Hvorfor liker ikke folk de med borderline?

[AnonymBruker]

On 2/7/2022 at 12:03 PM, AnonymBruker said:

Det er nesten trist å se hvor godt du illustrerer problemet her, at mange med borderline sliter kraftig med kognitiv empati. "Så pårørende påstår at de har det ille!? Det betyr at de bare tenker på seg selv!". Trist å se når folk deler historier om det å være pårørende. 

Anonymkode: d1a0f...675

Historiene er veldig endimmesjonale og i et svært negative ordelag. Merkelig at man kan ha så lite til overs for noen man har vokst opp med.

Anonymkode: ff863...6cc

[AnonymBruker]

On 2/7/2022 at 5:05 PM, Miranda Bailey said:

Helt enig. Den eneste grunnen til at de fortsetter med selvmordsforsøk og selvskading er jo at de får "viljen" sin. 

Så da skal man unnlate å hjelpe neste gang?

Anonymkode: ff863...6cc

[matsats]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er heldigvis ikke sant. Det finnes ufattelig mange diagnoser der ute og mange lever relativt ok med dem. Det er ikke alle som er like tunge og destruktive som denne diagnosen. 

Anonymkode: 6923e...ba5

Hvilke diagnoser?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Historiene er veldig endimmesjonale og i et svært negative ordelag. Merkelig at man kan ha så lite til overs for noen man har vokst opp med.

Anonymkode: ff863...6cc

Nå er det ikke jeg som har skrevet om slektninger, men når jeg leser historiene her forstår jeg veldig godt hvorfor folk er nødt til å kutte kontakten. Når folk ender opp med traumelidelser fordi de har vokst opp med noen som manipulerer, lyver, truer med selvmord over en lav sko og driver med psykisk og/eller fysisk vold skjønner jeg godt at de ikke har "noe til overs" for dem. Og nok en gang: ikke alle med denne lidelsen oppfører seg sånn.

Anonymkode: d1a0f...675

[AnonymBruker]

Fordi man har to varianter av borderline (eup), og den ene oppfører seg direkte ufint. Diagnosen rammer for mye, og man kan lett krysse av på flesteparten av kriteriene. Så en med kompleks PTSD kan lett havne under denne diagnosen. Jeg tror mange er feildiagnostisert. 

Linker til en med samme synspunkt som meg selv. 

 

Anonymkode: 9cee5...feb

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så da skal man unnlate å hjelpe neste gang?

Anonymkode: ff863...6cc

Nei, det var ikke det jeg skrev. Dersom innleggelser virker mot sin hensikt så blir det tåpelig å kalle det "hjelp". Det fôrer ofte symptomene deres og bidrar til å gjøre de verre. Da er det på tide å benytte seg av andre behandlingstilbud. 

[Mr&Ro]

Purple_Pixiedust skrev (På 1.2.2022 den 9.56):

"Dere"? 

Kanskje du skal si DE som var slik mot deg. For vi er ikke alle like vet du. Slik adferd som du beskriver har ikke jeg hatt mot mine venner eller familie. 

Hm ja,, alle de med borderline har din oppfatning av seg selv. Absolutt alle.

 

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (På 5.2.2022 den 18.11):

Det er akkurat slik jeg også opplever det, spesielt med hun ene. Jeg har også psykiske lidelser men kan aldri komme til henne å snakke eller få trøst, fordi hun gjør det alltid om til en konkurranse om hvem som har det verst og jeg ender opp med å føle meg verre enn jeg gjorde i utgangspunktet. Hun kan sitte i timesvis å snakke om symptomene sine og fortelle om alvorlige hendelser som har skjedd, og ofte leser hun i journalen sin og "skryter" over ting som blir skrevet om tilstanden hennes. Jeg har til og med merket at hun lyver en del til behandleren sin, for å virke verre enn hun er. Hun har også en sterk tendens til å overdrive - hun kan for eksempel si at hun ikke har sovet eller spist på flere dager selv om jeg vet at det ikke stemmer. 

I starten av vennskapet vårt pleide hun også ofte å sende bilder og videoer av selvskading og selvmordsforsøk, fordi hun ville at jeg skulle ringe ambulanse for henne. Hun ville ikke ringe selv fordi hun ville at det skulle oppfattes som et ekte forsøk, men hun ville bli reddet, ellers hadde hun ikke varslet meg. Tvang var noe hun strebet etter. Hun har heldigvis blitt bedre på den fronten og det er jeg utrolig stolt over, men det var en periode hvor jeg var helt sikker på at jeg måtte kutte henne ut fordi det var en såpass stor påkjenning for meg å praktisk talt være ansvarlig for å holde henne i live. 

Men jeg må si at jeg virkelig føler med deg, fordi jeg kan ta små pauser når jeg trenger det. Akkurat den delen blir nok litt mer komplisert når det er et familiemedlem det er snakk om. 

Merker ikke behandleren hennes at hun lyer? 

Jeg lurer også på hvordan du klarte å etablere et så godt vennskap til disse jentene når de allerede tidlig i vennskapet sendte videoer av selvskading og selvmordsforsøk? Var det ikke utrolig slitsomt? 

Jeg tror nok at mange, om ikke de aller aller fleste med borderline blir verre av å være innlagt. Jeg kjenner til et par med diagnosen, og de er svært oppmerksomhetssøkende og har et stort behov for omsorg fra andre. De vil helst slippe å måtte ta ansvar for seg selv. To av dem slet med spiseforstyrrelser og selvskading, og var mye innlagt, tvangsinnlagt og tvangsernært. På et punkt sluttet helsevesenet med tvangsinnleggelser, tvangsbehandling, tvangsernæring etc, og de måtte selv ta ansvar ved å spise hvis de ville unngå å dø av underernæring. Samt slutte med potensielt livstruende selvskading, eller i det minste ta imot behandling av skadene frivillig. De ble etter det heller aldri tvangsinnlagt for å forhindre alvorlig selvskading eller suicidal atferd. De ble bedre fra både spiseforstyrrelser og selvskading etter at helsevesenet tok den avgjørelsen. Jeg tror at helsevesenet gjør mange med borderline en bjørnetjeneste ved å legge dem inn, i hvert fall på tvang. Jeg tenker at det er viktig å møte dem med empati og forståelse, men å gi dem for mye omsorg eller ta ansvaret for dem og deres liv tror jeg at på sikt kan være livsfarlig. Har du satt grenser for hva de kan kontakte deg med? Gitt beskjed om at du ikke kommer til å godta å få tilsendt bilder eller videoer av selvskading eller selvmordsforsøk? 

Anonymkode: 2f0b4...9df

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å være rundt psykisk syke folk som oppfører seg rart

Anonymkode: 7b3e9...658

[Purple_Pixiedust]

Mr&Ro skrev (6 timer siden):

Hm ja,, alle de med borderline har din oppfatning av seg selv. Absolutt alle.

 

Nå er ikke jeg i konflikt med mine folk og aldri har jeg fått beskjed om at jeg oppfører meg dårlig. Det er dårlig hersketeknikk av deg å påstå at det jeg sier er tull for det påstår alle med den diagnosen. 

Du er passelig sneversynt hvis du tror alle med en diagnose er like. Det er 250 kombinasjoner av symptomer på borderline. Mine handler om mye selvdestruktiv adferd, redd for å bli avvist, sliter med å være alene, var tidligere kronisk suicidal osv. 

Min oppfatning av meg selv er faktisk formet av hvordan de rundt meg sier de oppfatter meg. Og jeg veldig god selvinnsikt. Noe jeg også blir fortalt.

Endret 4. september 2022 av Purple_Pixiedust

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Merker ikke behandleren hennes at hun lyer? 

Jeg lurer også på hvordan du klarte å etablere et så godt vennskap til disse jentene når de allerede tidlig i vennskapet sendte videoer av selvskading og selvmordsforsøk? Var det ikke utrolig slitsomt? 

Jeg tror nok at mange, om ikke de aller aller fleste med borderline blir verre av å være innlagt. Jeg kjenner til et par med diagnosen, og de er svært oppmerksomhetssøkende og har et stort behov for omsorg fra andre. De vil helst slippe å måtte ta ansvar for seg selv. To av dem slet med spiseforstyrrelser og selvskading, og var mye innlagt, tvangsinnlagt og tvangsernært. På et punkt sluttet helsevesenet med tvangsinnleggelser, tvangsbehandling, tvangsernæring etc, og de måtte selv ta ansvar ved å spise hvis de ville unngå å dø av underernæring. Samt slutte med potensielt livstruende selvskading, eller i det minste ta imot behandling av skadene frivillig. De ble etter det heller aldri tvangsinnlagt for å forhindre alvorlig selvskading eller suicidal atferd. De ble bedre fra både spiseforstyrrelser og selvskading etter at helsevesenet tok den avgjørelsen. Jeg tror at helsevesenet gjør mange med borderline en bjørnetjeneste ved å legge dem inn, i hvert fall på tvang. Jeg tenker at det er viktig å møte dem med empati og forståelse, men å gi dem for mye omsorg eller ta ansvaret for dem og deres liv tror jeg at på sikt kan være livsfarlig. Har du satt grenser for hva de kan kontakte deg med? Gitt beskjed om at du ikke kommer til å godta å få tilsendt bilder eller videoer av selvskading eller selvmordsforsøk? 

Anonymkode: 2f0b4...9df

Hun har hatt flere behandlere, og mange av de har nok merket at hun lyver/overdriver en del. Det er jo en av årsakene til at de begynte å se på en borderline-diagnose. Mange i helsevesenet har også skrevet i journalen hennes at de oppfatter symptomene hennes som fremprovosert, men når hun leser det får hun jo bare en enda større trang til å fortsette atferden for å "bevise" at det ikke er fremprovosert, selv om det er det. 

Jeg er som sagt psykisk syk selv, så det var vanskelig for meg å sette klare grenser. Jeg har falt litt utfor samfunnet, og da har jeg oppsøkt vennskap med mennesker som er som meg, som sliter. Vi fant hverandre i et rusmiljø også, som kompliserer det hele litt ekstra. Da blir slik oppførsel mer normalisert og ikke nødvendigvis noe man reagerer like sterkt på lenger. Men det var selvsagt vanskelig, så jeg og ei annen venninne bestemte oss til slutt for å bare slutte å svare på disse videoene og bildene, disse ropene om hjelp. Det endte jo opp med at hun alltid ringte etter hjelp selv til slutt, når hun innså at ingen andre ville ringe for henne, og etterhvert begynte atferden å roe seg også. Nå har hun heldigvis fått et nytt behandlingstilbud og en ny behandler, og hun har ikke hatt en innleggelse eller selvskadet på flere uker - og dette tror jeg aldri hadde skjedd dersom tvangen hadde fortsatt. Tvang dyrker sykdomspreget atferd for de med borderline, det er jeg helt sikker på.

[Mr&Ro]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Det er 250 kombinasjoner av symptomer på borderline

Så, du har møtt alle symptomtypene?

Jeg har møtt 10-11 personer med borderline og det holder i massevis. Har ingen intensjoner med å møte 239 til.

[MissIndependent45]

Fordi jeg har problemer med å forholde meg til ustabile mennesker generelt sett. Jeg kaller en spade for en spade, noe som virkelig ikke går bra med enkelte diagnoser/symptomer. Jeg har en kollega med denne diagnosen, og det er fryktelig vanskelig å forholde seg til. Lyving, manipulering, plutselige utbrudd med skriking, grining. Jeg takler det rett og slett ikke. 

Jeg har selv vokst opp med to foreldre som begge var psykisk syke, og det var veldig, veldig vanskelig. Riktignok andre diagnoser, men det har gitt meg behov for å ha stabile mennesker i livet mitt. Selv om jeg har sympati med alle som sliter psykisk av ulike grunner, så har jeg rett og slett ikke krefter igjen til flere ustabile mennesker i livet mitt. Jeg er sterk, men alle mennesker har sin grense der de må tenke på sin egen velferd. 

[Purple_Pixiedust]

Mr&Ro skrev (1 time siden):

Så, du har møtt alle symptomtypene?

Jeg har møtt 10-11 personer med borderline og det holder i massevis. Har ingen intensjoner med å møte 239 til.

Nei selvsagt har jeg ikke det. Men jeg er smart nok til å vite at det er stor variasjon i hvordan personer med borderline er. 

Det er en uting å mislike noen kun basert på en diagnose uten å kjenne personen.

Endret 4. september 2022 av Purple_Pixiedust

[Embla Othea]

Jeg tror mange dessverre har dårlige erfaringer med denne pasientgruppen. Men det er desidert den pasientgruppen med høyest lidelsestrykk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 17.21):

Fikse hva? Det er en diagnose. Hva kan de fikse? Eneste som finnes er medisiner som demper symptomene og STEPPS. TS

Anonymkode: a869d...07c

Mange med denne forstyrrelsen har gått lenge i behandling og fått selvinnsikten som trengs, og har blitt kvitt mesteparten av de ekstreme trekkene de har. Så det du sier her er ikke helt korrekt.

Anonymkode: 55f7a...4b2

[AnonymBruker]

Antisosial personlighetsforstyrrelse er heller ikke særlig sjarmerende folk, de har mye til felles disse. 

Anonymkode: 11669...822

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (4 timer siden):

Nå er ikke jeg i konflikt med mine folk og aldri har jeg fått beskjed om at jeg oppfører meg dårlig. Det er dårlig hersketeknikk av deg å påstå at det jeg sier er tull for det påstår alle med den diagnosen. 

Du er passelig sneversynt hvis du tror alle med en diagnose er like. Det er 250 kombinasjoner av symptomer på borderline. Mine handler om mye selvdestruktiv adferd, redd for å bli avvist, sliter med å være alene, var tidligere kronisk suicidal osv. 

Min oppfatning av meg selv er faktisk formet av hvordan de rundt meg sier de oppfatter meg. Og jeg veldig god selvinnsikt. Noe jeg også blir fortalt.

Hvordan kan du ha veldig god selvinnsikt, hvis du ikke klarer å oppfatte deg selv - uten at menneskene rundt deg forteller hvordan de oppfatter deg? 🤨

Anonymkode: 55f7a...4b2

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hvordan kan du ha veldig god selvinnsikt, hvis du ikke klarer å oppfatte deg selv - uten at menneskene rundt deg forteller hvordan de oppfatter deg? 🤨

Anonymkode: 55f7a...4b2

Selvsagt klarer jeg å oppfatte meg på egenhånd også. Men jeg får også tilbakemeldinger av de som følger meg opp. Det var for å ikke få påstanden om at jeg kun innbiller meg at jeg har god innsikt.

[AnonymBruker]

Eksen min hadde denne diagnosen, selvom det dog ikke kom frem før helt i slutten av forholdet. Det er utrolig krevende, og ikke minst psykisk og fysisk utmattende. Jeg følte til slutt at jeg mistet meg selv helt. Humøret mitt måtte samsvare med humøret hennes. Hvis hun hadde en god dag, så var alt bra, og hun var også verdens hyggeligste person disse dagene. Hadde hun en dårlig dag derimot, skulle ikke jeg få lov til å være glad. Det førte etter hvert til at jeg omtrent måtte analysere og vurdere hennes sinnstilstand, før jeg kunne vite om det var «greit» at jeg var i humøret jeg var i. Generelt sett er jeg veldig stabil i humøret, og som oftest glad. Men til slutt endret humøret mitt seg i takt med hennes. Jeg måtte gå på tå hev, og alltid passe på hva jeg sa, og når. På de gode dagene hadde hun sjelden problem med ting jeg sa, men så fort dette snudde, kunne hun bruke ting som jeg hadde sagt tidligere, og som hun tilsynelatende tok fint, imot meg. I tillegg ble mye av det jeg sa vridd og vendt på, og blåst opp mye. Dette førte etter hvert til at jeg sluttet å fortelle henne ting.

Hun var også ekstremt sjalu. Hvis jeg nevnte en annen jente, ble hun rasende, og begynte å mistenke meg for alt mulig. Hun kunne klikke hvis jeg ikke klarte å lese tankene hennes. For eksempel kunne hun bli rasende og begynne å hylgråte ut av det blå, uten at jeg skjønte hvorfor. Senere viste det seg at hun for eksempel ville ha en klem, og at dette er noe jeg burde visst. Generelt sett hadde hun ekstreme humørsvingninger, og alt var svart-hvitt. Var hun i dårlig humør, så var alt og alle rundt henne problemer, og alt var alle andre sin feil. Hvis hun hadde hatt en krangel med noen andre, kunne jeg plutselig få en melding ut av det blå om at hun ikke ville være sammen med meg mer. Enten det, eller så begynte hun å krangle på alt mulig, kun for å lage dårlig stemning. Hun kunne overøse meg med komplimenter og fortelle hvor mye hun elsket meg, for så neste dag fortelle meg hvor utrolig kjip jeg var og hvor mye hun hatet meg, av helt banale ting, samt var det utallige ganger hvor hun gjorde det slutt med meg. Etter hvert jattet jeg med, og sa at det var greit. Da begynte hun å true med å ta livet sitt og at jeg ville få skylden for det. Ved et par anledninger sendte hun bilde av piller som hun skulle ta overdose med, eller et tau sammen med et avskjedsbrev. Det skal legges til at hun også sa helt grusomme ting da hun var slik, og så fort det gikk over, satt hun og gråt i anger og lovet gull og grønne skoger og at det aldri skulle skje igjen.

Hun var også ekstremt impulsiv. Tok opp store lån, handlet masse, det virket ikke som hun tenkte seg om engang, fordi hadde hun lyst på noe, så skulle hun ha det der og da. Prøvde jeg å snakke henne til fornuft og stille spørsmål om det virkelig var nødvendig, så smalt det. Hun kunne få for seg at hun ville reise bort, og bestilte turer i hytt og vær, som senere viste seg å ikke bli noe fordi hun angret. Vi var sammen i tre år, og jeg tror hun byttet jobb 6 ganger i løpet av de årene. Alle arbeidsplassene var det noe feil med, og ingen av de var bra nok for henne. Her kommer også den svart-hvitt tilnærmingen inn, fordi i starten «kunne hun ikke bedt om en bedre jobb». Kollegaene likte henne ikke, jobben var ikke bra, og hun ble utestengt og avvist.

Etter hvert oppsøkte hun psykolog og fikk påvist eupf, og jeg trodde ting endelig skulle bli bedre. Men det tok ikke lang tid før psykologen, behandlingen og alt var feil der også. Hun mente hun ble avvist, at alt var alle andre sin skyld, og hun nektet å ta ansvar for handlingene. Til slutt hadde jeg ikke noe annet valg om å gå, rett og slett for å tenke på meg selv og min egen psyke. Noe jeg synes var trist, fordi jeg håpet og trodde at hun ville bli bedre. Jeg hadde troen på at hun faktisk ville dette, men jeg måtte til slutt gi opp. Dette begynner å bli en stund siden, men jeg merker at dette forholdet har satt dypere spor i meg enn jeg kanskje har innsett selv. Jeg vil nesten tørre å påstå at jeg har vært ekstremt tålmodig og ettergivende, kanskje langt mer enn de fleste hadde klart. Etter bruddet har hun etter hva jeg har hørt vært i 3 andre forhold, som alle har tatt slutt.

Det skal også sies at jeg hadde tett dialog med foreldrene hennes midt oppi alt dette, ettersom jeg ble helt rådvill til slutt, men de hadde samme problemene med henne. Ingenting nyttet, og det var ikke mulig for noen å gjøre noe. Jeg har innsett at det er ikke personene i seg selv folk ikke liker, og det handler heller ikke om å ikke like noen. Men det handler om at tingene som denne diagnosen gjør med disse menneskene, blir helt uutholdelige for oss rundt. Jeg likte henne utrolig godt, personen hun egentlig var, men diagnosen hennes overstyrte alt, og hun hadde ikke evnen til å kunne la seg hjelpe eller gjøre en innsats for å bli bedre. Utrolig trist.

Anonymkode: e1287...733