Sorg etter hunden

[AnonymBruker]

Hei…

i går tok jeg det vanskelige valget om å avlive hunden min på 5 år. Det er det vanskeligste valget jeg noen gang har måttet ta, å det verste jeg har gjort i hele mitt liv. 
hunden min var en veldig usikker og redd type som begynte å gjørr utfall mot fremmede folk og hunder. Brå lyder og bevegelser gjorde at han kunne skvette til og han var generelt redd. Jeg hadde kontakt med adferdsterapaut over et par år å trente mye hver dag, men det virket som om frykt aggresjonene satt så dypt at det ikke lot seg fikse. Dette ble til slutt så altoppslukende for meg, tilrettelegging for tur og i hverdagen generelt. Jeg ble til slutt så sliten av å gå rundt på vakt på tur å bekymringene for om han egentlig hadde det bra, at jeg kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Jeg har vert innom avliving flere ganger tidligere, men bare blitt kvalm av tanken.. kan jo ikke drepe min beste venn når han er «frisk»

sitter nå å kjenner på en grusom sorg, dårlig samvittighet og skam for å ha mislykkes som hunde eier. Om jeg kunne gjort mer, var det egentlig rett valg? Min første hund, som jeg fikk i en tung periode i livet å har hjulpet meg så mye til å bli et bedre menneske, jeg var så glad å knyttet til den hunden, han var meningen med livet mitt.

jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme over dette, aldri mer få se han, aldri mer kose med han, aldri få kjenne varmen hans inntil kroppen min når jeg sover. Nå er jeg helt alene igjen, i en tom leilighet…

vet ikke va meningen med dette innlegget var, gjerne få ut litt tanker…

Anonymkode: 61d27...a3e

[AnonymBruker]

Føler med deg! 

Man blir glad i dyr og de blir et medlem av familien. Dyr er prisgitt eieren sine, og din hund hadde det bra. Du er ikke mislykket som hundeeier, og din hund fikk 5 gode år. 

Anonymkode: 6252d...1fa

[AnonymBruker]

Som å lese et innlegg jeg har skrevet selv! Jeg avlivet denne uken også min 5 år gamle hund på grunn av noen av de samme tingene. Sitter igjen med en stor tomhet, men jeg kjenner også allerede på lettelsen. Lettelsen over å ikke måtte gå tur med høye skuldre. Det å kunne gå tur der jeg vil, det tidspunktet jeg vil. Å ikke overtenke ALT. Å ikke ha dårlig samvittighet når jeg satte hunden igjen hjemme fordi jeg ikke orket å forholde meg til problemene det ville medføre å ha den med. Din hund fikk mange fine år med deg, en ansvarlig hundeeier som gjorde alt du kunne for at det skulle gå bra. Husk, psykisk sykdom er også sykdom. Det er mange som ikke forstår at man avliver pga det i motsetning til fysisk sykdom. Men en død hund lider ikke. 

Jeg har heldigvis en hund til hjemme, en unghund. Den er så ukomplisert som man får det, og den har vist meg hvor avslappende et hundehold kan være. Det er håp. Så ta vare på de gode minnene, og gå videre i visshet om at du gjorde alt riktig ❤️ 

Anonymkode: ced67...e31

[Hmmmmmm]

Uff føler med deg. Kondolerer😥🌹❤️

[AnonymBruker]

Føler med deg. Men du skal vite at du har gjort det du har kunnet, mange hadde nok gitt opp lenge før. 
 

Det er lov å føle på lettelse for å slippe belastningen. Jeg regner med det er mye du IKKE kommer til å savne, og det ville jeg prøvd å fokusere på. Så blir det gjerne litt lettere. 

Anonymkode: 07f90...a61

[AnonymBruker]

Det er forferdelig trist men riktig om det ødelegger mye av hundens livskvalitet. 

Anonymkode: b8894...ceb

[AnonymBruker]

Du tok riktig valg for hunden din, du hadde jo gjort det du kunne for den❤️ Det mange aldri tenker på er at å avlive ett dyr som ikke har det bra, også er å hjelpe dyret. Det er ikke alt som kan ordnes, verken fysisk eller psykisk, uansett hvor hardt man prøver og ønsker at det skal bli bra.

Anonymkode: 4342f...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som å lese et innlegg jeg har skrevet selv! Jeg avlivet denne uken også min 5 år gamle hund på grunn av noen av de samme tingene. Sitter igjen med en stor tomhet, men jeg kjenner også allerede på lettelsen. Lettelsen over å ikke måtte gå tur med høye skuldre. Det å kunne gå tur der jeg vil, det tidspunktet jeg vil. Å ikke overtenke ALT. Å ikke ha dårlig samvittighet når jeg satte hunden igjen hjemme fordi jeg ikke orket å forholde meg til problemene det ville medføre å ha den med. Din hund fikk mange fine år med deg, en ansvarlig hundeeier som gjorde alt du kunne for at det skulle gå bra. Husk, psykisk sykdom er også sykdom. Det er mange som ikke forstår at man avliver pga det i motsetning til fysisk sykdom. Men en død hund lider ikke. 

Jeg har heldigvis en hund til hjemme, en unghund. Den er så ukomplisert som man får det, og den har vist meg hvor avslappende et hundehold kan være. Det er håp. Så ta vare på de gode minnene, og gå videre i visshet om at du gjorde alt riktig ❤️ 

Anonymkode: ced67...e31

Takk❤️ Jeg håper jeg kommer til å kjenne på lettelsen slik som du sier… det hadde sikkert vert litt lettere om jeg hadde en hund til så alt ikke blir så tomt. Ryddet tingene hans i går, la meg med bamsen hans og holdt hardt rundt den i hele natt… kjenner jeg er helt utslitt av å grine å ikke få såve. Det var min første hund så jeg var enormt knyttet til han, det var liksom meg og han…

Jeg prøver å tenke at jeg tok det rette valget for oss begge, men blir helt forvirret av alle følelsene og tydligvis prøver å glemme grunnen til hvorfor ting ble som det ble.. han var jo også en fantastisk og snill hund på då mange måter, under de rette omstendighetene…å det er så sykt frustrerende.., kunne jeg gjort mer liksom? Uff dette er ikke lett…

 

Anonymkode: 61d27...a3e

[AnonymBruker]

Noen hunder har rett og slett en mental brist som ikke kan trenes vekk. Du gjorde alt du kunne for å hjelpe ham. Du la inn tid, energi og penger på adferdsspesialist. 

Det er ikke godt for hunder å gå med forhøyet stress over tid. Det er ikke godt for kroppen, og det er ikke godt for sinnet. Omplassering er heller ikke forsvarlig når det er snakk om en hund med ekstrem fryktagressjon.

Du gjorde det rette. Noen ganger er det rett og slett ikke riktig å holde en redd og potensielt farlig hund i live, selv om hunden også har fine egenskaper. 

Nå slipper han all den frykten ❤️

Anonymkode: e8aa4...ad0

[Khloe P.T]

Jeg skjønner SÅ godt hvor ille du har det. Vi måtte også avlive vår hund pga de samme tingene. Det er nok den verste beslutningen jeg noen gang har tatt. De første ukene var verst. Da var jeg i dyp sorg og full av selvbebreidelse. Både pga valget om at han skulle dø - og fordi vi hadde mislyktes så totalt med hunden. 

Jeg gikk til psykolog den tiden pga noe annet, og han mente min reaksjon var altfor voldsom. Det har jeg tenkt en del på, men er kommet fram til at han rett og slett ikke var/er et hundemenneske. 

Du skal vite at du tok den beste beslutning for alle parter. Hunden din er ikke redd lengre og du slipper å være redd for at noe skal skje. 

Sender deg en stor trøsteklem 

[AnonymBruker]

Takk til dere som har tatt dere tid å skrive, det betyr veldig mye kjenner jeg ❤️Det hjelper litt å høre andre si jeg tok det rette valget, kjenner jeg trenger å høre det oppi alt tankekjøret. Lurer på hva jeg skal fylle dagene mine ned fremover, livet mitt var lagt opp etter han, så tomt det er😞 klarer enda ikke å se på bilder eller filmer jeg har av han💔

Anonymkode: 61d27...a3e

[AnonymBruker]

Leit at du har opplevd det samme, å ta et slikt valg unner jeg ingen❤️

Anonymkode: 61d27...a3e

[AnonymBruker]

Du gjorde det riktige valget, selv om jeg vet hvor grusomt det er. Man føler seg som en bøddel! Men en død hund lider ikke, og du hadde all grunn til å ta det valget du gjorde - for dere begges del.

Anonymkode: ef47b...7f2