Tålte barn mer i gamledager?

[AnonymBruker]

Min familie er svært konservative. Verken foreldre, onkler, tanter eller besteforeldre snakket om følelser. (Flere av disse er døde i dag) De samme menneskene er ellers ressurssterk og en pengesterk familie. Ingen psykiatri blant disse.

Jeg har seks søskenbarn. Også disse er pengesterke og godt utdannet. Felles for oss er at vi nok i liten grad har lært oss å snakke om følelser. 

I dag fikk jeg vite at min fetters sønn (23 år) har kommet på psykiatrisk avdeling. Av mine seks søskenbarn, er dette det tredje som har barn med psykiske problemer. Mine barn har også hatt det tøft, fordi vi aldri snakket om følelser…

Jeg forstår at det er uheldig! Det er bare så vanskelig å snakke om følelser, er ikke vant til å kjenne etter liksom… Tydeligvis ikke mine søskenbarn heller.

Hvorfor blir først denne generasjonen så syke av dette, når ingen av de foregående generasjonene ser ut til å ha fått så store problemer rundt dette?

Noen tanker?

Anonymkode: edbb0...04d

[FastShadesKåre]

Dagens samfunn og sosiale medier.

[AnonymBruker]

Sosiale medier og rosabloggere. 

Anonymkode: d7dde...c3e

[AnonymBruker]

Vi som siste generasjon nå voksne ble overveldet av hjelmkulturen og ble for svake ovenfor våre avkom.

Anonymkode: 6492e...d90

[AnonymBruker]

Det er et godt spørsmål, men sikkert noen som burde ha blitt lagt inn på psykiatrisk tidligere også selv om de ikke hadde muligheten. Men så har vi kanskje blitt mindre sosiale og mer isolerte fra hverandre enn vi var før? Tror det har mye å si på psyken i hvert fall!

Anonymkode: 09893...1b0

[Tanuki]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Min familie er svært konservative. Verken foreldre, onkler, tanter eller besteforeldre snakket om følelser. (Flere av disse er døde i dag) De samme menneskene er ellers ressurssterk og en pengesterk familie. Ingen psykiatri blant disse.

Jeg har seks søskenbarn. Også disse er pengesterke og godt utdannet. Felles for oss er at vi nok i liten grad har lært oss å snakke om følelser. 

I dag fikk jeg vite at min fetters sønn (23 år) har kommet på psykiatrisk avdeling. Av mine seks søskenbarn, er dette det tredje som har barn med psykiske problemer. Mine barn har også hatt det tøft, fordi vi aldri snakket om følelser…

Jeg forstår at det er uheldig! Det er bare så vanskelig å snakke om følelser, er ikke vant til å kjenne etter liksom… Tydeligvis ikke mine søskenbarn heller.

Hvorfor blir først denne generasjonen så syke av dette, når ingen av de foregående generasjonene ser ut til å ha fått så store problemer rundt dette?

Noen tanker?

Anonymkode: edbb0...04d

Det var nok mentale helseutfordringer blandt eldre generasjoner, men i mindre grad akseptert og diagnosert.Sier ikke at dine slektninger hadde mentale utfordringer, bare at det er umulig å vite med sikkerhet. Tror unge i dag utsettes for press og forventinger fra alle kanter, i tillegg har man massemedia, SoMe.  ikke rart at det blir for mye for enkelte. Dessuten er det med åpenhet og mindre stigmatisering rundt mental helse, det er jo bra, at terskelen for å søke hjelp har blitt lavere.

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Min familie er svært konservative. Verken foreldre, onkler, tanter eller besteforeldre snakket om følelser. (Flere av disse er døde i dag) De samme menneskene er ellers ressurssterk og en pengesterk familie. Ingen psykiatri blant disse.

Jeg har seks søskenbarn. Også disse er pengesterke og godt utdannet. Felles for oss er at vi nok i liten grad har lært oss å snakke om følelser. 

I dag fikk jeg vite at min fetters sønn (23 år) har kommet på psykiatrisk avdeling. Av mine seks søskenbarn, er dette det tredje som har barn med psykiske problemer. Mine barn har også hatt det tøft, fordi vi aldri snakket om følelser…

Jeg forstår at det er uheldig! Det er bare så vanskelig å snakke om følelser, er ikke vant til å kjenne etter liksom… Tydeligvis ikke mine søskenbarn heller.

Hvorfor blir først denne generasjonen så syke av dette, når ingen av de foregående generasjonene ser ut til å ha fått så store problemer rundt dette?

Noen tanker?

Anonymkode: edbb0...04d

Det er skadelig å ikke snakke om og møte barna på følelser, men før var det bare sånn. De slet da også, men siden de ikke snakket om følelser så tiet de, og man trodde at «det gikk greit».

Endret 9. januar 2022 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Hvor langt vil du gå tilbake? Før risikerte man jo å bli lobotomisert om man hadde mentale problemer. Eller kastet ut av familien. Det er nok ikke at man ikke hadde problemer før, men nå kan man få skikkelig hjelp for det ( kan diskuteres hvor "skikkelig" det norske helsevesen behandler psykiske problem , men det er en annen diskusjon. )

Anonymkode: c8bfd...935

[muve]

Tenk så mange som har holdt alt dette inne tidligere da?! Og det, sett sammen med dagens påvirkning av sosiale medier, forventningspress på både skole/bhg, sosialt, ha riktige klær, ha riktig telefon, ha nok penger, være tynn nok, være sterk nok, ha nok energi, ha stort hus, fin bil, trene ofte osv osv,  og påvirkning (større mulighet til å sammenlikne oss) via sosiale medier er nok en annen kombinasjon. 
jeg tror mange har strevd i tidligere generasjoner, men dette er blitt kamuflert av annet (av foreldre osv) ved at de er sendt vekk. Videre tror jeg helt sikkert mange av oss kan klare ganske stor dose dårlig psykisk helse, men at dagens jag etter det perfekte og forventningene (på så mange flere arenaer) er en dårlig kombinasjon som bidrar til å vippe lasset. 

[AnonymBruker]

Jeg tror mennesker generelt sett uavhengig av alder tålte mer i gamledager. 

Anonymkode: 77035...137

[Løvejenten]

Et veldig godt spm, som jeg tror har veldig mange svar. 
Men tidene forandrer seg. Generasjonene endres. Først og fremst er vi blitt mer opptatt av psykisk helse. Så har man alle grunnene til svakere psykisk helse. Den nye generasjonen ungdom er pakket inn i bobleplast (neida, ikke alle, men relativt mange), de blir sugd inn i sosiale medier og setter et enormt press på seg selv. Det holder liksom ikke med å bare være seg selv, på godt og vondt. Man skal prestere, holde seg oppdatert på alt, ha de beste karakterer, tjene mest mulig, ha den perfekte kroppen osv, og jeg tror at mange mister seg selv i kampen  om det «perfekte». Og på et eller annet  tidspunkt så kræsjer det. 

Endret 9. januar 2022 av Løvejenten

[AnonymBruker]

Du sier noe. Jeg la merke til noe på tiktok faktisk, eller "mom tiktok" da hvor de snakker mye opp oppdragelse, Montessori, gentle parenting, childhood trauma og alt det som følger med. Hvordan vi sitter idag med traumer fra barndommen uten at vi vet at det er traumer og hvordan absolutt alt vi sier og gjør kan skade barna våres mentalt, og at vi må velge våre ord med omhu. Det hjelper ikke at samfunnet er som det er, det er regne krenkefesten. 

Så kommer tik tok som representerer noe annet enn USA og Norge og mennesker på min alder, i 30 årene, forteller hvordan mødrene og fedrene deres var strenge, kasta sandaler etter dem osv og hvordan forholdet til foreldrene er helt fint idag. 

Mannen min er fra et land i Asia/Midtøsten og har opplevd det samme, og han har det helt fint. Svigermor er et fantastisk menneske 💕 

Nå er ikke tiktok representativt i så stor grqd, men jeg begynner likevel å tenke om vi i vesten gjør det å oppdra barn mer komplisert enn det egentlig er. Jeg er helt for forskning og pedagogikk og barnets beste, snakke om følelser er viktig, jeg er stor fan av Hedvig Montgomery og hennes bøker, bruker dette mye hjemme med mine barn, men jeg tror kanskje det vi ser på some er en god blanding av folk som har det helt forferdelig og har hatt en forjævlig oppvekst, folk som kjeder seg og leter etter ting ved seg selv i håp om å merke seg eller folk som bare vil skille seg ut. 

Unge idag har hele verden lett tilgjengelig, sosiale medier bruker algoritmer til å matche akkurst deg og fyre oppunder det du mener. Tror du at du har traumer, så har du traumer og du har 500 personer til å fortelle deg det. 

 

Anonymkode: 8e1e5...5aa

[AnonymBruker]

Kanskje det har noe med at fremtidsutsiktene er svært dårlige med tanke på klimakrisen, sannsynligvis null i pensjonspenger, tap av biologisk mangfold, utvikling av artificial intelligence, økende konflikt i verden, ødeleggelse av økosystemer og økosystemtjenester - mer ekstremvær som flom, ras, tørke etc, overbefolkning med påfølgende pandemier, sultkatastrofer osv. Det er nok til å gi de fleste angst. Er ikke så mye å juble for akkurat nå. En håpløshet ved å ikke se for seg at man får leve det livet man håpte grunnet en utrygg fremtid, og det er lite man kan gjøre med det. I tillegg til sosiale medier, og at du må gjennom lange utdannelser for i det hele tatt å ha gode sjanser på å få en god jobb, og for å bli "akseptert" av samfunnet og kanskje spesielt foreldre. Det føles ikke lengre som man har egenverdi i seg selv og den man er, men at du må oppnå mer og mer for å være verdt noe

Anonymkode: 60555...530

[AnonymBruker]

I dag er jo alt psykiske problemer. Ungdommer tror at å grue seg til noe er sosial angst. Å være litt lei seg og møte litt utfordringer er depresjon.

Hilsen en lærer ( som vurderer å slutte pga all stakkarsliggjøringen av norsk ungdom) 

Anonymkode: 2d816...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror mennesker generelt sett uavhengig av alder tålte mer i gamledager. 

Anonymkode: 77035...137

Tror jeg og, de de hadde ikke så mange valg akkurat.

Anonymkode: 523cd...3ca

[AnonymBruker]

Vi var vel heldige som slapp alt dette søppelet som SOME serverer oss? 
Sånn sett er jeg glad jeg ikke er ung i dag. 

Anonymkode: 9a279...d34

[AnonymBruker]

Er det egentlig flere som blir innlagt for psykiske problemer nå enn før? Jeg har egentlig inntrykk av det motsatte, har ikke antallet psykiatriske sykehussenger blitt redusert kraftig?

Det kan hende det er åpenheten nå som gjør at du får høre om det. Psykiatriske innleggelser var svært skambelagt tidligere, folk strakk seg langt for å dekke over og holde det skjult.

Anonymkode: 41fc8...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kanskje det har noe med at fremtidsutsiktene er svært dårlige med tanke på klimakrisen, sannsynligvis null i pensjonspenger, tap av biologisk mangfold, utvikling av artificial intelligence, økende konflikt i verden, ødeleggelse av økosystemer og økosystemtjenester - mer ekstremvær som flom, ras, tørke etc, overbefolkning med påfølgende pandemier, sultkatastrofer osv. Det er nok til å gi de fleste angst. Er ikke så mye å juble for akkurat nå. En håpløshet ved å ikke se for seg at man får leve det livet man håpte grunnet en utrygg fremtid, og det er lite man kan gjøre med det. I tillegg til sosiale medier, og at du må gjennom lange utdannelser for i det hele tatt å ha gode sjanser på å få en god jobb, og for å bli "akseptert" av samfunnet og kanskje spesielt foreldre. Det føles ikke lengre som man har egenverdi i seg selv og den man er, men at du må oppnå mer og mer for å være verdt noe

Anonymkode: 60555...530

Det som fascinerer meg veldig av at tross alle grunnene du ramser opp, så øker tydeligvis lysten på å få barn (fødselstallene har gått opp siden pandemien startet). Det er jo gode nyheter for landet vårt, men hvordan klarer folk å stenge ute de mørke fremtidsutsiktene både for seg selv og barna? Er vi virkelig så biologisk styrt?

Anonymkode: ed951...8b2

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure selv, når flertallet i en tråd som handler om å ta telefonen når noen ringer deg (noe som for meg er en selvfølge) nærmest beskriver det som uhøflig å ringe noen. Virker jo som om over halve KG (mulig alle under 30?) har telefonskrekk. En ting som var helt utenkelig før, ringte fasttelefonen tok man den, og da var ikke nummervisning en ting. 

Anonymkode: 0606f...97f

[Gjest Dustete]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Tror jeg og, de de hadde ikke så mange valg akkurat.

Anonymkode: 523cd...3ca

Helt sant, før 90tallet kunne man ikke sutre, man fikk bare ta imot. Nå er det buhu og hjelmkultur stakkars bortskjemte drittunger