Død snart 1 år..

[AnonymBruker]

Det er snart et år siden faren min døde plutselig, og jeg kan ikke si jeg har akseptert det - hvis å akseptere det vil si at man begynner å tenke på de gode minnene, istedetfor å hele tiden deale med alt det vonde.

Nå har det gått såpass lang tid at på en måte er hverdagen helt vanlig igjen. Samtidig når jeg tenker på han opplever jeg liksom sinne, frustrasjon, at det har skjedd en urettferdighet jeg liksom ikke får ro for, før rettferdigheten er gjenopprettet. Slik føles det. 

Jeg føler at okei, nå har det gått så lang tid, alt er i gjenge igjen, nå kan vi vel droppe det dø-opplegget. Liksom "I've got the point", nå kan han være ferdig med å være død, altså være levende igjen som vanlig, også kan vi bare fortsette som vanlig.

Jeg klarer liksom ikke å wrap my head around det at han er død. 

Noen som kjenner seg igjen? Er dette normalt? Han ER jo død, det er aldri noe å gjøre med, likevel er jeg bare sint fordi det føles urettferdig og feil at han døde. Det skjedde så plutselig, og ganske unødvendig. Ikke var han syk eller noe, døde av blodpropp i en operasjon med gode progoser.

Anonymkode: 400a8...ff5

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt igjen, hos meg har det gått to år. Venter liksom på at han skal komme tilbake. Tenker enda at jeg må ringe og fortelle han det også kommer jeg på at han er død. Kjenner også igjen sinne du har, vet ikke helt hvordan komme over dette. Pappa dødde også brått og uventa, er vel en av grunnene til at man liksom ikke forstår det enda. Når folk sier at det er et liv etter døden kan jeg liksom ikke tro på det. Jeg trodde det tidligere, men ikke etter han døde. Hvordan skal en som er død finne "ro" om han ser hvor de på jorden sørger og savner han. 

Vet dessverre ikke hvordan man kommer videre og heller ikke om det er normalt. Jeg har få og snakke med det om, så det er kanskje en grunn for meg.

Ønsker deg lykke til iallefall.

Anonymkode: 9fe05...4ab

[AnonymBruker]

Det første året er alltid verst.

Anonymkode: 27824...59b