også! Jeg har faktisk drømt litt om ti dagers koronakarantene, helt alene. 🤣 Bare kjøleskapet, Netflix og jeg! 

Anonymkode: b783c...e6c

Glad vi er flere som drømmer om det samme 😅

Anonymkode: 94a4b...014

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg vet du har rett, men det jeg klamrer meg til, er at tiltakene jeg prøver på (gjøre så lite som mulig) vil hjelpe nok til at jeg aldri når sengeliggende-stadiet. Og det er vår snart, jeg får alltid vinterdepresjon. Jeg vet våren hjelper. Og at flere lyspunkter i livet kommer tilbake når koronaen slipper taket. 

Anonymkode: b783c...e6c

Håper du finner ut hva som gir deg ro og tilstrekkelig hvile. Sengeliggende-stadiet er ikke å anbefale 😣 Helsa må alltid komme først, uten den klarer man svært lite. Jeg kunne ønske jeg visste på forhånd hvor syk man faktisk kan bli av å pushe på når kroppen prøver å si ifra. Da hadde jeg aldri gjort det. Høres ut som jeg prøver å skremme nå, og det gjør jeg på et vis. Jeg skjønner at man ikke bare kan sykmelde seg fra alle slags jobber, men da er det særdeles viktig at livet utenom jobb tilpasses situasjonen man er i. Jeg håper du klarer det ❤️  

  • Liker 1
  • 1 måned senere...
Skrevet

Ser det ikke er så mye aktivitet inne på denne tråden, så håper det er et tegn på at de utbrente begynner å komme seg. 😊 

Selv vet jeg ikke helt hvor jeg står om dagen. Begynte å føle meg jevnt over bedre for en måneds tid siden, så kom covid og tok meg. Nå er det én måned siden positiv test og jeg er fortsatt syk. Om det fortsatt er covid eller om jeg har blitt forkjølet igjen vet jeg ikke, men formen er dårlig. Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av å være syk! Nå har det gått snart ett år siden jeg møtte den berømte veggen. Ett år med angst og utmattelse, flere runder med sykdom og når det endelig begynte å komme seg- forbanna covid. Jeg vet knapt hvor jeg skal hente motivasjon til å komme meg ut av sengen enkelte dager. Hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg blitt der tror jeg. 
Ja, jeg vet at mange har det ekstremt mye verre enn meg, men hadde bare behov for å få ut litt gruff. Er sååå lei og lei meg! Krysser fingrene for at det snur snart… 

  • Hjerte 4

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...