Inspirert: Hvilke diagnoser er trendy?

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kjedelige folk som tror de blir spennende og interessante av å slenge rundt seg med diagnoser som ADHD, asperger og dysleksi. Og så ME da, liksom "sykdommen" hvor "pasienten" bare ligger i senga og koser seg hele dagen. Helt sykt at samfunnet skal støtte ME-"pasienter" - de kan bare ta seg sammen, men gidder ikke fordi de har funnet ut at de kan ligge i senga og sofaen hele dagen og se på serier etc, mens andre jobber. I et sunt samfunn hadde disse enten måttet forsørge seg selv, eller sultet ihjel (tvilsomt, da mange ME-"pasienter" er overvektige så tydelig at de er glade i  mat og koser seg mye).

 

Anonymkode: 84f38...e51

Du har åpenbart ikke peiling på ME

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (15 timer siden):

Det er ingen faktiske diagnoser som er trendy. Det som er trendy er å selvdiagnostisere seg og si at man har angst bare fordi man gruer seg til noe eller depresjon fordi man har en kjip dag. Medisinske uttrykk har flyttet inn i dagligtalen og mange kaster rundt seg med diagnoser uten at de har fått det påvist av lege eller psykolog.

Jeg tror dessverre du har rett. For alle som har forsøkt å ha feks angst, depresjon eller en av de andre såkalte «motediagnosene» så vet man at det absolutt ikke er noe å ønske seg. For meg er det helt sprøtt at noen synes «det høres kult», og det viser jo bare at de ikke har den diagnosen egentlig. For det er ekstremt ukult - og belastende å leve med. Jeg tror også at vi som samfunn sykeliggjør mange helt normale følelser. En del tror at helt vanlige menneskelige følelser, som feks å grue seg til å holde presentasjon på skolen, er angst. Eller å være trist etter å ha opplevd noe trasig er det samme som å være deprimert. Det er med på å vanne ut de faktiske diagnosene. 

Jeg har en generalisert angstlidelse som jeg har gått i behandling for - og behandlerne mine har jo ikke vært i tvil om at det er «reelt». For meg er det også veldig reelt, og ikke minst belastende å leve med. Men like fullt så sier jeg det helst ikke til noen, fordi jeg er redd folk skal tro jeg bare har «funnet det på selv». Jeg er redd for at hvis jeg sier det, så svarer noen «ja, det har jo alle om dagen». 

Og ja, mange har jo det. Vi kan jo spørre oss om hvorfor vi har et samfunn der så mange får psykiske plager. Har det alltid vært sånn, men skjult, eller er det flere som sliter i dagens samfunn?

Jeg tror uansett det er farlig om det blir vanlig å bare kaste ut av seg at man har diagnoser uten å engang ha vært innom en lege eller en annen behandler. Det godtar vi jo ikke når det gjelder fysiske sykdommer (du kan ikke bare gå rundt å si du har endometriose eller magesår heller, selv om du har noen symptomer på det). Så jeg synes at man må innom ett eller annet behandlingsystem før man «får lov» til å si man har en diagnose. 

Anonymkode: a5141...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ptsd har eksistert for andre ting enn du nevner i lang tid!

Anonymkode: d5bb3...337

Faktisk ikke. Jeg er ikke den du siterer men, PTSD ble oppdaget som en lidelse som gikk igjen hos mange soldater som opplevde traumer etter å ha vært i krigen. Diagnosen het tidligere granatsjokk.  

Anonymkode: b99c9...1dc

[Sheik]

Er ikke lenge siden jeg så at tics og tourettes var på mote på grunn av kontoer på TikTok og lignende som gjør morsomme ting. Men jeg synes ikke noe om å gjøre sykdommer til mote og trendy. En ting er å være opplyst om diagnoser og være åpen om det, men at man VIL ha ulike sykdommer fordi andre har det, synes jeg ikke noe om. Selv synes jeg ikke det er gøy å ha Borderline, så om jeg hører om folk som faker for å få diagnoser, blir jeg lettere forbanna. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke oppfattelsen om at noen går rundt og ønsker seg en eller annen diagnose. Har aldri møtt noen som har ytret noe slikt. Tenker det må være noen ytterst få raringer.

Om det er reelt, så tenker jeg at det må være en diagnose som gir ytterst få plager eller hemninger, i så fall, og hvilke diagnoser er det egentlig? 

Anonymkode: 6ba47...d97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Angst,, depresjon ADHD, PTSD er vel ganske standard diagnoser for de som er oppmerksomhets syke og søker sympati poeng

Anonymkode: 7e0f5...803

Denne tråden var helt grusom. Har alvorlig kompleks ptsd, og ble helt uvell av disse svarene. Vet du egentlig hva diagnosekriteriene er? 
Angst er et begrep som blir brukt for mye i dagligtalen mener jeg. Folk blander det sammen med normal nervøsitet. Å ha en angstlidelse er ekstremt hemmende.

Anonymkode: 67b1f...e6b

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (På 27.1.2022 den 13.44):

Du har åpenbart ikke peiling på ME

du har peiling på ME, mener du? Synes det er en uting at samfunnet aksepterer at noen bare vil ligge i senga og late som om de ikke får til noe. Før kalte man det latskap, og det er nettopp det det er.

Mange me-"pasienter" blir jo illsinte så snart noen forskere og leger foreslår hjelp og medisiner. Nei, det vil de ikke ha noe av -de vil jo være "syke", for hele poenget er jo å kunne slappe hele dagen og ikke jobbe.

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 13.52):

Jeg tror dessverre du har rett. For alle som har forsøkt å ha feks angst, depresjon eller en av de andre såkalte «motediagnosene» så vet man at det absolutt ikke er noe å ønske seg. For meg er det helt sprøtt at noen synes «det høres kult», og det viser jo bare at de ikke har den diagnosen egentlig. For det er ekstremt ukult - og belastende å leve med. Jeg tror også at vi som samfunn sykeliggjør mange helt normale følelser. En del tror at helt vanlige menneskelige følelser, som feks å grue seg til å holde presentasjon på skolen, er angst. Eller å være trist etter å ha opplevd noe trasig er det samme som å være deprimert. Det er med på å vanne ut de faktiske diagnosene. 

Jeg har en generalisert angstlidelse som jeg har gått i behandling for - og behandlerne mine har jo ikke vært i tvil om at det er «reelt». For meg er det også veldig reelt, og ikke minst belastende å leve med. Men like fullt så sier jeg det helst ikke til noen, fordi jeg er redd folk skal tro jeg bare har «funnet det på selv». Jeg er redd for at hvis jeg sier det, så svarer noen «ja, det har jo alle om dagen». 

Og ja, mange har jo det. Vi kan jo spørre oss om hvorfor vi har et samfunn der så mange får psykiske plager. Har det alltid vært sånn, men skjult, eller er det flere som sliter i dagens samfunn?

Jeg tror uansett det er farlig om det blir vanlig å bare kaste ut av seg at man har diagnoser uten å engang ha vært innom en lege eller en annen behandler. Det godtar vi jo ikke når det gjelder fysiske sykdommer (du kan ikke bare gå rundt å si du har endometriose eller magesår heller, selv om du har noen symptomer på det). Så jeg synes at man må innom ett eller annet behandlingsystem før man «får lov» til å si man har en diagnose. 

Anonymkode: a5141...ec5

Mange med diverse angstslidelser dyrker jo disse lidelsene, snakker om dem til alle og enhver og virker som mange ikke vil bli kvitt dem - for da blir de ikke "spesielle" lenger? Er jo bare å ta seg sammen. Jeg er selv ekstremt innadvendt og kunne sikkert lett faket meg til en diagnose hos psykolog, men sånt er jo å snylte på fellesskapet. Jeg tar meg heller sammen, det er ikke så ekstremt vanskelig.

Anonymkode: 84f38...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

du har peiling på ME, mener du? Synes det er en uting at samfunnet aksepterer at noen bare vil ligge i senga og late som om de ikke får til noe. Før kalte man det latskap, og det er nettopp det det er.

Mange me-"pasienter" blir jo illsinte så snart noen forskere og leger foreslår hjelp og medisiner. Nei, det vil de ikke ha noe av -de vil jo være "syke", for hele poenget er jo å kunne slappe hele dagen og ikke jobbe.

Anonymkode: 84f38...e51

Fatigue er noe annet enn latskap.

Anonymkode: eec7d...52d

[AnonymBruker]

Å si at en diagnose er trendy er latterlig. Årsaken til at det virker som om at enkelte diagnoser dukker opp hyppigere enn tidligere er for at det er blitt mer rom for kunnskap og åpenhet rundt slike sykdommer. 
Det var nok like mange med disse diagnosene før, men mange visste rett og slett ikke hva som feilet dem og var redd for å fortelle både legen og familien om hvordan de hadde det. Det er ikke mange år siden det var en «skam» å si at man gikk til psykolog, det var jo ensbetydende med at man omtrent var gal. 
Min bror som var barn på 70-80 tallet ble behandlet som en håpløs bråkmaker på skolen og havnet ofte i bråk i barne og ungdomsårene. Først som voksen fikk han diagnosen adhd og bipolar. Hadde noen skjønt dette når han var barn og gitt han riktig behandling hadde mye vært annerledes for hans del. 
 

Så la oss beholde åpenheten og være glad for at det er hjelp å få. 

Anonymkode: f853c...f72

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 13.52):

Jeg tror dessverre du har rett. For alle som har forsøkt å ha feks angst, depresjon eller en av de andre såkalte «motediagnosene» så vet man at det absolutt ikke er noe å ønske seg. For meg er det helt sprøtt at noen synes «det høres kult», og det viser jo bare at de ikke har den diagnosen egentlig. For det er ekstremt ukult - og belastende å leve med. Jeg tror også at vi som samfunn sykeliggjør mange helt normale følelser. En del tror at helt vanlige menneskelige følelser, som feks å grue seg til å holde presentasjon på skolen, er angst. Eller å være trist etter å ha opplevd noe trasig er det samme som å være deprimert. Det er med på å vanne ut de faktiske diagnosene. 

Jeg har en generalisert angstlidelse som jeg har gått i behandling for - og behandlerne mine har jo ikke vært i tvil om at det er «reelt». For meg er det også veldig reelt, og ikke minst belastende å leve med. Men like fullt så sier jeg det helst ikke til noen, fordi jeg er redd folk skal tro jeg bare har «funnet det på selv». Jeg er redd for at hvis jeg sier det, så svarer noen «ja, det har jo alle om dagen». 

Og ja, mange har jo det. Vi kan jo spørre oss om hvorfor vi har et samfunn der så mange får psykiske plager. Har det alltid vært sånn, men skjult, eller er det flere som sliter i dagens samfunn?

Jeg tror uansett det er farlig om det blir vanlig å bare kaste ut av seg at man har diagnoser uten å engang ha vært innom en lege eller en annen behandler. Det godtar vi jo ikke når det gjelder fysiske sykdommer (du kan ikke bare gå rundt å si du har endometriose eller magesår heller, selv om du har noen symptomer på det). Så jeg synes at man må innom ett eller annet behandlingsystem før man «får lov» til å si man har en diagnose. 

Anonymkode: a5141...ec5

Helt enig.

Angstlidelser, og andre diagnoser, er høyest reelle. Det er dårlig gjort mot de som har disse diagnosene at folk selvdiagnostiserer seg og misbruker diagnoser for å beskrive normale følelser.

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Sånn samfunnsmessig så går det i bølger hvilke diagnoser som settes mest og akkurat nå er det veldig stort fokus på jenter med autisme og jenter med adhd. Da jeg var liten var det overrepresentasjon av adhd diagnoser hos gutter fordi de ikke vente seg til skolereformen så tidlig (stakkars gutter som ble feildiagnosert bare for å ikke sitte stille som 5-6åringer). 

Anonymkode: 98f5a...ce1

[AnonymBruker]

Kan det tenkes det har litt med NAV å gjøre også? Hva man kan ha for å slippe å jobbe for livets opphold?

Anonymkode: 81ad4...9f5

[AnonymBruker]

Nå har jeg svart fra et samfunnstrend synspunkt og ikke hva som er populært. Trend og popularitet er ikke alltid det samme. 

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 14.37):

Kan det tenkes det har litt med NAV å gjøre også? Hva man kan ha for å slippe å jobbe for livets opphold?

Anonymkode: 81ad4...9f5

Tviler. Trenddiagnosene har som regel mest stigma hos nav og det er ekstremt vanskelig å bli tatt alvorlig med de i systemet. 

Anonymkode: 98f5a...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Faktisk ikke. Jeg er ikke den du siterer men, PTSD ble oppdaget som en lidelse som gikk igjen hos mange soldater som opplevde traumer etter å ha vært i krigen. Diagnosen het tidligere granatsjokk.  

Anonymkode: b99c9...1dc

Jo faktisk. Ptsd har vært en diagnose for andre traumer en krig en god stund nå. Hva det het før er revnende likegyldig 

Anonymkode: d5bb3...337

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

(...).

Og så er det dukket opp mange hybrider av ord for kjønnsidentitet og seksualitet. 

-Demiseksuell, panfil, polyamorøs, hen/dem. Nye begreper og hybrider hver uke omtrent. Stakkars ungdom som aldri får landet. 

Anonymkode: 41524...953

Dette er ikke diagnoser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mange med diverse angstslidelser dyrker jo disse lidelsene, snakker om dem til alle og enhver og virker som mange ikke vil bli kvitt dem - for da blir de ikke "spesielle" lenger? Er jo bare å ta seg sammen. Jeg er selv ekstremt innadvendt og kunne sikkert lett faket meg til en diagnose hos psykolog, men sånt er jo å snylte på fellesskapet. Jeg tar meg heller sammen, det er ikke så ekstremt vanskelig.

Anonymkode: 84f38...e51

Jeg jobber med å «ta meg sammen» hver eneste jævla dag. Jeg har angst, men jeg er ikke dum. Jeg forstår jo at det ikke er rasjonelt med alle disse dumme tingene jeg er redd for, bekymrer meg for og kverner på. Men så er det altså en sykdom, så det er ikke bare å skjerpe seg og så blir den borte. Jeg tror selv man kan gjøre en god del ved hjelp av tankene sine, men ingen skal komme å si at det ikke er en veldig tøff og stor jobb. Det skjer ikke over natta. Ofte må man ha hjelp fra profesjonelle. Og noen er dessverre så syke at de aldri blir friske.

En som virkelig har angst tror jeg ønsker å bli frisk. En som TROR en har angst og føler seg «spesiell» vil kanskje klamre seg til diagnosen, men å ha angst på ordentlig er virkelig ikke noe å ønske seg. Jeg vil gjerne være spesiell jeg, men ikke på denne måten med å gå rundt å bekymre meg for masse greier som antakelig ikke skjer, overtenke absolutt alt og være redd for ting som på ingen måte er farlig. Det føles ikke spesielt kult.

Jeg vet ikke helt hva du mener med å «snylte på fellesskapet» heller, for min del har behandling vært viktig for at jeg igjen skulle bli velfungerende, kunne stå i jobb osv. Det er god samfunnsøkonomi. Jeg ba om hjelp fordi jeg ville bli frisk. Diagnosen har aldri vært viktig i seg selv, men for at jeg skulle få riktig behandling og riktig hjelp. 

Jeg er heldig og jeg er ganske velfungerende i dag - og de fleste vet ikke at jeg har denne angstlidelsen. Litt fordi jeg er redd for å bli dømt, og litt fordi jeg ikke orker å gå å snakke om det hele tiden. Og for min egen del så føler jeg heller ikke at det hjelper så mye å snakke om det, for jo mer fokus angsten får, jo mer plass synes jeg den tar. Men det er meg, der er folk veldig ulike og jeg dømmer ingen som ønsker å være mer åpne enn meg. 

Men jeg synes som samfunn at vi skal sette som krav at man i det minste har vært inne hos en eller annen behandler som er enig i at man har denne diagnosen før man begynner å si det til folk. Det blir  feil at folk skal gå rundt å selvdiagnostisere. Det tar fokus vekk fra de som virkelig er syke og det skaper noen «sannheter» i samfunnet om hva disse diagnosene er og ikke er, som ikke er bra. Jeg skjønner jo at folk synes angst er en tullediagnose hvis de tror folk får den bare fordi de «synes det er ekkelt å holde presentasjon på skolen» eller «jeg har vært så bekymret for at jeg ikke skulle få den nye jobben, jeg har nesten ikke sovet på to uker!» Som begge deler ville være mer eller mindre naturlige følelser som vi må regne med å oppleve i livet. Ikke sykdom. 

Anonymkode: a5141...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

ADHD blir mye diagnostisert for tiden, men det er fordi det er kommet ny kunnskap om hvordan det er for kvinner. 

Siden det bare forskes på menn blir mange kvinner i 30- årene nå diagnostisert og får et enklere liv. 

Skal selv utredes om to uker. 

Fremgang! 

Anonymkode: f9d3a...b8d

ADHD er så populær og trendy at enkelte stiller diagnosen selv. Det gir inntrykk av at du er effektiv og rekker over det meste. Om det er aldri så halvgjort og dårlig utført.

Anonymkode: e54ab...994

[AnonymBruker]

Får vondt inni meg hver gang bipolar lidelse nevnes her. Jeg holdt på å ta livet mitt i den verste perioden. Noe som jeg ser tilbake på nå og ser er helt forferdelig og uvirkelig! Jeg ville dø fra de små barna mine, siden de ville ha det bedre uten meg. 

Jeg har fortalt ytterst få om diagnosen pga stigmatisering. Nå skal jeg  komme meg ut fra denne tråden. 

Anonymkode: 06a31...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Får vondt inni meg hver gang bipolar lidelse nevnes her. Jeg holdt på å ta livet mitt i den verste perioden. Noe som jeg ser tilbake på nå og ser er helt forferdelig og uvirkelig! Jeg ville dø fra de små barna mine, siden de ville ha det bedre uten meg. 

Jeg har fortalt ytterst få om diagnosen pga stigmatisering. Nå skal jeg  komme meg ut fra denne tråden. 

Anonymkode: 06a31...6bf

❤️❤️ bipolar er en vanskelig sykdom. Jeg håper du har det mer stabilt nå. 

Anonymkode: 98f5a...ce1

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Mange med diverse angstslidelser dyrker jo disse lidelsene, snakker om dem til alle og enhver og virker som mange ikke vil bli kvitt dem - for da blir de ikke "spesielle" lenger? Er jo bare å ta seg sammen. Jeg er selv ekstremt innadvendt og kunne sikkert lett faket meg til en diagnose hos psykolog, men sånt er jo å snylte på fellesskapet. Jeg tar meg heller sammen, det er ikke så ekstremt vanskelig.

Anonymkode: 84f38...e51

Selvfølgelig er det ikke vanskelig å ta seg sammen når man faker en lidelse 🤪🤦‍♀️

 

Jeg har "tatt meg sammen" siden barneskolen, og i slutten av 30- årene funka ikke det lenger, og det sa fullstendig stopp.

Det handler ikke om å "ikke være spesiell lenger" når man "ikke vil bli kvitt" lidelsen. Det handler gjerne om at det å bli frisk er angstfremkallende i seg selv, noe som gjør det hele mer komplisert.