Leve et liv uten barn

[AnonymBruker]

Så ble det sånn, at jeg sitter her og nærmer meg 40, og at drømmen om et familieliv og et barn ikke ble noe av. Jeg ser ingen glede i livet, og vil helst bare slippe alt. På en måte er jeg deprimert, har hatt mye problemer opp gjennom tidene, som ikke har gått enn å gjøre noe med. Og nå er jeg kommet til et punkt der jeg kjenner jeg skulle ønske jeg kunne slippe mer. Håper jeg slipper å leve i 40 år til..

Anonymkode: 82035...f6d

[Majer]

Kanskje du ikke rekker å få både mann og barn før du er 40, men har du vurdert å adoptere eller spørre en venn eller bekjent om han kan donere? Mann kan du alltids møte senere. Ellers er det andre måter å leve på. Reising eller adoptere omplasseringshunder? Det er sikkert vanskelig å se det nå som du føler så sterkt på det du ikke har.

[AnonymBruker]

Men om du lever livet ditt bare for å få barn så er det ikke det at du ikke får barn som er det største problemet i det hele tatt. Mangen lever liv uten barn, mange av de igjen helt frivillig, mens mange ufrivillig. Om det er ufrivillig så er det selvsagt en sorg over det, men veldig mange opplever at livet ikke blir slik en så for seg, planla og ønsket. Men det er da mulig å finne glede og lykke selv om. 

Om du er deprimert bør du snakke med lege om dette slik at de eventuelt kan henvise deg til profesjonell behandling.

Anonymkode: b6248...274

[AnonymBruker]

Det er så typisk. Er man uten barn så lager man en fantasi om hvor fantastisk fint det må være. Og når man har barn så angrer man seg sånn på at man fikk de, og misunner de som har tatt det rette valget og er barnløs. 
 

Gå ut og lev livet. Du har alle muligheter! Ingen som holder deg igjen! Heldige deg!!!

Anonymkode: c7562...695

[Gjest Adobyen]

Jeg er glad for at jeg ikke har fått barn.  Selvfølgelig trenger vi barn, de er skjønne,  og det følger mye godt med det, men det er også tusen skjebner der ute. Om forhold som går dårlig, om brudd og kamp om barna, samvær og hvordan rekke alt. Ikke alle barn er friske. Foreldre har heller ingen helsegaranti. De fleste har en jobb å passe, og barnehagen ringer. Det økonomiske.. og så går man inn i nye forhold med dine, mine og felles, med bonusforeldre og bonusfamilie og hele styret, før man blir utslitt og gir opp.  Det er bare å følge med på kg, så renner det over av familieproblemer.  Sånn er livet, og det kan være ganske godt og vondt.

 

[AnonymBruker]

Jeg elsker barnet mitt utrolig høyt, men den gisselsituasjonen jeg befinner meg i med pappaen til barnet er et mareritt som har ført til depresjon og selvskading. Han trakasserer, er voldelig mot meg og jeg føler meg ikke trygg i eget hus. Det er vondt å si, men jeg tror ikke jeg hadde valgt å få barn om jeg visste hvordan det ble. Jeg klarer snart ikke mer.

Det er fint å ha barn, men det følger mye med det. Blant annet en annen person man også er bundet til resten av livet. Jeg har null barnevakt og går derfor mellom huset mitt, barnehagen og jobben. Har mistet kontakten med alle vennene mine fordi jeg aldri kan være med på ting, alle hobbyene måtte gis opp, ingen trening, osv osv. Jeg har ikke noe liv. 

Jeg skjønner det er en sorg, det hadde jeg nok tenkt jeg og om jeg var i din situasjon. Men det er definitivt ingen dans på roser altså, selv om det sikkert er det i noen tilfeller. Noen veldig få.

Anonymkode: 2bc00...77d

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bli fostermor? 

Anonymkode: 9f505...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg elsker barnet mitt utrolig høyt, men den gisselsituasjonen jeg befinner meg i med pappaen til barnet er et mareritt som har ført til depresjon og selvskading. Han trakasserer, er voldelig mot meg og jeg føler meg ikke trygg i eget hus. Det er vondt å si, men jeg tror ikke jeg hadde valgt å få barn om jeg visste hvordan det ble. Jeg klarer snart ikke mer.

Det er fint å ha barn, men det følger mye med det. Blant annet en annen person man også er bundet til resten av livet. Jeg har null barnevakt og går derfor mellom huset mitt, barnehagen og jobben. Har mistet kontakten med alle vennene mine fordi jeg aldri kan være med på ting, alle hobbyene måtte gis opp, ingen trening, osv osv. Jeg har ikke noe liv. 

Jeg skjønner det er en sorg, det hadde jeg nok tenkt jeg og om jeg var i din situasjon. Men det er definitivt ingen dans på roser altså, selv om det sikkert er det i noen tilfeller. Noen veldig få.

Anonymkode: 2bc00...77d

Men de fleste har det nok ikke sånn som deg heller da hvis de har barn..

Anonymkode: 82035...f6d

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk en gutt, men han er sjelden hos meg, vil heller være hos pappaen. Ikke noen spesiell grunn, han er bare mer lik faren, og trives best der. Men her sitter jeg alene. Føler jeg har mer til felles med de barnløse. Vet ikke hva jeg skal med livet mitt. Ville ha en familie, men sitter alene. Liker ikke å reise og sånne ting, derfor føler jeg at livet har ingen mening her jeg sitter. Absolutt ingen mening.

Anonymkode: 82035...f6d

[AnonymBruker]

Majer skrev (1 time siden):

Kanskje du ikke rekker å få både mann og barn før du er 40, men har du vurdert å adoptere eller spørre en venn eller bekjent om han kan donere? Mann kan du alltids møte senere. Ellers er det andre måter å leve på. Reising eller adoptere omplasseringshunder? Det er sikkert vanskelig å se det nå som du føler så sterkt på det du ikke har.

Å adoptere et barn er en veldig lang prosess, psykisk også og ikke minst kostbart. Å gå inn for det er ikke lett. 

Anonymkode: 2b670...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har faktisk en gutt, men han er sjelden hos meg, vil heller være hos pappaen. Ikke noen spesiell grunn, han er bare mer lik faren, og trives best der. Men her sitter jeg alene. Føler jeg har mer til felles med de barnløse. Vet ikke hva jeg skal med livet mitt. Ville ha en familie, men sitter alene. Liker ikke å reise og sånne ting, derfor føler jeg at livet har ingen mening her jeg sitter. Absolutt ingen mening.

Anonymkode: 82035...f6d

Du sitt ikke og sier at du ikke har barn når du har en sønn!?! Det er jo helt sjukt. Du har ingenting felles med barnløse når du ikke er barnløs. Skjerp deg!

Anonymkode: 0a613...a83

[Gjest Ghostface]

Jeg også nærmer meg førti år og er barnløs, så skjønner hvordan du har det. Det ser lett ut for andre å få barn, mens man selv havner litt utenfor.Du er ikke alene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du sitt ikke og sier at du ikke har barn når du har en sønn!?! Det er jo helt sjukt. Du har ingenting felles med barnløse når du ikke er barnløs. Skjerp deg!

Anonymkode: 0a613...a83

Barnet mitt er ikke hos meg. Jeg føler meg barnløs. 

Anonymkode: 82035...f6d

[Perelandra]

Kjære trådstarter!  Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.