Dagbok om livet rundt 30

[randomm]

Trenger et sted å lufte tanker, følelser og utfordringer i livet.

 

Har det i grunn fint. God (nok) helse, har mine kroniske ting, men det gjør bare at jeg setter mer pris på de gode dagene. Lar meg ikke bli knekt av nedetid. Begynner å innse at jeg har en ganske sterk psyke oppi alt, og setter enormt stor pris på det. 

Sitter i forhold på 11. året, er 30 år. Vi var venner før vi ble sammen, og det var kanskje aldri den store forelskelsen, men vi fungerer godt sammen. Ingen barn, jeg har prioritert utdanning og karriere og meg selv først. Kjenner ikke noe stor trang til å få barn enda heller. Kunne godt hatt et par barn, men småbarnsfasen og graviditet frister ekstremt lite. Håper dette endrer seg med tiden, og situasjonen min i forholdet.

 

Vi har ikke hatt sex de siste 3 år. De siste 5 år har vi kanskje hatt sex en gang i året, og det har føltes helt feil. Hvorfor er vi da egentlig sammen? Hverdagen fungerer veldig bra. Vi gjør mye gøy sammen. Jeg har mange kompiser grunnet interessene mine, og frykter at min samboer har glidd over til kompis ei heller enn kjæreste. Dette er noe han vet veldig godt. Har snakket med han om det i mange år, og at jeg egentlig ønsker å få pusterom og flytte for meg selv for en stund. Dette ønsker ikke han, selv om han sier han forstår det. Han er ekstremt støttende og flink, MEN, og det er et stort men, han kan ikke å snakke. Jeg har merket at jeg selv har et ganske stort behov for å snakke med folk (og da naturlig nok også samboer), altså kunne sparre litt og ha litt interessante samtaler - ikke bare hva man skal ha til middag eller hva vi skal gjøre i helgen. Jeg trenger følelsen av å bare være med noen. Dere vet den følelsen av å være på en skikkelig fin plass, men med "feil" person så oppleves det egentlig ikke noe særlig spesielt? Det er oss.. Mens jeg har møtt en for flere år siden som vekte noe i meg, der jeg kunne være på en hvilken som helst plass, og føle at det var helt spesielt. Det har noe med stemningen mellom oss å gjøre, tror jeg, uten at det trenger å være seksuelt. For ordens skyld har jeg aldri vært utro, og jeg tviler veldig på at min samboer har vært det heller. Han har slitt med depresjon og har brukt ssri-tabletter over lengre tid, og har nok også derfor ikke noe spesielt seksuelt "kall". 

Jeg tror vi begge ahdde hatt godt av å kunne ha en pause fra hverandre og "reparere" oss selv før vi finner tilbake. Livene våre er veldig sammenføyd når vi har vært sammen 1/3 av livene våre, og det er ikke bare-bare å avslutte dette, for noen av oss. Jeg vet at om jeg hadde møtt han i dag, hadde jeg falt pladask. Men i dag er det litt oppbrukt. Jeg har brukt alt for mye av meg selv på å la han være deprimert. Med dette mener jeg at jeg har lagt vekk mine egne behov jeg kanskje trengte av han, for å skåne han så han ikke skulle bli mer deppa for å ikke blidgjøre meg/oppfylle mine ønsker. Tror dette kostet meg mer enn jeg tenkte det kunne gjøre. Jeg mente det jo godt, og det vet han, men det gjør i dag at jeg har null følelser for han, nesten tvert i mot. Det er som om kroppen min ikke orker mer av den dårlige situasjonen. Men jeg kommer meg ikke ut, får liksom ikke ræven i gir.

 

Startet i ny jobb før årsskiftet, og føler meg helt utenfor og malplassert. Normalt sett angriper jeg utfordringer med energi og entusiasme, men jeg føler meg tom. Føler meg oppbrukt og ferdig, og det skremmer meg veldig. Har prøvd å snakke med ulike psykologer om dette, og hun jeg snakket med sist mente det berodde mye på at jeg tenker en del over at vi ikke snakker sammen. Snakker på ordentlig, liksom. Vi er liksom ikke tilstede sammen. Men vi er gode på å se film sammen, ligge i sofaen sammen og slappe av og gjøre andre aktiviteter sammen. Bare ikke noe mere kjæresteting enn det. Jeg har ikke lyst til å kysse med han heller, enda jeg vet at jeg innerst inne vil. Men jeg får det bare ikke til.. 

 

 

Problemet mitt nå, slik jeg ser det, er at jeg har tillatt meg selv å stå i dette så lenge (litt for lenge) så det har tappet meg for all energi og overskudd. Derfor har jeg ikke det trøkket jeg trenger til å reise meg opp, ta meg sammen og orke å flytte ut fra vårt felles hus. Det vil bli en stor prosess med økonomi, men det er følelsene og ensomheten jeg kjenner blir tøffest. Jeg er en veldig familiekjær person og er veldig trygghetssøkende, og det å være alene for meg føles som verdens største mørke hull jeg helst ikke vil havne oppi. Vet ikke om jeg ønsker å treffe andre heller. Stort sett er de jeg møter uinteressante, med unntak av han ene som vekket noe i meg og hentet frem energien og fargene i meg igjen. Han har derimot dårligere egenskaper i det hverdagslige livet, opp mot min samboer i dag. Han er også utilgjengelig, og jeg tror kanskje han kan vippe litt mot psykopat/narsissist-spekteret. Vet ikke om jeg orker det, enda jeg følte meg mer levende og glad i hans nærvær. Vi har bare vært sammen som venner og med flere, skal sies. Aldri vært fysisk nær eller noe slik, jeg er alt for prinsippfast for å kunne utfordre ting på noe vis. Men det var godt å kjenne jeg levde igjen. Det gjorde også kanskje hverdagen enda tyngre de siste årene (da har vi ikke hatt kontakt mer), for jeg ser på en måte bedre nå hva jeg savner i mitt forhold og hvor vanskelig det er å løse det. Prøver allikevel å se for meg at jeg skulle vært i et samboerskap med en slik person man egentlig ikke helt vet hvor man har, kontra min samboer i dag som er bare god tvers igjennom. Jeg velger min samboer hver dag, men jeg sliter virkelig om dagen med "manglene", og jeg føler det kanskje er feil av meg å i det heletatt kunne finne på å klage på det, når alt annet er så bra. Men jeg føler fargene mine blekner, føler jeg bare råtner her hjemme fordi at jeg ikke har energi til å gi av meg selv mer. Og mister jeg meg selv i en depresjon eller noe slik, kan jeg ikke hjelpe noen.. Ikke forholdet heller. Tiden går jo også.. En dag ønsker jeg jo barn, men hvordan skal jeg få til det med en jeg ikke engang ønsker å kysse, knapt klemme?

 

 

Hilsen svært sliten, oppgitt og lei seg jente