Vansker med å forholde meg til stebarnet

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende da jeg ble gravid og min samboer ønsket at jeg skulle ta abort. Han og exen hadde fått et dødfødt barn og jeg mistet all «empatien» jeg hadde for den opplevelsen han hadde rundt det. Her sto jeg med et frisk og fint barn i magen, som han ikke ønsket skulle få livets rett- samtidig som at han resten av livet skulle sørge over det barnet som var dødfødt.

Dette er mange år siden, og vi har et nydelig barn sammen. Men det sitter fortsatt i meg, og jeg greier ikke å forholde meg til det faktumet at han og eksen har et dødfødt barn.

Anonymkode: c5a35...761

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet fra fyren, gjør det nå mens du er gravid for da kan du flytte nett hvor du vil uten at han kan si noe på det!

Anonymkode: f5061...234

[Maggi2]

Flytt de 600 km hjem igjen med du kan, og se deg aldri tilbake. Oppdra barnet alene og la den dritten av en mann klare seg selv. Det er mitt eneste råd til deg.

[Mt3]

Du må bare tenke at den uttalelsen kom fra en som fikk panikk fordi HAN har absolutt ingenting på stell, han er jo som du skriver uten fast jobb, uten hus, uten kamerater å smelle fra seg frustrasjon til.. 

Han vil helt sikkert bli like glad i barnet du bærer, det er bare umulig for han å relatere til akkurat nå. Han har ikke sett ultralyd med hjertebank og bevegelser, han har aldri vært igjennom IVF så han vet ikke hvilket helvete det er.

Men han må helt klart få på plass en samværsavtale med mor til 3åringen før hun får greie på at du er gravid, for det kan bli drama delux.

Ikke skjønner jeg hvorfor dere skulle til med IVF, når han har ett barn som kun er 3år gammelt, hvor tidlig i småbarn/babytiden ble det brudd mellom han og barnets mor. Hvor lenge har dere vært sammen. Han var jo klart sammen med henne gjennom graviditeten når du skriver at du skulle ønske han stilte opp for deg som han gjorde for henne.

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (7 minutter siden):

Du må bare tenke at den uttalelsen kom fra en som fikk panikk fordi HAN har absolutt ingenting på stell, han er jo som du skriver uten fast jobb, uten hus, uten kamerater å smelle fra seg frustrasjon til.. 

Han vil helt sikkert bli like glad i barnet du bærer, det er bare umulig for han å relatere til akkurat nå. Han har ikke sett ultralyd med hjertebank og bevegelser, han har aldri vært igjennom IVF så han vet ikke hvilket helvete det er.

Men han må helt klart få på plass en samværsavtale med mor til 3åringen før hun får greie på at du er gravid, for det kan bli drama delux.

Ikke skjønner jeg hvorfor dere skulle til med IVF, når han har ett barn som kun er 3år gammelt, hvor tidlig i småbarn/babytiden ble det brudd mellom han og barnets mor. Hvor lenge har dere vært sammen. Han var jo klart sammen med henne gjennom graviditeten når du skriver at du skulle ønske han stilte opp for deg som han gjorde for henne.

1. Det er seks uker siden vi fant det ut, men ja - det andre er gode poenger. Han har dog ikke endret mening på denne tiden.

2. Han har sett hjertet som slår, men det var alt vi kunne se. Han har også fulgt meg gjennom IVF tidligere, men da var jeg med forrige partner. Men han vet at det var ganske grusomt.

3. Det har jeg tatt opp, er helt enig.

4. Da han var ett år. Jeg har kjent mannen i ti år, så selv om vi var nye som kjærester, har jeg kjent ham lenge. Han gikk fra henne for meg. Grunnen til tidlig ivf er at jeg har lite egg og vi begge ønsket familie sammen, og det derfor måtte bli sånn selv om det ble ugunstig med flytting og alt i tillegg.

Anonymkode: 69637...303

[minister-mio]

Jeg er satt ut av at han ønsker å ta abort for å så prøve å bli gravid igjen. Er han ikke riktig vel bevart?

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Problemet mitt har oppstått nå som jeg er gravid, rett før vi skulle i gang med IVF. Han vil at jeg skal ta abort og at vi heller gjør IVF om noen måneder som planlagt.

Anonymkode: 69637...303

Jeg sitter å leser denne delen om igjen og bare måper.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

1. Det er seks uker siden vi fant det ut, men ja - det andre er gode poenger. Han har dog ikke endret mening på denne tiden.

2. Han har sett hjertet som slår, men det var alt vi kunne se. Han har også fulgt meg gjennom IVF tidligere, men da var jeg med forrige partner. Men han vet at det var ganske grusomt.

3. Det har jeg tatt opp, er helt enig.

4. Da han var ett år. Jeg har kjent mannen i ti år, så selv om vi var nye som kjærester, har jeg kjent ham lenge. Han gikk fra henne for meg. Grunnen til tidlig ivf er at jeg har lite egg og vi begge ønsket familie sammen, og det derfor måtte bli sånn selv om det ble ugunstig med flytting og alt i tillegg.

Anonymkode: 69637...303

Da er det jo han som virkelig har gått for fort frem her.

 

Om du virkelig ønsker deg barn, så kommer du til å bli bitter mot han om du tar abort og dere sliter med å bli gravid igjen.

Selv om du skulle bli gravid igjen, kan du sitte med mange følelser av barnet som skulle ha vært.

En venninne av meg var i litt samme situasjon som deg (ikke ivf men de brukte ikke prevensjon og ønsket seg barn. Hun ble gravid, mannen insisterte på abort da timingen ikke var riktig.

Hun ble gravid igjen ett år etter og barnet døde i magen når hun var 35 uker på vei. De ble aldri gravide igjen og endte med å gå fra hverandre. 
 

Behold barnet men revurder forholdet ditt.

Skjønner at det er sårt å se han med barnet sitt og at du trekker deg unna, du er ikke ett dårlig menneske fordi du sitter med disse følelsene. Spesielt ikke som gravid med alle hormoner som gjør en ekstra sår. 
 

Mitt eneste råd er å se an forholdet til mannen din og om dette egentlig kan fungere, uavhengig om du beholder eller ikke. 

Anonymkode: ab07a...ef3

[AnonymBruker]

Er du sikker på at mannen ikke angrer seg og helst vil bli kvitt deg og bli sammen med barnet sin mor igjen?

Kanskje han håpte at du skulle bli igjen der du var da han flyttet etter barnet sitt.

Pakk sakene dine og reis hjem, du blir fanget i en limbo som du slett ikkje kommer til å ha det bra med. 

Anonymkode: 4eca7...9bf

[AnonymBruker]

Barnet er under tre år, han gikk fra moren til barnet for deg da barnet var ett år gammel, og du mener han har levd på barnemor sin nåde? Hun har sikkert hatt en følelse av at dere to var mer enn venner hele veien, og da dere plutselig ble sammen tipper jeg at mannen din ut av det blå ville ha delt omsorg eller noe i den dur, for et bittelite barn. Ikke rart at samarbeidet mellom dem er dårlig. Stakkars unge, og eks, denne pappaen later ikke akkurat til å være den skarpeste kniven i skuffen... Og ikke den mest empatiske heller.

Anonymkode: e0599...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er du sikker på at mannen ikke angrer seg og helst vil bli kvitt deg og bli sammen med barnet sin mor igjen?

Kanskje han håpte at du skulle bli igjen der du var da han flyttet etter barnet sitt.

Pakk sakene dine og reis hjem, du blir fanget i en limbo som du slett ikkje kommer til å ha det bra med. 

Anonymkode: 4eca7...9bf

Jeg tror ikke det, men det er klart tanken har slått meg. Vi har det fint i det daglige, og de gangene jeg har tatt opp at jeg er redd for dette så har han betrygga meg på en troverdig måte. Jeg tror nok han har en stor sorg over tapet av den familien, men det virker som om han står inne for valget om å bli sammen med meg likevel. Samtidig blir jeg ikke behandla med særlig forståelse eller empati, så det er klart jeg tenker på dette jeg også.

Han ville egentlig ikke flytte, det var jeg som overtalte ham da jeg antok han kom til å angre på å miste relasjonen til barnet sitt. Så det er i hvert fall ikke det.

Anonymkode: 69637...303

[AnonymBruker]

Du. Han elsker deg ikke. Han ønsker å bli sammen med barnemor igjen. Garantert.

Anonymkode: 6368a...494

[AnonymBruker]

At noen orker å i det hele tatt sette i gang planlegging av barn med en tufs som ikke har styr på samværet med ungen han har fra før av er virkelig utenfor min fatteevne. Da ser du inn i din egen fremtid og hvordan det vil bli den dagen du VIRKELIG blir lei og går. Samme regla der også. 

Du kan skylde deg selv

Anonymkode: 22997...746

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

1. Det er seks uker siden vi fant det ut, men ja - det andre er gode poenger. Han har dog ikke endret mening på denne tiden.

2. Han har sett hjertet som slår, men det var alt vi kunne se. Han har også fulgt meg gjennom IVF tidligere, men da var jeg med forrige partner. Men han vet at det var ganske grusomt.

3. Det har jeg tatt opp, er helt enig.

4. Da han var ett år. Jeg har kjent mannen i ti år, så selv om vi var nye som kjærester, har jeg kjent ham lenge. Han gikk fra henne for meg. Grunnen til tidlig ivf er at jeg har lite egg og vi begge ønsket familie sammen, og det derfor måtte bli sånn selv om det ble ugunstig med flytting og alt i tillegg.

Anonymkode: 69637...303

Han har fulgt deg på IVF tidligere, men da var du sammen med eksen din? Unnskyld meg, men har du blitt sammen med din tidligere bestekompis, eller kompis til eksen din? Hva er dette for et opplegg.
Dere planlegger å bli gravid, og når du først blir gravid - passer det ikke likevel. Vet du hva? Det betyr bare èn ting, og det er - det passet nok egentlig aldri for kjæresten din heller. Han har nok ikke hatt lyst på et nytt barn i det hele tatt.

"Vi begge ønsker oss familie"... Okei wtf? Denne mannen HADDE en familie, faktisk. Så det at han sier "jeg vil ha familie med deg" høres ganske labert ut. Det at en mann har "samvittigheten" til å forlate kone og barn på ett år, betyr at den mannen trolig ikke har så mye empati eller forståelse for mennesker rundt seg.

Dere har ikke levd på barnemor sin nåde. Han forlot sin nybakte familie til tross for deg, da er man virkelig ikke riktig klok i hodet. Men gratulerer, du har jo virkelig fått deg en "catch" her. Det kjenner du vel på selv også  

[minister-mio]

Er ivf dekket av det offentlige?

[AnonymBruker]

Jeg hadde forlatt denne mannen på dagen. Du kommer aldri til å tilgi ham, bare vent til barnet kommer. Det du føler nå vil forsterke seg ti-gangen.

Anonymkode: 73f73...a46

[Brunello]

Det mest utrolige i denne historien er at han har et barn på under tre år fra før og dere har vært sammen så lenge at det er planlagt IVF.

[AnonymBruker]

Hva jeg tenker?

1. Få aldri barn med en mann som har barn fra før. Fedre bør ikke gjenbrukes, og det er de færreste damer som klarer å bli den stemoren et stebarn fortjener.

2. Han vil ikke ha barn med deg.

3. Bli aldri sammen med en fyr som går fra en annen til fordel for deg. 

Når det er sagt så tar du selvsagt ikke abort. Dette er ikke babyen sin feil. Men når du sliter med å forholde seg til hans barn, kan du jo ikke forvente at han skal juble over tanken på å få et nytt med deg.

Anonymkode: 69814...5e1

[Carrot]

Hei TS, jeg ble litt forvirret over at du hadde IVF med tidligere partner men nåværende partner var der hele veien? Du sier dere har kjent hverandre i over ti år mens dere har vært et par de siste to da han forlot sin tidligere partner og deres barn på ett år for deg - og etter det har et stabilt samvær vært på "barnemors nåde" som du sier - men det er på barnets premisser, et barn som nå er tre år gammelt! Her er mye å ta tak i som kanskje burde kommet frem i starten? 

Likevel tenker jeg at du må få kontroll over dine egne følelser og tanker, det er ikke hans ansvar å gjøre deg trygg. Hans ansvar er å være ærlig med hva han føler og så får du ta egne valg basert på det. 

Jeg skjønner at han føler seg litt bondefanget samtidig som han har hatt et ansvar siden du sier dere ikke har brukt prevensjon - uansett spiller det ingen rolle nå, nå er du gravid. Du vil ikke ta abort - det er ditt valg, og så får du ta med deg videre de konsekvenser det fører til. Men at du skal rette din usikkerhet og dine følelser slik at det blir barnet hans fra før som skaper problemer for deg er rett og slett noe du må få kontroll på, det blir ikke riktig! Snakk med noen - en lege, psykepleier, psykolog - hvemsomhelts, bare få orden på deg. Alle rundt det og du selv fortjener det. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (37 minutter siden):

Hei TS, jeg ble litt forvirret over at du hadde IVF med tidligere partner men nåværende partner var der hele veien? Du sier dere har kjent hverandre i over ti år mens dere har vært et par de siste to da han forlot sin tidligere partner og deres barn på ett år for deg - og etter det har et stabilt samvær vært på "barnemors nåde" som du sier - men det er på barnets premisser, et barn som nå er tre år gammelt! Her er mye å ta tak i som kanskje burde kommet frem i starten? 

Likevel tenker jeg at du må få kontroll over dine egne følelser og tanker, det er ikke hans ansvar å gjøre deg trygg. Hans ansvar er å være ærlig med hva han føler og så får du ta egne valg basert på det. 

Jeg skjønner at han føler seg litt bondefanget samtidig som han har hatt et ansvar siden du sier dere ikke har brukt prevensjon - uansett spiller det ingen rolle nå, nå er du gravid. Du vil ikke ta abort - det er ditt valg, og så får du ta med deg videre de konsekvenser det fører til. Men at du skal rette din usikkerhet og dine følelser slik at det blir barnet hans fra før som skaper problemer for deg er rett og slett noe du må få kontroll på, det blir ikke riktig! Snakk med noen - en lege, psykepleier, psykolog - hvemsomhelts, bare få orden på deg. Alle rundt det og du selv fortjener det. 

Han fulgte meg ikke i direkte forstand, men vi var gode venner, slik at han visste hva jeg var igjennom. Det er selvsagt ikke det samme som å bo med meg underveis, men han vet nå i hvert fall at det var tøft.

Det har heller ikke vært «stabilt samvær». Mor har overkjørt samværsplan og råd fra familievern konsekvent, vi har derfor hatt barnet enten når hun er syk, skal på hyttetur, andre planer e.l. Og man kan forstå hennes sårhet i det, men vi har levd på hennes nåde i det at hvis vi ikke hadde avlyst planer på kort varsel, hadde han ikke fått samvær. Samværet har virkelig ikke vært på barnets premisser, for da hadde det vært et fast og regelmessig samvær som kunne trappes opp med barnets modenhet. Hvor mye far har ham varierer fra 1t til tre dager i uken, avhengig av hennes uker. Likevel har barnet alltid hatt det fint under samværet og vi har gått godt overens alle sammen - helt til ting ble vanskelig for meg nå.

Jeg ser også mange reagerer på tidlig ivf. Nå er det sånn at jeg hadde fått beskjed om at spontan graviditet ikke var mulig, og at jeg pga tidlig overgangsalder ikke vil kunne få barn om få år. Så dere kan mene hva dere vil om mitt barneønske, men det er nå veldig sterkt, og det visste han da vi gikk inn i forholdet.

Ellers enig i at jeg selvsagt burde ha noen å snakke med, men det er ikke så lett å finne noen helt umiddelbart… Jeg har ikke nettverk her oppe, så tenkte kanskje noen her hadde råd, men ble mest kritikk, så føler egentlig bare det var dumt det og…
 

 

 

 

Anonymkode: 69637...303