Flere som sliter med utbrenthet om dagen?

[AnonymBruker]

For meg er det vel en kombinasjon av koronastress, vinterdepresjon og mye å gjøre på jobb. Har slitt med motivasjonen lenge og nå går jeg egentlig konstant rundt og håper på å bli syk eller noe, har virkelig null ork til å gå på jobb. Jeg har ikke samvittighet til å skulke og gjør jobben min (før noen rekker å kalle meg lat) men kjenner det blir vanskeligere for hver dag som går. Har så lyst til å si opp, men har ingenting annet å gå til, alternativet er vel kassa på Kiwi noe jeg absolutt ikke vil. Har seriøst vurdert onlyfans og trusesalg, men jeg orker jo ingenting når arbeidsdagen er ferdig, så det går jo ikke. 
 

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg er kanskje ikke alene om å slite med motivasjonen om dagen? Noen andre som føler på det samme?

Anonymkode: de58c...e30

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og søkte meg vekk. Har bare noen uker igjen av oppsigelsestiden og for dem som trodde det skulle gjøre at motivasjonen gikk opp, not so much

Anonymkode: 9cdd2...b47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg hadde det som deg og søkte meg vekk. Har bare noen uker igjen av oppsigelsestiden og for dem som trodde det skulle gjøre at motivasjonen gikk opp, not so much

Anonymkode: 9cdd2...b47

Hvilken jobb byttet du til/hva er forskjellig fra den du har? Om du vil svare på det  

-Ts

Anonymkode: de58c...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilken jobb byttet du til/hva er forskjellig fra den du har? Om du vil svare på det  

-Ts

Anonymkode: de58c...e30

Helserelaterte begge to. Ikke store forskjellen, men forskjellige avdelinger

Anonymkode: 9cdd2...b47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For meg er det vel en kombinasjon av koronastress, vinterdepresjon og mye å gjøre på jobb. Har slitt med motivasjonen lenge og nå går jeg egentlig konstant rundt og håper på å bli syk eller noe, har virkelig null ork til å gå på jobb. Jeg har ikke samvittighet til å skulke og gjør jobben min (før noen rekker å kalle meg lat) men kjenner det blir vanskeligere for hver dag som går. Har så lyst til å si opp, men har ingenting annet å gå til, alternativet er vel kassa på Kiwi noe jeg absolutt ikke vil. Har seriøst vurdert onlyfans og trusesalg, men jeg orker jo ingenting når arbeidsdagen er ferdig, så det går jo ikke. 
 

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg er kanskje ikke alene om å slite med motivasjonen om dagen? Noen andre som føler på det samme?

Anonymkode: de58c...e30

Hadde det sånn før jeg ble smittet av korona. Har vært et vrak siden. Å bli syk når jeg allerede var på felgen var utrolig kjipt.

Anonymkode: 77d28...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hadde det sånn før jeg ble smittet av korona. Har vært et vrak siden. Å bli syk når jeg allerede var på felgen var utrolig kjipt.

Anonymkode: 77d28...87f

Uff! Håper det blir bedre snart ❤️
 

-ts

Anonymkode: de58c...e30

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde det sånn før jeg ble smittet av korona. Har vært et vrak siden. Å bli syk når jeg allerede var på felgen var utrolig kjipt.

Anonymkode: 77d28...87f

Samme, bare at det ikke var korona, men en annen langvarig infeksjon.

Jeg har faktisk hatt det slik som du beskriver TS helt siden vi måtte tilbake på kontoret tidlig i høst. Har alt for mye å gjøre, og får stadig nye arbeidsoppgaver. Det har gått veldig fint siden påbudet om hjemmekontor kom i desember, men hvis vi nå skal tilbake for fullt vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Arbeidsmengden er håndterlig hjemmefra, men hvis jeg må være på kontoret 100 % framover, så kommer jeg til å gå på en smell. Eller så må jeg slutte å være flink pike, men det tror jeg ikke at jeg er i stand til.. 

Anonymkode: cf9ab...795

[AnonymBruker]

Føler det akkurat som deg om dagen. Har dessverre hatt for høy arbeidsbelastning over tid, og det har nå resultert i at jeg gruer meg hver dag for å dra på jobb, ettermiddagene blir meningsløse fordi jeg orker ingenting. Hver dag har blitt en kamp, og livet handler om å komme seg gjennom arbeidsuken og forsøke å hente seg inn i helgene 

Anonymkode: 16df6...ea3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2022 den 13.21):

Hadde det sånn før jeg ble smittet av korona. Har vært et vrak siden. Å bli syk når jeg allerede var på felgen var utrolig kjipt.

Anonymkode: 77d28...87f

Jeg hadde det og sånn før jeg ble smittet av korona og nå er det bare enda verre. Har hatt høy arbeidsbelastning over mange år. Byttet jobb for et par år siden og har like høy arbeidsbelastning enda. Hjelper heller ikke at jeg kkke føler meg verdsatt en plass selv om jeg jobber dag og natt. 
 Er lei nå og finner ikke gleden i hverdagen. Korona bare gjorde det 10 ganger verre. Må sove midt på dagen for å komme meg igjennom dagen. 

Anonymkode: 9c14a...591

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2022 den 11.01):

For meg er det vel en kombinasjon av koronastress, vinterdepresjon og mye å gjøre på jobb. Har slitt med motivasjonen lenge og nå går jeg egentlig konstant rundt og håper på å bli syk eller noe, har virkelig null ork til å gå på jobb. Jeg har ikke samvittighet til å skulke og gjør jobben min (før noen rekker å kalle meg lat) men kjenner det blir vanskeligere for hver dag som går. Har så lyst til å si opp, men har ingenting annet å gå til, alternativet er vel kassa på Kiwi noe jeg absolutt ikke vil. Har seriøst vurdert onlyfans og trusesalg, men jeg orker jo ingenting når arbeidsdagen er ferdig, så det går jo ikke. 

Anonymkode: de58c...e30

 

AnonymBruker skrev (På 2.2.2022 den 18.52):

Føler det akkurat som deg om dagen. Har dessverre hatt for høy arbeidsbelastning over tid, og det har nå resultert i at jeg gruer meg hver dag for å dra på jobb, ettermiddagene blir meningsløse fordi jeg orker ingenting. Hver dag har blitt en kamp, og livet handler om å komme seg gjennom arbeidsuken og forsøke å hente seg inn i helgene 

Anonymkode: 16df6...ea3

Har det også sånn som dere (bortsett fra trusegreiene). Trodde det var bare meg.

Jeg føler ikke jeg har lov til å tenke at jeg er utbrent. Det er sånn som bare de med viktige jobber eller mange barn og aktiviteter blir. Jeg har en lavstatusjobb aller nederst på gulvet, uten noe formelt ansvar. Men alle oppgavene som ingen andre vil ha havner på meg og jeg har ingen å delegere videre til. 

Jeg orker ingenting når jeg kommer hjem. Jeg må velge om jeg skal lage middag eller dusje liksom, for jeg orker ikke begge deler på en ettermiddag. Jeg sitter bare og venter på at jeg kan legge meg, men når det blir sent nok får jeg ikke sove fordi jeg gruer meg sånn til å våkne. Jeg tenker bare på å holde ut til helga, men plutselig er det mandag igjen, og ukene og livet bare suser forbi. 

Jeg vet det er jobben som er problemet, og jeg drømmer om å si opp. Men jeg har ingen formell kompetanse så eneste alternativ er Kiwi her også. Jeg har snakka med sjefen, som satt veldig langt inne, da jeg er veldig forsiktig og han er en bulldoser. Han lovde løsning på alt, men han fulgte ikke opp og alt er som før. Jeg har venta på koronasmitte og at jeg kanskje skulle dø av det pga. en underliggende sykdom jeg ikke vet jeg har, eller i det minste få en 14 dagers fri, men nå begynner det håpet å svinne også, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Anonymkode: e3868...973

[AnonymBruker]

Samme her, men jeg har gått til fastlegen og faktisk fått diagnosen utbrent.Anbefaler dere som føler dere utbrente å ta en prat med fastlegen, det er utrolig godt å prate om det.

Anonymkode: 73ddb...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

Har det også sånn som dere (bortsett fra trusegreiene). Trodde det var bare meg.

Jeg føler ikke jeg har lov til å tenke at jeg er utbrent. Det er sånn som bare de med viktige jobber eller mange barn og aktiviteter blir. Jeg har en lavstatusjobb aller nederst på gulvet, uten noe formelt ansvar. Men alle oppgavene som ingen andre vil ha havner på meg og jeg har ingen å delegere videre til. 

Jeg orker ingenting når jeg kommer hjem. Jeg må velge om jeg skal lage middag eller dusje liksom, for jeg orker ikke begge deler på en ettermiddag. Jeg sitter bare og venter på at jeg kan legge meg, men når det blir sent nok får jeg ikke sove fordi jeg gruer meg sånn til å våkne. Jeg tenker bare på å holde ut til helga, men plutselig er det mandag igjen, og ukene og livet bare suser forbi. 

Jeg vet det er jobben som er problemet, og jeg drømmer om å si opp. Men jeg har ingen formell kompetanse så eneste alternativ er Kiwi her også. Jeg har snakka med sjefen, som satt veldig langt inne, da jeg er veldig forsiktig og han er en bulldoser. Han lovde løsning på alt, men han fulgte ikke opp og alt er som før. Jeg har venta på koronasmitte og at jeg kanskje skulle dø av det pga. en underliggende sykdom jeg ikke vet jeg har, eller i det minste få en 14 dagers fri, men nå begynner det håpet å svinne også, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Anonymkode: e3868...973

Alt dette kunne jeg skrevet selv! Jeg har heller ikke en «viktig» jobb eller barn. Det er mye stress på jobb, men typisk slitsom på gulvet-jobb, som jeg ikke trenger å ta med meg hjem eller som innebærer store avgjørelser. Men det er utrolig slitsomt for det! Jeg må ofte minne meg på at man ikke må oppfylle kriterier for å få lov til å være sliten... 

Jeg sliter også med lite energi om ettermiddagene. Føler jeg holder på å sovne hele tiden, men når jeg endelig legger meg er jeg for stressa til å få sove, så jeg ender opp med mindre søvn enn jeg sikkert burde hatt   

Kan bare håpe at det blir litt bedre når våren kommer.. Jeg håper virkelig du finner en løsning ❤️
 

-Ts

Anonymkode: de58c...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Samme her, men jeg har gått til fastlegen og faktisk fått diagnosen utbrent.Anbefaler dere som føler dere utbrente å ta en prat med fastlegen, det er utrolig godt å prate om det.

Anonymkode: 73ddb...630

Jeg og. Begynte med hodepine og ryggsmerter. Så eksploderte det og jeg ble sengeliggende. Hater å være borte fra jobb nå. Men jeg klarer ingenting. Hvilke behandling får du?

Anonymkode: b8850...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Samme her, men jeg har gått til fastlegen og faktisk fått diagnosen utbrent.Anbefaler dere som føler dere utbrente å ta en prat med fastlegen, det er utrolig godt å prate om det.

Anonymkode: 73ddb...630

Hva gjorde fastlegen din da? 

Jeg kjenner ikke legen min. Jeg er er redd han skal tro jeg er nok ei lat kjerring som kommer for å grine til meg sykmelding og uføretrygd. 

Jeg har ikke lyst på delvis sykmelding, da får jeg bare mindre tid å gjøre oppgavene mine på og det blir mer stress. Og full sykmelding tror jeg ikke er noen vits i, det blir like ille straks jeg er tilbake igjen. Eneste er vel for å skremme sjefen og kollegene til å kanskje ta meg på alvor da, men det har jeg ikke samvittighet til. 

Jeg vurderte å gå til legen for å be om lykkepiller i fjor vår for å holde ut til sommerferien. Men turte ikke og det er vel ikke noen langsiktig løsning. 

Er det andre ting legen kan gjøre?

Anonymkode: e3868...973

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg og. Begynte med hodepine og ryggsmerter. Så eksploderte det og jeg ble sengeliggende. Hater å være borte fra jobb nå. Men jeg klarer ingenting. Hvilke behandling får du?

Anonymkode: b8850...ca0

Samtaleterapi, og delvis sykemelding for å ha mindre press (og kunne si nei til oppgaver), og for å komme seg ut midt på dagen. Det begynte å sette seg i kroppen på meg også. Samtaleterapien er det som hjelper mest syns jeg.

Anonymkode: 73ddb...630

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, hamsterhjul har virkelig fått overtaket her. 5 mnd siden jeg byttet jobb, og den nye stillingen er naturlig nok krevende. Samtidig har jeg tre barn under 10 år med masse fritidsaktiviteter og minstemor som krever mye. Hele høsten har vært et sykdomshelvete med hjemmekontor med syke barn, null mulighet til hjelp og støtte fra familien og null ro og egentid. Mannen jobber full turnus, så jeg er mye alene med barna, og det tredje skiftet faller 100 % på meg.

Går og drømmer om 2 ukers alenetid på luksushotell et godt og varmt sted eller rett og slett bare flytte på hotell 😅

Forøvrig flyr tiden, trodde seriøst det var tirsdag i dag, men fant ut at det allerede er torsdag 😅😱

Anonymkode: ff124...005

[AnonymBruker]

Viss det er jobben som er problemet, hva er da gale med å bytte til kassa på Kiwi. Det er vel en grei jobb, og kanskje er der supert arbeidsmiljø? 

Viss det er mengden jobb i forhold til fritid tenker jeg det må gå an å trappe ned i stilling. Ikke alle orker full jobb, sånn er det bare. Har selv vert i perioder jeg har måtte jobbe redusert fordi arbeidsmengden ble for stor. Himmelsk forskjell på 100% jobb og 70-80%. Viss det ikke løser problemet med arbeidspresset -søk nye jobber eller ny utdanning. 

Man må være villig til å prøve nye ting og finne løsninger selv -for å skape endring på en uholdbar situasjon. Ikke alltid andre (sjefen eller legen) kan gjøre noe i det lange løp.

 

Anonymkode: 6b50f...a02

[AnonymBruker]

Jobbet selv i på frontlinjen i helsetjenesten, og ble utbrent etter enormt økning i hektisk arbeidshverdag pga covid. Det var travelt før altså, men belastningen eskalerte så vanvittig at det ble uholdbart. Fy søren. Det er en ting å lese om i avisen, men om man ikke har levd den hverdagen selv så er det vanskelig å beskrive.  Hadde en sykemelding på 2 uker, og gikk tilbake i fult arbeid etter dette. Megatabbe. 6 måneder senere var jeg like utbrent, om ikke mer, og fikk kun 1 ukes sykemelding fra legen. Denne ble for det meste brukt til å gå rundt med dårlig samvittighet ovenfor kollegaer som nå fikk enda mer belastning da jeg gikk ut i sykemelding.  Gikk tilbake full stilling etterpå men da var løpet kjørt,. Sa opp og begynte på spesialisering,.  Sliter fremdeles med etterdønningene i form av utmattelse, tidvise søvnproblemer, hukommelsesproblemer, nedstemthet osv, men er bedre enn det var. Men veien tilbake til hvordan jeg og livet var før, den er lang. Mye lengre enn jeg trodde.. 

Ta vare på deg selv. Om jobben tar livet av deg så slutter du og finner på noe annet, enten jobb eller utdanning. Ingen jobb er verdt å risikere helsen for. 

Anonymkode: bfff3...b40

[Lissien]

Hei. Ja, er midt oppe i en utbrenthet, eller møtt veggen er vel mer riktig å si. Vært sykmeldt siden mai i fjor 🙁 Det har vært helt jævlig og jeg anbefaler alle å bremse HARDT før det smeller skikkelig! 

[AnonymBruker]

On 2/3/2022 at 7:57 PM, AnonymBruker said:

Samme her, men jeg har gått til fastlegen og faktisk fått diagnosen utbrent.Anbefaler dere som føler dere utbrente å ta en prat med fastlegen, det er utrolig godt å prate om det.

Anonymkode: 73ddb...630

Det er ikke en diagnose! Lenger ut på landet, du!

Anonymkode: 10cdd...769