Tålte barn mer i gamledager?

[AnonymBruker]

Men hvis jeg bare tenker på de nærmeste i boligfeltet da jeg voksne opp på 80-tallet, så er det 2 menn som har tatt livet av seg, etter å ha hatt en  barndom og ungdom som er preget av at de nok hadde ADHD, som ikke ble oppdaget eller tatt hensyn til, 2-3 menn som er totalt på kjøret nå, av samme grunn, og 2-3 stykker som har greid seg bra - mot alle odds. 

I klassen min hadde vi noen som var fullstendig ute av kontroll, og som terroriserte hele skolen, men ingenting ble gjort, for de hadde ingen verktøy til hva de KUNNE gjøre. 

Lærerene var mer opptatt av å få firminuttene med kaffe på lærerrommet, enn å følge med hva som skjedde i skolegården. 

Da mobbing tilslutt ble oppdaget i 5-6 klasse, var løsningen at jeg måtte snakke med rektor og fikk beskjed om å ikke bry meg, for mobberne kunne de ikke gjøre noe med. 

Jeg håper og tror at det løses litt annerledes nå. 

Og den måten å løse det på var jo en tragedie både for de som mobbet, og de som ble mobbet. Og 2 av mobberne er jo døde nå, og jeg kan ikke annet enn å føle medlidenhet med de. For de hadde det heller ikke enkelt.

Anonymkode: 19fcc...1f6

[AnonymBruker]

Det gjorde de. Dagens bobleplastbarn lærer hverken risikovurdering eller å tåle motgang.

Anonymkode: f2cc9...821

[AnonymBruker]

I min slekt var det MYE psykiatri, og de som ikke klarte å skjule dette ble utstøtt. De som klarte det har brukt alkohol (fungerende alkoholikere) og jobb som mestringsstrategi. Traumene gikk/går i arv og det er først min generasjon som vokser opp i en tid hvor vi VET at det er skadelig og kan snakke om det og få hjelp til å stoppe det.

Anonymkode: 1ac87...941

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror du er inne på noe der. 

Jeg husker jo at det var ett-par tøffe år på ungdomsskolen når hormonene raste som verst og tårene lett kom. Og jeg husker hjertet dunket solid de første gangene jeg skulle presentere foran klassen. Men man gjennomførte jo, og fortsatte å møte opp. Og kom styrket ut av det, fordi man lærte at det bare var ubehagelig, ikke farlig. 

Om man i stedet skal pakkes inn, få en diagnose, dulles med, og alt skal tilpasses. Da tror jeg det lett blir en selvforsterkende effekt. Fordi det blir som en tillatelse til å slippe ut av ubehagelige situasjoner. Da kan raskt det å grue seg til en presentasjon, bli å grue seg til en gruppeoppgave, og å ikke møte opp i det hele tatt, og til slutt er du innelåst hjemme fordi selv det å møte andre mennesker på butikken er en uoverkommelig oppgave. 

Det sagt. Jeg synes selvfølgelig det er positivt at det er mer åpenhet om følelser, og at tilbudet i helsevesenet er bedre. For det var nok mange som hadde det veldig vondt før, i en tid der det var lite aksept for dette. Det handler i det hele tatt om balanse. Og mange kan rett og slett få et mye bedre liv bare ved å skjerpe seg og møte de ubehagelige følelsene på et tidlig tidspunkt, i stedet for å gi de rom til å vokse. 

Anonymkode: 0606f...97f

Psykiatere,og  psykologer har skapt en verden der det meste blir sett på som psykisk, og der  mange har fått problem med  tærskelen for å skille mellom   hva som er normalt, og unormalt psykisk.

Isteden for å "bygge opp psyken" hos mange personer  så bidrar de til å sykeligjøre folk med å sette en diagnose på mange.  Sosialangst m.m  er eit mestringsproblem, som det er fult muleg å jobbe seg utav, og det handler bare om litt motivasjonsevne.  Mange med psykiske problem mestrer motgang veldi dårleg, og eit skivt ord kan vera nok til at de blir syke. 

Det er lov å vere seg selv.

Det er lov å feile.

Det er lov å drite seg ut.

 Det perfekte menneske finnes  ikkje.

Kong Harald har selv gjitt hans etterfølger Kronprins Håkon følgende råd :   "Ver deg selv "

[Gjest Anonymus Notarius]

At folk skal ha blitt svakere bare på tre generasjoner er jo evolusjonsmessig sett umulig. Det handler jo bare om samfunnet rundt i så fall, ikke om menneskenes styrker/svakheter i seg selv.

Når det gjelder faktiske psykiske problemer tror jeg ikke det er så mye mer av det nå enn tidligere. Som flere andre påpeker er  vel heller psykiatrien bygget ned, og færre er innom der enn før.

Dersom det er snakk om hva man reagerer på (blir sint/sur/fornærma/trist osv. over) er det heller ikke nødvendigvis noen endringer i frekvensen. Det som derimot har endra seg, er at det er blitt så sosialt akseptert å si det til "hele verden" hver gang man opplever noe man misliker. Det gjorde man ikke før - delvis fordi det ikke var sosialt akseptert å klage over alt mulig, og delvis fordi det ikke var mulig å kringkaste det på samme måte. Det er både sosiale medier, men også tradisjonelle medier, som må ta mye av skylda her. Det legges opp til en krenkings- og klagekultur der hvert minst ubehag skal analyseres.

Viktig er jo også det at de aller fleste her i landet har det svært godt, nesten for godt for sitt eget beste, og nærmest driver og leiter etter ting å bli fornærma over. Og finner man ikke noe, så leiter man etter noe å bli fornærma på andres vegne for. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det bare er bra med denne "snakk om det"-kulturen der alle følelser skal analyseres i hjel. Noen ganger er det faktisk bedre å tenke på noe annet.

Endret 9. januar 2022 av Anonymus Notarius

[AnonymBruker]

Før i tiden var det mulig å få jobb selv om man ikke mestret skolen, slik at det å ikke mestre lang skolegang ikke ble et like stort problem som nå. Selv i mine foreldres generasjon født 1945-1955 (og ikke bodde i byen) så var det ingen av mine foreldres barndomsvenner som gikk på gymnas, så de gikk på skole i maks 9 år, før de begynte å jobbe/gikk kurs osv.  Men mange gikk bare 7 år.    Min far bodde på internat i ukedagene fra 1. trinn og flyttet hjemmefra etter 9 år på skolen.  Det var liksom bare å bli voksen, men forskjellen fra nå var at det var alltid en jobb å få, så det var alltid et fellesskap der.  

Anonymkode: ea14f...f66

[ops2]

Så snart barn i min generasjon ble gamle nok til å låse seg inn hjemme og ta seg en brødskive selv, så kunne de være hjemme uten tilsyn mens foreldrene var på jobb. Det var ikke noe snakk om at det var omsorgssvikt.

Når de nådde en viss alder, så skulle de stå opp, kle på seg og komme seg til skolebussen i tide. Hadde foreldrene dratt på jobb, så fikk ikke foreldrene noe kjeft. Det var det barnet som fikk, fordi han/hun var stor nok.

Ved mobbing på skolen, så hadde de bare to valg, ta igjen eller late som om de ikke brydde seg. Kom en opphisset mor på skolen og snakket med lærerene, så ble det bra noen uker, før mobbingen startet opp, verre enn noen gang. Man lærte tidlig at sladderhank skal selv få bank. Møtte barnet ikke opp på skolen, så var det ikke noe som het skolevegring, det var skulk.

Det var med andre ord ikke noe hjelp å få. Man klarte seg selv. Alle fortalte de at det var bare å bite tennene sammen og gjøre det. De fleste 10-åringer klarer å komme seg på skolen selv. Det var ingen psykologer for barn.

Mange av de som hadde det ekstremt, klarte å vokse opp mer eller mindre skadet, og de med mindre skader fungerte i livet. De som ikke klarte det havnet på skråplanet, og det var heller ikke mye medlidenhet. Det var "fæl unge som begynte å skulke skolen og finne på all mulig faenskap" som var synet på de.

I dag blir mindre ting sett på som forferdelig, PPT og psykolog og lege koblet inn fra starten. Det er bra i de alvorlige tilfellene, men i mange tilfeller tror jeg det gjør vondt verre, fordi det etablerer en offerrolle og det er akseptert at de ikke klarer å gjøre noe selv. Det er alltid noen andres feil.

Det som absolutt hjalp til, var som mange har sagt, at de som hadde det jævlig på skolen, kunne begynne å jobbe. Man var ikke tvunget til å gå så lenge på skolen som i dag. Ulempen var selvsagt at dysleksi ikke var kjent, og at mobbing skulle barna ordne opp deg imellom. Men i det minste kunne ungdommer jobbe, uten å havne i en evig klientrolle i psykiatrien.

[Silva Pluvialis]

 

 

 

Godt innlegg.

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest Era Vulgaris]

Gjenferdet skrev (8 minutter siden):

Godt innlegg.

Min farmor og farfar er gode mennesker, men jeg merker at de ikke er vant til å snakke om følelser. De ble født i skiftet rundt 2VK, og har begge mistet et søsken da de var unge. Jeg vet at det var tøft, men det er lite de snakker om det. Jeg ser det på pappa også, og søsknene hans. Lite vant til å snakke om følelser. Lite kontakt med følelser, men alle gode, ressurssterke og velfungerende mennesker. Likevel er det påfallende hvor lite fokus det er på følelser i den generasjonen. Mamma er motsatt, så vi har snakket mye.

Takk.

Vi er alle et produkt av vårt miljø, gener, og tiden vi vokste opp i. Å snakke om følelser innen familien var ikke vanlig for 40-50 år siden, i hvert fall ikke i det miljøet jeg vokste opp i. Det gjorde vi derimot med venner! 
Men da mine foreldre ble eldre, syke, og visste de skulle dø, snakket vi faktisk en del om følelser. Bare så synd at det skal gå så langt før det blir mulig. 

Og så prøver jo hver generasjon å gjøre det litt bedre enn den forrige med tanke på sine barn. Det er jo ikke sånn at barn tålte mer i "gamle dager", vi hadde bare ikke noe valg. I dag har barn helt andre muligheter, oppvekstvilkår og støttesystemer. 

[AnonymBruker]

Det var da mange nok som «slet med nerver» i min utvidende slekt. En og annen var tom innlagt. 

Anonymkode: e936b...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg begynner å lure selv, når flertallet i en tråd som handler om å ta telefonen når noen ringer deg (noe som for meg er en selvfølge) nærmest beskriver det som uhøflig å ringe noen. Virker jo som om over halve KG (mulig alle under 30?) har telefonskrekk. En ting som var helt utenkelig før, ringte fasttelefonen tok man den, og da var ikke nummervisning en ting. 

Anonymkode: 0606f...97f

Den tråden tror jeg at  jeg leste også, om vi tenker på den samme? Jeg må si jeg ble passe sjokkert over hvor mentalt utslått folk skrev de kunne bli bare av å motta en oppringning av en ukjent. Det var liksom helt krise å måtte svare!? Det virket jo nesten som ts i den tråden var på sammenbruddets rand bare fordi hun hadde fått en telefon, fordi den ikke var varslet pr sms først, fra en hun hadde kjent for 20 år siden!

Er det den tråden du mente også?

Jeg blir mer og mer sjokkert over dagens samfunn, og menneskene i den, jo mer jeg leser på KG!

Anonymkode: 8da72...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Den tråden tror jeg at  jeg leste også, om vi tenker på den samme? Jeg må si jeg ble passe sjokkert over hvor mentalt utslått folk skrev de kunne bli bare av å motta en oppringning av en ukjent. Det var liksom helt krise å måtte svare!? Det virket jo nesten som ts i den tråden var på sammenbruddets rand bare fordi hun hadde fått en telefon, fordi den ikke var varslet pr sms først, fra en hun hadde kjent for 20 år siden!

Er det den tråden du mente også?

Jeg blir mer og mer sjokkert over dagens samfunn, og menneskene i den, jo mer jeg leser på KG!

Anonymkode: 8da72...1c9

Det stemmer.

At TS, en enkeltperson, kan føle det slikt, det forstår jeg. Det finnes selvfølgelig folk med utfordringer. Men når mesteparten av tråden hiver seg på, og mener at det er en selvfølge at kommunikasjon må være skriftlig først, og at det nok uansett er veldig uhøflig av personen å ringe TS. Da mister jeg troen på neste generasjon. Og jeg er bare 37 selv. 

Anonymkode: 0606f...97f

[AnonymBruker]

Hei. Når jeg har gått og tenk på denne helt siden jeg lese den natt til i går, og må bare dele noen av tanke mine. Jeg har ikke lest ALLE svarene som har kommet, så beklager om jeg gjentar mye   

Men det jeg har tenkt på er knyttet til mine erfaringer som lærer i både bhg og skolen. 
Tidvis har vi jo enkelt barn som ikke er så på påkoblet egne følelser ( dette pga forskjellinge ting, som krevende hjemmesituasjon, foreldre som ikke snakker om følelser, foreldre som ikke seter grenser, eller som "overtar" barnas følelser og dekker/skifter fokus for at barnet skal gå videre for at de ikke skal gråte osv osv.  det kan selvsagt også skyldes underliggende diagnoser som bidrar til at de strever emosjonelt). Disse barna har nok et mye mer likt reaksjonsmønster som vi så tidligere, man trekker seg vekk og er alene, eller man blir den som utagerer fysisk, virker likegyldig, dytter borti andre/andres leker osv.                                      Mange av disse vil selvsagt klarer seg greit, mens andre vil streve og famle rundt, kanskje møter de veggen, kanskje blir de rusmissbrukere, kanskje får de uheldig stempel som "det vanskelig barnet" som vil følge dem langt oppover i oppveksten- kanskje hele livet. Dette har vi sett i mange generasjoner bakover, pøblen, den som "havner på plata", som ikke passer inn i vanlig skole eller detter av tidlig på videregående, den som havner i feil miljø.  Altså tenker jeg at vonde følelser dyttet bort og erstattet med annen mer synlig problematikk.  Går vi enda lenger tilbake (tidlig 1900-tallet) ble man nok sendt bort, tok livet sitt eller ble satt i hardt arbeid på går. Psykisk syke endte opp på sykehus lang unna befolkning, og kontakt med familie ble kuttet. For ikke å snakke om lobotomi, som førte til personlighetsendringer og fullstendig frakobling fra den emosjonelle delen av hjernen.  

Andre barn er så påkoblet følelsene at de strever med å skille mellom egne og andres.  Altså man blir styrt av foreldre, av venner, av forventninger, av sosiale medier ( som virkelig påvirker hva som skal være koselig, gi glede, være vellykket, som er bra/dårlig) at man helt mister festet på hva som faktisk er ens egne ønsker og behov.  "generasjon perfeksjon" . 

Barndommen varer i generasjoner, heter det. Og det varer såpass lenge man først ser en "ny barndom" flere ledd etter en "utbryter".  Dette fordi utbryteren i første ledd fort vil overkompensere.. 

Altså, har du vokst opp med foreldre som ikke snakker om følelser og uttrykker kjærlighet med kroppsspråk og ord, og du er en "utbryter", vil du kanskje overdrive dette litt.

For eksempel: Jeg er i slutten av 30 årene, så la oss si at mine besteforeldre (født tidlig 1900) ikke snakket om følelser. Dette gjorde heller ikke mine foreldre, hvor en av dem ikke hadde lært å takle vonde følelser og fikk rusproblemer i et forsøk på undertrykke noe som hadde fulgt vedkommende hele livet. 
 Jeg er en "utbryter", men står på "ny grunn" og er derfor litt ustø i mitt valg om å være en kjærlig foresatt som setter ord og viser med kroppsspråk at jeg er glad i barna mine. Jeg setter ord på vonde følelser og sinne. men ettersom at jeg vet hvor vondt det er å være lei meg vil jeg at barnet skal slippe dette. Gjennom barnehagetiden/småskolen ledet jeg derfor fokuset bort når barna var lei seg, for eks når vi skulle si hadet i barnehagen. I stedet for å barna bekrefte at det er lov å være lei seg for dette, ga jeg smokken, og begynte å tulle så barnet skulle le. Eller jeg lokket med at barnet måtte være flink, så skulle jeg ha en overraskelse når jeg hentet osv.  Dette skjer daglig i bhg og småskole.  
 Jeg tror svært mange i min generasjon er på samme sted som meg. som utbrytere. 
For oss som jobber med dette, ser vi at dette kan føre til eksempelet jeg startet med- de som ikke er så påkoblet følelsene. de som strever med å forholde seg til det, i stedet for å jobbe seg gjennom dem, eller si med ord at de ikke har noen å leke med/har det vanskelig osv.  dette vil senere føre til nettop det TS spør om, sårbare barn uten verktøy til å hjelpe seg selv. 
Og derfor er det nå stadig flere foresatte som må veiledes på å anerkjenne barnas følelser, og hjelpe dem igjennom dem.  

 

Kunne sagt så mye mer om dette. Utrolig spennende. Men min konklusjon er at  dagens barn/unge er et resultat av vår (og våre foreldre, til og med besteforeldre), barndom.  Og oss som utbryter generasjon på en noe ustø bakke. 
PS: jeg tenker at mange av de som nå på legges inn pga psykiatri hadde sluppet de hadde vokst opp i et miljø der de kunne satt ord på det tidligere.  Kanskje hadde det "vært nok" med psykolog en gang i uken gjennom et år (bare synsing fra min side. det skal jeg være forsiktig med), med hjelp til å sortere tanker og ta tak i det som faktisk er problemet, og ikke ha alt inni hodet alene.  

Anonymkode: 80bcf...ca8

[origin]

On 1/9/2022 at 12:53 AM, AnonymBruker said:

Vi som siste generasjon nå voksne ble overveldet av hjelmkulturen og ble for svake ovenfor våre avkom.

Anonymkode: 6492e...d90

Hva er hjelmkultur?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.1.2022 den 1.14):

Kanskje det har noe med at fremtidsutsiktene er svært dårlige med tanke på klimakrisen, sannsynligvis null i pensjonspenger, tap av biologisk mangfold, utvikling av artificial intelligence, økende konflikt i verden, ødeleggelse av økosystemer og økosystemtjenester - mer ekstremvær som flom, ras, tørke etc, overbefolkning med påfølgende pandemier, sultkatastrofer osv. Det er nok til å gi de fleste angst. Er ikke så mye å juble for akkurat nå. En håpløshet ved å ikke se for seg at man får leve det livet man håpte grunnet en utrygg fremtid, og det er lite man kan gjøre med det. I tillegg til sosiale medier, og at du må gjennom lange utdannelser for i det hele tatt å ha gode sjanser på å få en god jobb, og for å bli "akseptert" av samfunnet og kanskje spesielt foreldre. Det føles ikke lengre som man har egenverdi i seg selv og den man er, men at du må oppnå mer og mer for å være verdt noe

Anonymkode: 60555...530

Jeg vil si fremtidsutsiktene så verre ut før, og i hvertfall ikke bedre. På 1900-tallet hadde vi to verdenskriger og den kalde krigen. Vi hadde depresjonen. Våre besteforeldre hadde svært begrensede muligheter og kvinner skulle være hjemme med barn. Mange hadde tøffe, fysiske jobber under dårlige kår. Alt medførte større risiko, som feks fødsler siden helsetilbudet var noe annet enn i dag.

Jeg vil si vi har det veldig bra nå. Fremtidsutsiktene er ikke dårlige. Å ta en utdannelse og sitte på et trygt kontor er ingen straff. Man kan også ta fagutdanninger og ha gode dager. Sultkatastrofer har vi hatt i årtier. Vi er vel den første generasjonen unge som er så privilegert at vi bi som 25 åringer bekymrer oss over pensjonen når vi blir gamle?

Man har flere muligheter. Mulig mange føler på et forventningspress, men dette er jo innbilt og det blir feil å skylde på samfunnet.

Anonymkode: 5d66e...d32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.1.2022 den 0.46):

Min familie er svært konservative. Verken foreldre, onkler, tanter eller besteforeldre snakket om følelser. (Flere av disse er døde i dag) De samme menneskene er ellers ressurssterk og en pengesterk familie. Ingen psykiatri blant disse.

Jeg har seks søskenbarn. Også disse er pengesterke og godt utdannet. Felles for oss er at vi nok i liten grad har lært oss å snakke om følelser. 

I dag fikk jeg vite at min fetters sønn (23 år) har kommet på psykiatrisk avdeling. Av mine seks søskenbarn, er dette det tredje som har barn med psykiske problemer. Mine barn har også hatt det tøft, fordi vi aldri snakket om følelser…

Jeg forstår at det er uheldig! Det er bare så vanskelig å snakke om følelser, er ikke vant til å kjenne etter liksom… Tydeligvis ikke mine søskenbarn heller.

Hvorfor blir først denne generasjonen så syke av dette, når ingen av de foregående generasjonene ser ut til å ha fått så store problemer rundt dette?

Noen tanker?

Anonymkode: edbb0...04d

Ja de tålte mer før er mitt inntrykk, tror mange blir overbeskyttet og mange er bortskjemte så da blir det dessverre sånn

Anonymkode: 2f2eb...9a1

[AnonymBruker]

Det har også vært en ekstrem økning i psykiske lidelser hos barn og ungdom nå i løpet av pandemien. 

https://www.aftenposten.no/norge/i/jBkKOq/sterk-oekning-en-boelge-av-psykiske-problemer-blant-unge

Anonymkode: 00b8d...682