Når man tar en spontanabort så altfor tungt..

[AnonymBruker]

Småproblemer i den store sammenheng, men likevel så tungt å oppleve.. Ble kjapt gravid og var så glad for det! Men lykken ble kortvarig dessverre.. Hvordan klarte dere å motivere dere selv, dere som har opplevd en SA? Det jeg gjentar til meg selv:

«Det var en grunn til at det skjedde. Det er fantastisk at kroppen rydder opp, en vil jo ikke ha et alvorlig sykt barn»

«Jeg ble i det minste gravid, og det kjapt!»

Syns det er vanskelig, selv om jeg vet at det er veldig vanlig å oppleve dette..

Anonymkode: cc38c...6d4

[AnonymBruker]

Huff, så leit å høre at du har hatt en sa ❤️ Det er tungt. For meg hjelper statistikk: bak hver vellykkede graviditet ligger det i snitt tre spontanaborter. Så vanlig er det, det har overhode ingenting med deg eller din kropp å gjøre og dere kommer til å greie det! Når man prøver aktivt å få barn sjekker man ofte og får med seg graviditeter som man kanskje ville tolket som en forsinket mensen dersom man ikke prøvde aktivt. Lykke til!

Anonymkode: 0a7b4...800

[AnonymBruker]

Gi deg selv lov til å sørge. Det kan godt være du lykkes med å bli gravid raskt men det er uansett vondt når fremtiden og det man gledet seg til forsvinner brått. Du har all grunn til å kjenne på følelsene dine nå og akseptere at de er der. Det er ingen som synes det er rart å sørge, det er bare så vanskelig å si de rette ordene i møte med noen som sørger. Gi deg selv til og rom. ❤

Anonymkode: 736e6...897

[AnonymBruker]

Forstår deg godt! Mistet i uke 5. Jeg viste jo at det kunne skje, men det er noe med det når man har sett to streker. Man begynner jo å tenke tanker om hvordan fremtiden skal bli. Jeg sørget vel en uke ca. Samme dag det skjedde hadde jeg flere episoder med gråt. Og enkelte episoder de neste 2-3 dagene. Og siste dagene tenkte jeg jo mye på det, men hadde begynt å tilvenne meg tanken. Jeg tenker jo fremdeles på det. Er ikke gravid igjen enda. Dessverre klarer jeg ikke å tenke at jeg har kunne bli gravid. Tenker mest på om det er en grunn for at jeg spontanaborterte og om denne "grunnen" kan gjøre at det skjer igjen. Også har jeg selvsagt tenkt på ting som jeg bør endre. F.eks drikke mindre kaffe, sørge for nok søvn og ikke stresse. Når jeg skulle vært 12 uker, så tenkte jeg på det. Trist å tenke på at det ikke gikk, og spesielt siden vi har prøvd en stund. Også vet jeg at når jeg blir gravid igjen, så kommer jeg sikkert ikke til å være like glad, og kommer til å teste masse, og sikkert ikke føle på at jeg er gravid før uke 12 i tillegg til UL. 

Anonymkode: 285d9...c95

[Gjest Chroma]

Gi deg selv både tid og rom til å sørge over det du har mistet, og ikke tenkt at det er lite og ubetydelig. Du føler det du føler og det har du all rett til. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet nylig i uke 5, og selvom det var tidlig, ikke var planlagt og "passet dårlig" hadde jeg allerede begynt å se for meg ultralyder, babymage og hvordan det ville bli å fortelle venner og familie. Det er utrolig hvor mange tankerekker en rekker å fylle hodet med i løpet av noen dager. Vit at du ikke er alene! ❤️ Det er lov å føle sorg over noe som kunne blitt.. Jeg gråter mye, spesielt når det skjer noe emosjonelt på tv etc. Det går over, og din/vår tid vil komme! 

Anonymkode: d9807...051

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det mange skriver her!💕 Jeg har også nylig mistet i det som skulle vært uke 8, men siden det var en MA hadde embryo sluttet å utvikle seg ca i uke 5. Det var min første graviditet og jeg ble gravid nesten med én gang jeg hadde sluttet på p-piller, så jeg følte meg så utrolig heldig og glad mens jeg var gravid. Og vi rakk å glede oss masse selv om graviditeten bare var kjent i ca en måned. Jeg var veldig kvalm i graviditeten og har en jobb som krever mye av meg, så jeg endte opp med å fortelle om graviditeten til noen nære kollegaer for å forklare hvorfor jeg ikke presterte så godt som vanlig. Og da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne fortelle til nære venner og familie også.    Så hadde en del folk rundt meg som visste om at jeg var gravid, og da ender man jo opp med å snakke mye om det og glede seg enda mer. På en måte har det vært trøst i å ha folk rundt meg som kjenner til situasjonen, for har fått masse trøst og kunnet snakke åpent om det jeg går gjennom. Men føler også på at jeg «skuffer» folk når det ikke gikk, særlig mine foreldre og svigers, og venner som venter barn omtrent samtidig som jeg skulle fått. Og kjenner kanskje enda mer på en forventning om å bli gravid igjen. Men prøver å ikke stresse med det. Men jeg også har f.eks begynt å drikke mindre kaffe, og har ikke lyst til å drikke alkohol. MEN: for å innfinne meg med situasjonen, så har jeg påtatt meg en rolle/prosjekt på jobb som jeg har hatt kjempelyst til, men som jeg har tenkt at ikke ville passe når jeg var gravid og snart skulle i permisjon. Det føles veldig bra, og anbefales å gjøre en sånn ting som man har lyst til, men ikke kan gjøre som gravid, enten det er på jobb eller fritid. Så det er et lite tips🥰 Håper du er der du ønsker å være igjen snart!❤️

Anonymkode: 44adf...0f2

[Amatariel]

Trist å høre at du har opplevd SA

Det kan være kjempetungt for mange å oppleve. Jeg gikk ganske i kjelleren ved min første, for trodde ikke det skulle skje meg... Og ved min andre ble det så hardt at jeg faktisk ble sykemeldt en stund. 

En SA, selv om den er tidlig, betyr mye revet bort. Mange drømmer, tanker, scenarioer som blir knust. I tillegg settes hele syklusen tilbake til start. Det er naturlig å bli lei seg over dette. 

Der og da hjelper det ikke så mye, men på sikt hjelper statistikken litt. SA er veldig vanlig. Det sies at 20% av alle graviditeter går til grunne. Så om man opplever dette så er man ikke unormal eller betyr at man aldri skal klare å få barn. De fleste blir gravide på nytt igjen med fullbårne svangerskap. Man må bare "stå i det", ikke gi opp og gå videre med prøvingen. 

Hilsen meg som har opplevd 4 aborter, men straks også skal føde mitt 4. barn. 

[Blyana]

Merkelig nok så tok jeg det ikke tungt i det hele tatt, det var kun smertene som plagde meg. Jeg hadde mye spotting og menssmerter fra begynnelsen av (jordmor og alle sa det var normalt men jeg følte ikke det) så jeg sa hele tiden til mannen min "hvis det går bra". Jeg fortalte ingen om graviditeten men mannen min delte med sine kollegaer og nære venner. Da jeg aborterte i uke 10 så fikk han sjokk mens jeg hadde nesten ventet på det. Ble gravid ganske fort første gangen men så tok det nå 11 måneder før jeg ble gravid på nytt ( de første 2-3 månedene prøvde vi ikke så hardt). Er nå i uke 10 igjen men har vært på flere ultralyder grunnet ymse bekymringer(er nok ekstra nervøs) der alt ser fint ut, jeg "føler" meg gravid denne gangen selv om jeg ikke sliter med kvalme. Var litt negativ de første ukene men er mer positiv nå, så tror om noe skulle skjedd nå hadde jeg blitt knust, særlig siden jeg følte det tok mye tid å bli gravid på nytt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2021 den 23.15):

Småproblemer i den store sammenheng, men likevel så tungt å oppleve.. Ble kjapt gravid og var så glad for det! Men lykken ble kortvarig dessverre.. Hvordan klarte dere å motivere dere selv, dere som har opplevd en SA? Det jeg gjentar til meg selv:

«Det var en grunn til at det skjedde. Det er fantastisk at kroppen rydder opp, en vil jo ikke ha et alvorlig sykt barn»

«Jeg ble i det minste gravid, og det kjapt!»

Syns det er vanskelig, selv om jeg vet at det er veldig vanlig å oppleve dette..

Anonymkode: cc38c...6d4

De utsagna der er sånt pjatt som folk sier fordi de ikke vet hva de skal si. Det gjør i alle fall ingenting bedre.

Anonymkode: 62839...fae

[AnonymBruker]

Er mange som mister. Mistet ett i uke 7 tidligere. Husker det var leit og kjedelig. Ble gravid igjen kort tid etter. 

Anonymkode: b7f79...d29