Er du mye bekymret for barna?

[AnonymBruker]

Jeg er vel en bekymret type person. Min mor var det samme så det går vel litt igjen i generasjonen min. 

Har to voksne barn. Men har fortsatt mye angst for alt galt som kan skje. Det var det som har vært det tyngste med å bli mamma. Men prøver å slutte med alle disse bekymringene mine. 

Hvordan er det med dere? 

Anonymkode: ca760...620

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, begge ungdommer. Har siden de vært født vært svært engstelig for dem, men har lært meg å gi slipp og ikke begrense de for jeg selv er redd for dem. Jeg er ikke uvanlig engstelig som person, men ungene asså, de gjør meg sprø av engstelse av og til. Generelt er jeg mer redd for den ene for den tar en del dårlige valg og kan være veldig ukritisk. Er redd for hvor hen ender i livet av og til. 

Making the decision to have a child - it is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body.

Anonymkode: 23c7a...297

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har to barn, begge ungdommer. Har siden de vært født vært svært engstelig for dem, men har lært meg å gi slipp og ikke begrense de for jeg selv er redd for dem. Jeg er ikke uvanlig engstelig som person, men ungene asså, de gjør meg sprø av engstelse av og til. Generelt er jeg mer redd for den ene for den tar en del dårlige valg og kan være veldig ukritisk. Er redd for hvor hen ender i livet av og til. 

Making the decision to have a child - it is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body.

Anonymkode: 23c7a...297

Da er jeg ikke alene om å være engstelig for barna mine. Jeg er heller ikke så nervøs for andre ting. Men når det gjelder barna så har jeg vært veldig nervøs hele veien.

Jo var vel litt rolig en kort stund etter fødsel på første. Men dagen etter fødsel fikk jeg beskjed at barnet hadde en alvorlig hjertefeil. Jeg ble etter det kjempenervøs for barnet. Det gikk bra med barnet, og nummer 2 kom. Jeg ble nervøs for det barnet også. Det fortsatte selv om begge barna var friske. Begge barna er voksne nå men jeg er fortsatt bekymret for begge to. Men har blitt flinkere å håndtere angsten med årene. 

Er ikke noe særlig bekymret for andre ting. Men lurer av og til på om jeg er slik pga situasjonen som oppsto da første ble født. Men kanskje jeg ville blitt slik uavhengig av det. 

Anonymkode: ca760...620

[AnonymBruker]

Ja, jeg bekymrer meg. Barna er nå 13-22 år, og det e stadig noe nytt.

Anonymkode: a66fd...68b

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, jeg bekymrer meg. Barna er nå 13-22 år, og det e stadig noe nytt.

Anonymkode: a66fd...68b

Merker også at min mor holder på slik også. Jeg er tross alt passert 40. Er samboer og har 2 voksne barn. Men mor sender meldinger og spør hvor jeg er og hva jeg holder på med hver dag. 

Anonymkode: ca760...620

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da er jeg ikke alene om å være engstelig for barna mine. Jeg er heller ikke så nervøs for andre ting. Men når det gjelder barna så har jeg vært veldig nervøs hele veien.

Jo var vel litt rolig en kort stund etter fødsel på første. Men dagen etter fødsel fikk jeg beskjed at barnet hadde en alvorlig hjertefeil. Jeg ble etter det kjempenervøs for barnet. Det gikk bra med barnet, og nummer 2 kom. Jeg ble nervøs for det barnet også. Det fortsatte selv om begge barna var friske. Begge barna er voksne nå men jeg er fortsatt bekymret for begge to. Men har blitt flinkere å håndtere angsten med årene. 

Er ikke noe særlig bekymret for andre ting. Men lurer av og til på om jeg er slik pga situasjonen som oppsto da første ble født. Men kanskje jeg ville blitt slik uavhengig av det. 

Anonymkode: ca760...620

Jeg syns det viktigste er at engstelsen er min og at jeg ikke overfører den til barna. De må få løsrive seg. Når de begynte å gå til venner var jeg så redd, men de måtte jo få lov. Jeg kan si at jeg må vite hvor de går og er for jeg bryr meg, men ikke velte all engstelse om alt jeg er redd for over på dem. 

Anonymkode: 23c7a...297

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært hønemor. Barna er nå voksne og foreldre selv, så nå bekymrer jeg meg for både barn og barnebarn. Kjenner jeg er sliten av dette innimellom, men klarer ikke la være.

Anonymkode: 328d2...f1a

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har alltid vært hønemor. Barna er nå voksne og foreldre selv, så nå bekymrer jeg meg for både barn og barnebarn. Kjenner jeg er sliten av dette innimellom, men klarer ikke la være.

Anonymkode: 328d2...f1a

Jeg har ikke barnebarn ennå. Men blir sikkert engstelig for dem og. Vet ikke hvordan det føles å være bestemor  men regner med at det blir en engstelse det og. 

Min mor vil jo hele tiden ha oppdatering om hvordan det går med både meg, min samboer og barnebarn. Itilegg så vil hun ha full kontroll på det meste virker det som. Jeg kan iblant bli litt irritert over at hun virker så bekymret. Men jeg er jo det samme ovenfor mine barn. 

Anonymkode: ca760...620

[AnonymBruker]

Kanskje litt urelatert post, men men

Jeg har ikke barn, men stemoren min er veldig beskyttende ovenfor halvsøsteren min (10 år tror jeg) men bare på områder hun selv er redd for, for eksempel berg og dalbaner osv. Irriterer meg, for jeg merker at søsteren min blir veldig engstelig og redd selv av det, og hun vil aldri bli med på sånne ting. Selv elsker jeg å ta berg og dalbaner osv fordi faren min alltid har tatt meg med på ting og han er ikke redd i det hele tatt, så da synes jeg det ble gøy selv, fordi når noen tror at ting skal gå galt hele tiden og oppdrar ungen deretter, så blir ungen redd også, ikke sant.

Man kan vel si det samme om mange ting som foreldre veldig synlig bekymrer seg over, ikke bare berg og dalbaner. Har man redde/bekymrede foreldre blir man ofte redd eller bekymret selv. Best å ikke begrense ungene eller vise at du er bekymret selv om du er redd for at noe skal skje, fordi det smitter bare av. Selfølgelig skal man ikke være helt ukritisk og bare la ungen gjøre alt som er farlig og den slags, men en mellomting

Anonymkode: e7a2a...e86

[AnonymBruker]

Ja, dessverre. 

Anonymkode: 29967...35e

[AnonymBruker]

ja! Vet det er dumt men tenker alltid på alt som kan gå galt 

Anonymkode: 84220...31a

[AnonymBruker]

Jeg er veldig engstelig for stebarna mine. De er 12 og 17. Har bodd med dem i 7 år. Krisetenker hele tiden😅 Håper det ikke blir verre enn dette med egne barn, for det tror jeg ikke at jeg takler😂

Anonymkode: 96d54...df2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er vel en bekymret type person. Min mor var det samme så det går vel litt igjen i generasjonen min. 

Har to voksne barn. Men har fortsatt mye angst for alt galt som kan skje. Det var det som har vært det tyngste med å bli mamma. Men prøver å slutte med alle disse bekymringene mine. 

Hvordan er det med dere? 

Anonymkode: ca760...620

Har en slik mor. Hvis jeg ikke svarer på sms/tar tlf hopper hun til groveste konklusjoner. Og hun skriver det på sms så klart. Typ ; Jeg er kidnapper. Drept. Voldtatt. Osv osv. Hun ble rasende da jeg skrudde av trackingen på tlf min så hun ikke kan spore meg. Jeg er 24 og bor ikke hjemme. Hun holder på slik med mine yngre søsken og. De får ikke lov å gå ut hvis ikke hun kan tracke dem. Dama må være psykisk syk. 

Anonymkode: 66ed0...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har alltid vært hønemor. Barna er nå voksne og foreldre selv, så nå bekymrer jeg meg for både barn og barnebarn. Kjenner jeg er sliten av dette innimellom, men klarer ikke la være.

Anonymkode: 328d2...f1a

Men hva er det å bekymre seg for?! Det som skjer det skjer. 

Anonymkode: 66ed0...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men hva er det å bekymre seg for?! Det som skjer det skjer. 

Anonymkode: 66ed0...82c

Du har tydeligvis ikke barn.. og da kan du ikke uttale deg om dette, da du ikke har sjans til å sette deg inn i hva en mor kan bekymre seg over. Å ha det følelsesmessige sterke båndet til barna sine har du hele livet. Har du ikke det båndet klarer du heller aldri å forstå

Anonymkode: 36243...f20

[AnonymBruker]

Av ren nysgjerrighet (som en svært ubekymret mor selv) - hva er det dere er bekymret for? 😳

Anonymkode: b9e79...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du har tydeligvis ikke barn.. og da kan du ikke uttale deg om dette, da du ikke har sjans til å sette deg inn i hva en mor kan bekymre seg over. Å ha det følelsesmessige sterke båndet til barna sine har du hele livet. Har du ikke det båndet klarer du heller aldri å forstå

Anonymkode: 36243...f20

Dette synes jeg var ganske ufint skrevet all den tid det finnes massevis av foreldre der ute som ikke er nevneverdig bekymret. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men hva er det å bekymre seg for?! Det som skjer det skjer. 

Anonymkode: 66ed0...82c

Du, det er et godt spørsmål. Noen av oss er rett og slett svært flinke til å bekymre oss. Har vi ingenting å bekymre oss for i øyeblikket, kan vi alltids finne en eller annen eventualitet å bekymre oss for. Vi har rett og slett anlegg for nervøsitet, er usikre eller har hatt erfaringer som har påvirket hvordan vi forholder oss til livet generelt. Mennesker er ulike og har ulike forutsetninger for å takle livets krinkelkroker. Da kan det være svært krevende å være forelder - man har rett og slett en tendens til å overbekymre seg som blir forsterket av kjærligheten til nære relasjoner, da spesielt barn (barnebarn, oldebarn). 

Anonymkode: fb2c0...6e0

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på dette tidligere, og kommet frem til at fra min eldste ble født, finnes ingen bekymringsløse øyeblikk. Likevel, det er verdt det ❤️

Anonymkode: 8650e...57f

[AnonymBruker]

Bekymret er jeg vel ikke i den forstand at jeg plages av det, men jeg ønsker jo at de har det bra selv om de er voksne og har sine egne liv nå. Jeg har heldigvis et forhold til mine barn som gjør at de snakker med meg om alt mulig og det hjelper.. 

Anonymkode: cb8d1...5d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette synes jeg var ganske ufint skrevet all den tid det finnes massevis av foreldre der ute som ikke er nevneverdig bekymret. 

Du, det er et godt spørsmål. Noen av oss er rett og slett svært flinke til å bekymre oss. Har vi ingenting å bekymre oss for i øyeblikket, kan vi alltids finne en eller annen eventualitet å bekymre oss for. Vi har rett og slett anlegg for nervøsitet, er usikre eller har hatt erfaringer som har påvirket hvordan vi forholder oss til livet generelt. Mennesker er ulike og har ulike forutsetninger for å takle livets krinkelkroker. Da kan det være svært krevende å være forelder - man har rett og slett en tendens til å overbekymre seg som blir forsterket av kjærligheten til nære relasjoner, da spesielt barn (barnebarn, oldebarn). 

Anonymkode: fb2c0...6e0

Alle foreldre er bekymret for sine barn. Alt fra skoleprestasjoner, sykdom, vennskap, kosthold, adferd osv. 

 

Anonymkode: 36243...f20