Er du mye bekymret for barna?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle foreldre er bekymret for sine barn. Alt fra skoleprestasjoner, sykdom, vennskap, kosthold, adferd osv. 

 

Anonymkode: 36243...f20

Ikke hvis det ikke er noe å bekymre seg for. 

Anonymkode: fb2c0...6e0

[AnonymBruker]

Mer bekymret jo eldre barna mine er blitt, dessverre:/ Når de er så store at jeg ikke lenger har innsikt eller samme kontroll/kontakt, tenker jeg ofte worst case scenario. Eldste på 18 har få venner, er mye hjemme for seg selv, altfor skoleflink, trener for mye.... Bekymrer meg mye for om han har det bra. Har mareritt om at han skal være deprimert, suicidal etc...selv om det egentlig ikke er noen tegn til dette.

Mannen ler av meg og minner oss på om at da vi var 18 år, så bodde vi på hybel og foreldrene våre hadde null kontroll, og at han er voksen og jeg må gi han slack... ikke så enkelt! 😂

Mye lettere med 12 og 15 åringen! 

 

Anonymkode: d9752...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Alle foreldre er bekymret for sine barn. Alt fra skoleprestasjoner, sykdom, vennskap, kosthold, adferd osv. 

 

Anonymkode: 36243...f20

Ikke jeg. Jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Så håndterer jeg heller situasjoner som begynner å ta form når de oppstår. Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: b9e79...c4e

[AnonymBruker]

Ja, og min er ikke født enda. Spent på hvordan det skal gå.

Anonymkode: ad0bd...227

[Kittykat]

Jeg har 3 voksne barn, 18-22 år. Og jeg bekymrer meg for barna ennå 😅 Datteren min studerer i Haugesund og det var ikke lett for meg når hun flyttet dit. Heldigvis er hun ferdig til sommeren og flytter hjem igjen. Eldste sønnen vår har nettopp flyttet ut også. Han leier en leilighet sammen med 3 venner. Jeg er så klart bekymret for om det vil gå bra med han når han nå skal stå på egne bein. Jeg vil aldri slutte å bekymre meg for barna mine så lenge jeg lever.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke jeg. Jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Så håndterer jeg heller situasjoner som begynner å ta form når de oppstår. Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: b9e79...c4e

Nei, men du har kanskje et lyst sinn fra naturens side. Det overføres gjerne til hvertfall noen av barna. Så blir de positive og optimistiske, som gjør dem godt likt, som gjør at de slapper av og trives, som motiverer dem til å gjøre det bra mht skole osv, som igjen gjør at de lykkes osv osv. En god spiral som følge av sinnelaget man er født med.

Anonymkode: 36fee...dae

[AnonymBruker]

Jeg er lite bekymret for barna. Innimellom kan jeg få bølger av bekymring, eller frykt egentlig, for at det skulle skje dem noe vondt er det verste som kan skje meg. Men det slipper fort taket igjen. Det er mange ting jeg egentlig er redd skal skje dem, hvis jeg begynner å tenke etter, men jeg grubler lite på det. Jeg er generelt en lite bekymret person. Faren min og farmoren min har vært veldig plaget med bekymring, og faren min kan fortsatt ringe fordi han uten noen spesiell grunn blir redd det kan ha skjedd meg noe. 

Anonymkode: 3a4a1...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke jeg. Jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Så håndterer jeg heller situasjoner som begynner å ta form når de oppstår. Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: b9e79...c4e

Absolutt ikke. Du har nok bare ikke anlegg for bekymring. Jeg tipper du - som de aller fleste - ville bekymret deg dersom du hadde en håndfast grunn som f.eks sykdom, skolevansker, sosiale vansker etc. 

Anonymkode: fb2c0...6e0

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke jeg. Jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Så håndterer jeg heller situasjoner som begynner å ta form når de oppstår. Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: b9e79...c4e

Samme her. Det er noe ubehagelig med voksne som tilfører mye næring til bekymringene sine, virker så ukontrollert. Hvis du er så bekymret, ikke få barn da. Jeg ble selv irritert som barn for at jeg hadde foreldre som understimulerte meg for at de selv skulle pleie bekymringene sine, litt sånn ,"hva med meg, da? det er jo jeg som er barnet her, ikke du". 

Men jeg føler også at den bekymrede minen er idealet i Norge, det er nesten sånn at jo mer bekymret du er, jo bedre er du, liksom. 

Anonymkode: 6e20e...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Samme her. Det er noe ubehagelig med voksne som tilfører mye næring til bekymringene sine, virker så ukontrollert. Hvis du er så bekymret, ikke få barn da. Jeg ble selv irritert som barn for at jeg hadde foreldre som understimulerte meg for at de selv skulle pleie bekymringene sine, litt sånn ,"hva med meg, da? det er jo jeg som er barnet her, ikke du". 

Men jeg føler også at den bekymrede minen er idealet i Norge, det er nesten sånn at jo mer bekymret du er, jo bedre er du, liksom. 

Anonymkode: 6e20e...7ae

Jeg ser poenget, tror jeg. Jeg kan også få inntrykk av at folk setter likhetstegn mellom å bekymre seg og å være glad i. Og det stemmer ikke. Mange, meg inkludert, elsker barna sine og vil ikke at noe vondt skal hende dem, men har ikke lett for å bekymre seg hverken for det kjæreste de har eller annet. 

Når det er sagt, så tenker jeg at bekymringer for egne barn er ikke noe man velger selv. Jeg gjetter egentlig at barna er noe av det vanligste å bekymre seg for. Men vi har ulike personligheter, noen er grublere, noen er mer engstelig anlagt. For noen kan det gå for langt, og man gir næring til bekymringene som du sier. F.eks. ved å google symptomer når man vet man blir redd eller fokusere mye på frykten. Men det er ganske vanlig å være i hvert fall litt bekymret for barna sine. Og det er naturlig at man er bekymret for dem man er så glad i, tenker jeg. Noen har også vonde erfaringer som påvirker. Hvis jeg hadde mistet et barn, kan det godt hende jeg også hadde vært mer bekymret. Kanskje ikke generelt, men for spesifikke ting som minnet om det som hadde hendt. 

Anonymkode: 3a4a1...28f

[AnonymBruker]

Har en 3 åring og en på 4 mnd. Lite bekymret foreløpig, men blir det sikkert mer når de blir større og jeg ikke har like mye oversikt.

Anonymkode: 1a0ce...09f

[AnonymBruker]

Ja har 3 barn, jeg bekymrer meg mye for eldstemann på 22, da hen sliter mye med sykdom og er veldig ustabil psykisk.  Og mellomste på 18 alltid roter seg opp i bråk.  Og begge er pu. Men det går greit med dem:)

Anonymkode: df858...5ba

[Gjest bienvilleparish]

Jeg også 🥺 tenker veldig ofte på det. Akkurat nå er jeg mest redd for at sønnen skal få korona. Det virker ikke som det er til å unngå på skoler lenger. 

Tror jeg går rundt å bekymrer meg mer enn normalen. Er nok litt for overbeskyttende og hønemor, men klarer ikke slå meg til ro før jeg har sagt eller gjort mitt hvertfall. 

[AnonymBruker]

Her går det i hva hun skal jobbe med og hvordan hun skal bo. Om hun vil greie seg selv i voksenlivet. Jeg er ikke bekymret for alkohol og festing heldigvis.

Anonymkode: 084b9...d71

[Arkana]

Jeg er lite bekymret og all den tid de er friske og ikke har noen former for utfordringer som preger livene deres eller gjør framtiden deres usikker kan jeg ikke se noen grunn til å være generelt bekymret for dem heller. Det hender selvfølgelig de befinner seg i situasjoner hvor jeg bekymrer meg for om det går bra, men sånn i hverdagen går jeg ikke rundt og er bekymret for dem. 

[AnonymBruker]

Gammel tråd…

Jeg bekymrer meg veldig mye og det sliter meg ut. Tenkte å søke hjelp for å ta det mer med ro, men vet ikke hvor.

Anonymkode: c2a26...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2022 den 18.53):

Ikke jeg. Jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Så håndterer jeg heller situasjoner som begynner å ta form når de oppstår. Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: b9e79...c4e

Nei, dette har jeg lest er det sunneste man kan gjøre for barna sine. Å tenke at det ordner seg er det viktigste man kan gjøre, for da projiserer man også dette på barna sine ❤️

Anonymkode: 76789...ac0