Foreldre og sorg

[AnonymBruker]

Hva gjør man når ens egen far er så dypt inne i en sorg at vi, den nærmeste familien, ikke strekker til?

Ulike instanser har forsøkt å hjelpe han. Alderspsykiatrien er koblet inn, hjemmesykepleien er koblet inn, han har hatt opphold på psykiatrisk men fått beskjed om at han er for frisk (!) til å være innlagt.

Han spiser ikke, personlig hygiene er ikke-eksisterende, han tar ikke vare på hverken seg selv eller hjemmet. Han avlyser ofte besøk og avtaler og nå begynner til og med noen av oss nærmeste å gi opp.

Men i følge helsepersonell så er han samtykkekompetent så vi får ikke gjort noe uten at han ønsker det selv.

Det er helt helt forferdelig å se ens egen far gå til grunne. Det er veldig begrenset for hva vi får gjort slik ting er. Og jeg kjenner jeg distansierer meg mer og mer for å beskytte psyken min rett og slett.

 

Noen råd?

 

 

Anonymkode: ce71c...ee1

[AnonymBruker]

Huff, det høres vondt ut💔 Jeg hadde litt tilsvarende problem. Min far ble veldig deprimert etter samlivsbrudd. Han kunne ringe og fortelle om selvmordstanker men nektet å søke hjelp noe sted. Jeg måtte etter hvert skjerme meg selv litt. Det gikk heldigvis litt over her med tiden. 

Høres ut som om du bør skjerme deg selv litt. Man blir utslitt av å løpe etter for å hjelpe noen som ikke vil ta imot.

Anonymkode: c9cbf...23e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Huff, det høres vondt ut💔 Jeg hadde litt tilsvarende problem. Min far ble veldig deprimert etter samlivsbrudd. Han kunne ringe og fortelle om selvmordstanker men nektet å søke hjelp noe sted. Jeg måtte etter hvert skjerme meg selv litt. Det gikk heldigvis litt over her med tiden. 

Høres ut som om du bør skjerme deg selv litt. Man blir utslitt av å løpe etter for å hjelpe noen som ikke vil ta imot.

Anonymkode: c9cbf...23e

Jeg har automatisk begynt å skjerme meg litt for ellers går jeg seriøst på veggen. Samtidig så får jeg så dårlig samvittighet. Det er jo min egen pappa det er snakk om! Jeg burde jo forsøke alt for å redde han! Helt fra jeg var liten så har jeg kjent på et enormt ansvar for at begge foreldrene mine skulle ha det bra. Og jeg har stilt opp på alt av stort og smått for å strekke til men nå kommer jeg til kort. 

Og så blir jeg usikker på om helsevesenet burde forsøkt enda mer for å hjelpe han.. Er det virkelig sånn at det ikke går an å hjelpe noen som ikke ser ut til å forstå sitt eget beste? Til tross for at de er samtykkekompetent? Jeg skjønner det ikke..

 

Anonymkode: ce71c...ee1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2022 den 22.22):

Jeg har automatisk begynt å skjerme meg litt for ellers går jeg seriøst på veggen. Samtidig så får jeg så dårlig samvittighet. Det er jo min egen pappa det er snakk om! Jeg burde jo forsøke alt for å redde han! Helt fra jeg var liten så har jeg kjent på et enormt ansvar for at begge foreldrene mine skulle ha det bra. Og jeg har stilt opp på alt av stort og smått for å strekke til men nå kommer jeg til kort. 

Og så blir jeg usikker på om helsevesenet burde forsøkt enda mer for å hjelpe han.. Er det virkelig sånn at det ikke går an å hjelpe noen som ikke ser ut til å forstå sitt eget beste? Til tross for at de er samtykkekompetent? Jeg skjønner det ikke..

 

Anonymkode: ce71c...ee1

Ja... Det er fryktelig vanskelig å bryte med det mønsteret når man er vant til å ta ansvar for sine foreldre på ulike måter. 

Uff 😕 Er dere flere søsken?

Anonymkode: c9cbf...23e