Spørsmål om komplisert situasjon

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette har med mental helse å gjøre derfor legger jeg den her. Er det noen som er uenig er det bare å flytte

Jeg har etter hvert fått ganske store problemer jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Kanskje noen her har noen tips eller råd?

Da jeg var liten fikk jeg mye kjeft og fordømmelse. For mye av det jeg gjorde. En del av det (kjeftingen) var kanskje fortjent fordi jeg var sikkert ikke den letteste å ha med å gjøre.

Jeg vet at foreldrene mine bare mente det beste for meg.

Søsknene mine virker å ha taklet dette mye bedre enn meg fordi de virker å fungere mye bedre i voksen alder.

Jeg har i voksen alder fått diagnosen Asperger syndrom og pga det er jeg nok og har vært veldig sensitiv. Jeg tror dette har ført til at jeg takler kjeft, fordømmelse og motgang generelt dårligere enn mange andre.

Det som er problemet mitt er at jeg ikke klarer at det blir dårlig stemning. Klarer ikke å være uvenner eller krangle med noen og da lyver jeg eller omtrent gjør hva som helst annet for å gjøre det bedre. I disse periodene sliter jeg med ekstreme mengder angst og skyldfølelse, men det blir liksom borte bare jeg forteller en løgn. Det som da skjer er at det blir bedre der og da, men så blir det jo mye verre senere. Da må jeg komme med nye løgner igjen og sånn fortsetter det.

Jeg hatt mange sånne perioder i livet hvor det bygger seg opp i mange måneder/år før det til slutt ikke går lenger. Da kommer sannheten fram  og så går det litt bedre en stund før det bygger seg opp på nytt.

For noen år siden bestemte jeg meg for å skjerpe meg og at nå var det siste sjanse. Det gikk bra en stund, men nå er det verre enn noen gang. Tidligere brukte jeg mye rus også, men det har jeg heldigvis mer eller mindre sluttet med.

Alt er egentlig mye mer komplisert enn det jeg skriver her, men jeg prøver ta det kort her for å unngå at teksten blir for lang.

Jeg skjønner jo selv at jeg kan ikke fortsette å leve i min egen verden på denne måten. Jeg sårer menneskene rundt meg og driver de bort fra meg.

Jeg tenkte kanskje at hvis jeg spør her som anonym så kanskje noen har vært borte i noe lignende og har noen tips?

Jeg har ikke noen jeg kan snakke med om dette heller.

Og vær så snill å ikke bare si at jeg må slutte å lyve. Dette har blitt en så stor der av livet mitt etter hvert at jeg tror ikke jeg klarer å komme ut av det ved egen hjelp.

Jeg er m34 hvis det har noe å si, men dette er en situasjon jeg har vært i hele livet.

Anonymkode: 36414...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg tenker at dette har med mental helse å gjøre derfor legger jeg den her. Er det noen som er uenig er det bare å flytte

Jeg har etter hvert fått ganske store problemer jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Kanskje noen her har noen tips eller råd?

Da jeg var liten fikk jeg mye kjeft og fordømmelse. For mye av det jeg gjorde. En del av det (kjeftingen) var kanskje fortjent fordi jeg var sikkert ikke den letteste å ha med å gjøre.

Jeg vet at foreldrene mine bare mente det beste for meg.

Søsknene mine virker å ha taklet dette mye bedre enn meg fordi de virker å fungere mye bedre i voksen alder.

Jeg har i voksen alder fått diagnosen Asperger syndrom og pga det er jeg nok og har vært veldig sensitiv. Jeg tror dette har ført til at jeg takler kjeft, fordømmelse og motgang generelt dårligere enn mange andre.

Det som er problemet mitt er at jeg ikke klarer at det blir dårlig stemning. Klarer ikke å være uvenner eller krangle med noen og da lyver jeg eller omtrent gjør hva som helst annet for å gjøre det bedre. I disse periodene sliter jeg med ekstreme mengder angst og skyldfølelse, men det blir liksom borte bare jeg forteller en løgn. Det som da skjer er at det blir bedre der og da, men så blir det jo mye verre senere. Da må jeg komme med nye løgner igjen og sånn fortsetter det.

Jeg hatt mange sånne perioder i livet hvor det bygger seg opp i mange måneder/år før det til slutt ikke går lenger. Da kommer sannheten fram  og så går det litt bedre en stund før det bygger seg opp på nytt.

For noen år siden bestemte jeg meg for å skjerpe meg og at nå var det siste sjanse. Det gikk bra en stund, men nå er det verre enn noen gang. Tidligere brukte jeg mye rus også, men det har jeg heldigvis mer eller mindre sluttet med.

Alt er egentlig mye mer komplisert enn det jeg skriver her, men jeg prøver ta det kort her for å unngå at teksten blir for lang.

Jeg skjønner jo selv at jeg kan ikke fortsette å leve i min egen verden på denne måten. Jeg sårer menneskene rundt meg og driver de bort fra meg.

Jeg tenkte kanskje at hvis jeg spør her som anonym så kanskje noen har vært borte i noe lignende og har noen tips?

Jeg har ikke noen jeg kan snakke med om dette heller.

Og vær så snill å ikke bare si at jeg må slutte å lyve. Dette har blitt en så stor der av livet mitt etter hvert at jeg tror ikke jeg klarer å komme ut av det ved egen hjelp.

Jeg er m34 hvis det har noe å si, men dette er en situasjon jeg har vært i hele livet.

Anonymkode: 36414...6a5

Det som har vært tidligere er historie og ikke nåtid. Det at du reflekterer over at barndommen på orker din nåtid er en fin start. 
det virker som du har en unngåelsesstrategi, der du ikke er 100% deg selv. Du er utrygg på deg selv, og er redd andre skal bli sint på deg eller mislike deg. Konsekvensen er at du misliker deg selv. Start i det små. Si hva du mener, og stå for dine egne meninger. Du vil da oppleve at folk respekterer deg for den du er når du er 100% ærlig. Løgner vil skape mye problemer for deg selv, og folk vil avsløre deg og trekke seg unna. 
snakk med legen din og få noen å snakke med

 

Anonymkode: 651a0...6fe

[AnonymBruker]

Hei  

 

jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver her. Har vokst opp med mye kjefting, vold og trusler, og som følge av det har jeg blitt en people pleaser som ofte setter andres behov foran mine egne for å unngå dårlig stemning. 
Jeg er som deg, veldig var for stemninger og det kommer jo av den vanskelige oppveksten og det at jeg er vant til å alltid være på vakt for dårlig stemning. 
 

Jeg har ikke noen mirakelkur til deg, men kan iallfall trøste deg med å si at dine reaksjoner nå i voksen alder er helt normale i forhold til oppveksten du har hatt.  Ettersom du nå har fått diagnosen Aspergers så kan jeg tenke meg at du har blitt mindre forstått av dine foreldre enn dine søsken, og sikkert derfor dette er vanskeligere for deg nå som voksen enn det er for dine søsken. 
 

Selv jobber jeg mye med mitt eget mindset. Den eneste jeg kan gjøre noe med, er meg selv. Det er ikke min oppgave å sørge for at alle rundt meg har det 100% bra hele tiden, og jeg må også jobbe med å tåle de vonde følelsene knyttet opp mot dårlig stemning og andres misnøye… hvis man hele tiden skal bruke energi på å unngå dårlig stemning fra andre rundt seg så har man ikke nok energi til å sørge for at en selv har det bra ♥️
 

Får du tilbud om samtaler med noen? Det kan ikke ha vært lett å få Asperger diagnose i voksen alder. Sosiale koder kan læres, også i voksen alder. Du skal kunne få hjelp til å bryte dine dårlige mønster (som lyvingen)

 

 

Anonymkode: 2b113...f81

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar

I de periodene hvor jeg tidligere har prøvd å få orden på livet har jeg gått til psykolog. Så jeg har pratet om en del av disse tingene tidligere. Det var også en psykolog som stillte diagnosen AS.

Dette begynner imidlertid å bli en del år siden og jeg tror jeg ville hatt godt av å hatt noen å prate med nå. Jeg har tenkt på dette også, men vet vet fra tidligere at det har pleid å være lang ventetid på psykolog. Er det noen som vet om det er sånn fortsatt?

 

Anonymkode: 36414...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ts her, takk for svar

I de periodene hvor jeg tidligere har prøvd å få orden på livet har jeg gått til psykolog. Så jeg har pratet om en del av disse tingene tidligere. Det var også en psykolog som stillte diagnosen AS.

Dette begynner imidlertid å bli en del år siden og jeg tror jeg ville hatt godt av å hatt noen å prate med nå. Jeg har tenkt på dette også, men vet vet fra tidligere at det har pleid å være lang ventetid på psykolog. Er det noen som vet om det er sånn fortsatt?

 

Anonymkode: 36414...6a5

Det kan være lang ventetid på psykolog. Du kan bli henvist til DPS hvis legen din mener du oppfyller kravene for å få hjelp der, eller du kan gå til privat psykolog med driftsavtale (men dessverre ofte lang ventetid)

Dersom du må sette deg på en venteliste, så finnes det hjelp å få i mellomtiden  kommunene skal ha lavterskeltilbud der du kan få samtaler med f.eks psykiatrisk sykepleier (altså ikke psykolog; men iallfall noen å snakke med). Her jeg bor heter det Psykisk helseteam (men det kan ha forskjellig navn fra kommune til kommune). 
Du kan Google kommunen din sitt navn + psykisk hjelp, for eksempel og se om du finner noe noe, eller få fastlegen din til å sjekke det opp for deg  

 

Anonymkode: 2b113...f81

[AnonymBruker]

TS her igjen, tusen takk for tilbakemelding

Da skal jeg prøve å finne ut hva som er i min kommune. 

Anonymkode: 36414...6a5