Jeg overlevde kreft men...

[AnonymBruker]

Får 3 år siden fikk jeg kreftdiagnose, gikk da som veldig mange andre igjennom en prosess med stråling og cellegift men problemet mitt er at jeg ikke ble dårlig av det, jeg var i så bra form at jeg jobbet en del i mens jeg drev med behandling og etter siste dag med stråling og cellegift var jeg tilbake 100% i jobb men bare to tre måneder etter det begynte det å skje ting, jeg ble så utrolig sliten av alt, jeg glemte så mye enkle ting, som navnet på min favoritt artist, hva barna til min beste venn heter eller hva slags bilmerke jeg kjørte. Jeg begynte å surre så mye, tenke en tanke og tru det var virkelig, blande sammen hvem som sa hva og i hvilken rekkefølge med mer og nå sliter jeg, jeg har problemer på jobben fordi jeg ikke lengre er den jeg var og ikke lengre klarer de sosiale kodene så jeg sier ting som ikke skal sies og glemmer det som skal sies, jeg jobber saktere og blir fortere sliten og dets mer sliten dets mer surrer jeg rundt og glemmer hva jeg skal gjøre. 

Jeg har da noe som heter fatique, noe mange som har hatt kreft får i ulik grad, men det er ingen som ser det ,alle husker en som var så frisk selv etter kreftbehandling, alle husker en som verken mistet hår eller vekt så konklusjonene deres er da att jeg har blitt lat og rar så i stede for forståelse føler jeg at jeg for fordømmelse. Jeg har min stolthet i å gå på jobb, jeg er en arbeidskar som ikke er hjemme om jeg klarer å jobbe men nå føler jeg nesten at jeg må sykemelde meg før de faktisk kaster meg ut, sjefen fleiper med at jeg kanskje burde tenke ufør, kjøpe en snekke og pusse opp eller noe også ler vi litt mens jeg føler at det er hva de alle ønsker. 

Jeg føler jeg overlevde kreften for lett til å bli tatt som en tidligere kreftpasient, en som har sitt å slite med og en som har det helt jevelig mesteparten av tiden men ikke er vant med å klage eller legge seg på sofaen å tenke stakkars meg og det føles å utrolig urettferdig nå, det føles som et svik på en måte at ingen forstår hvilket helvete jeg har hatt og fremdeles har bare fordi jeg ikke så slik ut og ikke klagde til alle jeg så.

Anonymkode: e5c71...ea4

[AnonymBruker]

Be fastlegen din henvise deg til habiliteringstjenesten for voksne. Du må utredes skikkelig for fatigue slik at du kan få den hjelpen og forståelsen du trenger. Fatigue er svært vanlig, ikke bare etter kreft. Dessverre er det mange som ikke kjenner til fatigue og vet hvor vanskelig det kan være. Mitt råd er å stå på for å få den hjelp du trenger. 

Anonymkode: 0ba4e...9a4

[AnonymBruker]

Er godt kjent med fatique etter kreft da jeg har en bekjent som har vært veldig åpen om det. Men det betyr ikke at jeg vet om det er vanlig, hvordan det er for andre etc. 

Alle bærer en bagasje som er usynlig for andre. Ingen vet om min bagasje hvis jeg ikke forteller om den. Det høres ikke helt ut som om du har fortalt dine kolleger og sjefen at du sliter med fatique etter kreften? For all del, man trenger ikke fortelle om egen helse/utfordringer på jobb, men som kollega er det så mye lettere å være til støtte og vise forståelse når jeg vet (litt) hva du står i ❤️

Anonymkode: 86f95...4d7

[AnonymBruker]

Manner gjerne ikke frisk selv om man er frisk. Har ei venninne som sliter med fatigue i tillegg til andre senvirkninger og er nå på vei mot uføretrygd. Mange forstår det ikke. «Du er jo frisk?» 

få deg en skikkelig utredning, da kan du også få hjelp til å takle utfordringer. 

Anonymkode: 3a6f0...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Får 3 år siden fikk jeg kreftdiagnose, gikk da som veldig mange andre igjennom en prosess med stråling og cellegift men problemet mitt er at jeg ikke ble dårlig av det, jeg var i så bra form at jeg jobbet en del i mens jeg drev med behandling og etter siste dag med stråling og cellegift var jeg tilbake 100% i jobb men bare to tre måneder etter det begynte det å skje ting, jeg ble så utrolig sliten av alt, jeg glemte så mye enkle ting, som navnet på min favoritt artist, hva barna til min beste venn heter eller hva slags bilmerke jeg kjørte. Jeg begynte å surre så mye, tenke en tanke og tru det var virkelig, blande sammen hvem som sa hva og i hvilken rekkefølge med mer og nå sliter jeg, jeg har problemer på jobben fordi jeg ikke lengre er den jeg var og ikke lengre klarer de sosiale kodene så jeg sier ting som ikke skal sies og glemmer det som skal sies, jeg jobber saktere og blir fortere sliten og dets mer sliten dets mer surrer jeg rundt og glemmer hva jeg skal gjøre. 

Jeg har da noe som heter fatique, noe mange som har hatt kreft får i ulik grad, men det er ingen som ser det ,alle husker en som var så frisk selv etter kreftbehandling, alle husker en som verken mistet hår eller vekt så konklusjonene deres er da att jeg har blitt lat og rar så i stede for forståelse føler jeg at jeg for fordømmelse. Jeg har min stolthet i å gå på jobb, jeg er en arbeidskar som ikke er hjemme om jeg klarer å jobbe men nå føler jeg nesten at jeg må sykemelde meg før de faktisk kaster meg ut, sjefen fleiper med at jeg kanskje burde tenke ufør, kjøpe en snekke og pusse opp eller noe også ler vi litt mens jeg føler at det er hva de alle ønsker. 

Jeg føler jeg overlevde kreften for lett til å bli tatt som en tidligere kreftpasient, en som har sitt å slite med og en som har det helt jevelig mesteparten av tiden men ikke er vant med å klage eller legge seg på sofaen å tenke stakkars meg og det føles å utrolig urettferdig nå, det føles som et svik på en måte at ingen forstår hvilket helvete jeg har hatt og fremdeles har bare fordi jeg ikke så slik ut og ikke klagde til alle jeg så.

Anonymkode: e5c71...ea4

Er dette en arbeidsplass med mye menn? Det høres ut som de merker at du sliter men at ingen av dere helt finner ord eller Tone for å snakke om det og da blir det sånn fleiping i stedet. Kanskje det er bedre at du tar en prat med sjefen under fire øyne og forsøker å sette ord på det? I tillegg til at du bør gå til legen og prøve å få hjelp der. 

Anonymkode: 1148a...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er godt kjent med fatique etter kreft da jeg har en bekjent som har vært veldig åpen om det. Men det betyr ikke at jeg vet om det er vanlig, hvordan det er for andre etc. 

Alle bærer en bagasje som er usynlig for andre. Ingen vet om min bagasje hvis jeg ikke forteller om den. Det høres ikke helt ut som om du har fortalt dine kolleger og sjefen at du sliter med fatique etter kreften? For all del, man trenger ikke fortelle om egen helse/utfordringer på jobb, men som kollega er det så mye lettere å være til støtte og vise forståelse når jeg vet (litt) hva du står i ❤️

Anonymkode: 86f95...4d7

Har fortalt det men ser ikke ut som de trur meg, jeg ser jo ut til å være i form.

Anonymkode: e5c71...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er dette en arbeidsplass med mye menn? Det høres ut som de merker at du sliter men at ingen av dere helt finner ord eller Tone for å snakke om det og da blir det sånn fleiping i stedet. Kanskje det er bedre at du tar en prat med sjefen under fire øyne og forsøker å sette ord på det? I tillegg til at du bør gå til legen og prøve å få hjelp der. 

Anonymkode: 1148a...04b

Mest damer der.

Anonymkode: e5c71...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Manner gjerne ikke frisk selv om man er frisk. Har ei venninne som sliter med fatigue i tillegg til andre senvirkninger og er nå på vei mot uføretrygd. Mange forstår det ikke. «Du er jo frisk?» 

få deg en skikkelig utredning, da kan du også få hjelp til å takle utfordringer. 

Anonymkode: 3a6f0...deb

Har spurt legen min om å utredes for fatique men fikk til svar at det er ikke så mye de kan gjøre med det, får mase lit videre på det. Tenker gå sykemelde meg i mårra om legen sier ja.

Anonymkode: e5c71...ea4

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Får 3 år siden fikk jeg kreftdiagnose, gikk da som veldig mange andre igjennom en prosess med stråling og cellegift men problemet mitt er at jeg ikke ble dårlig av det, jeg var i så bra form at jeg jobbet en del i mens jeg drev med behandling og etter siste dag med stråling og cellegift var jeg tilbake 100% i jobb men bare to tre måneder etter det begynte det å skje ting, jeg ble så utrolig sliten av alt, jeg glemte så mye enkle ting, som navnet på min favoritt artist, hva barna til min beste venn heter eller hva slags bilmerke jeg kjørte. Jeg begynte å surre så mye, tenke en tanke og tru det var virkelig, blande sammen hvem som sa hva og i hvilken rekkefølge med mer og nå sliter jeg, jeg har problemer på jobben fordi jeg ikke lengre er den jeg var og ikke lengre klarer de sosiale kodene så jeg sier ting som ikke skal sies og glemmer det som skal sies, jeg jobber saktere og blir fortere sliten og dets mer sliten dets mer surrer jeg rundt og glemmer hva jeg skal gjøre. 

Jeg har da noe som heter fatique, noe mange som har hatt kreft får i ulik grad, men det er ingen som ser det ,alle husker en som var så frisk selv etter kreftbehandling, alle husker en som verken mistet hår eller vekt så konklusjonene deres er da att jeg har blitt lat og rar så i stede for forståelse føler jeg at jeg for fordømmelse. Jeg har min stolthet i å gå på jobb, jeg er en arbeidskar som ikke er hjemme om jeg klarer å jobbe men nå føler jeg nesten at jeg må sykemelde meg før de faktisk kaster meg ut, sjefen fleiper med at jeg kanskje burde tenke ufør, kjøpe en snekke og pusse opp eller noe også ler vi litt mens jeg føler at det er hva de alle ønsker. 

Jeg føler jeg overlevde kreften for lett til å bli tatt som en tidligere kreftpasient, en som har sitt å slite med og en som har det helt jevelig mesteparten av tiden men ikke er vant med å klage eller legge seg på sofaen å tenke stakkars meg og det føles å utrolig urettferdig nå, det føles som et svik på en måte at ingen forstår hvilket helvete jeg har hatt og fremdeles har bare fordi jeg ikke så slik ut og ikke klagde til alle jeg så.

Anonymkode: e5c71...ea4

Dessverre så er det sånn det er, uansett grunn. Selv om du hadde vært skikkelig dårlig under kreftbehandlingen så hadde du nok møtt mye av det samme nå lell. Når håret er tilbake, man ser høvelig frisk ut og folk blir "lei" av å ta hensyn så glemmer de og ser det de vil se.. Sånn er folk rett og slett. Ytterst få som "lar tvilen komme en til gode" eller i det hele tatt vurderer om det kan være en "reell grunn" til endring eller om man trenger noe, det driter de i rett og slett. Helt uavhengig av hvem man har vært før eller hva man har vært igjennom. 

 

Bare å se her inne og. Om noen sliter med noe så vil 99 prosent svare at de må skjerpe seg, de er late, egoistiske, slamper som bare ikke vil, og de er ikke verdt det. 

Endret 9. januar 2022 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Har en annen diagnose men sliter med mye samme problematikk som du opplever. Det jeg merket var at i jobbhverdagen er det ikke så mye rom for å være redusert. Og når du går til legen med slike symptomer så er det ingen enkel løsning på det. Selv om andre får deg til å føle deg som en lat unnasluntrer så må du være sterk og vite med deg selv at dine problemer er reelle. Det er kjempetøft, men du må det for å få den hjelpen du trenger. Jeg tror ikke du kan forvente så mye sympati på jobb, folk har nok med sitt og i en stressende hverdag er det ikke mye rom for å ta hensyn.

Anonymkode: 1148a...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har en annen diagnose men sliter med mye samme problematikk som du opplever. Det jeg merket var at i jobbhverdagen er det ikke så mye rom for å være redusert. Og når du går til legen med slike symptomer så er det ingen enkel løsning på det. Selv om andre får deg til å føle deg som en lat unnasluntrer så må du være sterk og vite med deg selv at dine problemer er reelle. Det er kjempetøft, men du må det for å få den hjelpen du trenger. Jeg tror ikke du kan forvente så mye sympati på jobb, folk har nok med sitt og i en stressende hverdag er det ikke mye rom for å ta hensyn.

Anonymkode: 1148a...04b

😞

Anonymkode: e5c71...ea4

[AnonymBruker]

Dessverre blir pasienter som opplever fatigue - av ulike grunner - fullstendig oversett i samfunnet. Ikke blir de trodd, hørt eller sett. Ingen bryr seg om dem. De må klare seg på egenhånd. 

Det verste med fatigue er at det er et enormt helseproblem i mange forskjellige diagnoser og etter mange behandlinger, men har falt helt mellom to stoler når det kommer til forskning. 

Holdningen er at det viktigste er at du overlever kreften, men så driter man i om du får fatigue. Personer med fatigue blir bagatellisert, neglisjert, stigmatisert og trenert. Både av helsevesenet og samfunnet. Det finnes ingen gode behandlinger mot fatigue. Det er en skandale!

Jeg ønsker å påpeke at du er ikke alene. Fatigue er som sagt et enormt helseproblem, og du finner folk med fatigue overalt. De kjenner på samme frustrasjon som deg. Et liv som ligger brakk i ruiner uten at noen bryr seg. 

Og så vil jeg minne deg om at forskningen rundt fatigue-sykdommer, herav ME/CFS og Long Covid spesielt, pågår for fullt. Jeg antar at fatigue-syndromer og post-viralt-fatigue har elementer i seg som vil skape forståelse av menneskekroppen og åpne opp for mer kunnskap rundt fenomenet fatigue også. Så ha håp for framtiden. USA har spyttet inn milliarder i forskningen på Long-Covid-fatigue, og forskningen har eksplodert. 

En annen ting er at fatigue kan "brennes ut" ved tiden. Altså at du kvikner til med tiden. Så selv om det ser mørkt ut nå så vit at der er lys i tunnelen, og du er langtifra alene selv om du føler det slik. 

Anonymkode: dd746...ee2

[AnonymBruker]

For øvrig står du i et giftig arbeidsforhold som dømmer deg nord og ned fordi de ikke forstår eller evner å vise empati. 

Uføretrygd kan være en god løsning for deg for å komme deg ut av arbeidsforholdet. 

Uføretrygd betyr ikke slutten på arbeidslivet. Det betyr bare at du har mulighet til å regulere arbeidet ditt selv, på dine premisser, der du ønsker å være. 

At arbeidsforholdet ditt virker giftig for deg kan være med på å forsterke fatiguen din. Du brenner lunta i begge endene. 

Ta vare på deg selv, tenk på deg selv og handle utifra hva som er best for deg. Ingen gjør det for deg. 

Anonymkode: dd746...ee2

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt kreft, men har fatigue og det er dessverre kun de som har/har hatt det selv som forstår. Ingenting å gjøre med det heller utover å forsøke å skape en så god hverdag som mulig. 

Anonymkode: be996...c44

[AnonymBruker]

Høres ut som chemo-brain

Anonymkode: 7843c...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Har spurt legen min om å utredes for fatique men fikk til svar at det er ikke så mye de kan gjøre med det, får mase lit videre på det. Tenker gå sykemelde meg i mårra om legen sier ja.

Anonymkode: e5c71...ea4

Har du sjekket ut hva sykehuset ditt har av tilbud til kreftpasienter? Feks poliklinisk oppfølging etter avsluttet kreftbehandling. Hvis du hører til et mindre lokalsykehus kan du undersøke hos universitetssykehuset i din region. 

Anonymkode: f9f05...507

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har fortalt det men ser ikke ut som de trur meg, jeg ser jo ut til å være i form.

Anonymkode: e5c71...ea4

Kjære deg. De fleste sykdommer er usynlige, og det må kollegaene dine bare lære seg.

Fatigue er grusomt. Har selv en sykdom med fatigue, og det ødelegger livet mitt. Er helt sengeliggende hver dag. 

Anonymkode: 4646c...700