AnonymBruker Skrevet 21. januar 2022 #1 Skrevet 21. januar 2022 Noen som vet noe om dette? Jeg har siden 7 års alder ikke grått offentlig(det bestemte jeg meg for og jeg husker det), og ikke foran foreldre. husker en forelder gråt da jeg var 10 og da kjente jeg ekstremt ubehag og ble veldig sint. Nå er jeg i 30 årene og det ville vært veldog ubehagelig for meg om de så meg gråte/trist. I grunn utenkelig. hvorfor er jeg sånn ifht dette? Jeg føler meg helt feil. Anonymkode: 564c2...2f4
Silva Pluvialis Skrevet 21. januar 2022 #2 Skrevet 21. januar 2022 Var det naturlig å snakke om og vise følelser i din tidligste barndom, eller ble du avvist og påført skam hvis du gråt?
AnonymBruker Skrevet 21. januar 2022 #3 Skrevet 21. januar 2022 Gjenferdet skrev (2 minutter siden): Var det naturlig å snakke om og vise følelser i din tidligste barndom, eller ble du avvist og påført skam hvis du gråt? Det var veldig naturlig ifht min mamma i allefall. Ingen skam for gråt, men husker jeg kjente skam/sinne for de som gråt. Jeg viste mye sinne og gjør forsåvidt enda det- føler ingen skam for sinne. Men om jeg føler meg bittelitt rørt- da kjenner jeg meg veldig ekkel/skamfull Anonymkode: 564c2...2f4
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå