AnonymBruker Skrevet 26. desember 2021 #1 Del Skrevet 26. desember 2021 Jeg er en voksen dame, har tenåringsbarn, mann, jobb, hus og hytte. Alt man skulle ønske seg i livet. Jeg har ikke blitt mishandlet eller forsømt som barn. Jeg har alt som skal til for å ha et bra liv…. Men jeg har ingen livsglede. Jeg har gått til psykolog et par år for å få hjelp til tankene mine, men finner ingen løsning på problemene mine. Jeg tenker på alle som virkelig har en grunn til å være deprimert, og at jeg har ingen ting å klage over, men tanken vil ikke slippe meg. Jeg skulle ønske jeg kunne starte livet på nytt❤️😔 Det siste året har jeg liksom ikke klart å ta vare på meg selv, sover mye, og kjemper meg gjennom hver dag. Gleder meg til kvelden og vil bare legge meg. Kan våkne på morgenen og gråte av fortvilelse allerede før jeg står opp. Er det noen andre som har det som meg? Anonymkode: 2fa6b...089 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 26. desember 2021 #2 Del Skrevet 26. desember 2021 Du skal ikke sammenligne deg med andre, selv om andre har gode grunner, så har du det og, du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du har det som du har. Anonymkode: 081dd...1d1 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
TuriE Skrevet 26. desember 2021 #3 Del Skrevet 26. desember 2021 Gode klemmer sendes til deg. Vil bare si at man har lov til å føle seg deprimert selv om man har hatt en fin bardom og ett fint liv. Følelser kan man ikke styre, og noen har anlegg for å utvikle deperisjon uansett hvor bra man har hatt det ila livet. Jobb med dette med psykolog, og ta tiden til hjelp. Men ikke få dårligere samvittighet for at du ikke mener du har grunn nok. Du kan faktisk ikke styre en deperesjon. Det tsr tid å komme ut av. Men vær ørlig med de rundt om følelsene dine. Det må være lov å ha det kjipt i perioder, selv om alt skal tilsi noe annet:) mange gode klemmer sendes! 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 26. desember 2021 #4 Del Skrevet 26. desember 2021 Bare en liten kommentar til det med barndom. Selv om du ikke har blitt mishandlet eller forsømt så trenger det ikke bety at du er helt uten sår fra barndommen. Det er ikke alltid foreldre møter sitt barn riktig, og det er jo ikke nødvendigvis av vond vilje at de har gjort ting på den måten. Jeg har heller ikke blitt mishandlet, men har likevel vansker med å håndtere følelser på en sunn måte. Også må du huske på at depresjon er jo en sykdom. Det er ikke alltid at man bare kan peke på der!, der er grunnen til at jeg er deprimert. Noen av oss har hatt uflaks og sliter med psyken tilsynelatende uten noen enkeltgrunn. Anonymkode: 80ede...dd5 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 26. desember 2021 #5 Del Skrevet 26. desember 2021 AnonymBruker skrev (15 minutter siden): Er det noen andre som har det som meg? Anonymkode: 2fa6b...089 Ikke helt likt men noe liknende. Jeg kjenner på noe av det samme. Ingenting å klage over sånn egentlig, jeg har hus og hjem og mat og en jobb å gå til. Mangler familie da, noe som på en måte er et savn men på den annen side gjør det ting litt lettere for jeg slipper å spille når jeg har slitsomme dager. Jeg kan stenge meg inne og slippe å ta hensyn til at andre skal tro jeg har det bedre enn jeg faktisk har det. I mitt tilfelle er nok en del av grunnen angst som jeg har gått med i større eller mindre grad hele livet og som nå blir ekstra trigget av korona og andre elendigheter som dukker opp i nyhetene og som synes å ikke vil ta noen ende for tiden. Det er ikke slik at jeg går og tenker på det bevisst hele tiden for det gjør jeg ikke, men jeg kjenner likevel det ligger og gnager i bunnen og gjør noe med meg som ikke er helt bra. Det du beskriver for din del likner veldig på det jeg opplevde da jeg var deprimert for mange år siden. Depresjon er ikke nødvendigvis noe som kommer fra traumer verken i fortid eller nåtid - det kan rett og slett være at biokjemien din har slått litt krøll på seg som den gjorde hos meg. For min del hjalp det veldig med en periode på antidepressiva. Kanskje det er noe du kunne diskutere med legen din om det kunne være en mulighet å prøve? Anonymkode: 2fad6...dc1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Perelandra Skrevet 28. desember 2021 #6 Del Skrevet 28. desember 2021 (endret) Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen. Med vennlig hilsen Perelandra, mod. Endret 28. desember 2021 av Perelandra Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2021 #7 Del Skrevet 29. desember 2021 Kanskje du har ei midtlivskrise? overgangsalder? Alle kan få en depresjon uten at det trenger å ha en årsak. Kan du ha uoppdaget adhd? Anonymkode: 86ab2...b11 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 5. januar 2022 #8 Del Skrevet 5. januar 2022 Har du snakket med lege og psykolog om å prøve SSRI eller andre medisiner mot depresjon? Jeg kan kjenne meg litt igjen her, bare at jeg har hatt en vanskelig barndom i tillegg. Men veldig ofte er det også sånn at hjernen trenger litt «kjemisk hjelp» for å komme inn på rett spor igjen. Selv har jeg hatt ekstremt god effekt av en type SSRI-medisin, i kombinasjon med en annen. Det er mulig du må prøve ulike typer for å finne rett medisin for deg, og husk at det tar noen uker før de virker. Ønsker deg masse lykke til! ❤️ Anonymkode: 6d7b0...c1c Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2022 #9 Del Skrevet 13. januar 2022 Jeg har det veldig likt som deg ts. Jeg er i midten av førti årene og har for det meste alt på stell. Og har heller ikke hatt en dårlig barndom. Men allikavel noen hull her og der. Det kalles livssorg. Jeg forsøker hele tiden å minne meg selv på at jeg er frisk og rask og har også kjekke og greie barn. Men merket etter at barna ble litt eldre og er snart på vei ut av rede, så er jeg plutselig ikke blitt så viktig for dem lengre. Greit på en måte med tanken på at begge har venner og fått seg kjærester. Og er Opptatt med studier og leve sine egne liv. Fornuftig ungdom som har klart seg bra til nå, så en liten klapp på skulderen min her. Men det å plutselig å ikke føle seg så viktig lengre er også en liten sorg. Jeg er blitt litt eldre og, og det synes. Selv om jeg lever i bra forhold med mannen, så har tanken slått meg at han har større sjans for å komme seg videre i livet visst det skulle bli et brudd. Hans markedsverdi er nok høyere enn min som media har snakket om i det siste. Jeg har også mistet litt venninner de siste årene (bånd er blitt brutt), og det har vært mye konflikter innad i familien (den øvrige familien). Jeg har også vært igjennom oppsigelser i jobben pga nedskjæringer. Blitt kastet ut i jobb jeg ikke trivdes i. Fikk meg ny jobb igjen, men ble både skjelt ut og utestengt av andre kollega, så jeg valgte å bytte jobb igjen. Ny jobb og har også veldig vært krevende og føler jeg aldri finner min plass, og jeg føler også at når som helst så er jeg redd for å møte veggen. Går bare rundt om dagen og bare eksisterer og klarer ikke helt å være til mentalt tilstede. Klarer ikke å slappe av. Jeg er rastløst, utålmodig og blir lett irritert. Er ikke den livsglade jenta jeg engang var. Men jeg er samtidig en evig optimist og tror at jeg etterhvert klarer å akseptere disse følelsene mine og få det bedre med meg selv Anonymkode: 12b72...25d Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå