AnonymBruker Skrevet 6. januar 2022 #1 Skrevet 6. januar 2022 Restriksjonene er jo en ideell situasjon for meg med unnvikende pf-jeg kan unnvike det aller meste og isolere meg hjemme uten at noen reagerer, men det gir samtidig næring til unnvikelsen-og veien ut av isolasjonen føles uendelig lang..noen som kjenner seg igjen? Anonymkode: 78b6b...a90
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2022 #2 Skrevet 6. januar 2022 Det kan være flere ting. Venninna mi for eksempel er glad hun slipper å gå ut så ofte fordi hun har bakterie OCD. Ja, hun unngår det "farlige" på en måte, men det er jo en bjørnetjeneste... Anonymkode: a5733...27b
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2022 #3 Skrevet 6. januar 2022 Ja, kjenner meg godt igjen I det. Jeg prøver å ikke isolere meg men det er vanskelig når de tingene jeg har brukt for å møte andre har vert stengt i to år. Anonymkode: 199dd...832
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2022 #4 Skrevet 6. januar 2022 Og en ting til. Når jeg ikke får snakket med andre vokser alle mulige rare tanker og bekymringer. Å høre andre snakke om alt mulig hjelper meg så mine ting ikke låser seg. Feks en sang på hjernen kan rulle og gå helt til jeg klarer å skifte fokus i samtale med andre. Anonymkode: 199dd...832
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå