Tålte barn mer i gamledager?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I dag er jo alt psykiske problemer. Ungdommer tror at å grue seg til noe er sosial angst. Å være litt lei seg og møte litt utfordringer er depresjon.

Hilsen en lærer ( som vurderer å slutte pga all stakkarsliggjøringen av norsk ungdom) 

Anonymkode: 2d816...83a

Tror du er inne på noe der. 

Jeg husker jo at det var ett-par tøffe år på ungdomsskolen når hormonene raste som verst og tårene lett kom. Og jeg husker hjertet dunket solid de første gangene jeg skulle presentere foran klassen. Men man gjennomførte jo, og fortsatte å møte opp. Og kom styrket ut av det, fordi man lærte at det bare var ubehagelig, ikke farlig. 

Om man i stedet skal pakkes inn, få en diagnose, dulles med, og alt skal tilpasses. Da tror jeg det lett blir en selvforsterkende effekt. Fordi det blir som en tillatelse til å slippe ut av ubehagelige situasjoner. Da kan raskt det å grue seg til en presentasjon, bli å grue seg til en gruppeoppgave, og å ikke møte opp i det hele tatt, og til slutt er du innelåst hjemme fordi selv det å møte andre mennesker på butikken er en uoverkommelig oppgave. 

Det sagt. Jeg synes selvfølgelig det er positivt at det er mer åpenhet om følelser, og at tilbudet i helsevesenet er bedre. For det var nok mange som hadde det veldig vondt før, i en tid der det var lite aksept for dette. Det handler i det hele tatt om balanse. Og mange kan rett og slett få et mye bedre liv bare ved å skjerpe seg og møte de ubehagelige følelsene på et tidlig tidspunkt, i stedet for å gi de rom til å vokse. 

Anonymkode: 0606f...97f

[AnonymBruker]

Om du ser serier som call the midwife så blir en helt forbauset over adferden til folkene, alle sitter å røyker på helsestasjonen når de venter på jordmor, eller setter en våkent barn på 1 år pluss utenfor huset i vogn uten seler

 

Anonymkode: 83fe0...5a6

[AnonymBruker]

Det er vel en forskjell på å det å snakke om følelser (identifisere ulike følelser) og det å anerkjenne/vurdere/akseptere at man har ulike følelser. 

Nå vet ikke jeg hvordan det var å leve "før i tiden" men det virker som om det er noe relativt nytt at alle skal fremstå som at man er så fryktelig lykkelige hele tiden. Om man ikke føler man er sånn selv, og mener det er et problem at man av og til/ofte er stresset, lei seg, så skaper jo det et stress ved at man føler det er et avvik mellom hvordan ting er og hvordan ting burde vært. Og det i seg selv forsterker det negative.  Mens før tok man kanskje litt mer for gitt at livet ofte var hardt og kjipt?

Om man lever greit nok med de følelsene man har, så er det vel ikke noe problem at man ikke har brukt så mye tid på å analysere hva slags følelser man har? Det blir verre når man hele tiden skal gjøre en vurdering av om man har de riktige følelsene.

Anonymkode: 724e9...413

[Jingjang]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I dag er jo alt psykiske problemer. Ungdommer tror at å grue seg til noe er sosial angst. Å være litt lei seg og møte litt utfordringer er depresjon.

Hilsen en lærer ( som vurderer å slutte pga all stakkarsliggjøringen av norsk ungdom) 

Anonymkode: 2d816...83a

Dette☝🏼

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg begynner å lure selv, når flertallet i en tråd som handler om å ta telefonen når noen ringer deg (noe som for meg er en selvfølge) nærmest beskriver det som uhøflig å ringe noen. Virker jo som om over halve KG (mulig alle under 30?) har telefonskrekk. En ting som var helt utenkelig før, ringte fasttelefonen tok man den, og da var ikke nummervisning en ting. 

Anonymkode: 0606f...97f

Fordi vi har mistet mange av øvingsituasjonene. Før måtte man samhandle mye med andre for å skaffe seg det man trengte. Nå kan du kjøpe ting og klær, reise med buss og tog, spise ute, låne bøker, ja alt uten å snakke med et menneske. Før i tiden fikk man jevnlig øvelse i å samtale med folk man ikke kjenner. 

Anonymkode: 5db63...3b1

[AnonymBruker]

Mnja, det er nok en god kombinasjon av flere ting:

- ikke akseptert å snakke om før (eksempelvis forsøkte min søster å ta selvmord som barn - men foreldrene mine vet det ikke, kun meg). 

- om det er snakk om genetiske faktorer kan sånt hoppe over et ledd for eksempel. Slik at besteforeldre/barnebarn får en sykdom men forelder er kun bærer av genet. 

Anonymkode: 5827f...bdd

[AnonymBruker]

At man ikke snakket om det i gamledager, betyr jo bare at man døyvet det på andre måter. Vold eller alkohol.

Handlet nok mye om skam og at man rett og slett passet sine egne saker. 

Anonymkode: b4b48...9f7

[AnonymBruker]

Lediggang er faktisk roten til alt ondt, også psykisk sykdom. Når du er på farta, blir stilt sunne krav til (ting du kan mestre, også kjedelige ting), får hjernen din pause fra tankekjøret. 

Da jeg gikk på videregående, jobbet jeg hver lørdag og fire kvelder i uken. Som student hadde jeg 50 % stilling i butikk. Jeg var ofte deppa, gråt mye hver dag men det var aldri et alternativ å droppe eksamen eller jobb. 

I dag er jeg psykisk frisk og suksessfull i 40-årene. 

Anonymkode: b8437...714

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fordi vi har mistet mange av øvingsituasjonene. Før måtte man samhandle mye med andre for å skaffe seg det man trengte. Nå kan du kjøpe ting og klær, reise med buss og tog, spise ute, låne bøker, ja alt uten å snakke med et menneske. Før i tiden fikk man jevnlig øvelse i å samtale med folk man ikke kjenner. 

Anonymkode: 5db63...3b1

Godt poeng. Tenker på noe så enkelt som å besøke farmor som bodde 5km unna. 

Jeg måtte først ringe og avtale, tekstmelding og slikt fantes ikke. Og samtidig spørre om jeg skulle kjøpe med noe. Så var det buss - kommunikasjon med bussjåføren om hvor jeg skulle for å kjøpe billett. Innom posten - snakke med den ansatte i skranken. Innom et-par ærender for henne, det innebar igjen å snakke med folk i butikken. 

Altså 5 samtaler med ulike mennesker. På en tur jeg i dag sikkert kan gjennomføre uten å snakke med noen. Eller forresten.... ingen hadde vel sendt en 10 åring alene på en slik tur i dag. Jeg ville sikkert blitt kjørt dør til dør, og foreldrene mine ville tatt seg av alle "voksenoppgaver" som ærender og innkjøp. 

Anonymkode: 0606f...97f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det egentlig flere som blir innlagt for psykiske problemer nå enn før? Jeg har egentlig inntrykk av det motsatte, har ikke antallet psykiatriske sykehussenger blitt redusert kraftig?

Det kan hende det er åpenheten nå som gjør at du får høre om det. Psykiatriske innleggelser var svært skambelagt tidligere, folk strakk seg langt for å dekke over og holde det skjult.

Anonymkode: 41fc8...e1c

Dette. Jeg er sikker på at dersom TS hadde søkt ville skjelettene kommet ramlende ut av skapet. I en familie hvor følelser var tabu snakket man selvsagt ikke om psykiske problemer heller. TS fikk aldri vite noe om disse problemene hos den eldre generasjonen. Selvmord o.a.

Anonymkode: 261b8...715

[AnonymBruker]

Altså, man havnet ikke på psykiatrisk før i tiden; man tok selvmord. 

Anonymkode: 261b8...715

[AnonymBruker]

Min mormor (født tidlig 1900 tallet, ergo var hennes foreldre født sent 1800 tall) snakket mye om hvordan mangelen på å snakke om følelser hjemme påvirket henne i negativ forstand. Hun kalte sin mor for en kjøleskap-mor. Hun oppfattet det som en tøff oppvekst. Men det var nok helt andre forhold igjen, nabobarn døde av tuberkelose, spanskesyken og hun gikk igjennom to verdenskriger. Men likevel-mangelen på å snakke om følelser og den varmen nevnte hun mye. Mormor slet mye psykisk med paranoia og sjalusi. 

Besteforeldre generasjonen på andre side hadde sine ting de og, ikke akkurat farfar- men farfars søsken hadde mye vansker. Disse ble født nesten en generasjon før min mormor igjen, og var også fra en privilegert famile. Det var det flere som var innlagt med psykiatri. En begikk selvmord. 
 

poenget er vel at det er ikke sikkert ingen slet med psykatri. Jeg fikk anledning til å komme under huden på min besteforeldregenerasjon som åpnet seg mye for meg, de var fra en helt annen tid- likevel oppfattet jeg klart og tydelig deres behov for å kunne vise sårbarhet og motta nærhet og samtaler rundt vanskelige følelser. 

Anonymkode: 8751d...729

[AnonymBruker]

Driver og leser "Kule kids og foreldre som ikke vil slippe taket" om dette. Hun mener barn pr idag har foreldre som fikser og ordner for mye for barna sine, samtidig som de prøver for hardt å være barnas bestevenner. Resultatet er at barna ikke lærer å fikse egne problemer, i tillegg til at de har slutta å rette sinnet sitt mot foreldre og samfunnet - de retter det mot seg selv. Anbefaler boka for de av oss som har litt ettergivende tendenser...

Anonymkode: f8f8a...1ed

[AnonymBruker]

Vi har det jo så godt i dag, materielt sett, at vi har mye tid til å tenke. Tror mange unge bruker mye tid på å virkelig kjenne etter, og alle ubehagelige følelser, som er helt normalt som menneske, tolkes som psykiske problemer (angst, depresjon ol). 

Anonymkode: 918fa...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min familie er svært konservative. Verken foreldre, onkler, tanter eller besteforeldre snakket om følelser. (Flere av disse er døde i dag) De samme menneskene er ellers ressurssterk og en pengesterk familie. Ingen psykiatri blant disse.

Jeg har seks søskenbarn. Også disse er pengesterke og godt utdannet. Felles for oss er at vi nok i liten grad har lært oss å snakke om følelser. 

I dag fikk jeg vite at min fetters sønn (23 år) har kommet på psykiatrisk avdeling. Av mine seks søskenbarn, er dette det tredje som har barn med psykiske problemer. Mine barn har også hatt det tøft, fordi vi aldri snakket om følelser…

Jeg forstår at det er uheldig! Det er bare så vanskelig å snakke om følelser, er ikke vant til å kjenne etter liksom… Tydeligvis ikke mine søskenbarn heller.

Hvorfor blir først denne generasjonen så syke av dette, når ingen av de foregående generasjonene ser ut til å ha fått så store problemer rundt dette?

Noen tanker?

Anonymkode: edbb0...04d

Kan være tilfeldig. Kan være at folk har hatt sine ting i familien men ikke så alvorlig at det ikke lot seg dekke over. Det var ikke vanlig med føleri før i tiden og psykiske lidelser var skambelagt. Så kan det tenkes at hvis din familie har videreført en kultur om ikke å snakke om følelser så kan det være vanskeligere å vokse opp med i dagens samfunn. Jeg mener, at den strategien funket bedre i tidligere oppvekst men at dagens unge trenger mer oppfølging på dette for å greie seg i dagens samfunn

Anonymkode: 5db63...3b1

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke at de har så mye mer å gjøre på skolen enn jeg hadde. Derimot forstår jeg at det kan føles overveldende å gjøre skole arbeid når en spille 3-4 timer PS hver dag. Eller med så mye informasjon om andre folk på insta og face og plutselig skal en konsentrere seg om skolearbeid og ha ro. Umulig med mobil ved siden av seg. Tidstyver kaller jeg det. Vi hadde mer fred og ro og vi kjedet oss. Ut av kjedsommelighet gjorde vi mye godt.

Anonymkode: ef339...6b3

[AnonymBruker]

Vet nå ikke helt om det stemmer. Det er vel heller aksepten rundt det i dagens samfunn

Søskenbarnet til morfaren min tok selvmord pga gambling på 50-tallet, den ene onkelen til faren min fikk PTSD av krigen og ble aldri den sammen, Søsteren til tippoldefaren min ble sendt til Sveits på "ferie" i flere måneder siden hun var så nedfor, og på begge sider av familien så har jeg en familiehistorikk med spiseforstyrrelser 

Anonymkode: 79c94...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette. Jeg er sikker på at dersom TS hadde søkt ville skjelettene kommet ramlende ut av skapet. I en familie hvor følelser var tabu snakket man selvsagt ikke om psykiske problemer heller. TS fikk aldri vite noe om disse problemene hos den eldre generasjonen. Selvmord o.a.

Anonymkode: 261b8...715

Ja, det er det jeg mener. Bestemoren min jobbet på et psykiatrisk sykehus (som sykepleier), det ble knapt snakket om i familien. Da kan man tenke seg hvor lite som ble snakket i pasientenes familier.

Det kan godt hende at lettere psykiske plager øker, men de alvorlige tingene som fører til innleggelse er noe annet. Det skal veldig mye til for å bli innlagt i dag.

Anonymkode: 41fc8...e1c

[Gjest Era Vulgaris]

Definer "gamle dager".

Jeg er født på slutten av 1960-tallet, hadde forholdsvis gamle foreldre, og besteforeldre som var født på slutten av 1800-tallet. På min mors side av familien har det vært mye psykiatri så lenge jeg kan huske, men man brukte andre ord på det. Mormor mistet et barn da det var 3 år, morfar var en tyrann, og dette preget henne så til de grader at hun ikke forlot huset på 40 år. Min mor ble tidlig pålagt masse voksenansvar etter som hun var eldst i søskenflokken, og både hun og hennes søster har strevd med psyken i alle år. Min mor fikk aldri noen diagnose, men nå vet jeg at hun led av depresjoner og sosial angst. Det ble bare kalt "nerver" da jeg vokste opp, og min far ba henne ta seg sammen.

Min tante var derimot innlagt mange ganger i løpet av 80-tallet, og fikk diagnosen manisk/depressiv. Det er vel det som heter bipolar nå. Så det var slettes ikke ukjent for oss med psykiske problemer. Man skulle bare ikke snakke om det. Jeg var barn på 70-tallet, og ble oppdratt i skam og skyldfølelse. Hver gang jeg gjorde noe foreldrene mine ikke likte, fikk jeg beskjed om å skamme meg, men fikk aldri vite hvorfor. Det var trusler og manipulasjon for å få meg til å "oppføre meg". Mine foreldre hadde ikke peiling, egentlig. Jeg var nok en håndfull, og de visste ikke hvordan de skulle håndtere meg.

Mine barn er oppdratt på 80/90-tallet, og jeg er pedagog, så jeg har vært en helt annen type forelder enn mine. Det jeg ser jeg kunne gjort bedre, er det som omhandler følelser. Nissen følger med på lasset, og jeg er et produkt av min barndom, akkurat som mine foreldre og besteforeldre var.
Det tar tid å snu sånne ting, og barn i dag blir oppdratt på en måte som er anerkjennende, noe jeg synes er bra. Det jeg synes er mindre bra, er prins/prinsessekulturen som har vokst fram. Barn som blir dyrket hjemme, uten særlig rammer og veiledning, får det vanskelig både i barnehage og på skole. Det er vanskelig å forholde seg til et miljø som er totalt annerledes enn det man har hjemme, og det skaper mye frustrasjon for barn. 

[AnonymBruker]

Det er mye større krav til barn og unge i dag, enn det var da jeg voksne opp (født i 1980), og ikke minst siden mine foreldre voksne opp (født på 50 tallet). 

Bare på skolen, det er mye mer egenvurdering, presentasjoner, gruppearbeid, ungene blir testet  i hue og ræva, og det er aldri "bra nok". Man kan ikke lenger sitte bakerst i klasserommet og levere arbeidet sitt, også ferdig med det.

Ta vår familie: 

Min mormor - Hun var nok alkoholiker. Jeg vet ikke hvorfor, men har jo noen tanker. Fibromyalgi-diagnose, mann og barn, sto på pinne hjemme for mann og barn, og var veldig familie-fokusert. Døde veldig ung. (Før hun var 55 år).

Min mor - Fibromyalgi. Ikke fått noen andre diagnoser som jeg vet om, men jeg husker en mor som ofte lå i senga, pga "hodepine", og som ikke hadde det bra med seg selv. Barn med spesielle behov, som krevde mye og lite hjelp å få. 

Jeg - Allerede som 11-12 åring hadde jeg psykiske problemer. Ble ikke plukket opp før jeg var godt oppi tenårene og hadde endel selvmordsforsøk bak meg. Var snill og flink jente på skolen, men ble mobbet sønder og sammen. Nå, i 40 årene er jeg fortsatt ufør pga psykiske lidelser (og fibromyalgi, det er et mønster her...), men driver nå og tar utdanning. 

Min datter - Tidlig i tenårene, allerede kraftig skolevegring, har slitt gjennom alle skoleårene, ikke fått hjelp, selv om jeg har ropt og kranglet siden 1 klasse. Skolen skylder på hjemmet. Hjemmet er "friskmeldt" av barnevern, BUP og fastlege, mange mange ganger. Mine barn har hatt ei mor som har vært obs på alle fallgruvene, vi har jobbet mye med å snakke om følelser, og de er godtatt akkurat slik de er.  De "feilene" som er gjort i tidligere generasjoner er ikke gjentatt, fordi jeg har vært utrolig obs på de. Så jeg drikker ikke alkohol, hvis jeg har tøffe perioder, så snakker jeg med hjelpeapperatet, jeg ber og hjelp og råd hvis jeg står fast, og jeg pusher ikke barna over grensen for hva de kan greie - slik jeg ble gjort.  Jeg kunne ikke prate med min mor om det som var vanskelig, pga jeg visste aldri hvordan hun ville reagere. Mine barn kan alltid komme til meg, og jeg tar imot alle følelsene og utbruddene deres, og blir aldri sint for at de feks har det vanskelig. 

Men - selv om jeg har gjort alt riktig, så har det også slått ut hos min datter. Med god hjelp fra skolen, ikke minst. Men det er nok også en genetisk svakhet her, som går igjen gjennom generasjonene.  

Men tidligere ble det ikke snakket om, det ble ikke satt diagnoser, og hvis man virkelig sklei ut, ja så kunne man få seg en jobb som 14-15 åring. Det går ikke lenger. Nå er du pokka nødt til å ha en utdannelse, for å ha en sjanse i havet. 
Og kravene på skolen er store. Jeg tar opp videregående-fag nå, sist jeg gikk videregående var på slutten av 1990-tallet, og det er en ENORM forskjell.  Den gangen kunne jeg skli gjennom med å bare skrive meg gjennom, og få 5 og 6ere, nå er det plutselig egenvurdering, kilder, riktig oppsett og gudene vet hva. Og ikke minst store krav til muntlig fremføring. Nytter ikke å vri seg unna å måtte fremføre muntlig, eller mumle seg gjennom, for man kan ende opp med en 2er hvis fremføringen er dårlig, selv om oppgaven er en 6er... 
 

 

Anonymkode: 19fcc...1f6